Gåsebukten i Blekinges skjærgård ligger innhyllet i tett tåke om morgenen 28. oktober 1981. Fiskeren Bertil Sturkman er ute i sin lille båt for å se til garnene han har satt dagen før.
Gjennom tåken aner Sturkman plutselig omrisset av en gjenstand han aldri har sett før. Han slipper garnet for å seile nærmere Torumskär, et flatt skjær i fjordmunningen.
«En svært risikabel beslutning». Vasilij Besedin om at kapteinen på U-137 seilte videre med ødelagte radioantenner.
Sturkman stirrer lamslått inn i den melkehvite tåken: Det er en ubåt! Halvparten av forskipet ligger oppe på skjæret. Sturkman kan se omrisset av mennesker i ubåttårnet – og de ser ham. En mann vifter voldsomt med armene, og Sturkman forstår at han må forsvinne.
Fiskeren snur båten og seiler tilbake til bryggen på Sturkö. Her forteller han en kollega hva han har sett. Sammen tar de kontakt med det svenske militæret ved titiden.
En veteran blir sendt på oppdrag
Den 76 m lange kolossen på Torumskär er den sovjetiske ubåten U-137. Seks uker tidligere – 16. september – har fartøyet seilt ut fra den sovjetiske østersjøflåtens base i Baltijsk i Kaliningrad. Øverstkommanderende om bord er orlogskaptein Anatolij Gusjtsjin, en ung ubåtkaptein i den sovjetiske ubåtbrigaden med en plettfri karriere.
Hans nestkommanderende er den politiske offiseren Vasilij Besedin, som noterer følgende i dagboken under ubåtens neddykking i Gdanskbukta kl. 20.15 Moskva-tid:
«Til sjøs minner lyden av en arbeidende dieselmotor om en hønes høylytte kakling.»
Den 24 år gamle ubåten er litt av en teknologisk oldtidslevning. Likevel skal den patruljere i området ved Bornholm frem til 5. november.
Den 17. september ankommer U-137 bestemmelsesstedet. «Alt rolig», konstaterer Besedin 40 m under havoverflaten øst for Bornholm.
I 1982 fantes det bare 60 ubåter av Whiskey-klassen i den sovjetiske flåten. Av dem var 45 i aktiv tjeneste.
U-137 var en utslitt skramlekjerre
Med grunnstøtingen av U-137 ble sovjetmakten fullstendig blottlagt, for den utdaterte ubåten avslørte for verden at russerne tøffet rundt med gammelt, utdatert utstyr.
Den sovjetiske ubåten som strandet i den svenske skjærgården, tilhørte Whiskey-klassen, som var en konvensjonell båttype med torpedoer. Teknisk sett var den en videreutvikling av en tysk ubåttype fra 2. verdenskrig, som i sin tid hadde vært svært avansert, men tidlig på 1980-tallet var den helt avleggs.
I årene 1951 til 1957 bygde Sovjetunionen 215 ubåter av Whiskey-klassen ved et verft i Leningrad, og U-137 var den siste. Den 76 m lange ubåten med et mannskap på opptil 60 mann hadde altså 24 år på baken i 1981.
Skroget var delt inn i syv seksjoner – med torpedorom foran og bak med totalt seks torpedorør. I midtseksjonen lå kommandosentralen med instrumenter for neddykking og oppstigning, hydrofon, gyrokompass samt et våpenlager.
Whiskeyene var utstyrt med både diesel- og elmotorer, og ubåtene kunne gå ned til 125 meters dyp, men måtte opp til overflaten hvert tredje døgn for å lade elmotorens batterier.
For de 56 mennene om bord er dagen delt inn i skift og pauser. Natt og dag finnes ikke. Den 2. oktober har ubåten ligget på lur i farvannet ved Bornholm i mer enn to uker da en fiskekutter intetanende kommer i nærkontakt med det sovjetiske fartøyet, og en vaier fra en trål får fatt i ubåtens tårn. Russerne kommer seg fri uten å trekke tråleren ned, men det er tydelig at navigasjonsantennene har gått i stykker.
Ubåten søker havn i Świnoujście i Polen, der mannskapet må konstatere at antennene ikke straks kan repareres. Dermed står Gusjtsjin i et dilemma.
Før avseiling har ubåten blitt utstyrt med et annet navigasjonssystem – Decca – som i teorien skal kunne brukes til å navigere med, men mannskapet har ikke brukt systemet tidligere. Etter mye nøling bestemmer kaptein Gusjtsjin seg til slutt for å fortsette oppdraget – fast bestemt på at hans fine karriere ikke skal skjemmes av et tilfeldig uhell.
«En svært risikabel beslutning», noterer den politiske offiseren Besedin i dagboken sin.
