Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Atomby under Grønlandsisen skulle avgjøre den kalde krigen

I 1959 bygget den amerikanske hæren forskningsstasjonen Camp Century i den grønlandske innlandsisen, men basen var i virkeligheten et skalkeskjul for det topphemmelige “Project Iceworm”, som skulle utslette Sovjetunionen.

Pictorial Parade/Getty Images

Om kvelden den 18. august 1959 har Danmarks utenriksminister Jens Otto Krag en samtale som får det til å gå kaldt nedover ryggen på ham.

Fram til nå har det fine cocktailselskapet i København forløpt akkurat slik han er vant til: Det er drikke i glassene, musikken fyller rommet, og praten går livlig blant de høytstående dip­lomatene fra inn- og utland.

Men kvelden tar en ny retning da den amerikanske ambassadøren i Danmark, Val Peterson, henvender seg til Krag.

Ambassadøren forklarer at ambassaden ikke lenger har kontroll på etableringen av den atomdrevne militære forskningsstasjonen på Grønland.

De amerikanske myndighetene har lenge ventet på dansk tillatelse til byggingen, sier han, men de har enda ikke fått noe svar. Nå er det slutt på tålmodigheten, og amerikanerne har satt i gang uten tillatelse.

Det er jo en forferdelig fadese, sier Peterson, og spør om det er noe Krag kan gjøre for at tillatelsen fra den danske regjeringen kan komme på plass så raskt som mulig, så det blir orden i sakene.

Men Jens Otto Krag aner ingen ting om noen atomdrevet base på Grønland.

Til gjengjeld vet han alt om danskenes skepsis til atomkraft og om det danske atomforbeholdet – en internasjonalt anerkjent politikk som understreker at det ikke må utplasseres atomvåpen på dansk jord i fredstid.

Krag vet også hvor farlig det vil være hvis det kommer ut at det er anlagt­ en atom­reaktor på Grønland. Det kan antenne en debatt som kan true med å sprenge tilliten den danske befolkningen har til sin egen stat.

Utenriksministeren prøver å gjøre gode miner til slett spill, men samtalen gjør ham nervøs og forvirret. Og han kjenner ikke engang til det fulle omfanget av de amerikanske planene.

Bak øns­ket om å etablere forskningsstasjonen Camp Century skjuler det seg nemlig en hemmelig og mye større plan: Grønlands­isen skal gjennomhulles som en gigantisk ost og fylles med atomvåpen.

Thulebasen blir startskuddet

Allerede under annen verdenskrig spilte Grønland en viktig rolle for USA, som anla fjorten militære værstasjoner langs de grønlandske kystene og utstasjonerte seks tusen mann til å betjene dem.

Etter krigen fikk russerne raskt atomvåpen som med letthet kunne nå Vest-Europa, mens amerikanerne ikke hadde mulighet til å ramme Sovjetunionen.

Derfor ville USA gjerne øke tilstedeværelsen på Grønland. En stor base her skulle utgjøre krumtappen i USAs oversjøiske forsvar.

Etter en del tautrekking inngikk Danmark og USA i 1951 en forsvarsavtale som ga amerikanerne adgang til Grønland. Til gjengjeld måtte de anerkjenne dansk suverenitet over øya.

“Jeg mener ikke at Deres bemerkning gi grunn til kommentarer fra min side.”
Statsminister H.C. Hansens vage formulering som indirekte ga USA tillatelse til å sende atomvåpen til Grønland.

Amerikanerne gikk raskt i gang og anla Thulebasen samme år. Basen huset flere tusen soldater og ble utrustet med blant annet antiluftskyts, men det viktigste var den geografiske plasseringen.

Thule var det perfekte stedet å mellomlande for de amerikanske strategiske bombeflyene, siden de ikke kunne nå sovjetisk territorium på en enkelt opptanking.

Etableringen av Thulebasen gjorde Grønland til en frontlinje i den kalde krigen, og tillatelsen til å anlegge basen kan ikke ha vært lett å gi for de danske myndighetene.

De var nødt til å veie partnerskapet med USA opp mot forsiktighet overfor Sovjetunionen, som lå ganske nær de danske kystene. Byggingen av Thulebasen gikk da heller ikke ubemerket hen hos russerne.

Den 28. mars 1957 mottok Danmarks statsminister H.C. Hansen et brev fra den sovjetiske statsministeren, Nikolaj Bulganin, som dystert slo fast:

“De våpnene som finnes i dag, har en så betydelig ødeleggelseskraft at for land som har territorier på størrelse med Danmark, ville det i tilfelle atomkrig være ensbetydende med selvmord hvis fremmede stater skulle ha blitt gitt mulighet til å opprette baser.”

