Den amerikanske premierløytnanten Vern Pike tar et drag av sigaretten. Røykepausene med major Thomas Tyree er mer fristende inne i apotekets varme på hjørnet av Zimmerstrasse og Friedrichstrasse. Klokken er litt før fem en fredag ettermiddag på grensen mellom Vest- og Øst-Berlin. Friedrichstrasse fylles av en velkjent rumling.
Amerikanske stridsvogner mellom Checkpoint Charlie og luftbasen Tempelhof var etter hvert blitt hverdagen. Thomas kaster likevel hele tiden blikket mot den østtyske grenseposten. Med et forbauset uttrykk utbryter han: ”Ser du hva jeg ser?” Vern svarer like målløst: ”Sir, det er stridsvogner! Og de er ikke våre.”
Fra der de står kan de ikke se om de er sovjetiske eller østtyske, men Thomas er nødt til å reagere og sender Vern i vei med ordene: ”Jeg vet ikke hvem det er sine stridsvogner, men dra for helvete til Tempelhof og få stridsvognene mine tilbake så raskt du kan.”
For full utrykning drønner Vern av gårde i sin hvite Ford. Han vet at de siste stridsvognene som er sendt tilbake fra grensen, har ti minutters forsprang. Da han innhenter fronten av stridsvognkortesjen, roper han ut vinduet at de skal følge ham tilbake til Checkpoint Charlie.
Opptoget kjører med full fart gjennom Berlins gater i den verste rushtiden. Med blinklys og sirene, og stridsvogner bak, flytter alle seg raskt ut av veibanen.
Klokken litt over seks stanser ti stridsvogner på hver side av grensen ved Checkpoint Charlie med løpene rettet mot hverandre. Knapt 200 meter skiller dem. For første gang står amerikanske og sovjetiske stridsvogner overfor hverandre og med én klar ordre: Skyt hvis de andre skyter.