Berlinmuren foran Brandenburger Tor
Berlinmuren foran Brandenburger Tor

Innbyggerne i Vest- og Øst-Berlin festet på Berlinmuren i flere dager etter at grensene ble åpnet 10. november 1989.

© Creative commons

Berlinmuren: Opptakten, byggingen og murens fall

Berlinmuren sto i 28 år som symbolet på den kalde krigen og delingen av Europa i det demokratiske vest og det kommunistiske øst. Murens fall 9. november 1989 ble begynnelsen på slutten på den kalde krigen, og innledet en ny æra i verdenshistorien.

19. desember 2018 av Bue Kindtler-Nielsen

Opptakten til byggingen av Berlinmuren

Etter at 2. verdenskrig var slutt ble det istykkerbombede Tyskland delt mellom de allierte landene USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. 

Det såkalte allierte kontrollrådet skulle bli enige om Tysklands fremtid. Det besto av ledere fra alle de fire landene, og ble plassert i Berlin. Dette til tross for at Berlin lå i Sovjetunionens sone, som førte til at byen også ble delt inn i fire soner.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før samarbeidet mellom Sovjetunionen og de andre allierte maktene brøt sammen. Sovjetunionens leder Josef Stalin ønsket kontroll over hele Berlin, og forsøkte å tvinge de andre landene til å gi opp byen. 

Fra 24. juni 1948 til 11. mai 1949 ble leveringen av livsnødvendige matvareforsyninger til Vest-Berlins 2,2 millioner innbyggere blokkert, fordi de gikk gjennom sovjetkontrollerte områder.

De vestlige maktene ville imidlertid ikke gi etter for Sovjetunionens press, og det ble åpnet en luftbro for å levere alle forsyninger til Vest-Berlin med fly. Den kalde krigen var nå en realitet, og forholdet til Sovjetunionen var på frysepunktet. 

Samme år ble de tre allierte delene av Tyskland, inkludert Berlin, slått sammen til staten BRD (Bundesrepublik Deutschland), også kalt Vest-Tyskland, og den sovjetiske delen ble til DDR (Deutsche Demokratische Republik), også kalt Øst-Tyskland.

Gjennom 1950-årene førte dårlig økonomi og frykten for å leve i et ikke-demokratisk kommunistisk land til at mange østtyskere flyktet til Vest-Tyskland. Fra 1949 og frem til Berlinmuren ble bygd i 1961, er det anslått at nærmere tre millioner tyskere emigrerte fra DDR til Vest-Berlin. 

Dette kunne ikke Øst-Tyskland tåle i lengden, særlig fordi de som flyktet først og fremst var unge og høyt utdannede. Fluktruten gikk nesten alltid via Berlin, fordi resten av grensene mellom de to tyske statene var preget av streng grensekontroll. Bare i det oppdelte Berlin var det fremdeles mulig å bevege seg fritt mellom øst og vest.

Bare i juli 1961 flyktet mer enn 30 000 mennesker. Derfor bestemte DDRs ledere til slutt at den eneste løsningen var å sperre befolkningen inne. 

Østtyske soldater fungerer som Berlinmur i 1961.
Østtyske soldater fungerer som Berlinmur i 1961.

Østtyske soldater holdt grensen stengt mens den første primitive Berlinmuren ble bygd. 

© Deutsches Bundesarchiv (German Federal Archive)

Befolkningen levde i skyggen av Berlinmuren

Berlinmuren begynte med vakter og enkel piggtråd, men DDRs ledelse begynte snart å bygge den ut, i et forsøk på å gjøre det umulig for landets innbyggere å flykte.

Allerede i 1962 ble nok et gjerde bygd omtrent 100 meter bak det første. Mellom disse to gjerdene ble hus jevnet med jorden og området dekket med grus, slik at det var lett for vaktene å oppdage fottrinn. 

Området ble kjent som “dødsstripen”, fordi det skulle gi vaktene i de forskjellige tårnene helt fri sikt, slik at de lett kunne skyte enhver som prøvde å flykte.

Fra 1965 begynte DDR å arbeide på den egentlige betongmuren som Berlinmuren i dag er best kjent for. Det skulle sikre at det ikke var mulig for eksempel å kjøre en bil gjennom grensen. 

Da den sto ferdig i 1980, besto den av en 45,1 kilometer forsterket betongmur, som var 3,6 meter høy og 1,2 meter bred. Berlinmuren hadde også 116 vakttårn, og var bevoktet av sju regimenter på mellom 1000 og 1200 soldater.

Det eneste stedet det var mulig å komme fra Vest-Berlin til Øst-Berlin, var gjennom Berlinmurens ni grenseoverganger. De var primært forbeholdt borgere fra Vest-Berlin og utlendinger som enten skulle besøke DDR eller var på gjennomreise.

Den mest berømte av grenseovergangene var Checkpoint Charlie, som egentlig var et kallenavn overgangen fikk av amerikanske soldater, fordi det offisielle navnet var Checkpoint C. Den lå midt i Berlin og var primært forbeholdt diplomater og medlemmer av de allierte styrkene. 