Innbyggerne ble ikke spurt til råds da USA prøvde å kjøpe Grønland av Danmark.

© Ullstein Bild/Ritzau Scanpix

USA ville kjøpe Grønland etter krigen

Hundre millioner dollar – det var summen USA var villig til å betale for Grønland i 1947.

Umiddelbart virket tilbudet logisk, for USA hadde allerede militærbaser og flere tusen mann utstasjonert på øya etter avtale med den danske diplomaten Henrik von Kauffmann i USA.

Under okkupasjonen, i 1941, hadde Kauffmann uten å spørre den danske regjeringen gitt amerikanerne tilgang til den danske kolonien.

Prisen var god – og fire ganger så høy som USAs samlede Marshallhjelp til Danmark – men tilbudet ble avslått.

“Selv om vi skylder Amerika mye, synes jeg ikke at vi skylder dem hele Grønland”, uttalte den danske utenriksministeren, Gustav Rasmussen.

Danmarks historiske tilknytning til Danmark var for sterk, lød forklaringen. I 1953 gikk Grønland fra å være en koloni til å være et dansk fylke.

Danmark – en lus mellom to negler

Samme år henvendte den amerikanske ambassadøren seg til Danmarks statsminister og spurte om de danske myndighetene ønsket å bli holdt orientert om hva amerikanerne lagret på Thulebasen.

Enda en gang befant den danske regjeringen seg i et storpolitisk dilemma.

Det var ingen tvil om hvilke former for materiell amerikanerne hadde planer om å plassere på basen, og den offisielle danske holdningen var klar: Atomvåpen skal ikke under noen omstendigheter utplasseres på dansk jord i fredstid.

Statsminister H.C. Hansen ga i praksis amerikanerne fritt spillerom på Grønland.

© United Press International/Ritzau Scanpix

Denne politikken hadde stor oppslutning i befolkningen, der det hersket en massiv motstand mot atomvåpen.

Dess­uten kunne Sovjetunionen oppfatte atomvåpen på Grønland som en åpenlys provokasjon – og i verste fall en trussel.

Men samtidig var det svært vanskelig for lille Danmark å si nei til stormakten USA, som hadde gjort atomvåpen til en integrert del av sin egen utenrikspolitikk og også til en integrert del av NATO-samarbeidet, som Danmark deltok i.

Dansk utenrikspolitikk balanserte på en knivsegg, og H.C. Hansen svarte med en bevisst vag formulering: “Jeg anser ikke at Deres bemerkning gir grunn til kommentarer fra min side.”

Dermed godtok han stilltiende at det danske atomforbeholdet ble brutt. Verken regjeringen eller folketingsmedlemmene i den danske utenrikskomiteen ble gjort kjent med utvekslingen.

Brevet fra H.C. Hansen var alt amerikanerne trengte. De sendte straks de første atomvåpnene til Thule.

Og ikke lenge etter gikk de i gang med forberedelsene til det neste trinnet, den såkalte Century-leiren, et omfattende byggverk som skulle anlegges under Grønlandsisen tjue­to mil øst for Thulebasen, og som offisielt var en militær forskningsstasjon.

© Shutterstock

Innlandsisen skulle være atomkrigens frontlinje

Med et perfekt geografisk utgangpunkt for en atomkrig mot Sovjet­unionen skulle Grønland danne rammen om den amerikanske hærens hittil mest ambisiøse og revolusjonerende atom­prosjekt: Project Iceworm, isormprosjektet.

Gjennom tusenvis av tunneler under Grønlandsisen skulle mannskap og atomraketter være i konstant bevegelse – som ormer i tunneler inne i den tykke iskappen.

De amerikanske ambisjonene var grenseløse: Isormprosjektet skulle dekke en kvart million kvadratkilometer av Grønland og ha seks hundre raketter klar til avfyring fra 2100 ramper.

Driften av den enorme basen ville kreve elleve tusen mann, og alle skulle innkvarteres under isen.

Via jernbanespor i de lange tunnelene skulle atomrakettene stadig bevege seg på kryss og tvers mellom avfyringssiloene, slik at det var umulig for fienden å lokalisere dem.

Oppe på isoverflaten skulle det anlegges flere flystriper, der fly utstyrt med ski i stedet for hjul kunne lande.

