Fra sin plass på tribunen har Mikhail Gorbatsjov panoramautsikt over paraden i anledning DDRs 40-årsjubileum.
Lange kolonner av missilkjøretøyer, østtyske soldater i stram marsj og medlemmer av den kommunistiske ungdomsorganisasjonen FDJ passerer forbi Sovjetunionens president. De unge vinker og begynner å rope:
«Gorbie! Gorbie! Redd oss, Gorbie!»
Gorbatsjov befinner seg i Øst-Berlin 7. oktober 1989. DDR har invitert høytstående sosialistiske ledere til jubileet, som feires med pomp og prakt. Østtyskerne har fulgt utviklingen i Sovjet på tv, og fått med seg at Gorbatsjov har initiert en ny politikk: glasnost og perestrojka, åpenhet og omstilling.
I DDR står tiden derimot stille. Ledelsen i det sosialistiske enhetspartiet (SED), som hittil har fulgt den sovjetiske linjen slavisk, insisterer nå på retten til å velge sin egen vei. Den betongkommunistiske.
Den polske kommunistlederen Mieczyslaw Rakowski lener seg mot Gorbatsjov på tribunen og hvisker:
«Forstår du hva de roper?»
Gorbatsjov nikker. Hele dagen er preget av en kjølig stemning mellom Gorbatsjov og hans vert, DDR-lederen Erich Honecker. Og det blir ikke bedre da Gorbatsjov tar ordet på kveldens møte i det ledende utvalget i politbyrået og advarer SED mot å fortsette sin steile politikk.
«Den som kommer for sent, straffes av tiden», siterer han den tidligere sovjetlederen Lenin.
Denne kvelden bestemmer SEDs nummer to, Egon Krenz, at han vil ha Erich Honecker fjernet fra sin post.
Bli med tilbake til den spente atmosfæren høsten 1989, da ledernes maktspill, folkelige protester - og en kommunikasjonssvikt på riksdekkende TV - førte til Berlinmurens fall 9. november 1989.
DDR feirer 40-årsjubileum 7. oktober 1989 med en storslått parade. I dagene før og etter demonstrerer tusenvis av borgere mot styret.
Kommunister diskuterer ikke politikk
Lørdag 7. oktober, grenseovergangen ved Bornholmer Strasse Vaktene er satt i økt alarmberedskap, for SED frykter at vesttyske bråkmakere skal forstyrre jubileet.
40 grensevakter fra sikkerhetstjenesten Stasi patruljerer grenseovergangen på DDRs side. Vaktkommandør denne kvelden er den 46 år gamle oberstløytnanten Harald Jäger.
Han har vært i tjeneste her siden han forlot skolen for 28 år siden. Nå har han blitt kalt til innreiseporten, der en ung vesttysker forlanger å få snakke med en overordnet.
Vesttyskeren vil gjerne ha en forklaring på hvorfor han ikke får dra inn i DDR på sykkel. Jäger begynner å le og må bare innrømme at akkurat den regelen har han aldri forstått selv heller.
«De er kanskje en ivrig syklist?» spør Jäger.
Den unge mannen forteller ærlig at han er svært opptatt av miljøspørsmål og aktiv i det vesttyske partiet «De grønne». Det var da som pokker, tenker Jäger. Nå blir han nødt til å sjekke om syklisten har ulovlig vestlig agitasjonsmateriale gjemt under klærne. Det har han.
Jäger må følge reglene og holder den unge mannen tilbake frem til opplysningene om hans identitet er sendt videre til samtlige grenseoverganger slik at han ikke kan krysse grensen andre steder.
Omsider kan Jäger sende syklisten i retur til Vest-Berlin. Egentlig sympatiserer grensevakten med miljøaktivistenes sak.
Den omfattende forurensningen i DDR har lenge bekymret Jäger, og han har forsøkt å ta det opp på et partimøte i SED, men han ble dysset ned. Han er stadig overbevist kommunist, men synes ikke lenger det blir diskutert politikk i partiet.
Samtidig er han skuffet over landets økonomiske og politiske stagnasjon og den voksende kløften mellom partiet og folket de siste årene.
Stasi er klar til å nedkjempe demonstranter
Mandag 9. oktober, Leipzig Siden september har Leipzigs borgere samlet seg til demonstrasjoner mot styret hver mandag. Ideen har spredt seg til alle større byer i landet. Denne kvelden har 70 000 møtt opp ved Nikolaikirche i Leipzig.
«Vi er folket! Vi er folket!» roper de mange titall tusen fremmøtte i kor. Demonstrantene lyser opp sentrum med levende lys som de bærer i hendene, mens Stasi-folk står klar med skarpladde våpen i alle sidegater.
På sykehusene i Leipzig gjør personalet seg klar til å ta imot strømmen av sårede som de forventer vil sige inn.
Alle har en følelse av at styrkeprøven mellom DDRs ledelse og borgere har nådd den avgjørende fasen. Dagen før er Stasi satt i høyeste alarmberedskap, så soldatene har tillatelse til å skyte på demonstrantene.
Sovjetiske stridsvogner har gjentatte ganger tromlet ned folkelige oppstander, men mye tyder på at det blir annerledes denne gangen. Ryktet går blant demonstrantene at Gorbatsjov har gitt de sovjetiske troppene i DDR ordre om å bli på kasernene – uansett hva som skjer.
Demonstrasjonen går fredelig for seg, og Stasi holder seg i bakgrunnen. Spenningen er uforløst.
Kupp mot DDRs leder
Tirsdag 17. oktober kl. 10, Øst-Berlin SEDs politbyrå møtes. Partiets nummer to, Egon Krenz, har på forhånd sikret seg støtte til å velte statslederen Erich Honecker.
Honecker virker avslappet da han åpner møtet. Som vanlig spør han om noen har noe å føye til dagsordenen. Politbyråmedlem Willy Stoph løfter hånden.
«Erich, tillat meg. Jeg foreslår at vi, som dagsordenens første punkt, fritar kamerat Erich Honecker for hans oppgaver som generalsekretær og velger Egon Krenz som ny generalsekretær.»
Honecker stivner. Han ser på Stoph og Krenz med et tomt uttrykk i ansiktet. Så sier han hardt og fattet:
«Godt, la diskusjonen begynne.»
Én etter én svikter Honeckers gamle partifeller ham. Stemningen i lokalet er trykket, men da Honeckers tro væpner gjennom mange år, minister for planøkonomi Günter Mittag, sier at Honecker «har mistet partiets tillit», bryter noen av de andre politbyråmedlemmene ut i en halvkvalt latter. Mittag vet det ikke selv, men han er den neste som fratas alle sine poster.
Til slutt foretar byrået en håndsopprekning – og beslutningen er som vanlig enstemmig. Selv Honecker løfter lojalt hånden og stemmer for sin egen avsettelse. Han har ledet DDR i 18 år. Etterfølgeren Krenz får 46 dager.
Den nye lederen overbeviser ingen. Han er ikke oppriktig interessert i reformer. Først og fremst er han en kloning av det forsteinede systemet han har vært en del av hele livet.
Under en påfølgende demonstrasjon i Øst-Berlin roper én million mennesker slagord mot ham. En av dem bærer en plakat som viser en storsmilende Krenz forkledd som ulven i eventyret om Rødhette. Teksten lyder:
«Hvorfor har du så store tenner, bestemor?»
Talsmann rekker ikke å forberede seg
Torsdag 9. november, Øst-Berlin Siden sommerferien har nesten 200 000 østtyskere forlatt landet. DDR er i ferd med å forblø – og hver mandag vokser demonstrasjonene. Landets ledelse arbeider på høygir med å finne en løsning.
Utpå ettermiddagen må SEDs politbyrå gi opp å stoppe masseflukten og i stedet vedta nye regler som sikrer fri utreise til alle borgere som ønsker å forlate DDR. Østtyskerne behøver bare å søke om pass og visum, så får de det.
Den banebrytende beslutningen skal offentliggjøres i morgen – fredag kl. 16 – og reglene trer i kraft med øyeblikkelig virkning. ¨
I praksis vil de første pass- og visumsøknadene først kunne ekspederes på mandagen, når kontorene åpner, så myndighetene har et par dager på å forberede seg på det som nok blir et stort innrykk.
