Ansiktene i ubåten er gustne. I mer enn to måneder har de 107 amerikanerne i angrepsubåten USS Drum søkt i Japanhavet. Dagene uten sollys har gitt mannskapet en marmorhvit hud og mørke ringer rundt øynene.
Kalenderen i kommandorommet viser april 1981. Ronald Reagan er nettopp blitt innsatt som president, og i USA virker ingenting viktigere enn å knuse Sovjetunionen i den kalde krigen.
Den følelsen er også til stede hos ubåtfotograf Craig Reed og hans landsmenn i Drum. Derfor er de frustrerte over at deres to måneder lange tokt ennå ikke har brakt dem nær målet: bilder av Sovjetunionens nyeste atomdrevne ubåttype, Victor III.
Som ubåtens fotograf og dykker er det Reed som skal ta bilder av fiendens nye fartøy.
«Der er hun! Avstand 900 yards.» Ubåtkaptein Michael Oliver ved synet av Sovjetunionens nyeste ubåttype.
Endelig lyder de forløsende ord fra radiorommet: Et radarsignal, muligens fra en Victor III, er fanget opp. Den dårlige nyheten er bare at den russiske ubåten ligger i bukta ved innseilingen til den sovjetiske marinebasen i Vladivostok.
«Der er hun! Avstand 900 yards», roper ubåtkaptein Michael Oliver da målet dukker opp i periskopet, mens den amerikanske ubåten sniker seg lydløst frem under overflaten.
«Fyr løs, Reed», sier kapteinen da han konstaterer at fartøyet er en Victor III som ligger på overflaten.
Reed tar bilder gjennom fotoperiskopet mens morgensolen stiger opp bak åsene ved Vladivostok.
Fra 1952 til 1992 var Vladivostok og dens marinebase fullstendig stengt for fremmede.
«Jeg har et par gode skudd, kaptein, men i denne vinkelen og på grunn av avstanden tror jeg ikke de er gode nok. Jeg foreslår at vi flytter oss til den motsatte siden og sniker oss nærmere.»
«Enig», svarer kapteinen.
Alle holder pusten mens den 89 m lange ubåten glir nærmere målet.
Da Oliver hever periskopet igjen, får han sjokk. De har kommet altfor nær det russiske fartøyet, som nå fyller nesten hele linsen.
«Nød-dyyyykk!» brøler han.
Men det er for sent. Et tordnende brak høres, etterfulgt av den skrikende lyden av metall mot metall. Ubåtmannskapet tumler rundt.
De har truffet fiendens underskrog, og selv om USS Drum ikke er alvorlig skadet, vet mannskapet at de er i livsfare: Russerne vil gjøre alt for å senke den fremmede ubåten.
Ingen steder på planeten befinner supermaktenes kraftigste atomvåpen seg nærmere hverandre enn i dypet. Under havet utkjempes en livsfarlig konflikt, som når som helst kan utløse dommedag.
Nazi-Tysklands 76 m lange Type XXI-ubåt ble bygget i seksjoner og kunne forbli neddykket i dagevis.
Hitlers superubåter startet ubåtracet
Amerikanere og russere gransket nazistenes avanserte ubåter etter 2. verdenskrig i kappløpet om å bygge de perfekte ubåtene. De skulle gi dem en fordel i den kalde krigen.
Tysklands ubåtflåte var fryktet under andre verdenskrig. Derfor studerte amerikanerne og russerne etter krigen spesielt ubåttypen Elektroboot XXI, som kunne forbli nedsenket i flere døgn og var ganske lydløs.
I det amerikanske prosjektet «Guppy» ble de tyske ubåtene testet. Ingeniørene kom frem til at ubåtenes suksess skyldtes formen på skroget, som var dråpeformet i stedet for sigarformet. Det skapte mindre friksjon, betydde høyere hastighet og ga mindre støy.
I tillegg til å bygge dråpeformede ubåter til den kalde krigen lot både amerikanerne og russerne seg også inspirere av tyskernes eksperimenter med å bruke ubåter som mobile rakettplattformer.
Hitlers plan, som aldri ble gjennomført, var å la ubåter slepe V2-raketter i spesielle beholdere etter ubåtene og avfyre dem fra havet mot mål på land.