Her sto allierte og østtyske soldater få meter fra hverandre, og spenningen var ofte på på bristepunktet. Den 22. oktober 1961 var Checkpoint Charlie for eksempel rammen for en av Berlinmurens største kriser. Her endte uenighet rundt DDR-soldatenes rettigheter til å undersøke en amerikansk diplomats pass med at stridsvogner på begge sider sto klare til å angripe.

Sovjetiske og amerikanske stridsvogner står overfor hverandre ved Checkpoint Charlie.
Sovjetiske og amerikanske stridsvogner står overfor hverandre ved Checkpoint Charlie.

Sovjetiske og amerikanske stridsvogner står overfor hverandre ved Checkpoint Charlie.

© USAMHI/U.S. Army/

Konflikten ble løst fredelig etter fem dager, der USA og Sovjetunionen i fellesskap trakk  stridsvognene sine tilbake for å dempe spenningen. 

Etter krisen besluttet de allierte i høyere grad å akseptere Berlinmuren som en realitet som ikke var verdt å starte 3. verdenskrig over. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy sa i den forbindelse: “Det er ikke en spesielt god løsning, men en mur er forbannet mye bedre enn en krig.”

I teorien var det også mulig for borgere i Øst-Berlin å få en offisiell tillatelse til å reise til Vest-Berlin, men i realiteten var det nesten umulig.

En søknad om tillatelse ville utvilsomt resultere i en grundig undersøkelse av din person av DDRs etterretningstjeneste Stasi, hvilket potensielt kunne ende med en anklage om forræderi.

For de fleste borgere i DDR var det langt trygge å reise til andre kommunistiske land, og det var fullt lovlig.

Berlinmuren bygges

Natt til den 13. august 1961 sperret DDRs militære plutselig så godt som alle grenseoverganger mellom Øst- og Vest-Berlin. Veier ble ødelagt, slik at biler ikke kunne kjøre på dem, og piggtråd og gjerder ble installert på den 43 kilometer lange grensen mellom de to delene av byen. Like etter ble hele Vest-Berlin inngjerdet med 156 kilometer piggtråd og gjerder.

Uten å ha fått noen som helst advarsel våknet borgerne i Øst-Berlin nå opp til en helt ny hverdag. Passasje til Vest-Berlin var ikke lenger mulig, og mange som tidligere hadde arbeidet i Vest-Berlin sto uten jobb. 

Muren skilte også med ett venner og familie fra hverandre. Den plutselige delingen førte blant annet til at rundt 1300 barn som var på besøk i Øst-Berlin ikke kom seg tilbake til familiene sine. Mange så først hjemmene sine igjen etter murens fall.

DDR kalte selv Berlinmuren for en “anti-facistisk beskyttelsesmur”, som ifølge statens propaganda var nødvendig som vern mot de vesttyske kapitalistenes aggresjon og ønske om å invadere og overta Øst-Berlin. 

Et annet argument var at grensene måtte stenges for å forhindre vestlige spioner fra å komme inn i landet. Østtyskerne så imidlertid med skepsis på propagandaen, for det var bare ulovlig for borgere fra DDR å komme til Vest-Tyskland, men ikke omvendt.

Til tross for de kommunistiske ledernes iherdighet for å stenge grensen helt, klarte likevel rundt 5000 borgere fra Øst-Tyskland å komme forbi muren og ut i friheten.

De første årene ble særlig biler brukt til å kjøre gjennom piggtråden, men etter hvert som Berlinmuren ble utbygd, måtte østtyskerne finne på mer kreative metoder. 

Noen gravde seg under muren, andre bygde luftballonger eller primitive fly til å komme over den. Det gikk også et kloakksystem under Berlinmuren, som mange flyktet gjennom, helt til det ble oppdaget og stengt av DDR.

Forsøk på flukt var livsfarlig, og det første dødsfallet skjedde allerede 22. august 1961. Da forsøkte en ung kvinne som bodde like ved Berlinmuren å komme over sperringene ved å hoppe ut av vinduet sitt i tredje etasje. 

Vaktene hadde fått ordre om å skyte alle som forsøkte å krysse området og i en ordre fra en ansvarhavende het det for eksempel: “Ikke nøl med å bruke våpenet ditt, selv ikke hvis grensen blir brutt av kvinner og barn. Det er en taktikk som forræderne ofte bruker.” 

Sannsynligvis mistet mer enn 200 mennesker livet i forsøket på å flykte ut i friheten. 

Mange steder besto Berlinmuren av to murer som lå omtrent 100 meter fra hverandre. Innbyggerne i Øst-Berlin kalte det åpne området mellom murene for dødsstripen, fordi vaktene her begynte å skyte etter folk som forsøkte å flykte. 

© George Garrigues/Creative Commons

Berlinmurens fall

Motstanden mot Berlinmuren hadde vært stor på begge sider helt siden den ble bygd, men mot slutten av 1980-årene økte den voldsomt. 

