Atomby under Grønlandsisen skulle avgjøre den kalde krigen

Om kvelden den 18. august 1959 har Danmarks utenriksminister Jens Otto Krag en samtale som får det til å gå kaldt nedover ryggen på ham.

Fram til nå har det fine cocktailselskapet i København forløpt akkurat slik han er vant til: Det er drikke i glassene, musikken fyller rommet, og praten går livlig blant de høytstående dip­lomatene fra inn- og utland.

Men kvelden tar en ny retning da den amerikanske ambassadøren i Danmark, Val Peterson, henvender seg til Krag.

Ambassadøren forklarer at ambassaden ikke lenger har kontroll på etableringen av den atomdrevne militære forskningsstasjonen på Grønland.

De amerikanske myndighetene har lenge ventet på dansk tillatelse til byggingen, sier han, men de har enda ikke fått noe svar. Nå er det slutt på tålmodigheten, og amerikanerne har satt i gang uten tillatelse.

Det er jo en forferdelig fadese, sier Peterson, og spør om det er noe Krag kan gjøre for at tillatelsen fra den danske regjeringen kan komme på plass så raskt som mulig, så det blir orden i sakene.

Men Jens Otto Krag aner ingen ting om noen atomdrevet base på Grønland.

Til gjengjeld vet han alt om danskenes skepsis til atomkraft og om det danske atomforbeholdet – en internasjonalt anerkjent politikk som understreker at det ikke må utplasseres atomvåpen på dansk jord i fredstid.

Krag vet også hvor farlig det vil være hvis det kommer ut at det er anlagt­ en atom­reaktor på Grønland. Det kan antenne en debatt som kan true med å sprenge tilliten den danske befolkningen har til sin egen stat.

Utenriksministeren prøver å gjøre gode miner til slett spill, men samtalen gjør ham nervøs og forvirret. Og han kjenner ikke engang til det fulle omfanget av de amerikanske planene.

Bak øns­ket om å etablere forskningsstasjonen Camp Century skjuler det seg nemlig en hemmelig og mye større plan: Grønlands­isen skal gjennomhulles som en gigantisk ost og fylles med atomvåpen.

Thulebasen blir startskuddet

Allerede under annen verdenskrig spilte Grønland en viktig rolle for USA, som anla fjorten militære værstasjoner langs de grønlandske kystene og utstasjonerte seks tusen mann til å betjene dem.

Etter krigen fikk russerne raskt atomvåpen som med letthet kunne nå Vest-Europa, mens amerikanerne ikke hadde mulighet til å ramme Sovjetunionen.

Derfor ville USA gjerne øke tilstedeværelsen på Grønland. En stor base her skulle utgjøre krumtappen i USAs oversjøiske forsvar.

Etter en del tautrekking inngikk Danmark og USA i 1951 en forsvarsavtale som ga amerikanerne adgang til Grønland. Til gjengjeld måtte de anerkjenne dansk suverenitet over øya.

Amerikanerne gikk raskt i gang og anla Thulebasen samme år. Basen huset flere tusen soldater og ble utrustet med blant annet antiluftskyts, men det viktigste var den geografiske plasseringen.

Thule var det perfekte stedet å mellomlande for de amerikanske strategiske bombeflyene, siden de ikke kunne nå sovjetisk territorium på en enkelt opptanking.

Etableringen av Thulebasen gjorde Grønland til en frontlinje i den kalde krigen, og tillatelsen til å anlegge basen kan ikke ha vært lett å gi for de danske myndighetene.

De var nødt til å veie partnerskapet med USA opp mot forsiktighet overfor Sovjetunionen, som lå ganske nær de danske kystene. Byggingen av Thulebasen gikk da heller ikke ubemerket hen hos russerne.

Den 28. mars 1957 mottok Danmarks statsminister H.C. Hansen et brev fra den sovjetiske statsministeren, Nikolaj Bulganin, som dystert slo fast:

“De våpnene som finnes i dag, har en så betydelig ødeleggelseskraft at for land som har territorier på størrelse med Danmark, ville det i tilfelle atomkrig være ensbetydende med selvmord hvis fremmede stater skulle ha blitt gitt mulighet til å opprette baser.”