Ideen inspirerte stormaktene til å utstyre ubåter med ballistiske missiler – de ubåtene som kom til å utgjøre den konstante trusselen under den kalde krigen.
Kald krig utløste ubåtkappløp
Drøyt 35 år før USS Drum kolliderte med den sovjetiske Victor III-ubåten, hadde USA og Sovjetunionen i fellesskap vunnet andre verdenskrig. Men snart ble det kjølige forholdet mellom stormaktene til kald krig.
Frykten for motstanderen førte til et kappløp om å utvikle stadig kraftigere atomvåpen og måter å skjule dommedagsvåpnene for fienden. I det spillet begynte en uhyggelig duell i havene mellom atombestykkede missilubåtene og deres jegere, angrepsubåtene.
I første omgang ble atomenergien brukt til å drive en ny type superubåt med atomreaktor. I stedet for en prustende dieselmotor kunne reaktoren levere all energien til ubåten.
Dermed måtte ikke fartøyet som tidligere opp til overflaten for å lade batteriene med en luftavhengig dieselmotor. Den atomdrevne ubåten kunne i stedet forbli nedsenket i flere måneder.
«Vi holdt oss under vann i en evighet, men vi trengte i det minste ikke å bekymre oss for å gå tom for oksygen», lød det fra en amerikansk ubåtveteran.
Verdens første atomdrevne ubåt, USS Nautilus, som USA sjøsatte i 1955, klarte i 1958 å seile hele veien under den arktiske iskappen. Ubåttypens potensial som et usynlig og nesten lydløst våpen var åpenbart.
Atomubåten USS Nautilus startet stormaktenes ubåtkappløp da den i 1958 seilte under Arktis’ is.
Amerikanernes jubel ble imidlertid kortvarig, da russerne allerede samme år fulgte etter med sin første atomdrevne ubåt.
Derfor arbeidet våpendesignerne i USA og Sovjetunionen hardt videre mot neste steg i undervannskappløpet.
På begynnelsen av 1960-tallet utviklet begge nasjonene såkalte boomers – ubåter lastet med ballistiske missiler. Disse dommedagsmaskinene var mobile avfyringsplattformer for langdistanseraketter utstyrt med atomstridshoder.
Dermed kunne en ubåt snike seg nær fiendens kyst og fra sitt skjul 50 m under havoverflaten sende et atommissil av gårde mot en storby og utslette alt levende.
VIDEO: Missilubåten var en dommedagsmaskin
Missilubåtenes oppgave var å skjule seg for fienden, slik at de i tilfelle krig kunne avfyre sine atommissiler.
Missilubåtene ble derfor et av den kalde krigens mest fryktede våpen. I motsetning til missiler på land var det nemlig vanskelig for stormaktene å vite hvor rivalens ubåtatomvåpen befant seg.
Motsvaret var å spore opp missilubåtene. Derfor bygget USA og Sovjetunionen såkalte angrepsubåter som hele tiden jaktet på missilubåtene – klare til å senke dem dersom de fikk ordren.
En dødelig duell lurte alltid i dypet. Men selv uten nærkontakt levde ubåtmannskapene under et nådeløst press.
VIDEO: Angrepsubåten var på evig jakt
Angrepsubåtene søkte konstant etter missilubåtene, som de skulle utslette i tilfelle krig.
Mannskaper levde i frykt
Mens en missilubåt typisk huset ca. 135 mann, rommet angrepsubåtene 100 til 140. Men ingen av fartøyenes mannskaper slapp unna bekymringer.
«I denne undervannsverdenen er farer evig til stede – og menneskeliv står på spill hver dag i en krig som ikke engang er erklært», skrev Craig Reed, som hadde tjenestegjort på ubåter i seks år før han kom om bord på USS Drum i 1981.
Allerede på 1960-tallet led Reeds kolleger under de samme kvalene. I tillegg til at det var mentalt tungt å leve tre måneder i dypet uten frisk luft og sol i ansiktet, ulmet frykten konstant. Mannskapene visste at ett enkelt feiltrinn kunne kaste kloden ut i en atomkrig.
Mannskapet i missilubåtene måtte leve med tanken om at dersom de en dag fikk ordre om å avfyre missilene sine, kunne halvparten av verden være utslettet allerede i det første angrepet.