Politbyråmedlem Günther Schabowski har ikke hatt tid til å delta på det viktige møtet. Han er utpekt som talsmann for partiet og har mer enn nok med å svare på spørsmål fra den internasjonale pressen om situasjonen i DDR. De siste ukene har han omtrent arbeidet døgnet rundt og føler seg nå rimelig utkjørt.
Hver dag klokken 18 holder Schabowski et godt besøkt pressemøte. Denne dagen løper han inn i sentralkomiteens bygning rett før klokken 18, der politbyråets møte fortsatt pågår. Schabowski er nødt til å avbryte:
«Er det noe viktig jeg skal ha med på pressemøtet?» spør han Egon Krenz. Krenz rekker ham åndsfraværende noen dokumenter som beskriver de nye reisereglene, og vifter ham så bort.
Sannsynligvis kunne Krenz ha avverget et historisk drama dersom han hadde brukt bare et øyeblikk på å hviske til Schabowski at innholdet først måtte offentliggjøres neste dag klokken 16. Men Krenz sier ikke et ord. Klausulen står i papirene, Schabowski jo lese seg til den selv.
Men den travle talsmannen kommer aldri så langt. Schabowski iler videre til det internasjonale pressesenteret i Mohrenstrasse, der pressemøtet snart skal begynne.
Journalistene får en overraskelse
Samme dag kl. 18, Øst-Berlin, pressesenteret Den nye SED-ledelsen vil vise borgerne og omverdenen at DDR går inn for åpenhet og fornyelse. Derfor arrangeres det et daglig pressemøte der vestlige journalister kan stille spørsmål.
Schabowski har akkurat kommet susende inn døren. Pannen glinser av svette da han ønsker pressen velkommen. Journalister fra hele verden har møtt opp, og DDRs nasjonale tv sender direkte fra møtet.
Journalistene kjeder seg mens Schabowski arbeider seg gjennom dagsordenen han har forberedt. Ingen viktige nyheter leses opp.
Etter 53 minutter har Schabowski kommet til papirene Krenz har gitt ham. Han skumleser teksten mens han snakker. Det er tydelig at han ikke er inne i stoffet. Og han overser fullstendig klausulen, som ikke er nevnt på første side, men først kommer helt til slutt.
Schabowski gjengir de nye reglene helt korrekt, men journalistene er forvirret.
DDR åpner plutselig og sensasjonelt grensene, og det får de først høre om nesten en time inne i et ellers begivenhetsløst pressemøte! Noen spør seg selv om det er en spøk. En journalist reiser seg opp og spør når de nye reglene trer i kraft.
Schabowski roter i papirene sine og nøler litt:
«Det skjer ... Slik jeg ser det, trer reglene i kraft umiddelbart», svarer han og ser forundret ut selv.
«Mannen har misforstått noe!»
kl. 18.57, Øst-Berlin, grenseovergangen ved bornholmer strasse Ingen vakter
ved grenseovergangene er informert om at **politbyrået har vedtatt nye utreiseregler. Heller ikke vaktkommandøren Harald Jäger ved overgangen Bornholmer Strasse.**
Harald Jäger har akkurat satt seg i vaktenes kantine og ser frem til å få seg litt kveldsmat. 24-timersvakten hans går til klokken åtte i morgen tidlig. Det hersker som alltid en jovial og høyrøstet stemning i kantinen. Nyhetene fra den østtyske statskanalen ruller og går i bakgrunnen, men ingen følger helt med. Folk er mer opptatt av maten og samtalen rundt bordene.
Mens Jäger fører et stykke brød opp til munnen, hører han plutselig noe på tv som får ham til å stanse opp et
øyeblikk. Partiets talsmann, Schabowski, sier noe om nye reiseregler. Uroen i kantinen gjør det vanskelig å høre, men Jäger kan knapt tro det lille han greier å fange opp: fri utreise til alle?! Jäger tar en bit av brødet. På tv spør en journalist når de nye reglene trer i kraft. Det skulle Jäger også gjerne ha visst.
«Umiddelbart», lyder svaret.
Jäger setter maten i halsen. «Nå med en gang? Var det virkelig det han sa? Er han ikke riktig vel bevart?» tenker Jäger midt i hosteanfallet.
«Hva slags tull er dette?» utbryter oberstløytnanten da han greier å snakke igjen. De andre offiserene rundt bordet ser forvirret på ham.
«Det rabler for Schabowski! Han har akkurat kunngjort at alle grenser er åpne!» fortsetter Jäger, mens han hopper opp og styrter mot utgangen.
«Harald, det kan ikke stemme! Du må ha misforstått noe!» roper en av offiserene etter ham.
Jäger stopper ikke. Med stormskritt går han inn på kontoret og trykker resolutt på den røde telefonknappen som setter ham i direkte forbindelse med sjefen, oberst Rudi Ziegenhorn.
«Hva er det, kamerat Jäger?» spør obersten i andre enden av røret. «Har du hørt røret fra Schabowski du også?»
«Ja!», svarer Jäger.
«Er det derfor du ringer?»
«Ja. Hva betyr det?»
«Ingenting!» utbryter obersten og fortsetter:
«Hva skulle det bety? Mannen har misforstått noe, så enkelt er det!»
Obersten gjør det helt klart at det ikke har kommet nye noen ordrer. De som eventuelt dukker opp og krever å få krysse grensen, skal bare sendes hjem igjen.
Mediene glemmer viktig detalj
Kl. 19.17, Vest-tyskland, Nyhetsstudioet på TV-stasjonen ZDF i Mainz Nyhetsprogrammet «Heute» (i dag) har millioner av seere i både Vest- og Øst-Tyskland.
Midt under sendingen mottar nyhetsoppleseren et telegram. Han leser det opp på direkten:
«SED-politbyråmedlem Günther Schabowski har for få minutter siden kunngjort at alle DDR-borgere fra nå av fritt kan reise ut via samtlige grenseoverganger mellom DDR og Forbundsrepublikken Tyskland.»
Telegrammet er ufullstendig. På pressekonferansen i Øst-Berlin forklarte Schabowski at utreise krever både pass og visum, men ZDF og flere andre medier har ikke denne vesentlige opplysningen med i dekningen.
Østtyskerne vil ikke vente
kl. 19.56, Øst-Berlin, Grenseovergangen ved Bornholmer strasse Østberlinerne strømmer til murens grenseoverganger i forventning om å kunne spasere rett gjennom. Da de ikke får lov, går frustrasjonen deres utover grensevaktene.
Oberstløytnant Jäger har en håpløs oppgave med å prøve å forklare folk ved den låste porten at han ikke kan slippe dem gjennom uten videre:
«Kamerat Schabowski har kunngjort de nye reisereglene, men han har også sagt at dere trenger pass og visum, men det er det ikke vi som utsteder. Dere må altså vente til i morgen tidlig og ...»
Jägers stemme drukner i høyrøstede raseriutbrudd fra skuffede østtyskere.
«Det er samme gamle trikset – dere lyger folket rett opp i ansiktet!» roper en mann.
Andre begynner å rope i kor:
«Vi vil over! Vi vil over!»
Som 18-årig soldat så Harald Jäger muren bli bygget. 28 år senere var han den ansvarlige vakten som ga ordre om at portene skulle åpnes.
Krenz tør ikke bestemme noe
kl. 21.10, Egon Krenz' kontor i Øst-Berlin Den østtyske lederen har sittet i møte inntil for få minutter siden og vet ikke noe om den kaotiske situasjonen ved Berlins grenseoverganger. Han blir oppringt av tidligere Stasi-sjef Erich Mielke.
Egon Krenz tar telefonen. Erich Mielke, den tidligere så mektige Stasi-sjefen, har teknisk sett trukket seg tilbake to dager tidligere, men han er fortsatt godt orientert.
«Folk beveger seg mot grenseovergangene. Vi må ta en beslutning og det litt brennkvikt!» sier han inntrengende til den forvirrede lederen.
Men Krenz svarer unnvikende og vurderer mulighetene. Enten må det rulles frem stridsvogner og grensene sperres av med militærmakt. Eller så må begivenhetene bare gå sin gang.
