Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Sørstatenes marine driver terror mot Nordstatene

I juni 1861 er James Dunwoody Bulloch på et hemmelig oppdrag i Liverpool. Målet er å skaffe en krigsflåte som kan bryte Nordstatenes blokade-kvelertak på Sørstatenes handelshavner.

Imageselect

James Dunwoody Bulloch er ør og fortumlet idet han om morgenen den 8. mai 1861 trer inn i regjeringsbygningen i Alabamas hovedstad Montgomery.

Her, foran den søylesmykkede fasaden, lot Jefferson Davis seg utrope til president for Amerikas konfødererte stater tre måneder tidligere – en ny nasjon opprettet med det ene formål å bevare de amerikanske sørstatenes slaveøkonomi.

Bulloch er tidligere offiser i den amerikanske flåten, og han er blitt kalt til Montgomery for å møte Konføderasjonens flåteminister Stephen Mallory.

En assistent viser Bulloch vei til ministerens kontor. Mallory, en tettbygget mann med kinnskjegg, kaster ikke bort tiden på høflighetsfraser når gjesten hans trer inn:

“Skaff oss noen kryssere så hurtig som mulig, og send så mye krigsmateriell som De kan. Det haster!”
Konføderasjonens marineminister, Stephen Mallory.

“Jeg er glad for å se Dem. De må reise til Europa. Når kan De dra?”

“Jeg kan reise så snart De forklarer meg hva jeg skal gjøre,” svarer Bulloch med rolig stemme.

Mallory forklarer at situasjonen er alvorlig. Nordstatene har blokkert sørstatenes havner, og uten nye våpenforsyninger og penger fra bomullseksporten vil Konføderasjonen hurtig gå til grunne.

Dessverre har ikke den nye staten en slagkraftig krigsflåte. Faktisk har den bare ett fartøy til rådighet – en dampbåt kjøpt fra et privat selskap og utrustet som krigsskip. Verft har sørstatene heller ingen av.

Ministerens ordre til sin nye flåtesjef er derfor klar:

“Skaff oss noen kryssere så hurtig som mulig, og send så mye krigsmateriell som De kan. Det haster!”

  • Nord var en industrigigant

    Ved den amerikanske borgerkrigens utbrudd den 12. april 1861 hadde nordstatene alle fordeler hva angikk ressurser.

    Unionen kunne produsere 20 ganger mer råjern enn sør – og de nordlige statenes godt utbygde jernbanenett var langt bedre enn fiendens. Dertil kom at

    Unionen rådde over en flåte på flere hundre skip.

  • Sør levde av jordbruk

    Borgerkrigen var på mange måter en tapt sak for sørstatene.

    Konføderasjonens 1 mill. soldater måtte ta til takke med geværer som måtte lades etter hvert skudd mens mange av fiendens 3,5 mill. soldater hadde repetergeværer som kunne avfyre flere skudd etter hver ladning.

    Verst var sørstatenes mangel på flåte.

Sørstatsagenter med gode råd

Juni 1861: Bulloch har ankommet Storbritannia sammen med sin kone. Britene forholder seg nøytrale i borgerkrigen – bl.a. fordi de har bruk for bomull fra sørstatene i sin viktige tekstilindustri.

Da Bulloch trer inn på et anonymt kontor i London, blir han ønsket velkommen med hjertelige håndtrykk av sørstatsagentene Ambrose Dudley Mann og William L. Yancey.

De siste månedene har flere utsendte agenter funnet veien over Atlanteren i håp om å påvirke britene til å yte Konføderasjonen militær og politisk støtte.

Mann og Yancey er blant de mest fremtredende.

De diplomatiske spillereglene er kompliserte.

Bulloch forstår på de to agentene at nordstatenes president Abraham Lincoln med sin flåteblokade av havnene i sør indirekte har anerkjent sørstatene som et krigførende land og ikke bare en samling opprørske stater.

Gråsonen gir Bulloch håp om at han kan erverve skip til sin nye flåte.

“Vær forsiktig,” lyder advarselen fra de to agentene før de dunker Bulloch oppmuntrende i ryggen og sender ham av gårde mot verftsbyen Liverpool.

Mann og Yancey vet begge at Bulloch med sitt oppdrag allerede beveger seg langt ut over lovens rammer.

Alt avhenger av englendernes vilje til å lukke øynene for sørstatenes flåteoperasjon.