Og et motsvar fra fienden betydde at mannskapets egen familie var utslettet minutter senere. Skuddet fra én enkelt missilubåt kunne nemlig utløse mer voldsomme krefter enn samtlige bomber som ble sluppet under andre verdenskrig til sammen.
Selv tanken på å avfyre langt mindre stridshoder kunne slite på nervene til de fleste ubåtmannskaper. Den russiske ubåtkapteinen Aleksej Dubivko glemte aldri da han under Cubakrisen i 1962 fikk ordre om å seile til Karibia med et nytt «spesialvåpen» – en atomtorpedo som kunne sendes av sted mot amerikanske havnebyer og marinebaser.
«Deres handlinger og avgjørelser på dette oppdraget kan utløse eller forhindre en verdenskrig», lød det i den hemmelige brifingen.
Dubivko luftet sin bekymring overfor en av kollegene:
«Holder vi på å starte en krig? Vi har ikke testet disse våpnene i det hele tatt, og vi har ikke trent mannskapene våre i å bruke dem. Hvis vi avfyrer dem, vil vi pulverisere alt innenfor en radius på 16 km. Inkludert oss selv.»
USAs stolthet ble knust i dypet
Russeren Dubivko kom aldri til å bruke sine atomtorpedoer, men kvalene hans var typisk for ubåtmannskapene, som også fryktet for sin egen sikkerhet.
Spesielt på 1960-tallet var stormaktene nemlig så ivrige etter å utvikle nye ubåter og våpen at fartøyene ikke alltid ble skikkelig testet.
«Hun var morderhaien, den første virkelige drapsmaskinen.» Britisk ubåtkaptein om angrepsubåten USS Thresher.
Det skortet ellers ikke på lovord da den amerikanske marinen i 1963 under pomp og prakt presenterte sitt nye vidunder av en angrepsubåt, USS Thresher. Det var den første ubåten med datastyrt avfyringssystem, og sonarutstyret kunne registrere lydimpulser på større avstand enn noen annen sonar.
«Hun var et gigantisk sprang fremover – hun var morderhaien, den første virkelige drapsmaskinen», ifølge en britisk kaptein.
Den amerikanske ubåten USS Thresher sank i 1963 med 129 mann om bord – sannsynligvis pga. en konstruksjonsfeil.
På en tur sør for Nova Scotia forsøkte USS Thresher å nå en dybde på 400 m, men mekanikken sviktet. Ubåten med 129 besetningsmedlemmer fortsatte mot bunnen til det enorme trykket rev fartøyet i stykker.
Først etter et halvt års leting fant amerikanerne skrogrester fra ubåten.
En rapport avslørte senere at 14 prosent av ubåtens rørsystemer ikke var blitt ordentlig undersøkt før sjøsettingen, og at USS Threshers lufttrykksystem derfor ikke fungerte ordentlig. Konklusjonen var at kontrollen hadde gått for fort.
«Det vil aldri skje igjen», forsikret marinen.
Men bare fem år senere sank enda en amerikansk ubåt uten å ha vært i kontakt med fienden.
Angrepsubåter spionerte på fienden
Selv om mannskapene levde livet farlig i dypet, var de opptatt av å klare oppdragene sine. Mannskapet på missilubåtene håpet selvfølgelig på null kontakt med fienden, da deres oppgave var å forbli usynlig.
Men i angrepsubåtene var målet det motsatte: å spore opp og spionere på rivalens ubåter.
«Vi ble sendt ut i minst to måneder, hvor vi ble tildelt et stort havområde med mye aktivitet, og instruksjonene våre var ganske enkelt å finne ut av det vi kunne», minnes ubåtkaptein Raymond Engle fra USA.
Sonarteknikerne lyttet døgnet rundt etter lydimpulser fra fiendtlige ubåter. I løpet av 1960-årene var amerikanernes signalavlytting blitt vanskeligere fordi Sovjetunionens ubåter ikke som i den første tiden av den kalde krigen «bråkte og jamret som katten i sommervarmen», slik amerikanerne spøkte med.
VIDEO: Ubåtene lå på lur i det kalde nord
Mens fred og idyll hersket i havene på den sørlige halvkulen, var klodens nordlige farvann under den kalde krigen fylt med ubåter klare til å starte tredje verdenskrig.