Danmark – en lus mellom to negler

Samme år henvendte den amerikanske ambassadøren seg til Danmarks statsminister og spurte om de danske myndighetene ønsket å bli holdt orientert om hva amerikanerne lagret på Thulebasen.

Enda en gang befant den danske regjeringen seg i et storpolitisk dilemma.

Det var ingen tvil om hvilke former for materiell amerikanerne hadde planer om å plassere på basen, og den offisielle danske holdningen var klar: Atomvåpen skal ikke under noen omstendigheter utplasseres på dansk jord i fredstid.

Denne politikken hadde stor oppslutning i befolkningen, der det hersket en massiv motstand mot atomvåpen.

Dess­uten kunne Sovjetunionen oppfatte atomvåpen på Grønland som en åpenlys provokasjon – og i verste fall en trussel.

Men samtidig var det svært vanskelig for lille Danmark å si nei til stormakten USA, som hadde gjort atomvåpen til en integrert del av sin egen utenrikspolitikk og også til en integrert del av NATO-samarbeidet, som Danmark deltok i.

Dansk utenrikspolitikk balanserte på en knivsegg, og H.C. Hansen svarte med en bevisst vag formulering: “Jeg anser ikke at Deres bemerkning gir grunn til kommentarer fra min side.”

Dermed godtok han stilltiende at det danske atomforbeholdet ble brutt. Verken regjeringen eller folketingsmedlemmene i den danske utenrikskomiteen ble gjort kjent med utvekslingen.

Brevet fra H.C. Hansen var alt amerikanerne trengte. De sendte straks de første atomvåpnene til Thule.

Og ikke lenge etter gikk de i gang med forberedelsene til det neste trinnet, den såkalte Century-leiren, et omfattende byggverk som skulle anlegges under Grønlandsisen tjue­to mil øst for Thulebasen, og som offisielt var en militær forskningsstasjon.

Etter møtet med ambassadør Val Peterson der utenriksminister Jens Otto Krag første gang hørte om Century-leiren, kalte han inn til flere krisemøter i departementet.

Her ble likevel panikken etter hvert avløst av lettelse, for det fantes faktisk ikke noen beviser for at atomreaktoren skulle brukes til noe annet enn vitenskapelige formål.

På den bakgrunn vurderte departementet det slik at det ikke var utsikt til atomvåpen på dansk jord, og at det danske atomforbeholdet ikke hadde blitt brutt.

Dermed trengte ikke de danske myndighetene å foreta seg noe mer; de overlot Century-leiren til amerikanerne.

Men “forskningsstasjonen” var bare et skalkeskjul for det egentlige formålet, Project Iceworm – isormprosjektet.

Hærens hemmelige atomprosjekt

Prosjektet omfattet fire hund­re mil med jernbanetunneler under Grønlands­isen, der tog skulle frakte seks hund­re atomraketter mellom et utall opp­skytnings­steder.

Dermed ville fienden umulig kunne lokalisere og uskadeliggjøre rakettene, som hele tiden flyttet på seg, og som alltid var skjult under isen.

Men prosjektet hadde også et annet formål – isormen skulle føre den amerikanske hæren inn i atomalderen!

Soldatene hadde utført utallige helte­dåder under annen verdenskrig, men nå tydet alt på at framtidens kriger ville bli utkjempet med atomvåpen.

Derfor hadde president Eisenhower innført den såkalte new look-strategien i 1953. Den innebar at USA ville besvare ethvert angrep med atomvåpen.

Den nye strategien hadde endret oppbygningen av det amerikanske forsvaret fullstendig. Nå var det flyvåpenet som satt i førersetet.

De hadde nemlig hovedansvaret for de amerikanske atomvåpnene. Marinen hadde også sikret seg atomvåpen, i og med utviklingen av våpensystemet Polaris, som kunne avfyre atomraketter fra neddykkede ubåter.

Hæren, derimot, hadde fått bevilgningene sine halvert, og en tredjedel av personellet var sagt opp.

Den amerikanske hæren hadde dermed et desperat behov for å vise at de hadde en rolle å spille i atomalderen – og løsningen skulle være nettopp isormprosjektet.

Men det var helt avgjørende at prosjektet ble holdt hemmelig, både av sikkerhetshensyn og på grunn av den sterke danske motstanden mot atomvåpen.

For å skjule det gigantiske anleggsarbeidet under isen ble forskningsstasjonen Century derfor anlagt som fasade.