Sørstatene manglet menn og utstyr, men likevel vant de borgerkrigens første store konfrontasjon – det første slaget ved Bull Run.

© Granger/Imageselect

Handel og hemmelighetskremmeri

Juli 1861: I Liverpool erfarer Bulloch at han gjerne kan bestille skip, men ikke krigsfartøyer. Det forbudet stopper ham på ingen måte.

Skipsverftet syder av aktivitet.

Fra skorsteinene over de mange verkstedene som er spredt omkring på den enorme tomta velter røyken opp mot himmelen, og plassen gjenlyder av den konstante klangen av hammer mot metall.

Bulloch passerer de fire store dokkene ved Mersey-elvens bredd.

Verftet Birkenhead Ironworks er kjent som Liverpools beste.

“Vi fikk ordre om å bygge henne av de beste materialer og på en måte som gjorde henne så sterk som mulig. Og det gjorde vi. Ingen annen båt har blitt bygget like godt og sterkt som henne.”
Basen (arbeidsformann) om sørstatsskipet CSS Alabama.

Bulloch skal møte verftets eier John Laird, som er parlamentsmedlem og ofte taler Konføderasjonens sak. Bulloch kan derfor forvente diskresjon.

På verftets kontor underskriver sørstatenes flåtesjef kontrakten på en krysser, som i verftets arkiver får nummer 290.

Med et håndtrykk og en “takk for handelen” forlater han tilfreds verftet – forsikret om at det bestilte fartøyet ikke vil bli registrert som krigsskip.

Hemmelig smugleraksjon settes i verk

August 1861: Konføderasjonen mangler desperat våpen. Mens Bulloch venter på sin krysser setter han sitt neste oppdrag i verk.

Bulloch holder øye med sjøfolkene som fyller lasterommet på Bermuda – en stor damper med plass til 716 tonn last.

Fartøyet skal utgjøre fortroppen og frakte en stor last med våpen og ammunisjon til de konfødererte statene.

Tønnene i lasten inneholder krutt, og i kassene ligger 25.550 rifler. For å unngå oppmerksomhet lastes skipet i West Hartlepool på den engelske nordøstkysten.

Bulloch har blitt med for å overvåke arbeidet.

Den garvede flåteoffiseren er så opptatt av aktivitetene rundt skipet at han ikke legger merke til at en mann ytterst på kaien observerer ham mens han ivrig noterer sine iakttakelser på en medbrakt blokk.

Nordstatenes spioner går til aksjon

Mai 1862: Bulloch er tilbake i Liverpool. Under sitt opphold i Nord-England har nordstatenes konsul i havnebyen etablert et spionnettverk.

Som gammel politibetjent nyter Matthew Maguire lokalbefolkningens tillit.

Da han innleder en samtale med arbeidsformannen i havnen, utvikler samtalen seg raskt i den retning Maguire har håpet på.

Verftet bygger et nytt og meget spesielt skip, forteller formannen.

Skroget er av det beste engelske eiketre og skipet har en dampmotor av utelukkende kobber og messing. Dekkene er forsterket – et bemerkelsesverdig trekk for et vanlig passasjer- eller lasteskip.

“Vi fikk ordre om å bygge henne av de beste materialer og på en måte som gjorde henne så sterk som mulig. Og det gjorde vi. Ingen annen båt har blitt bygget like godt og
sterkt som henne,” forsikrer formannen stolt Maguire.

Formannen har snakket seg varm, og Maguire drister seg til å gå et skritt videre:

“Er skipet bygget til sørstatene?”

“Uten tvil,” svarer formannen.

Havnen i Liverpool var tettpakket med skip i 1860-årene.

© Streets of Liverpool - A Pictorial History of Liverpool

Verdenshavenes sentrum var en britisk havneby

På midten av 1800-tallet hadde Liverpool verdens travleste havn. Rundt 5000 skip anløp byen i 1860.

Liverpools vekst begynte da et skip fra Amerika for første gang anløp byens havn i 1648. Klær, kull og salt fra det engelske omlandet ble i starten byttet mot kolonivarer som sukker og tobakk.

Utviklingen tok imidlertid først fart for alvor da skip fra Liverpool i 1699 begynte å seile slaver over Atlanterhavet.

I løpet av de neste 150 årene vokste havnebyen eksplosivt.

