I april 1945 møttes amerikanske og sovjetiske soldater ved Elben i Tyskland. De omfavnet hverandre med stor glede, og det la seg en feststemning i de to leirene, som nå endelig hadde nedkjempet den nazistiske krigsmaskinen.
Gleden ble imidlertid kortvarig. De felles avtalene fra Jalta- og Potsdam-konferansene ble brutt fra begge sider, og i 1946 uttalte USAs president Truman at «med mindre Sovjet blir møtt med en jernneve og et sterkt språk, vil vi stå overfor nok en krig».
Snart var store deler av verden delt mellom kapitalistiske og kommunistiske land. I mer enn 40 år hersket en kald krig mellom de to supermaktene, som var preget av en enorm militær opprustning.
De to partene kjempet innbitt om å bli verdens ledende makt, men på tross av mange nervepirrende øyeblikk ble den kalde krigen heldigvis aldri varm.
Her er seks grunner til hvorfor:
1. ATOMVÅPEN
Atomvåpen holdt krigen unna
Da Sovjetunionen i 1949 prøvesprengte sin første atombombe, var USAs atommonopol brutt, og trusselen om en atomkrig økte. Den amerikanske løsningen ble utviklingen av doktrinen om massiv
gjengjeldelse.
Ved slutten av den kalde krigen hadde USA og Sovjet mer enn 60 000 atomvåpen til sammen.
Ifølge denne ville et sovjetisk angrep bli møtt med et enda større motangrep. Formålet var å sikre at en storkrig ikke var i noens interesse, fordi den ville medføre så voldsomme ødeleggelser at ingen av partene ville kunne overleve.
2. CUBAKRISEN
Cubakrisen manet til besinnelse
I oktober 1962 plasserte Sovjetunionen langdistanseraketter på Cuba som kunne nå USA. Missilene ble trukket tilbake etter en opphetet debatt, men verden hadde aldri vært nærmere en atomkrig.
Cubakrisen startet da amerikanske spionfly oppdaget missilfasiliteter på øya.
Det ble innført en rekke teknologiske og diplomatiske tiltak for at situasjonen ikke skulle oppstå igjen. Blant annet ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Washington og Moskva, og landene begynte å omgås hverandre med større forsiktighet.
LES OGSÅ: Cubakrisen – 13 dager på randen av atomkrig
3. FREDSBEVEGELSER
Verden ønsket fred og ikke krig
Den konstante trusselen om krig førte til en motbevegelse som arbeidet for fred og avspenning mellom de to supermaktene. Hundrevis av anti-krigsbevegelser ble opprettet og nådde et høydepunkt i 1968, da massedemonstrasjoner med flere hundre tusen deltagere kom med sterk kritikk av USAs krigshandlinger i Vietnam.
Fredsbevegelsene påvirket den offentlige stemningen i stor grad.
Særlig hippiebevegelsen, som mange av tidens store kunstnere og artister sluttet seg til, var en sterk forkjemper for fred og spredte seg til hele den vestlige verden. Fredsbevegelsenes innsats gjorde at folkestemningen konsekvent var mot nye kriger.
4. ALLIANSER
Forsvarsallianser holdt stormaktene i sjakk
Forsvarsalliansene NATO og Warszawapakten, mellom henholdsvis de vestlige og de kommunistiske landene, omfattet de fleste land i Europa.
Alliansene sørget for at ethvert angrep på et medlemsland ville føre til en storkrig, og det ønsket ingen av partene. Derfor avholdt supermaktene seg fra å angripe hverandre direkte.
5. INDIVIDUELLE BESLUTNINGER
Ingen var villig til å «trykke på knappen»
Krigen var nær ved å bryte ut flere ganger, men ble avverget fordi de ansvarlige for å aktivere atombombene ikke ville gi den endelige ordren. En av disse gangene var 26. september 1983, da alarmene plutselig blinket i en russisk militærbunker.
Her konkluderte den ansvarlige oberstløytnant Stanislav Petrov med is i magen at det måtte være falsk alarm. Beslutningen reddet verden fra atomkrig.
Mange år senere uttalte Petrov: «Jeg var overbevist om at amerikanerne var et krigersk folkeferd, men ikke selvmorderiske. Jeg husker at jeg tenkte: En så stor idiot er ikke født ennå, ikke engang i USA».
6. STEDFORTREDERKRIGER
Krigen ble varm i den tredje verden
Selv om krigen aldri brøt ut verken i USA, Europa eller Sovjetunionen, så gikk det hardt for seg andre steder i verden. Statskupp, ofte med hemmelig støtte fra enten USA eller Sovjetunionen, ble gjennomført i mange land, blant annet Chile og Libanon.
Mer enn 250 000 amerikanske soldater mistet livet i kamper mot kommunister.
Samtidig fikk lokale kriger militær støtte fra den ene eller den andre blokken. Den mest omfattende var Vietnamkrigen. I 14 år kjempet amerikanske soldater mot nordvietnamesiske soldater som var støttet med våpen, utstyr og trening fra Sovjetunionen.
Krigene i den tredje verden fortsatte gjennom hele den kalde krigen, og fungerte både som militære og ideologiske styrkeprøver mellom verdens to supermakter, så lenge en direkte krig ikke var mulig.