Arbeid under vanskelige forhold

Ingen hadde noensinne prøvd å drive en underjordisk forskningsstasjon under arktiske forhold.

Planen var å anlegge en hel by under isen, men i første omgang arbeidet de amerikanske ingeniørene og anleggsarbeiderne livet av seg i et helt år bare for å gjøre ferdig den første delen av anlegget.

En arbeidsdag kunne vare fjorten timer, og forholdene var ekstreme: Streng kulde og voldsomme stormer herjet om vinteren, og mange av arbeiderne var plaget av hodepine – særlig de som sov i nærheten av atomreaktoren.

Til tross for alle problemene fortsatte arbeidet ufortrødent, og da det nærmet seg at Century-leiren sto ferdig, i oktober 1960, ble anlegget presentert som et storstilt forskningsprosjekt.

Dermed kunne prisen rettferdiggjøres, og hæren kunne understreke at basen ikke representerte en opptrapping av den kalde krigen, men bare skulle drive med klimaforskning.

Dette fromme budskapet ble blant annet spredt gjennom to speidere – danske Søren Gregersen og amerikanske Kent Goering – som var interessert i naturvitenskap og hadde søkt om å få komme til Century-leiren.

Under et stort pressemøte i USA presenterte man de to heldige guttene som skulle på sitt livs eventyr i Arktis.

Som en del av oppholdet hadde guttene forpliktet seg til å skrive artikler til avisene i hjemlandet, slik at landsmennene deres kunne følge med på opplevelsene deres i det kalde nord.

Søren Gregersen var svært så spent da han kom til Century-leiren 22. oktober 1960.

Alt var nytt og spennende, og han kunne sende begeistrede beskrivelser hjem til dagbladet Politiken og de danske leserne, som skulle komme til å kjenne ham som signaturen Søren Speider.

Basen blir brukt til propaganda

Bortsett fra Søren Gregersens artikler i Politiken var det ikke mye å lese om Century-leiren i avisene.

De danske myndighetene var bekymret for negative reaksjoner på atomreaktoren og den militære aktiviteten på basen.

Det var til og med innført pressesensur, noe som innebar at statlige sensorer kunne lese gjennom og anbefale endringer i enhver publikasjon om de amerikanske installasjonene og aktivitetene på Grønland før den kom på trykk.

Sensuren sikret at det danskene visste om Century-leiren, ble holdt på et minimum.

I USA var mediedekningen av Century-leiren en helt annen. Her var det lite atomskepsis, og den amerikanske hæren ønsket enhver journalist velkommen inn på basen.

Her fikk de en omvisning på anlegget og en grundig innføring i det vitenskapelige arbeidet som ble utført.

Mange amerikanske medier rapporterte om det utrolige prosjektet, og denne mediedekningen var helt avgjørende for den amerikanske hæren, som på denne tiden kjempet for å rettferdiggjøre sin eksistens.

Hæren produserte også selv dokumentarfilm om byggingen av leiren. Opptakene viser militærkjøretøyer som kjemper seg gjennom islandskapet “som om det var i det ville vesten”.

Hærens “modige, utholdende og gudfryktige” menn drar gjerne til verdens mest ubarmhjertige strøk for å beskytte Amerika, forsikrer fortellerstemmen.

I et program med tittelen “Byen under isen” kunne stjernejournalisten Walter Cronkite i 1961 berette at den amerikanske hæren nå hadde beseiret en av klodens siste yttergrenser, og millioner av amerikanske tv-seere ble overbevist om det sterke teknologiske fundamentet som landets forsvar hvilte på.

Men ingen av opptakene viste sannheten om de hemmelige atomvåpnene i tunnelene – eller at gigantprosjektet hadde støtt på en alvorlig hindring.

Speider finner mystisk tunnel

Et par uker etter ankomsten til Century-leiren fikk Søren Gregersen i oppgave å hjelpe til med oppmålingen av en tunnel.

Samme kveld beskrev den danske speideren i dagboka si hvordan sidene i tunnelen hadde beveget seg innover, gulvet oppover og taket nedover, og at ledelsen ved basen hver uke målte hvor mye tunnelen krympet.

Selv om iskappen på Grønland hadde virket hard og ubevegelig, måtte den amerikanske hæren innse at isen rørte på seg.