Hæren hadde også planer om å bygge om flyvåpenets landbaserte atomrakett, Minuteman, til en utgave med dobbelt så kraftig sprenghode. Det skulle passende nok få navnet Iceman.

Ifølge beregningene skulle det koste 2,4 milliarder dollar å bygge isormanlegget, 182 milliarder kroner i dag, og deretter fire hundre millioner i drift per år.

Prosjektet ble satt i gang i største hemmelighet, og til tross for at anlegget skulle fylles med militært personell og atomvåpen, ble den danske regjeringen aldri underrettet.

Etter møtet med ambassadør Val Peterson der utenriksminister Jens Otto Krag første gang hørte om Century-leiren, kalte han inn til flere krisemøter i departementet.

Her ble likevel panikken etter hvert avløst av lettelse, for det fantes faktisk ikke noen beviser for at atomreaktoren skulle brukes til noe annet enn vitenskapelige formål.

På den bakgrunn vurderte departementet det slik at det ikke var utsikt til atomvåpen på dansk jord, og at det danske atomforbeholdet ikke hadde blitt brutt.

Dermed trengte ikke de danske myndighetene å foreta seg noe mer; de overlot Century-leiren til amerikanerne.

Men “forskningsstasjonen” var bare et skalkeskjul for det egentlige formålet, Project Iceworm – isormprosjektet.

Usynlig for det blotte øye, men sterk nok til å vinne en krig. Det var hovedformålene med “Project Iceworm”, som skulle levere USAs dødsstøt mot Sovjetunionen i en eventuell atomkrig.

Militærbase var første steg

Alt materiell som skulle brukes for å bygge opp Century-leiren og isorm­prosjektet, kom med skip til den amerikanske militærbasen i Thule. Så ble det fraktet videre innover på Grønlands­isen på store sleder.

Skjult dypt i isen

Fra de tusenvis av planlagte avfyrings­siloene under Grønlandsisen ville de amerikanske atomrakettene kunne nå stort sett ethvert mål i Sovjetunionen.

Raketter kunne nå russerne

Fra de tusenvis av planlagte avfyrings­siloene under Grønlandsisen ville de amerikanske atomrakettene kunne nå stort sett ethvert mål i Sovjetunionen.

Hærens hemmelige atomprosjekt

Prosjektet omfattet fire hund­re mil med jernbanetunneler under Grønlands­isen, der tog skulle frakte seks hund­re atomraketter mellom et utall opp­skytnings­steder.

Dermed ville fienden umulig kunne lokalisere og uskadeliggjøre rakettene, som hele tiden flyttet på seg, og som alltid var skjult under isen.

Men prosjektet hadde også et annet formål – isormen skulle føre den amerikanske hæren inn i atomalderen!

Soldatene hadde utført utallige helte­dåder under annen verdenskrig, men nå tydet alt på at framtidens kriger ville bli utkjempet med atomvåpen.

Derfor hadde president Eisenhower innført den såkalte new look-strategien i 1953. Den innebar at USA ville besvare ethvert angrep med atomvåpen.

“En af klodens sidste frontiers”
Stjernejournalisten Walter Cronkite om det amerikanske byggeri på Grønland.

Den nye strategien hadde endret oppbygningen av det amerikanske forsvaret fullstendig. Nå var det flyvåpenet som satt i førersetet.

De hadde nemlig hovedansvaret for de amerikanske atomvåpnene. Marinen hadde også sikret seg atomvåpen, i og med utviklingen av våpensystemet Polaris, som kunne avfyre atomraketter fra neddykkede ubåter.

Hæren, derimot, hadde fått bevilgningene sine halvert, og en tredjedel av personellet var sagt opp.

Den amerikanske hæren hadde dermed et desperat behov for å vise at de hadde en rolle å spille i atomalderen – og løsningen skulle være nettopp isormprosjektet.

Men det var helt avgjørende at prosjektet ble holdt hemmelig, både av sikkerhetshensyn og på grunn av den sterke danske motstanden mot atomvåpen.

For å skjule det gigantiske anleggsarbeidet under isen ble forskningsstasjonen Century derfor anlagt som fasade.

Arbeid under vanskelige forhold

Ingen hadde noensinne prøvd å drive en underjordisk forskningsstasjon under arktiske forhold.

Planen var å anlegge en hel by under isen, men i første omgang arbeidet de amerikanske ingeniørene og anleggsarbeiderne livet av seg i et helt år bare for å gjøre ferdig den første delen av anlegget.