Mersey-elven, som forbinder Liverpool med Atlanterhavet, ble på 1700-tallet utbygd med en rekke kanaler som blant annet førte til innlandsbyen Manchester.

Her skjøt de første fabrikkene med masseproduserte klær opp.

Bomullen til stoffet kom først og fremst fra de amerikanske slaveplantasjene, og byens kjøpmenn tjente formuer på å importere bomull og eksportere ferdige plagg.

Også slavehandlere og sukkerimportører nøt et liv i luksus, og rikdommen trakk mange mennesker til byen.

Tallene taler sitt tydelige språk: Mens 83.000 kalte Liverpool sitt hjem i 1801, hadde byen i 1861 hele 462.749 innbyggere.

Den driftige havnebyen hadde dermed blitt Storbritannias nest største – bare overgått av hovedstaden London.

Spion overværer sjøsettelsen

15. mai 1862: Bulloch har lagt merke til at han blir skygget. Men sjøsettelsen av sitt nye praktskip vil han for alt i verden ikke gå glipp av.

Fra et vindu i Birkenhead Ironworks’ kontorbygning betrakter Bulloch “Nybygget 290s” ferd ned beddingen. Han ser det slanke skroget treffe vannet i en dusj av skumsprøyt før det legger seg til rette på Mersey-elven
.
Noe som flagrer i utkanten av synsfeltet får Bulloch til å kikke ned. En kyse.

Hans kone Harriott har mistet den i all oppstanden, og nå lander den på brosteinen nedenfor kontorbygningen, der en skipsbygger plukker den opp.

En skikkelse fanger Bullochs oppmerksomhet. Ikke langt fra skipsbyggeren med Harriotts kyse står mannen som Bulloch har sett før.

Flåtesjefen vet at mannen heter Matthew Maguire og at han er spion for nordstatene. De to herrenes blikk møtes et øyeblikk før Bulloch vender blikket bort.

Bulloch får foruroligende nytt

26. juli 1862: Nordstatenes spioner har rapportert sine observasjoner til de britiske myndighetene. De mener at Bullochs nye skip er ulovlig.

Sørstatenes flåtesjef føler seg i økende grad overvåket og utilpass på sitt kontor, som ligger i en bygning med adresse Rumford Place 10 i Liverpool – nær havnen.

Kontoret er ellers diskret innredet med en ekstra dør som fører direkte ut til husets bakside. På den måten kan gjester besøke bygningen usett.

Men tryggheten er falsk, for Bulloch har en klar fornemmelse av at de britiske myndighetene vet alt. Nå blir hans bange anelser bekreftet.

Fra en sørstatsagent får han en sjokkerende melding: “Nybygget 290” må være ute av britisk farvann innen 48 timer, ellers vil myndighetene beslaglegge skipet.

Bulloch forlater kontoret og haster i retning verftet.

Sørstatenes superskip var nesten ustoppelig

CSS Alabama seilte på verdenshavene i 22 måneder på jakt etter nordstatsskip av enhver art. Alabama klarte på sin ferd å oppbringe, senke eller brenne hele 68 skip – herunder en godt bestykket kanonbåt fra nordstatsflåten.

Toktet starter i England

Et av sørstatenes første krigsskip er CSS Alabama. Det propell- og seildrevne fartøyet blir bygget på Birkenhead Ironworks i Liverpool under dekke av å være et vanlig handelsskip. Den 28. juli 1862 stevner skipet ut fra havnen med kurs mot Amerika.

Forsyninger erobres

Utenfor kysten av New England beslaglegger Alabama den 28. oktober 1862 lasteskipet Lauretta. Gevinsten er 2426 tønner mel, 225 tønner spiker og 205 kasser med sild.

Rikmann plyndres

Alabama oppbringer den 7. desember 1862 en postbåt eid av rikmannen Vanderbilt. 140 soldater tas til fange. 16 sverd, 124 musketter samt 10.000 dollar beslaglegges.

Seier i Texas

Utenfor Galveston i Texas senker Alabama den 11. januar 1863 USS Hatteras – en 1126 tonn tung kanonbåt som tilhører nordstatenes krigsflåte.

Nytt skip erverves

Nær den brasilianske kysten beslaglegger Alabama den 20. juli 1863 barken Conrad og innlemmer den i sørstatsflåten som krysseren CSS Tuscaloosa.

Dødskampen står i Europa

Etter å ha lastet kull i Cherbourg angriper CSS Alabama det overlegne nordstatsskipet USS Kearsarge – som bl.a. er kledd med en brynje av jernkjeder som beskytter fartøyets skrog. Etter en heftig kamp der sørstatsskipet rekker å avfyre 370 skudd, går Alabama under.

Historical/Imageselect

Sørstatenes skip unnslipper britene

28. juli 1862: “Nybygget 290” er gjort seilklar så skipet kan unnslippe britiske myndigheter.

Bulloch har forberedt avseilingen i dypeste hemmelighet. Offisielt forbereder han en festlig prøveseilas, men noen timer før avseiling trekker han diskret kapteinen til side.

“Vi kommer ikke tilbake til Liverpool. Ta noen ekstra tonn kull om bord”, hvisker han lavt.

Om kvelden er Bulloch klar til å ønske de mer enn 40 sjømennene som har tatt hyre på skipet velkommen.

De har alle fått lov til å ta med seg sine koner og kjærester for å bevare illusjonen om en avslappet testseilas.

Kvinnene er festkledd, og alle er i godt humør når de tar plass på det flaggpyntede akterdekket. Skipet letter anker og stevner ut av havnen.

Unionens mann føler seg maktesløs

30. juli 1862, ettermiddag: Nordstatenes konsul Dudley er dypt frustrert over at det britiske byråkratiet har latt Bulloch seile.

“Skipet har tatt krutt om bord, og sjøfolkene har heist seks kanoner ned i lasten,” leser Thomas Haines Dudley på den papirlappen han nettopp har mottatt på kontoret.

Nordstatenes konsul i Liverpool prøver å ta meldingen med stoisk ro, men irritasjonen bobler innvendig.

Er sjøfolkene kanskje tent på en tur til Havanna? De vil motta en måneds betaling på forskudd.
James Dunwoody Bulloch verver sjøfolk til sitt hemmelige krigsskip.

Spionene hans har observert sørstatsskipets bevegelser helt siden fartøyet forlot havnen. Men britene har ikke foretatt seg noe.

Skipet har nå alle muligheter for å unnslippe. Dudley tar en rask avgjørelse og skynder seg til tollhuset for å spørre hva som skjer.

Tollfunksjonæren er tydelig utilpass med situasjonen og prøver å berolige Dudley. Han bedyrer at han “ikke har sett noe som gir grunnlag for ytterligere handling”.

Kokende av raseri forlater Dudley kontoret.

Krigsskipet unnslipper britisk farvann

30. juli 1862 kl. 19: Nordstatene har sendt krigsskipet USS Tuscarora ut for å lete etter Bulloch.

Fra sine spioner vet Bulloch at han er jaget vilt. Fienden regner med at han straks vil sette kursen mot Amerika, så Bulloch velger å forbli i britisk farvann – nærmere bestemt utenfor kysten av Wales.

Her har skipet på behørig vis fullført den bebudede prøveseilasen. Fram til nå har Bulloch opprettholdt illusjonen om at det hele bare er en hyggelig utflukt. Gjestene er samlet i skipets hovedkahytt, der stewarden har pyntet til fest og rommen flyter i glassene.

Når maten er fortært, kaller Bulloch sjøfolkene sammen på akterdekket. Skipet har “bestått sin prøve med heder”, erklærer flåtesjefen høytidelig.

Eierne vil imidlertid gjerne spare tid og utgifter forbundet med å reise tilbake til Liverpool. Er sjøfolkene kanskje tent på en tur til Havanna? De vil motta en måneds betaling på forskudd.

Mennene snakker lavmælt med konene sine. Tilbudet er bra og bare en håndfull takker nei. De går kort etter fra borde sammen med koner og kjærester.

Så snart de har forlatt skipet, rigger sjøfolkene fartøyet. Idet klokken passerer midnatt og sommernattens bløte mørke senker seg over bukten, letter skipet anker og setter kurs mot Amerika. Fartøyet kan nå bruke sitt eget navn –CSS Alabama.

CSS Alabama var nesten alltid på farten for å unngå fiendens krigsskip.

© Tomfreemanart.com

Utrustet for å vinne

  • Alabama var bevæpnet med seks 32-punds forladekanoner – tre på styrbord og tre på babord.

  • To tunge dreiekanoner var pla­s-sert midtskips – én foran (68-punds-ku­­ler) og én bak stor­masten (100-punds-kuler).

  • Kobberbekledning dekket skipets underside og gjorde fartø­yet mer holdbart og mindre mot­ta­ke­lig for belegg. Skipet unngikk dermed å måtte søke havn hyppig for å bli reparert.

  • En kondensator gjorde det mulig for mannskapet å omdanne havvann til ferskvann. På den måten kunne Alabama holde seg flere måneder til sjøs.

Sørstatenes sjørøvere plyndrer i Karibia

7. desember 1862: Alabama har lastet krutt og våpen om bord på Azorene og fått en ny kap­tein – den erfarne flåteoffiseren Raphael Semmes.

CSS Alabama styrer gjennom Windward Passage, det bare 80 km brede og sterkt trafikkerte sundet mellom Cuba og Haiti.

Gjennom dette sundet seiler skip med varer fra New York til den amerikanske vestkysten – med innlagt stopp ved Panama-landtangen, der varene må fraktes over land. Stedet er perfekt for et bakholdsangrep.

Da utkikkeren på Alabama får øye på en stor hjuldamper, fyrer kaptein Semmes straks opp under kjelene og tar opp forfølgelsen.

Hjuldamperens enorme skovlhjul pisker opp byger av skumsprøyt, men det tunge fartøyet klarer ikke å unnslippe den raske krysseren.

Alabama avfyrer kanonene sine så snart hjuldamperen er innenfor skuddhold. En kule borer seg inn i hjuldamperens formast, som nesten blir delt i to, men kulen detonerer ikke.

Hjuldamperens kaptein innser imidlertid alvoret i situasjonen og beordrer maskinen stoppet og flagget strøket. Semmes gir sin nestkommanderende ordre om å borde skipet.

Hjuldamperen viser seg å være den amerikanske regjeringens postbåt Ariel, og i skipets last finner Semmes 10.000 dollar i kontanter – tilsvarende ca. 1,9 millioner i dagens pengeverdi.

Sjøslag ender i triumf

**11. januar 1863: Forsøket på å stoppe sørstatenes skipsbygging i Storbritannia har slått feil. Sør­statene har flere hundre skip til rådighet, og
nordstatene konsentrerer seg om å blokkere de viktigste havnene – deriblant Galveston i Texas.

Natten er mørk og måneløs da kaptein Semmes på Alabama nærmer seg Galveston. I skjæret fra stjernene ser han omrisset av en håndfull krigsskip som vokter havneløpet.

Nå må Alabama stå sin prøve i kamp med et skip av sitt eget kaliber. Men først må motstanderen lokkes ut i åpent hav. Semmes seiler akkurat så nær havnen at blokadeskipene får øye på ham.

I håp om at nordstatsskipene skal tro at han flykter, vender Semmes skipet sitt og stevner ut av Mexicogolfen. Planen virker. Snart ligger USS Hatteras, en 1126 tonn kanonbåt, i Alabamas kjølvann.

Sørstatene har jo rent faktisk et finansministerium, et flåteministerium og alt annet her. Det er omtrent som om krigen føres av engelskmennene her fra England!”
Charles Francis Adams (Nordstatenes ambassadør i London).

Kapteinen på nordstatsskipet er så oppsatt på å fange fienden at han ikke enser at fartøyet hans fjerner seg fra de andre skipene som trofast fortsetter å vokte innseilingen.

Omtrent 32 km fra kysten vender Alabama rundt.

“Hvem der?” lyder det fra nordstatsskipet.

“Det er Hennes Britiske Majestets damper Petrel,” roper kaptein Semmes tilbake.

Svaret følges av flere sekunders stillhet før kapteinen på nordstatsskipet melder at han sender folk over i en båt.

“Det gleder meg,” roper Semmes tilbake, før han raskt snur seg og gir ordre om å gjøre kanonene klare.

“Dette er De konfødererte staters damper Alabama!” brøler hans nestkommanderende noen sekunder senere.

Den siste delen av setningen drukner i det øredøvende braket av en bredside. Ilden blir straks besvart, og kampen er i gang.

Noen minutter senere får Hatteras slagside, og etter bare et kvarter er kanonbåten så ille tilredt at den synker.

Semmes beordrer Alabamas båter satt i vannet for å redde fiendens besetning.