Idé og produksjon: Jonas Sjöwall Haxø og Niels-Peter Granzow Busch
Men selv om de nye ubåtene var nesten lydløse, kunne såkalte passive sonarsystemer lykkes med å snuse opp fienden når hydrofoner – undervannsmikrofoner – fanget opp svake lydbølger fra for eksempel motpartens propeller eller pumper.
Den nye datateknologien forbedret nemlig sonaren på samme måte, så det var lettere å filtrere lydene i vannet og lokalisere fienden.
Når en amerikansk ubåt registrerte et fartøy, begynte en intens forfølgelse som kunne vare i flere uker.
VIDEO: Monsterubåt skjulte seg under isen
Den sovjetiske ubåtklassen Typhoon var bygget for å knuse seg vei opp gjennom polarisen og avfyre sine atommissiler.
Idé og produksjon: Jonas Sjöwall Haxø og Niels-Peter Granzow Busch ILLUSTRASJON: Shutterstock
«Vi fulgte dem og kartla bevegelsesmønstrene deres. Noen ganger kunne situasjonen bli anspent. Vi var veldig omhyggelige med å forhindre at situasjonen plutselig snudde 180 grader, slik vi ble den som ble jaget», lød det fra kaptein Engle.
Amerikanerne kalte det «gale Ivan» når russiske ubåter plutselig snudde for å lytte etter mulige forfølgere. Disse katten-etter-mus-lekene endte enkelte ganger med kollisjoner, som da den sovjetiske missilubåten K-19 i november 1969 krasjet inn i angrepsubåten USS Gato på 60 meters dyp.
Begge ubåtene kom helskinnet fra sammenstøtet, men hvis missilrommet hadde blitt truffet, kunne det ha utløst en katastrofe.
De amerikanske sonarteknikerne var i stand til å identifisere russiske ubåttyper på de spesifikke lydene som fartøyene avga. Men når Sovjetunionen sjøsatte nye typer, manglet amerikanerne etterretning.
Derfor var det avgjørende å spore opp de nye fartøyene så raskt som mulig. Hvis amerikanerne kjente fiendeubåtenes lyder og utseende, kunne fartøyene lettere beseires i tilfelle krig.
De amerikanske ubåtene ble konstant testet. Her skyter en angrepsubåt opp av havet i rasende fart.
USS Drum ble jaget vilt
Angrepsubåten USS Drum med fotograf Craig Reed om bord forsøkte i 1981 utenfor Vladivostok å komme tett på russernes nyeste ubåttype, Victor III, da det gikk fryktelig galt. Den amerikanske ubåten traff russeren, og nå var det plutselig jegeren som ble jaget.
«Destroyere og kanonbåter stormet ut fra Vladivostok og jaget oss sørover. Masse helikopterrotorer pisket opp havet, og sonarfolkene våre klarte slett ikke å holde styr på alle kontaktene», mintes Reed.
USS Drum kunne bare slippe vekk gjennom en smal sørlig passasje, og hvis fienden utkommanderte nok fly, skip og ubåter, var amerikanernes sjanser for å komme seg unna lik null.
«En synkemine eksploderte, og øynene våre kikket opp. Alle leppene våre mumlet stille bønner.» Amerikaneren Craig Reed, da sovjetiske fartøyer jaktet på ubåten hans.
Ubåtkaptein Michael Oliver ga ordre om å sikksakke, mens mannskapet hørte ping-lydene fra fiendens sporingssystemer, som forsøkte å peile seg inn på den amerikanske ubåten.
«En synkemine eksploderte, og øynene våre kikket opp. Alle leppene våre mumlet stille bønner», mintes Reed, som satt i kommandorommet mens kapteinen beordret ubåten ned til havbunnen:
«Kaptein Oliver ønsket å ta oss under knusingsdybde før han overga båten til russerne. Vi visste at hvis vi ble fanget, ville ‘Ivan’ ikke vise oss nåde.»
I to dager lå USS Drum på havbunnen nær klipper og raviner, mens russerne skjøt ut synkeminer rundt dem. Oftest var eksplosjonene langt unna, men noen ganger var smellene så nærme at tallerkenene i byssa klirret.