Den var i langsom, men konstant bevegelse, og det fikk tunnelveggene til å gå mot hverandre og takene til å rase sammen.

Ingeniørene i hæren klarte ikke å finne ut av hvordan de skulle håndtere de konstante forskyvningene i isen, som truet eksistensen til basen mindre enn et år etter etableringen.

For Søren, som ofte gikk på oppdagelsesturer i tunnelene, ga ikke forskyvningene grunn til bekymring. “Alle vet om det”, slo han enkelt fast i dagboka.

Han hadde lov til å bevege seg fritt rundt, og han utnyttet muligheten til fulle, siden ledelsen hadde vansker med å finne oppgaver til de to speiderne.

Under en av utfluktene på egen hånd oppdaget Søren en lang tunnel som var gravd ut et stykke fra resten av tunnelsystemet i Century-leiren.

Det gikk togskinner inn i tunnelen, og han kunne se en vogn bli trukket fram og tilbake, noen ganger raskt og andre ganger sakte, og både med og uten last. Det var som om forskerne prøvde ut noe.

Søren så ikke hvor den lange tunnelen endte, og han tenkte at den kanskje gikk hele veien under isen til byene på Sør-Grønland.

Men han fikk ikke tid til å undersøke saken nærmere, for ikke lenge etter – 22. mars 1961 – forlot han og Kent Goering Century-leiren.

Hvis den unge speideren hadde vært mer nysgjerrig, hadde han kanskje oppdaget at jernbanevognen ikke skulle frakte mennesker under isen.

Tunnelen var den første i isormprosjektet, som både journalister og mange av dem som var utstasjonert i Century-leiren, var helt ukjent med at eksisterte, men tunnelen skulle bli den eneste delen av det enorme prosjektet som ble ferdig.

Kennedy avliver isormen

Da Søren Gregersen vendte hjem til Dan­mark, var den amerikanske opinionen i ferd med å snu i synet på hærens Grønlands-prosjekt.

John F. Kennedy hadde avløst Eisenhower, og den nye presidenten hadde en helt annen oppfatning om hvordan den kommunistiske trusselen skulle håndteres.

New look-strategien ble vraket. I stedet skulle Sovjetunionen bekjempes med diplomatiske, politiske og økonomiske tiltak, mens USA i utgangspunktet skulle forsvare seg med konvensjonelle våpen.

Kennedy satte også i verk en undersøkelse av de tre rakettprogrammene: marinens Polaris, flyvåpenets Minuteman og hærens Iceworm.

Undersøkelsen konkluderte med at selv om Iceworm-programmet hadde et stort potensial, rommet det også problemer.

Et av de største ville oppstå når prosjektet ble kjent for offentligheten og kanskje “mobilisere alle de nøytralistiske og pasifistiske holdningene som ligger latent i Danmark og i Skandinavia ellers”, som det heter i den avsluttende rapporten.

Som en følge av dette bestemte Kennedy-administrasjonen seg for å satse videre på både Polaris og Minuteman, mens isorm­prosjektet ble oppgitt i 1963.

Den gradvise nedleggingen av Century-leiren begynte. Det hadde for lengst blitt tydelig at det var utallige uforutsette problemer med å bygge en base under isen.

Temperaturen i tunnelene måtte for eksempel holdes på tretti minusgrader eller kaldere, men det ble stadig vans­keligere på grunn av at det varme vannet i badene varmet opp hele basen.

Året før hadde fire tunneler blitt opprustet, og bare det hadde kostet tjue tusen arbeidstimer. Nå trengte de resterende sytten tunnelene samme behandling.

Dessuten var det fare for at taket i reaktorrommet kunne rase sammen. Derfor ble reaktoren slått av, og i 1964 ble den fjernet helt fra basen.

Også begeistringen for prosjektet i den amerikanske hæren hadde tatt slutt. Century-leiren fortsatte som sommerbase for klimaforskere fram til 1966, da de siste amerikanerne forlot den.

På denne tiden hadde Jens Otto Krag gått fra utenriksminister til statsminister, men til tross for betenkelighetene hans med amerikanernes aktivitet på Grønland gjorde han ikke mer med saken.

Den danske regjeringen ante ingen ting om det dødelige formålet med basen før hemmelige dokumenter om prosjektet ble gravd fram tretti år senere.