Russland og Sverige har en blodig fortid
1495 – eksplosjon skremmer
Dette året beleiret tsar Ivan 3. den svenske riksforstanderen Stures festning i Vyborg. Stures slottsforvalter satte fyr på byens lager av krutt, og ifølge svenske krøniker skremte eksplosjonen «livet av moskovittene», som oppga beleiringen.
1558 – leiesoldater seirer
Ønsket om tilgang til Østersjøen drev Ivan den grusomme til å invadere området Livland i Baltikum. Men i 1581 inntok svenske leiesoldater den viktige byen Narva. Etter det ble Ivan nødt til å slutte fred.
1709 – nederlag koster dyrt
Under den store nordiske krig brøt Peter den store svenskenes dominans i østersjøområdet. Ved Poltava i Ukraina slo han Karl 12.s invasjonshær og krevde deretter store landavståelser fra Sverige.
1808 – Finland må oppgis
Aleksander 1. angrep den finske delen av Sverige for å flytte den russiske grensen vestover. Da krigen endte året etter, måtte Sverige avstå Finland og deler av Lappland, og etter dette utgjorde svenskene ingen trussel for Russland.
Ubåten går på grunn
Den 17. oktober stevner russerne igjen ut i Østersjøen med kurs mot Bornholm. Da ubåten nærmer seg den danske øya, får de ifølge Besedin et telegram om at NATO har satt i gang en øvelse i området. Kaptein Gusjtsjin bestemmer seg for å seile lenger mot nord for å unngå å bli oppdaget.
Fartøyet legger Bornholm bak seg, og alt forløper rolig – helt frem til 27. oktober, da Besedin brått våkner fra søvnen. Motorene er tause, og han kan merke at ubåten har bunnkontakt. Han skynder seg til kommandorommet, der løytnant Persjin forklarer:
«Vi har lagt oss på bunnen. Stabssjefens ordre.»
Besedin undrer seg – ifølge hans egen dagbok, som han gir ut i 2009. Ubåten skal holde seg 10–15 m over havbunnen, alt
annet kan være farlig på grunn av risikoen for å treffe dypvannsminer.
I mellomtiden er stabssjef Avrukjevitsj – som ikke stoler på Decca-systemet – i ferd med å fastslå ubåtens posisjon. Dette gjør han ved omhyggelig å sammenligne den dybden fartøyet befinner seg på, med dybdeangivelsene på sine medbrakte sjøkart. Om ettermiddagen samme dag seiler fartøyet inn i svensk territorialfarvann.
«Hold grensen!» Statsminister Thorbjörn Fälldin.
Om natten går U-137 opp til overflaten, der tåken ligger tykk. Fartøyets batterier må lades – det sørger skipets dieselmotor for – og mannskapet får en munnfull frisk luft. I mellomtiden driver ubåten langsomt fremover. Oppe i tårnet står Besedin og røyker idet ubåten løftes opp i luften med stor kraft.
Alle i tårnet blir kastet fremover med stor kraft, og fartøyet stopper plutselig. Hele skroget vibrerer, og kaptein Gusjtsjin brøler i samtalemikrofonen:
«Stopp maskinen!»
Så gir han ordre om å slå bakk. Men ubåten rører seg ikke av flekken.
Hele natten prøver U-137 å komme seg fri, men kl. 6 om morgenen 28. oktober må kapteinen gi opp. Med skjelvende hender finner Gusjtsjin frem sin siste sigarett – han har røykt en hel pakke denne natten. Så tilkaller han radiotelegrafisten, og med hjertet i halsen gir han beskjed til hovedkvarteret for den sovjetiske østersjøflåten.
1) Bornholm, 2) Christiansø, 3) Karlskrona, 4) Gåsebukten
Ubåten gikk på et skjær i skjærgården ca. 10 km sørøst for Karlskrona.
Svenskene ankommer
Noen timer senere er også svenskene informert – selv om ledelsen ved orlogsstasjonen i Karlskrona i første omgang tror at fiskeren på telefonen må være full. Gåsebukten ligger bare 10 km fra stasjonen, men en strandet sovjetisk ubåt høres ut som en ordentlig skipperskrøne.
Men på den annen side har svenskene i årevis mistenkt sovjetiske ubåter for å spionere i landets farvann. Sjefen for kystvaktens base, Lars Hellstedt, og stabssjef Karl Andersson drar av sted med patruljebåten Smyge – og ved Torumskär ser de beviset foran seg som en strandet hval i den vinterkalde skjærgården.
De to mennene seiler veldig nær ubåten. Andersson hopper over på ubåten og klatrer opp i tårnet, der det befinner seg fire personer.
Da en sovjetisk ubåt gikk på grunn i svensk farvann i 1981, utløste uhellet en anspent diplomatisk krise.