Selv om Krenz har gjeve titler som både statssjef og forsvarssjef, blir det feil om han skal ta viktige beslutninger utenom de offisielle organene, forklarer han. En skuffet Mielke kan ikke annet enn å legge på røret.
De verste skrikhalsene må komme ut
kl. 21.19, Øst-Berlin, Oberst Ziegenhorns kontor Flere og flere stimler sammen ved **Berlins grenseoverganger. Vaktene er rådville. Harald Jäger ringer igjen til sin overordnede.**
Obersten stirrer olmt på den kimende telefonen. Harald
Jäger har vært på tråden konstant de siste timene. Det er garantert ham igjen, tenker obersten irritert.
«Ja?» roper obersten inn i røret.
«Jeg har beordret alarmberedskap», sier Jäger så rolig han kan, og fortsetter: «Hele Bornholmer Strasse er proppet med folk og biler, det er et eneste stort kaos.»
«Det er sikkert den beste beslutningen. Var det noe mer?» spør obersten.
Jäger eksploderer i andre enden:
«Det holder ikke! Hvis det ikke tas en beslutning fra Deres side som løser våre problemer, så må jeg med mine styrker forsvare våre bygninger og …»
«Et øyeblikk!» avbryter obersten. «Jeg tar en telefon til departementet. Og De holder kjeft, forstått?»
Etter 20 minutter mottar Jäger nye ordrer:
«Hør her, vi gjør som følger …», sier Ziegenhorn i telefonen og instruerer Jäger i at de verste skrikhalsene kan slippes gjennom grenseporten, men at bildet i passene deres skal stemples over slik at de aldri kan returnere til DDR mer. De blir emigranter uten å vite det selv.
«Hvis du letter på trykket i kjelen, fordamper problemet helt av seg selv», slutter Ziegenhorn selvsikkert.
Harald Jäger synes det er en bisarr ordre. Det går jo ikke an at de som skriker høyest skal få slippe gjennom, mens de som ikke lager noe vesen av seg ikke skal få lov, tenker han. Men det er jo en ordre, og Jäger gir den videre til sine underordnede, som skal utføre oppgaven.
Vakt tar sitt livs beslutning
kl. 23.07, Øst-Berlin, Grenseovergangen ved Bornholmer strasse Utpå kvelden
begynner noen av østtyskerne som har vært i Vest-Berlin, å vende tilbake til grenseovergangene. De tror de får komme hjem igjen.
Harald Jäger kalles til innreiseporten, der en kvinne er helt oppløst i tårer. Hulkende forklarer hun Jäger at hun jo bare ville en snartur over til Vest-Berlin – bare for å prøve det. Men nå vil ikke vaktene slippe henne inn i DDR igjen – og hun har to små barn som ligger hjemme og sover!
Jäger tar en titt i kvinnens pass. Bildet er stemplet over.
«Jeg må jo hjem til barna mine!» hulker kvinnen.
Jäger beroliger henne og åpner porten slik at kvinnen kan komme gjennom.
«Alle kan komme tilbake igjen!» sier han så til de mange returnerende DDR-borgerne som står urolige og venter ved porten på vestsiden.
Jäger handler stikk i strid med alle ordrer, men det får så være. Nå må det bli slutt på denne galskapen.
«All passkontroll innstilles, lås stemplene inne i pengeskapet», sier han bestemt til en av sine junioroffiserer.
«Ja vel», svarer offiseren uten å stille spørsmål.
Så begir oberstløytnanten seg mot utreiseporten på DDR-siden av grensen. Utenfor står tusenvis av østtyskere og roper:
«OPP MED PORTEN! OPP MED PORTEN!»
Porten holder, men folk presses mot den. Det er en farlig situasjon for dem som står nærmest. Det blir stadig vanskeligere å motstå trykket fra de mange tusen bak dem.
Jäger tenker med gru på hva som kan skje dersom det bryter ut panikk. Hundrevis kan bli trampet i hjel.
Hele kvelden har oberstløytnant Jäger bedt sine overordnede om å ta en beslutning, og hele kvelden har han blitt latt i stikken. «Kyss meg bak», tenker han og gjør seg klar til å utstede den mest vidtrekkende ordren noen tysk offiser har gitt siden andre verdenskrig.
Jäger skynder seg bort til offiserene som vokter porten.
«Lukk opp porten», befaler han.
Offiserene stirrer målløse på ham. Så ser de spørrende på hverandre. Ingen av dem rører seg.
«FÅ OPP DEN PORTEN!» brøler Jäger.
«Ja vel, oberstløytnant!»
Så skjer det. Porten går opp, og jublende folkemengder begynner å strømme gjennom. Berlinmuren har falt!
På et øyeblikk snur stemningen helt. Nå som det er åpent tvers gjennom, bærer ikke demonstrantene nag til Jäger og hans folk.
Tvert imot får mange av dem klemmer, klapp på skulderen av mennene og kyss på kinnet av kvinnene. En av grensevaktene rødmer da en nygift kvinne slenger til ham brudebuketten sin.
Harald Jäger blir både rørt av synet og samtidig overveldet av motstridende følelser. Først merker han gleden og lettelsen over at ingen liv har gått tapt på hans vakt, og ikke minst tilfredsstillelsen av å vite at han etter beste overbevisning har gjort det rette.
Deretter kjenner han på frykten for hva kveldens hendelser kan komme til å bety – både for landet hans og for ham selv.
Jäger vet at det er hans plikt å rapportere til sin overordnede, men han utsetter. Samtidig tikker minuttene av gårde. Han har behov for å samle seg, for å tenke. Men han greier ikke å tenke.
Til gjengjeld kan han merke at beina skjelver under ham da han endelig beveger seg mot kontoret, telefonen og den røde knappen.
Oberst Ziegenhorn blir først helt taus da Jäger i korte trekk forteller hva han har gjort. Så sier han:
«Godt, gutten min!» med lettelse i stemmen.
Ziegenhorn underretter Stasi-hovedkvarteret og får mild respons fra general Gerhard Niebling:
«Ja, lukk opp. Det går jo den veien uansett.»
I nærmere tre kvarter er Bornholmer Strasse den eneste åpne grenseovergangen i Berlin, men like før midnatt begynner portene å gli til side flere steder langs muren.
Tusenvis av glade østtyskere velter inn i Vest-Berlin, der vesttyskerne mottar dem med øl og champagne.
Vilt fremmede mennesker hoier, skåler, synger og danser sammen i Berlins største gatefest noensinne. 20 000 presser seg gjennom Jägers grenseovergang denne natten, blant dem den 35 år gamle Angela Merkel.
Harald Jägers vakt var over klokken åtte. Hjemme fortalte han sin intetanende kone at han i løpet av natten hadde gitt ordre om å åpne muren.
«Kom ikke her og fortell sånt vås!» svarte hun.
Borgerrettsbevegelsen «Neues Forum» førte an i kampen mot kommunismen, men ble raskt glemt, for velgerne ville særlig ha forbruksgoder og charterturer.
DDR i oppløsning etter murens fall
«Det som hører sammen, vil vokse sammen», sa Vest-Tysklands tidligere forbundskansler Willy Brandt, dagen etter at Berlins grense-porter var åpnet, og forutså dermed Tysklands kommende gjenforening.
I DDR hadde kommunistpartiet, SED, mistet grepet om makten. Medlemmene flyktet – ikke i tusenvis, men i hundretusenvis. 3. desember 1989 gikk Egon Krenz av som parti-leder og ble erstattet av den reformvennlige Hans Modrow, som nøt respekt i befolkningen fordi han hadde gått i dialog med regimets kritikere allerede før sommerens fluktbølge begynte å rulle.
Modrow trakk snart inn ikke-kommunister i regjeringen, og 18. mars 1990 avholdt DDR sitt første frie valg.
SED fikk bare 16 prosent av stemmene, mens det konservative CDU, som arbeidet for gjenforening med Vest-Tyskland, vant valget med hele 40 prosent. 1. juli 1990 ble D-mark felles valuta for både Vest- og Øst-Tyskland, og 3. oktober samme år ble de to statene offisielt gjenforent.