Sovjetunionen satte inn alt fra krigsskip til helikoptre i jakten på USS Drum.
Den tredje dagen fanget ubåtens sonarstab opp lyden av en kollisjon i det fjerne, og plutselig flyttet de russiske letefartøyene seg mirakuløst unna. Kaptein Oliver utnyttet hellet til å snike ubåten sørover – ut av sovjetisk farvann.
I ly av nattemørket steg USS Drum flere dager senere opp til overflaten nær stillehavsøya Guam, som huset en amerikansk marinebase.
«Jeg kikket på glitteret fra månelyset på vannet og takket Gud for nok en dag på jorden», mintes Reed.
USS Drums redning skyldtes at den amerikanske ubåten USS George Washington hadde kollidert med et japansk lasteskip i Øst-Kina-havet. Kollisjonen distraherte russerne, som omdirigerte mer enn halvparten av letestyrken sin.
Sovjetunionen insisterte på at Victor III-ubåten deres hadde blitt truffet av en amerikansk spionubåt, men USA benektet enhver tilstedeværelse i området.
Ubåtkatastrofen uteble
Episoden med USS Drum var bare en av mange der enten USA eller Sovjet blankt benektet at de hadde trengt seg inn på fiendens territorium. I virkeligheten skjedde det igjen og igjen.
I fire tiår holdt de to stormaktene øye med hverandre under havet i et uavbrutt spill hvor én enkelt overilet handling kunne utløse dommedag.
Til sammen rådet nasjonene over ca. 400 undervannsmonstre, og én enkelt missilubåt brakte på 1980-tallet med seg nok atomskyts til å jevne alle fiendens storbyer med jorden.
Missilubåtenes last av atommissiler krevde konstant overvåkning som her på USS John Adams.
Den store katastrofen uteble til alt hell. Selv om to amerikanske og sju sovjetiske atomdrevne ubåter sank under den kalde krigen, skyldtes ingen av forlisene et angrep.
Da Berlinmuren falt i 1989, kunne president George Bush og sovjetleder Mikhail Gorbatsjov sette punktum for den kalde krigen. Sovjetunionen sto på det tidspunktet på randen av kollaps, som endte med stormaktens oppløsning i 1991.
Med den kalde krigens avslutning ble produksjonen av ubåter kraftig nedjustert. Men de lydløse morderne patruljerer stadig i verdenshavene, og mye tyder på at både Kina, USA og NATO er klar til nye dueller under havet.
Vesten har med bekymring sett hvordan Kina ruster opp ubåtflåten sin.
Ny undervannsduell under oppseiling
Amerikanerne og russernes ubåtduell stoppet aldri helt etter den kalde krigen. Men et nytt undervannskappløp er i gang. Den nye utfordreren er Kina.
Selv om USA og Russland stilte ubåtproduksjonen i bero etter den kalde krigen, fortsatte rivalene å spionere på hverandre under vann etter 1991. Og i begynnelsen av 2000-årene begynte de to nasjonene igjen å kjempe om overgå hverandre med nye missilubåter.
Siden har en skrantende russisk økonomi og en tilsvarende boom i den kinesiske gjort at Kina har overtatt Russlands posisjon som den største trusselen mot USA under havet.
USAs forsvarsdepartement anslår at Kina har 56 angrepsubåter og 4 missilubåter. I tillegg er 5–10 toppmoderne ubåter under bygging. Dermed matcher Kina USAs nåværende ubåtflåte.
Amerikanernes motsvar er, som i den kalde krigens dager, å investere i enda flere ubåter slik at de ikke taper det nye våpenkappløpet.
For å imøtegå trusselen har USA også økt patruljeringen i det vestlige Stillehavet. Amerikanernes bruk av ubåter i dette området antas derfor å være tilbake på nivå med aktiviteten under den kalde krigen.
USA, Australia og Storbritannia har også inngått den såkalte AUKUS-sikkerhetspakten, hvor USA og Storbritannia vil hjelpe Australia til å utvikle og bygge åtte atomdrevne ubåter til landets marine. Ubåtene vil utelukkende være bevæpnet med konvensjonelle våpen.
I tillegg til USA, Kina og Russland har også India og Pakistan satt atomubåter i havet.