Fra 5.-7. juni 1987 foregikk en musikfestival i Vest-Berlin så nær muren at tusenvis av østberlinere samlet seg på den andre siden for å høre på. 

Særlig en konsert med David Bowie, der han snakket direkte til alle menneskene på den andre siden av Berlinmuren, ble en milepæl. Dagen etter angrep DDRs politi innbyggerne som var samlet ved Berlinmuren, hvilket førte til store opptøyer.

Fem dager senere utfordret USAs president Ronald Reagan Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov til å bevise at han ønsket økt frihet i de kommunistiske landene. 

Under en tale i Vest-Berlin sa Reagan de berømte ordene: “Mr. Gorbachev, tear down this wall”. Ordene gikk verden rundt – også til Øst-Tyskland, der de beviste overfor innbyggerne at den vestlige verden var på deres side.

Disse begivenhetene var med på å starte en voldsom misnøye med Berlinmuren i Øst-Berlin, men den egentlige katalysatoren til Berlinmurens fall kom først i juni 1989. 

Da fjernet det kommunistiske Ungarn sitt eget gjerde, som var reist på grensen mellom Ungarn og Østerrike. Snart dro tusenvis av østtyske borgere på “ferie” til Ungarn for å flykte videre til Østerrike. 

Da DDRs regjering ville sette en stopper for denne utviklingen, førte det til masseprotester i Øst-Tyskland, under kampropet “VI VIL UT!”.

I et forsøk på å demme opp for den stigende uroen i landet, besluttet DDRs ledere å lempe på kravene for innreisetillatelse til Vest-Tyskland. 

De nye bestemmelsene ble presentert på en pressekonferanse 9. november 1989 av Günter Schabowski, som var ganske fersk medieansvarlig for partiet. 

Men Schabowski hadde bare fått stukket et A4-ark med bestemmelsene i hånden, og var ikke blitt informert om detaljene. Da han ble spurt om når disse endringene ville tre i kraft, var hans beste forslag derfor “Med det samme”, selv om de i virkeligheten først så smått var ment å bli iverksatt dagen etter.

Østtyskerne kunne nesten ikke tro sine egne ører da de hørte den kaotiske pressekonferansen. Tusenvis troppet opp langs grensepostene, der de ble møtt av vakter som ikke ante hva som foregikk. 

Vaktene prøvde å få klare ordrer fra sine overordnede, men de visste ikke hva de skulle gjøre og hadde ikke klart for seg hvem som satt med ansvaret. Menneskemengden ble bare større og større, men ingen sivile eller militære ledere var klare til å gi ordren til å skyte og bli skyld i en massakre.

Rundt klokken 23.30 måtte DDRs politiske ledelse gi seg og heve bommene, slik at menneskestrømmen kunne komme uhindret gjennom. På den anden siden ble de møtt av vestberlinere som sto klare med blomster og sjampanje. 

Dristige unge mennesker fra begge sider begynte også å klatre opp på Berlinmuren, der de møttes og danset for å feire sin nye frihet. Det som kunne ha utviklet seg til en katastrofe, ble en enorm folkefest, som førte til forløsning på 28 års innesperring og atskillelse.

Murens fall 10. november 1989 var uttrykk for at grensene ble åpnet opp og DDRs borgere kunne komme til Vest-Tyskland. Det gikk faktisk flere måneder før store deler av Berlinmuren var ødelagt.

© Raphaël Thiémard/Creative Commons

Kort tid etter at grensene ble åpnet, begynte mange innbyggere selv å ødelegge Berlinmuren med hammer og meisel. Dette var stadig offisielt ulovlig, men vaktene ga raskt opp å stoppe menneskemengden som nå sto ved Berlinmuren daglig.

Etter et par dager annonserte DDR også nye grenseoverganger, og ødela store deler av Berlinmuren med bulldosere.

Med de store betongklossene som ble revet ned var Berlinmurens fall en realitet, og 28 års undertrykkelse var slutt.

Det var en skjellsettende begivenhet, som signaliserte slutten på Den kalde krigen som hadde preget verden siden slutten av 2. verdenskrig. Det ble også slutten på den kommunistiske staten DDR, som ble en del av et nytt, samlet Tyskland den 3. oktober 1990 – mindre enn ett år etter Berlinmurens fall.

Les mer

Frederick Taylor: The Berlin Wall: A World Divided, 1961-1989, Harper Perennial, 2008.

Patrick Major: Behind the Berlin Wall: East Germany and the Frontiers of Power, Oxford University Press, 2011

Sett nåtiden i historisk perspektiv

I HISTORIE er vi alltid på jakt etter tema som kan nyansere og forklare nåtidens storpolitiske konflikter, kulturer og fenomener.

Og akkurat nå har vi et kjempebra tilbud på et årsabonnement som lar deg forstå nåtiden enda bedre.

Se tilbuddet her

Kanskje du er interessert i