En arbeidsdag kunne vare fjorten timer, og forholdene var ekstreme: Streng kulde og voldsomme stormer herjet om vinteren, og mange av arbeiderne var plaget av hodepine – særlig de som sov i nærheten av atomreaktoren.

Til tross for alle problemene fortsatte arbeidet ufortrødent, og da det nærmet seg at Century-leiren sto ferdig, i oktober 1960, ble anlegget presentert som et storstilt forskningsprosjekt.

Dermed kunne prisen rettferdiggjøres, og hæren kunne understreke at basen ikke representerte en opptrapping av den kalde krigen, men bare skulle drive med klimaforskning.

Dette fromme budskapet ble blant annet spredt gjennom to speidere – danske Søren Gregersen og amerikanske Kent Goering – som var interessert i naturvitenskap og hadde søkt om å få komme til Century-leiren.

Søren Gregersen var full av ­forventning da han kom til Century-leiren, men han begynte raskt å kjede seg.

© Erik Gleie/Ritzau Scanpix

Under et stort pressemøte i USA presenterte man de to heldige guttene som skulle på sitt livs eventyr i Arktis.

Som en del av oppholdet hadde guttene forpliktet seg til å skrive artikler til avisene i hjemlandet, slik at landsmennene deres kunne følge med på opplevelsene deres i det kalde nord.

Søren Gregersen var svært så spent da han kom til Century-leiren 22. oktober 1960.

Alt var nytt og spennende, og han kunne sende begeistrede beskrivelser hjem til dagbladet Politiken og de danske leserne, som skulle komme til å kjenne ham som signaturen Søren Speider.

Det amerikanske forsvaret bygget en by under isen

Da byggingen av Century-leiren ble satt i gang vinteren 1959, var det første gang i verdenshistorien at noen prøvde å anlegge en hel by 25 meter nede i en isbre. Det elleville prosjektet lyktes i prinsippet – på tross av utallige problemer.

Robert C. Magis/National Geographic Creative

Røde flagg viste hvor basen lå – der kunne soldatene ikke kjøre.

Robert C. Magis/National Geographic Creative

Tunnelsystemet nådde en samlet lengde på tre kilometer. I midten gikk hovedtunnelen, en lang sent­ralakse med forgreininger på hver side.

Taket besto av buede bølgeblikkplater som ble dekket til med snø. Temperaturen måtte være på tretti minusgrader eller kaldere for at tunnelene skulle stå seg, men det viste seg å være vanskelig å få til.

Robert C. Magis/National Geographic Creative & Pictorial Parade/Getty Images

Brakkene hadde plass til 15 mann som fikk hver sin køye. Brakkene var godt isolert, men litt varme slapp likevel ut, og det gjorde at det ble for varmt i tunnelene, slik at vegger og tak i tunnelene langsomt falt sammen.

Robert C. Magis/National Geographic Creative & W. ROBERT MOORE/National Geographic Image Coll.

Atomreaktoren kostet 5,7 millioner dollar av den totale prisen for basen på 8 millioner. Reaktoren veide tre hundre tonn og leverte både strøm og varme. Men det skjedde stadig at det ble målt altfor høyt strålingsnivå, og da måtte reaktoren stenges.

Robert C. Magis/National Geographic Creative & W. ROBERT MOORE/National Geographic Image Coll.

38.000 liter vann ble brukt hver dag i Century-leiren. Is ble smeltet og omdannet til en underjordisk sjø som leverte drikkevann, skylte toalettene og avkjølte atomreaktoren.

Robert C. Magis/National Geographic Creative

Kjøkkenet serverte alt fra eggerøre og bacon til overdådige julemiddager. Century-leiren var som en eneste stor dypfryser, og derfor var det ingen prob­lemer med oppbevaring av mat.

Robert C. Magis/National Geographic Creative & W. ROBERT MOORE/National Geographic Image Coll.

Baderommet ble kalt “hundremannslatrinen” og hadde dusjer med varmt og kaldt vann, stikkontakter og toalettfasiliteter.

Robert C. Magis/National Geographic Creative

Basen blir brukt til propaganda

Bortsett fra Søren Gregersens artikler i Politiken var det ikke mye å lese om Century-leiren i avisene.

De danske myndighetene var bekymret for negative reaksjoner på atomreaktoren og den militære aktiviteten på basen.

Det var til og med innført pressesensur, noe som innebar at statlige sensorer kunne lese gjennom og anbefale endringer i enhver publikasjon om de amerikanske installasjonene og aktivitetene på Grønland før den kom på trykk.

Sensuren sikret at det danskene visste om Century-leiren, ble holdt på et minimum.

I USA var mediedekningen av Century-leiren en helt annen. Her var det lite atomskepsis, og den amerikanske hæren ønsket enhver journalist velkommen inn på basen.

Her fikk de en omvisning på anlegget og en grundig innføring i det vitenskapelige arbeidet som ble utført.

Mange amerikanske medier rapporterte om det utrolige prosjektet, og denne mediedekningen var helt avgjørende for den amerikanske hæren, som på denne tiden kjempet for å rettferdiggjøre sin eksistens.

Hæren produserte også selv dokumentarfilm om byggingen av leiren. Opptakene viser militærkjøretøyer som kjemper seg gjennom islandskapet “som om det var i det ville vesten”.

Hærens “modige, utholdende og gudfryktige” menn drar gjerne til verdens mest ubarmhjertige strøk for å beskytte Amerika, forsikrer fortellerstemmen.

I et program med tittelen “Byen under isen” kunne stjernejournalisten Walter Cronkite i 1961 berette at den amerikanske hæren nå hadde beseiret en av klodens siste yttergrenser, og millioner av amerikanske tv-seere ble overbevist om det sterke teknologiske fundamentet som landets forsvar hvilte på.

Men ingen av opptakene viste sannheten om de hemmelige atomvåpnene i tunnelene – eller at gigantprosjektet hadde støtt på en alvorlig hindring.

I 1966 kunne forskere i Century-leiren som de første noensinne hente opp en borkjerne fra bunnen av Grønlandsisen, 1390 meter nede.

© ERDC Cold Regions Research and Engineering Laboratory, U.S. Army

Speider finner mystisk tunnel

Et par uker etter ankomsten til Century-leiren fikk Søren Gregersen i oppgave å hjelpe til med oppmålingen av en tunnel.

Samme kveld beskrev den danske speideren i dagboka si hvordan sidene i tunnelen hadde beveget seg innover, gulvet oppover og taket nedover, og at ledelsen ved basen hver uke målte hvor mye tunnelen krympet.

Selv om iskappen på Grønland hadde virket hard og ubevegelig, måtte den amerikanske hæren innse at isen rørte på seg.

Den var i langsom, men konstant bevegelse, og det fikk tunnelveggene til å gå mot hverandre og takene til å rase sammen.

Ingeniørene i hæren klarte ikke å finne ut av hvordan de skulle håndtere de konstante forskyvningene i isen, som truet eksistensen til basen mindre enn et år etter etableringen.

For Søren, som ofte gikk på oppdagelsesturer i tunnelene, ga ikke forskyvningene grunn til bekymring. “Alle vet om det”, slo han enkelt fast i dagboka.

Han hadde lov til å bevege seg fritt rundt, og han utnyttet muligheten til fulle, siden ledelsen hadde vansker med å finne oppgaver til de to speiderne.

I tillegg til kjerneboring ble det også drevet en del militær forskning på basen, blant annet på hvordan ekstrem kulde påvirker soldater.

© PJF Military Collection/Imageselect

Under en av utfluktene på egen hånd oppdaget Søren en lang tunnel som var gravd ut et stykke fra resten av tunnelsystemet i Century-leiren.

Det gikk togskinner inn i tunnelen, og han kunne se en vogn bli trukket fram og tilbake, noen ganger raskt og andre ganger sakte, og både med og uten last. Det var som om forskerne prøvde ut noe.

Søren så ikke hvor den lange tunnelen endte, og han tenkte at den kanskje gikk hele veien under isen til byene på Sør-Grønland.

Men han fikk ikke tid til å undersøke saken nærmere, for ikke lenge etter – 22. mars 1961 – forlot han og Kent Goering Century-leiren.

Hvis den unge speideren hadde vært mer nysgjerrig, hadde han kanskje oppdaget at jernbanevognen ikke skulle frakte mennesker under isen.

Tunnelen var den første i isormprosjektet, som både journalister og mange av dem som var utstasjonert i Century-leiren, var helt ukjent med at eksisterte, men tunnelen skulle bli den eneste delen av det enorme prosjektet som ble ferdig.

Noe av avfallet fra Century-leiren har allerede ­smeltet fram.

© John Mcconnico/Ritzau Scanpix

Klimakatastrofe ulmer i Grønlandsisen

Amerikanerne dro stort sett fra alt da de ga opp Century-leiren. Klima-endringene gjør at det ­radioaktive avfallet smelter fram fra isen.

Ovenfra er det ikke noe annet å se enn is og snø så langt øyet rekker. Men nede under seksti år med snøfall ligger Century-leiren, akkurat som da amerikanerne forlot den da de ga opp prosjektet på Nordvest-Grønland i 1966.

Det eneste amerikanerne tok med seg, var atomreaktoren – utover det gjorde de ingen ting for å rydde opp. De gikk ut fra at snø og is ville beskytte atomavfallet i leiren i all evighet.

Men i løpet av de siste ti årene har det i snitt forsvunnet 254 milliarder tonn is og snø hvert år fra den grønlandske iskappen som følge av klimaendringene, og hvis oppvarmingen fortsetter med uforminsket styrke, regner eksperter med at hele Century-leiren kommer opp til overflaten i løpet av dette århundret.

Eksperter anslår at Century-leiren skjuler ni tusen tonn avfall i form av byggematerialer og jernbaneskinner.

Verre er de mange tonnene med kjemisk og biologisk avfall: I tillegg til 24 millioner liter ubehandlet spillvann anslås det at ruinene av basen inneholder mer enn to hundre tusen liter dieselolje, radioaktivt spillvann og en vesentlig mengde av miljøgiften PCB.

Avfallet er en trussel mot det sårbare miljøet, siden det kan blande seg med smeltevann fra Grønlands­isen og ende i havet.

I 2017 fikk det selvstendige danske forskningsinstituttet GEUS i oppdrag å sette i gang permanent overvåking av området rundt Century-leiren, men verken USA eller Danmark har tatt ansvar for opprydningen som må komme.

Kennedy avliver isormen

Da Søren Gregersen vendte hjem til Dan­mark, var den amerikanske opinionen i ferd med å snu i synet på hærens Grønlands-prosjekt.

John F. Kennedy hadde avløst Eisenhower, og den nye presidenten hadde en helt annen oppfatning om hvordan den kommunistiske trusselen skulle håndteres.

New look-strategien ble vraket. I stedet skulle Sovjetunionen bekjempes med diplomatiske, politiske og økonomiske tiltak, mens USA i utgangspunktet skulle forsvare seg med konvensjonelle våpen.

Kennedy satte også i verk en undersøkelse av de tre rakettprogrammene: marinens Polaris, flyvåpenets Minuteman og hærens Iceworm.

Undersøkelsen konkluderte med at selv om Iceworm-programmet hadde et stort potensial, rommet det også problemer.

Et av de største ville oppstå når prosjektet ble kjent for offentligheten og kanskje “mobilisere alle de nøytralistiske og pasifistiske holdningene som ligger latent i Danmark og i Skandinavia ellers”, som det heter i den avsluttende rapporten.

Som en følge av dette bestemte Kennedy-administrasjonen seg for å satse videre på både Polaris og Minuteman, mens isorm­prosjektet ble oppgitt i 1963.

Kjernen i atom­reaktoren besto av 32 uranstaver som ble pakket ut og rengjort for hånd uten verneutstyr.

© W. ROBERT MOORE

Den gradvise nedleggingen av Century-leiren begynte. Det hadde for lengst blitt tydelig at det var utallige uforutsette problemer med å bygge en base under isen.

Temperaturen i tunnelene måtte for eksempel holdes på tretti minusgrader eller kaldere, men det ble stadig vans­keligere på grunn av at det varme vannet i badene varmet opp hele basen.

Året før hadde fire tunneler blitt opprustet, og bare det hadde kostet tjue tusen arbeidstimer. Nå trengte de resterende sytten tunnelene samme behandling.

Dessuten var det fare for at taket i reaktorrommet kunne rase sammen. Derfor ble reaktoren slått av, og i 1964 ble den fjernet helt fra basen.

Også begeistringen for prosjektet i den amerikanske hæren hadde tatt slutt. Century-leiren fortsatte som sommerbase for klimaforskere fram til 1966, da de siste amerikanerne forlot den.

På denne tiden hadde Jens Otto Krag gått fra utenriksminister til statsminister, men til tross for betenkelighetene hans med amerikanernes aktivitet på Grønland gjorde han ikke mer med saken.

Den danske regjeringen ante ingen ting om det dødelige formålet med basen før hemmelige dokumenter om prosjektet ble gravd fram tretti år senere.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul