Den amerikanske premierløytnanten Vern Pike tar et drag av sigaretten. Røykepausene med major Thomas Tyree er mer fristende inne i apotekets varme på hjørnet av Zimmerstrasse og Friedrichstrasse. Klokken er litt før fem en fredag ettermiddag på grensen mellom Vest- og Øst-Berlin. Friedrichstrasse fylles av en velkjent rumling.
Amerikanske stridsvogner mellom Checkpoint Charlie og luftbasen Tempelhof var etter hvert blitt hverdagen. Thomas kaster likevel hele tiden blikket mot den østtyske grenseposten. Med et forbauset uttrykk utbryter han: ”Ser du hva jeg ser?” Vern svarer like målløst: ”Sir, det er stridsvogner! Og de er ikke våre.”
Fra der de står kan de ikke se om de er sovjetiske eller østtyske, men Thomas er nødt til å reagere og sender Vern i vei med ordene: ”Jeg vet ikke hvem det er sine stridsvogner, men dra for helvete til Tempelhof og få stridsvognene mine tilbake så raskt du kan.”
For full utrykning drønner Vern av gårde i sin hvite Ford. Han vet at de siste stridsvognene som er sendt tilbake fra grensen, har ti minutters forsprang. Da han innhenter fronten av stridsvognkortesjen, roper han ut vinduet at de skal følge ham tilbake til Checkpoint Charlie.
Opptoget kjører med full fart gjennom Berlins gater i den verste rushtiden. Med blinklys og sirene, og stridsvogner bak, flytter alle seg raskt ut av veibanen.
Klokken litt over seks stanser ti stridsvogner på hver side av grensen ved Checkpoint Charlie med løpene rettet mot hverandre. Knapt 200 meter skiller dem. For første gang står amerikanske og sovjetiske stridsvogner overfor hverandre og med én klar ordre: Skyt hvis de andre skyter.
Byggingen av Berlinmuren brøt avtalen
Den dårlige økonomien og frykten for å leve i et ikke-demokratisk kommunistisk land, førte i 1950-årene til at mange østtyskere brukte den frie bevegeligheten i Berlin til å flykte til Vest-Tyskland. Opp imot tre millioner østtyskere søkte mot Vest-Tyskland fra 1949 til 1961, hvorav hovedparten dro gjennom Berlin.
Det ble for mye for DDRs ledelse, som natt til 13. august 1961 sperret av mesteparten av grensen mellom Øst- og Vest-Berlin. Berlinmuren ble påbegynt og østberlinere fikk fra den ene dagen til den neste forbud mot å dra til Vest-Berlin.
I oktober samme år begynte de østtyske grensevaktene å sjekke identifikasjonspapirer fra vestlige soldater og diplomater som krysset grensen, stikk i strid med avtalen om bevegelsesfrihet. Det skjedde ofte ved Checkpoint Charlie.
Amerikansk M48 stridsvogn på grensen ved Chechpoint Charlie. På skiltet i bakgrunnen står et sitat fra den østtyske generalsekretæren Walter Ulbricht fra 15. juni 1961: "Ingen har noen intensjoner om å bygge en mur."
Med stridsvogn gjennom Checkpoint Charlie
- oktober ble den amerikanske utsendingen, Allan Lightner, og hans kone stoppet ved grensen da de ville til Øst-Berlin i bil ved Checkpoint Charlie. En lang diskusjon mellom Lightner og en av grensevaktene utfoldet seg. Lightner forsøkte å tvinge seg gjennom ved å tråkke klampen i bånn, men den svingete veien gjennom grensebarrierene bremset ham.
Plutselig kom fire amerikanske M48 stridsvogner og to pansrede mannskapsvogner kjørende mot grensen fra Vest-Berlin. De amerikanske grensevaktene hadde vidererapportert til de amerikanske øverstbefalende, og den frie bevegeligheten skulle nå tvinges gjennom med makt.
Stridsvognene tok oppstilling og rettet løpene mot Øst-Berlin. Åtte soldater marsjerte opp til Lightners bil og eskorterte ham over grensen uten motstand fra de måpende østtyske vaktene, som ikke visste hva de skulle gjøre overfor et slikt opptog.
Lightner krysset grensen med militæreskorte tre ganger den kvelden som en maktdemonstrasjon og understreking av retten til å krysse grensen fritt. Lignende episoder gjentok seg de neste dagene og 10 M48 stridsvogner sto nå klar til å bli sendt til Checkpoint Charlie.
Alle våpen var skarpladd og stemningen var spent den 27. oktober, da de tunge våpnene sto klar til å gjøre Den kalde krigen varm.
«Mexikansk stand-off» over Checkpoint Charlie
Sovjetunionen var rasende. En sovjetisk offiser forsøkte å true amerikanerne til å stoppe: ”Slike aksjoner kan fremprovosere lignende aksjoner fra vår side. Vi har også stridsvogner.”
USA fortsatte for fullt. Fredag 27. oktober ble det nok for Ivan Koniev, lederen av de sovjetiske styrkene i Øst-Tyskland. Etter en samtale med Sovjetunionens statsleder Nikita Khrusjtsjov ble det lagt en klar linje: Match amerikanerne stridsvogn for stridsvogn ved Checkpoint Charlie.
Klokken litt over seks om kvelden 27. oktober sto ti amerikanske M48 med alle løp rettet mot ti sovjetiske T-54 stridsvogner knapt 200 meter unna. Stemningen var spent til bristepunktet ved Checkpoint Charlie. Alt var skarpladd og klart. Ingen ønsket å skyte først, men alle var klar til å besvare ilden.
Checkpoint Charlie var Kennedys ’Catch-22’
Den amerikanske presidenten John F. Kennedy og Nikita Khrusjtsjov gikk i gang med bitre forhandlinger for å avverge katastrofen. USAs militærledelse i Berlin mente at Sovjetunionen ville gi seg hvis man sendte stridsvogner gjennom Berlinmuren. Kennedy ville ikke risikere krigen, men han kunne heller ikke være svak overfor kommunistene og trekke seg. Et kompromiss måtte nås. Noe for noe.
Så kom forslaget som definerte Berlins skjebne de neste 28 årene: Hvis Khrusjtsjov trakk seg først, ville Kennedy gå med på muren. Lørdag formiddag den 28. oktober rygget én sovjetisk stridsvogn få meter tilbake. Så fulgte en amerikansk stridsvogn. Langsomt rykket stridsvognene unna, og klokken 11 var Checkpoint Charlie stille.
Et lettelsens sukk gikk over begge sider. Men Kennedy var ikke fornøyd og sa i den forbindelse: “Det er ikke en særlig god løsning, men en mur er helvetes mye bedre enn en krig.”
Heinz Schäfer, en østtysk grensevakt, minnes hvordan det *bare var én feil fra katastrofen: ”Hvis bare én soldat hadde mistet motet, vet jeg ikke om vi hadde sittet her i dag.” Tyler Willson, som satt i en av de amerikanske stridsvognene husker også tydelig alvoret: ”Ett dumt trekk og jeg vet ikke om vi ville ha hatt 3. verdenskrig, men det hadde ikke vært bra”