Han får ikke noe svar på sitt spørsmål om noen om bord snakker engelsk. Han forsøker i stedet med tysk, et språk som stabssjef Avrukjevitsj snakker gebrokkent.
Andersson vil vite hvordan ubåten har havnet her. Russeren peker på en antenne som er sterkt bøyd: «Kaput.»
Avrukjevitsj vil gjerne vite ubåtens nøyaktige posisjon, og nede fra fartøyets indre dukker det opp en matros med et detaljert sjøkart over Blekingeskjærgården.
Stabssjefen skjeller ham ut på russisk, og matrosen forsvinner ned og kommer tilbake med et oversiktskart over den sørlige Østersjøen, der russerne angivelig skal ha mistet kursen.
Mange ubåter har unnsluppet svenskene opp gjennom årene, så interessen for den grunnstøtte U-137 var stor i 1981 – også blant lokalbefolkningen.
Sverige jakter på hemmelige spioner
På 1980-tallet var nyheter om uidentifiserte ubåter i den svenske skjærgården nesten hverdagskost. Om og om igjen måtte svenskene jage bort fredsforstyrrerne.
1980 – ubåtkrisen ved Utö
En slepebåt observerer et ubåttårn i Stockholms skjærgård, og helikoptre jakter fartøyet i ukevis – uten resultat.
1982 – bomber kastes i dypet
I Hästbukten har det svenske militæret etablert et nettverk av hydrofoner. I september fanger de opp lyden av en fremmed ubåt. Fartøyet unnslipper til tross for dypvannsbomber, undervannsminer og forsøk på å sperre fjorden.
1986 – kjøretøy på havbunnen
På Gotland blir det observert en maskin som kjører ut i vannet. En undersøkelse av havbunnen avslører spor etter larveføtter.
1988 – torpedoer treffer ikke
Utenfor Oxelösund sør for Stockholm fanger sonar opp lyder som er karakteristiske for en ubåts ventilasjon. Et svensk skip fyrer av torpedoer, men treffer ikke noe.
2014 – anspent utbåtjakt
Langt inne i Stockholms skjærgård blir krypterte sendinger fanget opp på en nødfrekvens som brukes av russiske enheter. Øyenvitner styrker mistanken om en ubåt, men etter en ukes resultatløst dypvannsbombardement innstilles jakten.
Krigsskip nærmer seg
Mens Andersson og Avrukjevitsj gransker sjøkartet, mottar det svenske militærets øverstkommanderende, Lennart Ljung i Stockholm, et telegram kl. 11.30 med den sjokkerende beskjeden – en sovjetisk ubåt står på grunn i Karlskronas skjærgård.
Den systematiske Ljung ringer straks statssekretæren i det svenske utenriksdepartementet. Deretter ringer han til statsminister Thorbjörn Fälldin. Diplomatiet går i gang.
Etter flere oppringinger kommer den sovjetiske ambassadøren i Sverige, Mikhail Jakovlev, til det svenske utenriksdepartementet, hvor han mottar en formell svensk protestnote. Jakovlev lover å gi beskjeden videre, men understreker at han personlig er overbevist om at det har skjedd en teknisk feil.
Noen timer senere kommer han tilbake med Sovjetunionens offisielle svar: Feil på ubåtens navigasjonsutstyr er årsaken til den uheldige krenkelsen av svensk territorialfarvann.
En lite overbevisende forklaring i svenske øyne, for U-137 har ikke seilt 5–6 nautiske mil feil, men imponerende 57 nautiske mil inn bak Sveriges territorialgrense.
Med løftede hender poserte Vasilij Besedin for de svenske fotografene i ubåtens tårn.
Svenskene er bekymret. Samme morgen har flere slagkraftige sovjetiske krigsskip og et par slepebåter seilt ut fra marinebasen i Baltijsk, og skipene har kurs rett mot Karlskrona. Hvis de kommer frem før det svenske forsvaret får summet seg, vil den sovjetiske styrken i prinsippet kunne seile rett inn i skjærgården og hale med seg ubåten hjem igjen.
Derfor går to overvåkningsfly på vingene fra flystasjonen i Norrköping, og om kvelden 28. oktober kan pilotene melde at den sovjetiske konvoien befinner seg nøyaktig ved territorialgrensen. Fire kampfly blir straks gjort klar til innsats.
Ved daggry 29. oktober tar flyene av. Hensikten er å avskrekke, og i morgenlyset er de fire maskinene lette å se på himmelen. De svenske pilotene konstaterer at den sovjetiske konvoiens posisjon er uendret. Derfor unnlater pilotene å bruke skytset. I stedet stiller svenskene krav om å få avhøre ubåtkapteinen og undersøke U-137.