Muldvarp avslører hemmelig våpen

Juli 1863: Nordstatene har vunnet avgjørende seire ved Gettysburg og Vicksburg, men den a­­me­ri­kan­ske borgerkrigen er langt fra avgjort.

George Chapman jobber som skipsbygger på Birkenhead Ironworks i Liverpool. Men i tillegg til sin vanlige jobb er han også spion for nordstatene.

Briten rapporterer flittig alt han ser. Og det han ikke ser med egne øyne, lokker han ut av sine arbeidskamerater.

En dag innleder Chapman en samtale med to byggmestre. De forteller om et veldig spesielt skip som nettopp har løpt av stabelen.

Med sin slanke silhuett ligner skipet et vanlig havgående fartøy. Men skroget er foret med tykke jernplater, og den nedre delen av baugen stikker ut – skarp som et barberblad – under vannlinjen.

Midt på skipet er det gjort plass til et kanontårn – en installasjon som gjør at fartøyet kan skyte skudd i alle retninger.

“Vi nøler ikke med å si at skipet er et iron-clad (panserskip, red.) av det mest fryktinngytende slaget, og at fartøyet ikke kan være bygget til noe annet formål enn krig,” betror den ene av de to byggmestrene Chapman.

Spionen rapporterer sine observasjoner til Dudley.

James Murray Mason (stående) og John Sliddell (bilde) hadde prøvd å overtale Storbritannia og Frankrike til å erklære Nordstatene krig.

© National Archives at College Park & Library of Congress

England var nær ved å erklære nordstatene krig

Nordstatskapteinen Charles Wilkes oppbrakte i november 1861 det britiske skipet Trent. Om bord pågrep han sørstatsagentene James Murray Mason og John Sliddell.

Britene ble imidlertid så rasende over det de oppfattet som et brudd på folkerettens bestemmelser om frihet på havene at de truet med å erklære nordstatene krig.

Trop­pe­for­sterk­nin­ger ble sendt til det britiskeide Canada, og øyrikets krigsskip krysset Atlanterhavet.

Reaksjonen forferdet president Lincoln, og den 26. desember mottok Englands ambassadør i USA en unnskyldning.

Få dager senere ble de to agentene løslatt.

Unionen og England på randen av krig

5. september 1863 i London: Konsul Dudley har fortalt Charles Francis Adams, nordstatenes ambassadør i London, at sørstatene også har begynt å bygge jernskip i Liverpool.

Dudley skjønner at noe er galt idet han entrer Adams’ London-residens. Ambassadøren går rastløst fram og tilbake mens han mumler at han “ikke ser noe alternativ til krig”.

Etter seieren ved Gettysburg i juli har nordstatene hatt overtaket i krigen. Men hvis sør får tilgang til jernskip, kan det snu alt på hodet.

De pansrede fartøyene kan bombe og skyte seg inn i havnene i storbyene i nord og angripe metropoler som New York og Boston.

“Hundrevis av engelske dampbåter og andre fartøyer frakter ammunisjon og forsyninger til rebellhæren. Dertil kommer de krigsskipene som allerede finnes eller er i ferd med å bli bygget. Sørstatene har jo rent faktisk et finansministerium, et flåteministerium og alt annet her. Det er omtrent som om krigen føres av engelskmennene her fra England!” utbryter en tydelig opprørt Adams.

“Hvis De gir meg tid til å laste kull, så vil jeg gi Dem kamp”.
CSS Alabamas kaptein Raphael Semmes til kapteinen på skipet USS Kearsarge.

Ambassadøren trekker pusten dypt og fortsetter: ”Regjeringen (dvs. nordstatene, red.) har vurdert saken og det ble besluttet at vi skrider til verks. Vi kan ikke la ting utvikle seg ytterligere nå”.

Dudley ser forferdet på Adams, som umiddelbart synker sammen i jammer ved utsiktene til en krig mot Storbritannia:

“Den engelske flåten er sterkere enn vår, og det er sannsynlig at de vil beseire oss til sjøs. Kanskje vil de til og med brenne ned noen av byene på østkysten”.

“Det er godt at vår regjering ikke kjenner til omfanget av engelskmennenes støtte til sør ...”, skyter Dudley inn for å muntre opp Adams, men uten hell.

“Vi kan jo alltids marsjere styrkene våre inn i Canada, men tenk på omkostningene – også i menneskeliv!” fortsetter Adams febrilsk uten å ense Dudleys kommentar.

