Øyenvitneskildringer fra 28 år i Berlinmurens skygge

Østtyskere i tusentall flyktet ut av DDR via Berlin. Hvis landet skulle overleve, måtte trafikken stoppes. Det visste de kommunistiske lederne. I 1961 ble innbyggerne sperret inne bak en 43 km lang mur.

Ullstein Bild/Getty Images

Den 25 år gamle lærerinnen Ingrid Taegner kom seint hjem etter et besøk hos gamle kolleger i Vest-Berlin. Det siste kveldens vert hadde sagt, var:

“Hvorfor blir du ikke her?”

På T-banestasjonen Treptow i Øst-Berlin la Ingrid merke til at den vanlige soldaten ikke sto på sin post. Ingrid gikk gjennom de mørke gatene til hjemmet sitt ved Landwehr-kanalen. Også her manglet vaktene.

Ingrid tenkte ikke noe videre over det mens hun låste seg inn i toroms-leiligheten som hun, mannen og den lille sønnen deres hadde vært så heldige å få. Familien kunne gå til ro.

Morgenen etter var søndag den 13. august 1961. Da Ingrid dro fra gardinene, så hun at soldater hadde stilt seg opp nede ved kanalen. De hadde spent ut en snor langs bredden og forsøkte etter beste evne å holde folk borte fra vannet.

Ingrid så desperate østberlinere som maste seg forbi og hoppet uti for å komme over til Vest-Berlin. Her sto en opphisset folkemengde og reddet opp flyktninger.

I mengden sto også Ingrids far, som bodde i vest. Med rop og fakter avtalte de to å møtes ved en bro et stykke borte. En enslig ung soldat sto vakt ved broen. Opphissede berlinere overøste ham med skjellsord så han krympet seg av skam. Soldaten hadde ikke noe å stille opp mot de mange som maste seg over grensen her.
Ingrid overveide situasjonen.

“Skal jeg også flykte?” spurte hun.

“Gjør ikke det,” svarte faren. “Amerika finner seg ikke i dette!”

Han tok feil. 13. august 1961 ble starten på et 28 år langt mareritt der Berlin var delt av en nesten uovervinnelig mur med bevæpnede vakter. Nesten 200 personer mistet livet i forsøket på å krysse den.

Tidligere østberlinere forteller om muren

  • Nabo til muren

    Lærerinnen Ingrid Taegner bodde ved Landwehr-kanalen mellom bydelene Kreuzberg og Treptow, der muren sto.

  • Flukthjelperen

    Østberlineren Reinhard Spiller studerte i Vest-Berlin. Da muren kom, var han nødt til å flykte. Siden hjalp han 50 andre over.

  • Vakt ved muren

    Som 20-årig vernepliktig kom Richard Hebstreit til grense-styrkene i Øst-Berlin

  • Mur-professoren

    Leo Schmidt er professor i fortidsminner ved universitetet i Cottbus. I 2007-2010 deltok han i et forskningsprosjekt om muren.

Høyt spill i sentralkomiteen

For den østtyske staten var muren et livsnødvendig verktøy for å stoppe den konstante utvandringen som truet med å tømme det sosialistiske landet for innbyggere.

Siden grunnleggelsen i 1949 hadde over 2,7 millioner stukket av – mange av dem høyt kvalifiserte håndverkere, leger og ingeniører. Og strømmen var tilsynelatende ikke til å stoppe.

Sommeren 1961 satte flyktningene ny rekord med 30 000 tilfeller av “republikkflukt” i måneden – den østtyske straffelovens trusler stoppet dem ikke: “Den som uten tillatelse forlater Den tyske demokratiske republikks område, straffes med fengsel i opptil tre år”.

Problemet var at flukten var så enkel. Selv om grensen mellom de to tyske landene allerede i 1952 ble lukket effektivt med senkingen av Jernteppet, var Berlin fortsatt åpent for flyktningene: Her var det ingen kontroll på overgangene mellom de fire okkupasjonssonene som byen ble delt i etter 2. verdenskrig – enhver kunne spasere over til vest, melde seg som flyktning og bli vesttysker.

Det sto klart for landets leder, Walter Ulbricht, at DDR hadde et problem. Siden 1954 hadde han tryglet Sovjetunionen om lov til å stenge for fri ferdsel mellom Øst- og Vest-Berlin, men den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov avfeide ham hver gang.

I stedet måtte DDR forsøke å gi sine innbyggere den samme høye levestandarden som vesttyskerne hadde. I 1958 vedtok den østtyske regjeringen en ny sjuårsplan som skulle få fart i utviklingen. “På 1200 dager skal vi ta igjen og passere Vest-Tyskland,” lovte regimet.

Etter tre år var det klart at den optimistiske sjuårsplanen ikke ville holde. I begynnelsen av 1961 var DDR blitt hengende enda mer etter, og masseflukten fortsatte. Hver uke forsvant 3-5000 innbyggere.

Men nå var det endelig hjelp å få hos Nikita Khrusjtsjov. Han ville lokke vestmaktene bort fra Vest-Berlin med et løfte om å respektere området som et eget demilitarisert område – en såkalt fri by.

Verken USA, Storbritannia eller Frankrike bet på. Hvis byen ble etterlatt som en forsvarsløs øy, ville det bare være et tidsspørsmål før den var innlemmet i DDR, mente de.

For å legge press på vestmaktene gikk Khrusjtsjov nå med på å bygge en mur gjennom byen, og i en periode truet han også med å overlate ansvaret for DDRs grenser til østtyskerne.

Hadde det skjedd, kunne DDR ha stoppet all land- og flytrafikk til Vest-Berlin – og hindret vestmaktene i å få frem forsterkninger.

Berlinmuren blir bygget

Forberedelsene til byggingen av muren foregikk i dypeste hemmelighet. Bare et par titalls østtyske toppfolk var involvert, og operasjonen hadde ikke engang et kodenavn.

Først kvelden før ble offiserene i den østtyske hæren orientert, og klokken 01.00 om natten startet aksjonen: Trikkeskinner ble revet opp, T-baner stoppet og østtyske soldater rullet ut piggtråd i gatene. Ved daggry tok de første murerne fatt på arbeidet.

“I første omgang ble muren bare reist inne i bykjernen – der de vestlige pressefotografene var,” forklarer professor Leo Schmidt fra universitetet i Cottbus. Sammen med en stor gruppe kolleger har han forsket i murens historie – et arbeid som har munnet ut i et åttebindsverk om dens tilblivelse, oppbygging og drift.

“Militæret foretrakk å rulle ut piggtråd, men piggtråd så altfor midlertidig ut for Ulbricht,” sier Leo Schmidt.

Man trengte en ordentlig mur. I første omgang nøyde regimet seg med 8 km mur på den i alt 43 km lange grensen. Resten ble sperret av med midlertidige løsninger – som dem Ingrid Taegner ble vitne til ved Landwehr-kanalen:

“Den første dagen var muren bare et tau som soldatene spente ut. Etter et par dager kom et tregjerde, som så ble erstattet av et piggtrådgjerde.

Når det var tilskuere på vestbredden, begynte en østtysk offiser med megafon å rope at Vest-Berlin skulle forvandles til en ‘fri by’,” husker hun i dag.

I Bernauer Strasse sto husene i Øst-Berlin mens fortauet lå i vest. Mange flyktninger hoppet derfor ut av vinduene – og tre personer styrtet i døden her. Vinduene ble murt igjen den høsten, og senere ble husene revet.

© Ullstein Bild/Getty Images

En desperat student satser alt

20 år gamle Reinhard Spiller kunne hatt god bruk for nøyaktig kunnskap om hvor hullene i muren var. Han bodde hos foreldrene i Øst-Berlin men leste til ingeniør i Vest-Berlin.

Etter grensestengingen var det umulig å gjøre ferdig utdannelsen. Mandag morgen den 14. august gikk han til politiet for å høre hva han skulle gjøre:

“Jeg fikk beskjed om å dra ut til et jordbrukskollektiv og hjelpe til med innhøstingen, deretter skulle jeg tre år i hæren! Det kunne jeg ikke godta og valgte derfor å flykte,” forteller Reinhard Spiller.

Neste dag streifet han omkring langs grensen for å finne et egnet sted. Nær overgangen Checkpoint Charlie snek han seg ned en sidegate og nærmet seg nølende et par grensevakter. Reinhard klarte å lure seg forbi den første – nå sto bare én vakt mellom ham og friheten.

“Hva ville De ha gjort?” spør Reinhard Spiller og gjør et opphold i sin beretning. “Jeg smekket til ham på siden av hodet, og mens han var kampudyktig spurtet jeg over grensen”.

De bevæpnede vaktene kunne ikke hindre ham. Hadde de skutt, ville kulene ha truffet en gruppe nysgjerrige vestberlinere som sto langs grensen.

“Klokken var 16. Jeg var over, og jeg var lykkelig!” husker Reinhard Spiller.

Det er ingen tvil om at vaktene ville ha skutt hvis de kunne. Vel en uke etter Reinhard Spillers flukt ble den første flyktningen drept.

Det var en ung skredder som prøvde å komme over til verkstedet sitt i vest. Han hoppet i kanalen ved Friedrichstrasse-stasjonen, der grensevaktene oppdaget ham. Liket ble fisket opp og ryddet av veien uten at familien fikk beskjed om hva som hadde skjedd.

DDRs bløff mislykkes

DDR hadde vist verden at muren var alvorlig ment – men samtidig signaliserte det østtyske regimet at det var en lett vei ut av elendigheten: Vestmaktene skulle bare trekke ut styrkene sine og gjøre Vest-Berlin til en “fri by”. Det lød besnærende, men vestmaktene sa nei.

De hadde ikke engang reagert på byggingen av muren. Vestmaktene betraktet den som en rent østtysk sak.

Som i et pokerspill hadde østtyskerne satset alt på bløffen – og nå var regimet nødt til å leve med konsekvensene. Under en kjapp serie møter i oktober 1961 skulle rammene for ferdigstilling og forvaltning av muren avtales:

“DDR hadde ikke noe langsiktig konsept. Først med byggingen av muren begynte landets ledere å overveie hvilke konsekvenser den hadde,” påpeker professor Leo Schmidt.

Imens var Reinhard Spiller i ferd med å finne seg til rette i sin nye tilværelse.

I motsetning til de fleste av sine landsmenn, som ikke følte seg trygge i Vest-Berlin og dro videre til Vest-Tyskland, ble Spiller i byen for å passe sine studier. I januar 1962 fikk han et brev fra moren.

Hun fortalte at faren hans hadde mistet jobben som kontorist som straff for sønnens flukt. Nå var han på et lager.

“Han klarer ikke det harde arbeidet,” klaget moren.

Reinhard skjønte at foreldrene måtte ut av landet, men hvordan? De to 60-åringene var altfor skrøpelige til å makte turen på egen hånd.

Reinhard laget en liste over alt det han måtte ha på plass for å redde dem: Tjene penger, ta førerkort, kjøpe bil, lære engelsk og få kontakt med noen vestlige diplomater som ikke stilte for mange spørsmål.

Studentene starter “reisebyrå”

Raseriet over muren kokte i Vest-Berlin – især blant de unge, som hadde merket en voldsom begrensning av sin frihet samtidig som mange av kameratene deres var blitt fanget bak muren.

I nettverket som ble kalt “Reisebyrået” forsøkte universitetsstudenter å hjelpe hverandre med å få familie, kamerater og kjærester over. De gravde tunneler, fant veier gjennom kloakken og bygget hulrom i biler.

Reinhard Spiller holdt seg for seg selv. Færrest mulig skulle vite noe om planene hans. Gjennom bekjente skaffet han tre østerrikske diplomatpass. Et gammelt familiebilde kunne brukes til å lage passbilder av foreldrene.

Han fjernet de opprinnelige bildene fra passene og klistret inn sine foreldres. De nødvendige stemplene laget han selv, og så kjøpte han sin første bil – en gammel Cadillac: “Den var prangende nok til at den kunne fungere som ambassadebil. De falske skiltene laget jeg selv”.

I kveldsmørket den 8. mai 1962 kjørte Spiller over grensen. Han gjorde alt for å ligne en helt alminnelig sjåfør som skulle hente et ambassadørpar i Øst-Berlin. Spiller parkerte bilen et par gater fra foreldrehjemmet og banket på. De satt midt i kveldsmaten da han kom og ante ingenting om den forestående flukten.

“Mor la vekk forkleet, og så kjørte vi. De kunne ikke ta noe med seg – ingen personlige papirer, ingen koffert med tøy, for den kunne avsløre oss i en grensekontroll”.

Foreldrene satte seg inn på det brede baksetet, og Reinhard kjørte mot overgangen Checkpoint Charlie midt i byen. Da en grensevakt stoppet dem, rullet Reinhard ned vinduet og rakte ham de tre diplomatpassene som den naturligste ting av verden. Vakten kikket kort på dem og vinket bilen gjennom anlegget. Alt gikk som smurt.

“Jeg var ikke det minste nervøs, for jeg følte meg høyt hevet over grensevaktene. Moralsk sett hadde jeg retten på min side!” sier Reinhard Spiller i dag.

Beruset av suksessen besluttet han at dette ikke skulle bli siste gang han smuglet personer ut av Øst-Berlin. Han hadde jo samlet alle de ferdighetene en flukthjelper skal ha.

“Jeg visste at muren hadde avskåret mange unge fra å få en utdannelse. De ville gjerne til Vest-Berlin – og jeg var i stand til å hjelpe dem”.

Hinderløp i dødssonen

I begynnelsen besto grensen bare av én enkelt mur. Med årene ble grenseanlegget bygget ut så det fikk to murer og en bred stripe jord – “dødsstripen”.

Her var det alarmer, hunder og soldater som hadde ordre om å skyte. I alt 12 000 soldater samt passbetjenter, Stasi-folk og tollere gjorde tjeneste ved Berlinmuren.

Kom tett på Berlinmuren i galleriet:

1. Sperresonen

Noen hundre meter før selve grenseanlegget sto vaktposter og patruljer som holdt folk ute av den såkalte sikkerhetssonen. Alle som bodde i sonen hadde en passerseddel så de kunne komme seg hjem.

Claus Lunau/Historie

2. Innlandsmuren

En ca. to meter høy mur som holdt anlegget skjult og sikret arbeidsfred ved grensen.

Claus Lunau/Historie

3. Vakttårn

Vakttårn bemannet med to grensesoldater.

Claus Lunau/Historie

4. Vakthunder

Ca. 800 hunder var spent fast til lange løpeliner døgnet rundt. Hundene bodde i området og slapp sjelden fri for linen.

Claus Lunau/Historie

5. Skyt for å drepe!

Hvis flyktninger ikke kunne stoppes med andre midler, skulle grensesoldaten bruke våpen – som var en Kalasjnikov.

Claus Lunau/Historie

6. Jorden sladrer

En bred stripe jord ble skrapet jevnlig. Hver morgen så vaktene etter fotspor – om noen hadde flyktet i løpet av natten.

Claus Lunau/Historie

Ingrid i forhør hos Stasi

Ingrid Taegner bodde fortsatt i leiligheten ved Landwehr-kanalens østbredd med mann og sønn. Familien hennes hadde vært berlinere gjennom fem generasjoner med slektninger spredt over hele byen.
Da lærerne på skolen hennes ble oppfordret til å underskrive en støtteerklæring til byggingen av muren, nektet Ingrid:

“Jeg sa at det ville være hykleri hvis jeg skulle hilse den stengte grensen velkommen. Med min familiehistorie kunne jeg ikke gjøre det”.

Hennes steile holdning fikk konsekvenser. Kort etter sto medarbeidere fra det hemmelige politiet Stasi i leiligheten. De endevendte alt. Selvfølgelig fant Stasi-folkene de bildene hun hadde tatt av grensesoldatenes arbeid med muren ved kanalen året før. Hun satt i forhør til langt ut på natten:

“Under forhøret sa jeg at jeg ville hjem til barnet mitt. ‘Åh’, sa offiseren, ‘ham skal De ikke bekymre Dem for. Vi sørger for ham’. Der og da fikk jeg gåsehud”.

Trusselen om å miste sønnen fikk Ingrid til å underskrive forhørsprotokollen. Som en konsekvens fikk hun sparken på skolen – hun var 26 år gammel, arbeidsløs og brennemerket for sine usosialistiske holdninger.

De neste årene måtte hun klare seg med vikararbeid. Ingrids mann ble også anholdt av Stasi. Siden fortalte han om “noen møter” han hadde holdt, og så fikk han plutselig arbeid igjen. Ingrid skjønte ingenting og fikk mistanke om at han var blitt vervet:

“Jeg hadde ikke tillit til ham mer, men var nødt til å være hos ham noen år”.

Spillers mange kjøreturer

Reinhard Spiller hadde ingen tillit til studentene fra “Reisebyrået” – de var for løsmunnet, for uforsiktige. Og de mange tunnelene de gravde i Berlins sandrike jord var etter hans mening lite effektive:
“De aller fleste tunnelene kunne bare brukes én gang før de ble oppdaget”.

Reinhard arbeidet i stedet på egen hånd. Han forfalsket stabler av pass og fremstilte falske nummerplater, han leide biler og kjørte jevnlig over grensen forkledd som ambassadesjåfør.

Han ante ikke om Stasi var på sporet av ham, men han prøvde å gardere seg ved aldri å etterlate spor: Rommet hans på studenthjemmet hadde ikke noe navneskilt, og det lå verken personlige papirer eller så mye som et bilde av ham der.

Våren 1963 begynte Spiller å føle seg utbrent. Han hadde hentet ut 50 personer, var plaget av konstant feber og måtte ta amfetamintabletter for å klare de mange oppgavene sine – studiene og arbeidet for å tjene penger til smugling av flyktninger tok sin tid. I tillegg kom forfalskninger av pass og nummerplater og selve gjennomføringen av flukten.

“Jeg tok meg av mennesker som ikke hadde noen annen vei ut. Folk på sykehus og familier med barn”.

Reinhard gikk til legen, og dommen var klar: Han måtte omgående innlegges. På sykehuset besluttet Reinhard at det var på tide å stoppe som flukthjelper og konsentrere seg om studiene. Med tiden ble han en kapasitet innenfor EDB og informasjonsteknologi.

Fiendtlig og uforskammet. Grense-soldatene hadde strengt forbud mot å kommunisere over muren.

© Ullstein Bild/Getty Images

Grensesoldaten forteller

Rundt 1966 ble det klart at den midlertidige Berlinmuren ikke var effektiv nok. Det østtyske regimet besluttet å modernisere dødsstripen. Den nye muren kom til å bestå av betongplater.

På denne tiden begynte den 20 år gamle metallarbeideren Richard Hebstreit sin verneplikt. Han var fra landet, men i hæren la man vekt på at en grensesoldat ikke skulle ha lokale venner, så Richard havnet ved muren. De første månedene gikk med til militær trening og politisk skolering. Om og om igjen ble den viktige oppgaven som “fredens voktere” hamret inn i hodet på rekruttene.

“Grensesoldatene hadde mange forskjellige oppgaver: Noen ganger satt jeg hele dagen i tårnet, men det var faktisk flere soldater på patrulje i baklandet. Vi hadde nøkler så vi kunne komme opp på loftene og se etter flyktninger. Den gang hendte det jo at folk skjøt et rep over til Vest-Berlin med pil og bue så de kunne fire seg over muren”.

Når Richard likevel var i et hus, låste han seg gjerne inn i kjelleren, der husmødrene oppbevarte syltede matvarer.

“Vi stjal som ravner. På en enkelt vakt kunne jeg spise to-tre glass kirsebær”.

Patruljen langs muren var kjedelig, og Richard bygget en liten transistorradio inn i feltflasken så han kunne høre vestlig rockemusikk i smug.

“Jeg kan stadig høre diskjockeyen – You are listening to the American Forces Network, AFN,” sier Richard Hebstreit med yankee-aksent.

Vakttårnene var primitivt innredet, uten varme og toalett. Når soldatene skulle gjøre sitt fornødne, måtte de ringe til sentralen og be om avløsning, men hvem kunne vente? Som regel pisset soldatene ut gjennom tårndøra. Stanken i området var ubeskrivelig.

Richard var heldig. I løpet av tiden i grensestyrkene var han aldri nødt til å bruke våpen.

“Man skulle rope: ‘Halt, stehen bleiben!’ Hvis flyktningene løp videre, skulle man avfyre varselsskudd. Hjalp ikke det, skjøt man en salve foran dem. Noen flyktninger løp simpelthen inn i kulene. I min tid var det også et par døde, men ikke i min enhet. Jeg er ofte blitt spurt hvorfor jeg ikke skjøt: Helt enkelt fordi det ikke kom noen min vei”.

Soldater ble lært opp til å drepe

Professor Leo Schmidts forskergruppe har studert hva som foregikk i grensestyrkene fra 1961 til murens fall.

“Enhver grense kan overvinnes, muren kan være så høy den vil – flyktninger behøver bare en stige som er en halv meter lenger. Den egentlige grensen var maskingeværet – og den krevde folk som var villige til å skyte”.

Denne villigheten ble lokket frem med små belønninger og psykologiske triks. En soldat som stoppet en flukt fikk 200 østmark (godt to måneders lønn) og et par dager fri. Men det fantes en annen og viktigere motivasjon, forklarer Schmidt:

“Man skapte en kunstig paranoia. Så snart de nye rekruttene ankom, ble de vist rundt og fikk vite at ‘her er kamerat NNs stue, han ble skutt av provokatører ved grensen. At dette skjedde uhyre sjelden, spilte ingen rolle, for de vernepliktige hadde ingen mulighet til å sjekke offiserens påstand”.

Ifølge Leo Schmidt ble ingen av grensesoldatene direkte straffet hvis en flyktning slapp over. Men en vellykket flukt fikk likevel følger:

“Hver flukt utløste et press nedover i kommandokjeden. Kapteiner og løytnanter fikk beskjed om å presse folkene sine mer. Det var viktig å sørge for at soldatene ikke bare skjøt, men også traff!”
Etterpå tok Stasi grep for å finne ut hvordan flukten kunne skje, og hvem som hadde hjulpet til. Bare det å bidra til flukten var en straffbar handling som ga to års fengsel.

Langt de fleste flygtninge blev fanget, længe før de nåede grænseanlægget.

© Ullstein Bild/Getty Images

Muren har blitt pinlig

I 1971 ble den gamle statslederen Walter Ulbricht tvunget i pensjon, og inn trådte Erich Honecker. Den nye lederen hadde forstått hva som var galt i DDR: Landet var isolert, og innbyggerne deprimert.

For å bedre stemningen fikk landet en ekstra TV-kanal så det ble plass til mer underholdning, og forretningene fikk et større vareutvalg. De unge innbyggerne skulle bindes mer effektivt til landet – det skjedde ved å starte et statlig byggeprogram så unge par lettere kunne få tildelt en leilighet og stifte familie.

Utenrikspolitisk søkte Erich Honecker diplomatisk anerkjennelse i Vesten. Men midt i Berlin sto muren stadig som et heslig monument over ufriheten.

“Muren var blitt pinlig for DDR,” sammenfatter professor Leo Schmidt.“ I 1961 skulle den virke avskrekkende, men nå ønsket DDR bl.a. et sete i FN, så regimet ville ha minst mulig mur – en statsgrense som alle andre. Den nye muren skulle være stylet, og de nye vakttårnene som ble bygget oppfattet staten som smarte, DDR-chic”.

Rundt 1976 ble det klart at Honeckers mildere politikk ikke ga det ønskede resultatet: Produksjonen kunne ikke betale statens forbruk, den økte velstanden i DDR skyldtes utelukkende milliardlån som var opptatt i Vest-Tyskland. En ny tung tid begynte i DDR, troen på fremtiden var borte.

“Jeg tenkte ikke på flukt,” beretter Ingrid Taegner, “for jeg hadde jo sønnen min her. Men jeg gikk i et indre eksil og lot som om jeg levde et helt annet sted”.

Richard Hebstreit kunne ha gjort karriere i en stor VEB (folkeeid virksomhet), men han var ikke partimedlem og det var umulig å komme seg frem uten det. I stedet tok han en stilling som yrkesråd-
giver i folkeskolen.

Hebstreit visste å utnytte sin inngående kjennskap til landets virksomheter i den nye jobben som industriell designer, der han løste små oppgaver for ulike selskaper. Han klarte seg godt som selvstendig, men løgnene og propagandaen gikk innpå ham – for eksempel når avisene skrev at “forsyningene av fersk fisk er blitt overoppfylt med 150 prosent i siste kvartal”.

“DDR hadde en moderne fiskeflåte som hentet flott torsk oppe ved Grønland, men vi så aldri den. Fisken ble solgt i Vest-Tyskland. Det eneste vi fikk, var makrell og sild – fiskeavfall i en boks med rød saus!” husker Richard Hebstreit.

En gang i 1980-årene deltok han på et offentlig møte med åpen mikrofon – Hebstreit rakte en hånd i været:

“Jeg sa: ‘Dere skriver at dere har oppfylt fiskekvoten med 150 prosent. Derfor forstår jeg ikke hvorfor fiskeforretningen vår har vært stengt i et år!’”

Hebstreit fikk beskjed om å sette seg ned og klappe igjen. Senere oppdaget han at hans offentlige kritikk hadde fått Stasi til å interessere seg for ham.

For hvert år som gikk ble muren bygget ut, perfeksjonert og gjort mer umulig å overvinne. I en tale i januar 1989 slo Erich Honecker fast at “muren kommer til å stå om 50 og 100 år. Den er nødvendig for å beskytte republikken vår mot røvere”.

Les også:

Berlinmuren

Under muren: Studenter planla spektakulær flukt fra Øst-Berlin

24 minutter
Berlinmuren foran Brandenburger Tor
Berlinmuren

Berlinmuren: Opptakten, byggingen og murens fall

12 minutter
Berlinmuren

Den siste dagen i Øst-Berlin

12 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!