Fare for atomeksplosjon
Den 29. oktober kl. 17.20 Moskva-tid mottar det innesperrede ubåtmannskapet et kodet telegram fra marinebasen i Baltijsk. Meldingen er klar. Hvis svenskene prøver å beslaglegge ubåten, skal den sprenges i luften.
Ettersom U-137 har torpedoer med atomstridshoder – som hver for seg tilsvarer atombomben som ble sluppet over Hiroshima – vil et svensk angrep bli katastrofalt for alle parter. Overløytnant Persjin blekner idet han leser ordren. Sammen med folkene sine gjør han seg klar til å utløse ragnarok i skjærgården.
Enhver misforståelse kan nå komme til å eskalere situasjonen, noe som nesten skjer idet et nødbluss plutselig stiger opp fra ubåten i titiden om kvelden.
Politi og soldater fra sjøforsvaret møtte mannsterkt opp under ubåtkrisen.
Raketten har blitt sendt opp fordi Besedin har oppdaget en gummibåt rett i nærheten av ubåten, og han vil ha lys så han kan se. Han vet ikke at svenskene i all hemmelighet har sendt teknikere ut for å måle antatt radioaktivitet ved torpedomunningene.
Ved hjelp av radar kan svenskene se to ekko i retning den sovjetiske konvoien. Er raketten signalet til det redningsforsøket som det svenske forsvaret frykter er nært forestående?
Et overvåkningsfly går på vingene. Samtidig ringer militærets øverstbefalende Ljung statsminister Fäldin, som er klar i sin tale: «Hold grensen!»
Ljung forstår. Heldigvis dør den akutte krisen hen – det viser seg at ingen redningsaksjon er i gang. Radarens utslag skyldes ikke bevegelse i de sovjetiske krigsskipene, men to vesttyske handelsskip.
Svenskene vil avhøre kapteinen
På krisens tredje dag, den 30. oktober, stiller ambassadør Jakovlev i det svenske utenriksdepartementet med en halvbakt unnskyldning og et avslag fra Moskva. Han beklager det inntrufne, men påpeker at ubåten var i nød.
Dessuten påpeker han at ubåten og dens mannskap er dekket av diplomatisk immunitet – fartøyet har jo gått på grunn i fredstid og ikke på noe angrepsoppdrag. Et avhør av ubåtkaptein Gusjtsjin, som svenskene har ønsket, kan derfor ikke komme på tale.
I det diplomatiske dødvannet drøfter svenskenes sentrale tjenestemenn å gi opp kravet om at avhøret skal foregå på svensk territorium, men la det skje om bord i ubåten.
Før man kommer til enighet, meddeler Moskva at kapteinen likevel kan avhøres – og det på svensk jord. Årsaken er at Sovjetunionen har blitt utsatt for voldsom internasjonal kritikk i de dagene som har gått, og nå bare ønsker at krisen skal være over snarest mulig.
Den grunnstøtte ubåten fylte forsidene i svenske aviser.
Den 2. november skal avhøret av kaptein Gusjtsjin finne sted. Den politiske offiseren Besedin og stabssjef Andersson ledsager ham i helikopter til marinebasen i Karlskrona. Kapteinen er i en elendig forfatning, deprimert, redd og apatisk.
Besedin får ikke være med på avhøret. Derfor er han urolig for hvordan kapteinens svake nerver vil klare det to timer lange avhøret.
Men Gusjtsjins forklaringer er som forventet: Ubåten var bare ute på en rutineøvelse. Det var først da ubåten gikk på grunn at han oppdaget at alt ikke gikk som det skulle – og han trodde for øvrig at de hadde truffet Christiansø nord for Bornholm.
Til slutt gir de svenske forhørsfolkene opp, og russerne blir ført tilbake til U-137. I mellomtiden har svenskene trukket ubåten fri av skjæret og slept den lenger inn i fjorden.
Ubåten taues hjem
Nå begynner Moskvas tålmodighet å ta slutt. Den svenske ambassadøren i Moskva, Carl De Geer, blir kalt inn til utenriksdepartementet, der han i klare ordelag får beskjed om at sovjetiske myndigheter forlanger ubåten utlevert.
Nå vil svenskene også å bli av med atomskraphaugen, etter at de har fått kravet om avhør oppfylt. Øverstkommanderende Ljung insisterer imidlertid på at ubåten skal bukseres ut av svenske slepebåter. Det kan ikke komme på tale å slippe flere russiske fartøy inn i skjærgården.
Om morgenen 6. november blir ubåten eskortert ut av svensk farvann før den slutter seg til den sovjetiske konvoien.
I Moskva går den ydmykende affæren fort i glemmeboken, og i årene som følger, må svenskene om og om igjen jakte sovjetiske ubåter i skjærgården. Russerne føler seg tilsynelatende hevet over tanken om at andre lands grenser bør være ukrenkelige.