Ambassadørens dystre forestillinger blir imidlertid avbrutt av lyden av dørklokken.

Et bud avleverer en beskjed: Den britiske regjeringen har en beslagleggelse av skipene “under overveielse”, heter det i meldingen.

“De gir seg!” utbryter konsul Dudley ekstatisk.

“Det ser slik ut,” konstaterer Adams lettet.

Britene vender ryggen til sørstatene

10. oktober 1863: Britene vil unngå en krig med Unionen og beslutter å beslaglegge sørstatenes jernskip.

Regjeringsembetsmennene går målrettet over til kaien i Liverpool, der to jernskip stikker dypt i vannet.

Med et stykke kritt tegner embetsmennene en bred pil på skipenes master – et tegn som siden 1300-tallet har tjent som symbol på at et skip eller en annen gjenstand tilhører den britiske kronen.

Skipene skal heretter bevoktes natt og dag.

Nyheten når hurtig fram til flåtesjef Bullochs kontor. Den driftige sørstatsmannen vet at det nå er slutt med å omgå reglene i Liverpool. Sørstatenes fremtidsutsikter er dystre.

Semmes må søke havn i Frankrike

11. juni 1864: Nordstatstropper har trengt dypt inn i sørstatene, og borgerkrigen synes avgjort.

Kaptein Semmes inspiserer skipet sitt. Alabama er i en sørgelig forfatning. Plankene sprekker, dekket buler, kjelene er nesten spist opp av saltvann og skrogets underside har et tykt lag av tang og muslinger.

I en tid hvor de færreste skip kan holde seg flytende uten en gjennomgripende reparasjon minst én gang i året, har Alabama tilbrakt nesten 22 måneder i strekk på sjøen.

Den franske havnebyen Cherbourg ved Den engelske ka­nal har dog innvilget midlertidig ly til skipet. Tidlig på ettermiddagen legger Alabama til kai.

Økt bomullsproduksjon bidro til å utløse en fatal hungersnød i India i annen halvdel av 1800-tallet.

© British Royal Photography Services

Unionens blokade førte til hungersnød i India

Da den amerikanske borgerkrigen startet var tekstilproduksjonen fundamentet for Storbritannias status som verdens førende industriland. Bomullen hadde britene fram til da primært fått fra sørstatene.

Tekstilfabrikkene i Storbritannia var på 1860-tallet avhengig av billig, slaveprodusert bomull fra de amerikanske sørstatene.

Nordstatenes blokade av havnebyene i sør var derfor en katastrofe, og bomullseksporten stupdykket i 1862.

Fabrikantene lette febrilsk etter nye bomullsleverandører. “Hent så mye som mulig fra India,” lød rådet fra Charles Wood, som var minister for India.

Importen fra kolonien lettet forsyningssituasjonen i England, men fikk fatale følger for kolonien.

“Utvidelsen av området der det blir dyrket bomull førte til at det ikke lenger ble høstet fra perlehirse, belgfrukter, linser osv.”, skrev en ansatt ved skattevesenet i Allahabad i 1864.

Kombinert med voldsom tørke førte omleggingen av produksjonen til mangel på basale fødevarer i India, og i årene 1864-1865 steg prisene med 325 prosent. Hungersnøden var uunngåelig.

På 1870-tallet døde 6-10 mill. mennesker av sult, og i 1890 kunne det britiske legetidsskriftet “The Lancet” rapportere at i alt 19 mill. hadde dødd som følge av den omfattende hungersnøden.

Alabama er fanget i Cherbourg

19. juni 1864: Frankrike forholder seg nøytral i borgerkrigen, men landet ønsker ikke å huse sørstatsskipet lenger enn høyst nødvendig.

De franske myndighetene informerer Semmes om at han må forlate havnen så fort som mulig – en potensiell døds­dom, vet kapteinen, for ute på havet venter krigs­skipet USS Kear­sarge på ham.

Nordstats­skipet har kommet for å gjøre ende på Alabama.

Franskmennene har gitt Semmes lov til å laste kull før han seiler ut. Han sender der­for en melding til kapteinen på USS Kearsarge:

“Hvis De gir meg tid til å laste kull, så vil jeg gi Dem kamp”.

Kl. 6.10 fyrer han opp under Alabamas kjeler, og halvannen time etter er skipet i åpent vann.

De lokale samles

19. juni 1864 om formiddagen: Alabamas tokt har gjort skipet berømt, og kampen mot Kearsarge blir en oppvisning. Også Bulloch er i Frankrike.

“Kjøp en kikkert, kjøp en kik­­­kert!” hører Bulloch en selger rope et sted i mengden.

Rundt 19.000 men­­nes­ker har funnet veien til høydene om­­kring Cher­bourg. Mange har kom­met langveis fra med den nylig åpnede jern­banen som forbinder havnebyen med Paris.

Samtalen går livlig, og det samme gjør salget av stoler, teleskoper og teaterkikkerter. Noen har satt i gang en helt annen type forretning.

“Jeg vedder på at Alabama vinner”, sier en mann.

“Kearsarge her”, sier en annen og betaler sin innsats.

Bulloch enser knapt at folk rundt ham uten medføl­else vedder om hans skips overlevelse og sørstatenes fremtid. Hans tanker er hos Alabamas besetning.

Skipet synker utenfor franskekysten

19. juni 1864 kl. 11: Alabama drar seg som en såret hval ut av havnen. Her venter Kearsarge som en hai som har fått ferten av blod i vannet.

Den dumpe lyden av kanontorden får Bulloch og de andre forsamlede til å rette sin oppmerksomhet ut mot havet.

Alabama har nettopp avfyrt en salve mot Kearsarge på omtrent halvannen kilometers avstand. Skuddene har truffet riggingen, kan Bulloch se.

Enda en salve og deretter én til følger. Men Kearsarge gir snart svar på tiltale.

Krigsskipet USS Kearsarge fikk has på Sørstatenes CSS Alabama utenfor franskekysten den 19. juni 1864.

© Imageselect

Nordstatsskipet sikter lavt, kulene flyr over dekket og knuser den fremre kanonen. Mange må være døde nå, tenker Bulloch.

Kamphanene har til nå hatt baugen mot hverandre under ildgivningen, men nå begynner skipene å dreie rundt i et forsøk på å unngå at kulene rammer dekket på langs.

I mellomtiden driver de to fartøyene nærmere hverandre til avstanden er bare en halv kilometer. Men kampen er ulik. Alabamas buk er dekket av tang og alger som gjør fartøyet tregt.

En fulltreffer med en 100 punds kanonkule i masten – et skudd som normalt ville ha vært katastrofalt – gjør ingen skade ettersom kulen ikke eksploderer.

Flere av skipets kuler er nemlig ubrukelige på grunn av fuktighet etter lang tid på sjøen.

Flere skudd preller dessuten av på Kearsarge. Skipet er kledd i en slags brynje – et teppe av jernringer fra ankerkjettinger som henger langs skipets sider.

Når en kule treffer Alabama under vannlinjen, vet Bulloch hvorhen det bærer. Skipet tar inn vann og begynner å synke.

Kl. 13, to timer etter kampens begynnelse, skimter han bare mastene av det som en gang var sørstatsflåtens stolthet. Sørstatenes sjøkrig er tapt.

Etterskrift:

Borgerkrigen sluttet 9. april 1865. Det sis­te sørstatsskipet, CSS Shenandoah, overga seg dog først den 6. november 1865 – i Liverpool.

Skipet hadde befunnet seg på havet og hadde ikke hørt om krigens avslutning.

Kaptein Raphael Semmes ble reddet av en privat britisk yacht og seilt til England etter at Alabama gikk ned.

Sørstatenes flåtesjef Bulloch ble etter krigen i Liverpool, der han levde av å importere bomull.

Kon­sul Thomas Haines Dudley vendte derimot hjem til USA, der han arbeidet som advokat.

Han ble en varm talsmann for høye tollmurer – spesielt mot Storbritannia, hvis støtte til sørstatene han aldri egentlig tilga.

Blokaden av havnene i sør krevde 700 skip og kostet ca. 107 mrd. nåtidskroner.

5389 skip slapp igjennom.

Les også:

Den amerikanske borgerkrigen

Mennesketann funnet i legendarisk ubåt

2 minutter
Den amerikanske borgerkrigen

Her brøt USAs borgerkrig ut

3 minutter
Den amerikanske borgerkrigen

Oppdagelse: Ubåtbesetning ble muligens kvalt

3 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul