Stasi-agenter jaktet på DDRs største menneskesmugler

Wolfgang Welsch var en av den kalde krigens mest effektive menneskesmuglere. Fra 1972 til 1984 hjalp han 220 DDR-borgere med å flykte til Vesten og havnet derfor på den østtyske sikkerhetstjenestens dødsliste. Snart var Welsch en jaget mann, og selv hans beste venn forsøkte å drepe ham.

Tre år etter Berlinmurens fall sitter Wolfgang Welsch urolig og venter i en trøstesløs lesesal i Berlin. Om et øyeblikk skal han lese de hemmeligstemplede papirene som det hemmelige østtyske politiet Stasi samlet om ham mens han var såkalt Flucht-helfer (flukthjelper, red.).

Welsch ser forferdet opp da en embetsmann kommer ut fra Stasi-hovedkvarterets arkivrom med et rullebord fullt av saksmapper. Han løfter forsiktig bunken over på Welschs bord – et berg av papirer så høyt at Welsch ikke kan se over det.

“Så mange papirer hadde jeg slett ikke forestilt meg at de hadde om meg. De tidligste aktene var fra 1974 og bar kodenavnet Skorpion. Det tok meg tre dager å lese alt. Og da jeg fant en skisse som avslørte at Stasi til og med visste hvilken lenestol jeg likte å sitte i når jeg var hjemme, ble jeg uvel og måtte ut og skvette kaldt vann i ansiktet,” forteller Welsch i sine erindringer.

I 1992 er alle Stasi-agenter i aktene anonymisert med forkortelser eller dekknavn. Først senere finner han ut hvem de er. Welsch blir for alvor utilpass da han finner ut at hans nærmeste venn, Peter, var Stasi-agenten som tre ganger forsøkte å drepe ham.

I 2001 utga Welsch sine memoarer: Ich war Staatsfeind Nr. 1 (Jeg var statsfiende nr. 1).

© Getty Images

Flyreiser var selvsagt til flukt

I perioden 1964 til 1971 satt østtyske Wolfgang Welsch innesperret i DDRs fengsler i totalt 2430 dager. Hans forbrytelse besto i at han hadde forsøkt å bekjempe landets totalitære styre med dikt og en kritisk dokumentarfilm om undertrykkelsen i Øst-Tyskland.

I 1971 fikk Welsch lov til å utvandre til Vest-Tyskland. Her fortsatte han å protestere mot DDR-styret. Welsch sendte leserbrev til aviser i hele Europa og deltok ivrig i debatter på vesttyske universiteter.

Men ingen trodde på hans beretninger om tortur av systemkritikere i DDRs fengsler. Sterkt frustrert slo han straks til da sjansen til å bekjempe det kommunistiske regimet på annet vis dukket opp.

En venn av Welsch som også hadde sittet i østtysk fengsel, spurte om han ville hjelpe en professor å flykte fra DDR. Welsch var glad for å komme i aksjon, selv om oppgaven bare besto i å fly en test-tur på den ruten professoren skulle benytte under flukten: Fra Athen i Hellas via Sofia i Bulgaria til Frankfurt i Vest-Tyskland.

Professoren skulle delta på en internasjonal konferanse i Athen, og her skulle han få et forfalsket vesttysk pass og flybilletter overdratt av Welschs venn slik at flyktningen kunne reise til Vesten.

Ved å fly til og fra Athen langs samme rute noen dager i forveien ville Welsch få de riktige stemplene i passet sitt – stempler som kunne forfalskes og overføres til professorens pass.

Professoren kunne med andre ord forlate Athen som østtysker og lande i Bulgaria som vesttysker. Når den bulgarske passkontrollen i Sofia kikket i papirene hans, ville de se en vesttysker med de riktige stemplene i passet og dermed dokumentasjon på at han få dager tidligere hadde reist fra vest til øst og nå bare var på vei tilbake til Vest-Tyskland.

Flukten lyktes, og Welsch lærte dermed en metode som han kunne bruke til å skade DDR mest mulig: Hver høyt utdannet østtysker han kunne hjelpe med å flykte ville svekke det brutale regimet. Uten professorer, leger og ingeniører kan et moderne samfunn vanskelig fungere, resonnerte Welsch.

Snart begynte han å ta imot bestillinger på fluktassistanse. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene når en flukt skulle planlegges, for Welsch hadde fått føle på egen kropp hvordan Stasi behandlet mennesker som var en trussel mot kommunistpartiets makt.

Derfor måtte passene som Welsch aktet å forsyne “kundene” med ikke bare være gode forfalskninger, men ekte vare. Ved hjelp av mellommenn skaffet han blanke pass fra vesttyske myndigheter som antakelig var klar over hva de skulle brukes til.

Welsch måtte i hvert fall love å returnere passene etter hver vellykket flukt. Flukthjelp til østtyskere var ingen forbrytelse i Vest-Tyskland – tvert imot ble det betraktet som en patriotisk plikt å hjelpe østtyskere ut i friheten.

Welsch sørget også alltid for å ha med vesteuropeiske klær til dem han hjalp med å flykte slik at de for-uten å ha pass og vestlig valuta også lignet på vesttyskere. Barn på flukt fikk også siste skrik i leketøy stukket i hånden – for ikke å vekke oppsikt.

Fluktveien over skyene var dyr, for den innebar flere flybilletter, og kunder av Welsch hadde derfor alltid en sponsor i Vest-Tyskland – et familiemedlem eller en nær venn med penger nok til å betale de 20 000 D-mark (335 000 kroner i dagens pengeverdi) som det kostet å få ut en familie på to voksne og to barn.

Kontakten med personene som ønsket å flykte, skjedde via mellommenn siden Welsch hadde innreiseforbud i DDR. Det var som regel kurerer som møtte flyktningene på et avtalt sted i Bulgaria, Ungarn eller Romania og leverte ut flybilletter, falske pass og klær til dem. Welsch var primært en organisator.

Fluktaksjonene gikk knirkefritt i fire år, og Welsch hjalp årlig i snitt et tjuetalls personer ut av DDR. Men i 1976 kom Stasi på sporet av ham.

Stasis fanger satt innesperret i fengselet Berlin-Hohenschönhausen. Referater av de daglige forhørene ble lagt i Stasis arkiver.

DDR spionerte på sine egne borgere

Stasi, DDRs hemmelige politi, hadde 85 000 medarbeidere og 174 000 informanter på lønningslisten. Oppgaven deres gikk ut på å spionere på DDRs innbyggere som var mistenkt for ikke å støtte Øst-Tysklands kommunist-
parti helhjertet.

Havnet en østtysker i Stasi-arkivene, førte bare mistanken til at han eller hun ikke lenger ble forfremmet på jobben og at barna fikk avslag når de søkte opptak på f.eks. universitetet. Fant Stasi beviser for “statsfiendtlig virksomhet” – som å skrive kritiske dikt om livet i DDR – ble den mistenkte forhørt og idømt fengsel.

Da muren falt i 1989, hadde Stasi 180 km reoler med mapper og 18 mill. indekskort med navnene på mistenkelige østtyskere og DDR-fiendtlige utlendinger. Etter gjenforeningen fikk ofrene for spionasjen rett til å lese saksmappene sine.

Stasi-agent plantet bombe

I mellomtiden var Welsch blitt gift, og kona meldte seg som kurer da en familie fra DDR skulle hjelpes til Vesten under sin sommerferie i Bulgaria. Men Hilde Welsch ble avslørt og pågrepet i Sofia.

Stasi hadde sendt agenter til Bulgaria for å avhøre henne og ta rede på hvilken hemmelig organisasjon hun tilhørte. For Welsch var det nå slutt med å arbeide i det skjulte. Stasi satte agenten med dekknavnet “Alfons” på saken.

Han skulle infiltrere Welschs organisasjon og finne en mulighet for å ta livet av “den kriminelle menneskehandleren”, slik Welsch ble omtalt i Stasi-dokumentene han senere leste i en lesesal i Berlin.

Welsch ante ikke at Hilde hadde innrømmet alt overfor Stasi, for hans kone bedyret at hun ikke hadde avslørt noe da hun ble løslatt få dager senere. Hun lot ham tro at han fritt kunne fortsette sitt arbeid, kanskje av frykt for Stasi eller Welschs sinne.

Derfor ante ikke Welsch uråd da “Alfons” oppsøkte familien mens de ferierte i Hellas. I stedet oppsto det et tett vennskap mellom “Alfons” og Welsch, som trodde at den nye vennen het Peter Haack og var en suksessrik tysk fotograf som hadde slått seg ned i London.

Under et besøk hos familien Welsch i Vest-Tyskland i 1979 kunne Haack derfor snike seg ut i garasjen og plassere en bombe i instrumentpanelet på familiens bil.

Da Welsch dagen etter raste av sted i 140 km/t på den tyske autobanen, eksploderte sprengstoffet. Til alt hell var bomben blitt testet på en østtysk Trabant med et papirtynt instrumentpanel – i en solid VW Golf hadde den ikke samme dødelige virkning.

Welsch ble truffet av plastsplinter på hender og armer samt i ansiktet, og bilen fyltes med røyk før den sjokkerte menneskesmugleren tråkket bremsepedalen i bunnen.

DDR solgte sine uønskede borgere

Kronisk mangel på utenlandsk valuta fikk DDR til å selge politiske fanger. Mellom 1962 og 1989 kjøpte Vest-Tyskland fri over 33 000.

Kunstgjødsel var mangelvare i DDR i 1962. Da ingen andre land ville ta imot østtyskernes verdiløse valuta, måtte varene betales på annet vis. Løsningen ble å selge politiske fanger som satt i østtyske fengsler.

Via uoffisielle kanaler hadde Vest-Tyskland latt DDR forstå at landet var villig til å levere råvarer som DDR manglet hvis fengslede systemkritikere fikk forlate landet. Handelen lød attraktiv i DDR-toppenes ører.

Makthaverne løste et alvorlig forsyningsproblem, slapp fengselsutgiftene og ble kvitt opposisjonen. Helt frem til murens fall i 1989 solgte DDR plagsomme borgere til Vest-Tyskland for varer eller hard vesttysk valuta.

Prisen lød på 40 000 DM per person. Offisielt skulle dette kompensere DDR for utgifter til fangens skolegang og skadene som han eller hun hadde påført Øst-Tyskland. Med tiden steg prisen til 96 000 DM.

Til sammenligning kostet en Mercedes-Benz Limousine modell W100 56 000 DM i 1964 og 114 000 DM i 1979. Ut over systemkritikere solgte DDR fra 1977 årlig mellom 3500 og 30 000 borgere som hadde bedt offisielt om lov til å utvandre.

Menneskehandelen foregikk i all hemmelighet, for DDR-ledelsen ønsket ikke at landets befolkning skulle kjenne til den. Men informasjonen slapp likevel ut, og utreisekøen vokste. En østtysk vittighet lød derfor “Erich (DDR-lederen Erich Honecker, red.), husk å slukke lyset når du går”.

Welsch fattet ikke mistanke

Ifølge det vesttyske politiets temmelig overfladiske rapport var Welschs Golf blitt rammet av en kortslutning, og han fortsatte intetanende som leder av et enda større nettverk av betrodde menn og kvinner som hjalp DDR-borgere med å flykte.

Nye metoder ble tatt i bruk, og i alt 34 personer ble hjulpet til Vesten samme år. Etter fiaskoen med bomben måtte Stasi legge nye planer. “Alfons” skulle i stedet sørge for at Welsch ble et lett mål for en østtysk skarpskytter.

Under påskudd av å ha funnet en billig antikvitetshandler litt sør for London inviterte Haack Welsch til England i 1980. Tyskeren trengte et par møbler til huset sitt og tok imot invitasjonen.

De to kameratene leide en varevogn i Tyskland og pratet muntert på turen gjennom Frankrike til Calais, der de ble stående i billettkøen til englandsferjen. Mens de ventet unnskyldte Haack seg et øyeblikk – han ville finne noe å spise.

I stedet listet den hemmelige agenten seg bort til en telefonkiosk og ringte Stasis kontor i Berlin. Med utgangspunkt i ferjens overfartstid og den maksimale hastigheten på de engelske motorveiene kunne “Alfons” beregne en cirkatid for når han og vennen ville nå frem til motorveikrysset Dartford litt sør for London.

Her ville en østtysk skarpskytter ligge klar til å skyte på føreren av en hvit varevogn fra utleiefirmaet Hertz med nummerskiltet F TP 507 – alt sammen opplysninger som “Alfons” hadde forsynt Stasi med i telefonsamtalen fra Calais. Ved ankomsten til Dover i England begynte Welsch å kjøre mot London i en fart av 120 km/t. Uten å vite det hadde han et stevnemøte med døden.

En pipe tobakk reddet livet hans

For at snikskytteren skulle få inn en fulltreffer, måtte “Alfons” sørge for at Welsch senket farten til 80 km/t når de nærmet seg Dartford. “Du kan godt ta foten litt av gassen, vi er foran tidsplanen,” sa Haack henslengt, og bemerkningen hadde den ønskede virkning.

Welsch satte ned farten. Få hundre meter fra motorveikrysset spurte Welsch plutselig: “Vet du hvor tobakken min har blitt av?”

Den garvede piperøykeren savnet pipa, og mens Haack lette fram en pose tobakk i hanskerommet, lente Welsch seg forover for å plukke opp pipa som hadde glidd ned på golvet under kjøringen.

I samme øyeblikk lød et smell, og da Welsch rettet seg opp med pipa i hånden, stirret han ut på veien gjennom et lite, sirkelformet hull i frontruta som allerede var begynt å krakelere.

“Så du det? Hullet? Noen skjøt på oss,” ropte Welsch. Han bremset ned og parkerte bilen i nødsporet. “Kanskje var det steinsprut,” forsøkte Haack. Men bortsett fra å sitte presis i Welschs øyehøyde hadde kula også boret seg tvers gjennom bilen.

“La oss skynde oss videre før idioten finner på å skyte igjen,” foreslo Welsch, som aldri meldte episoden til politiet. Tilskyndet av Haack antok han at en skytegal brite hadde åpnet ild.

Hos Hertz anmeldte de en steinsprut, fikk ny bil og kjørte videre. Ved en tilfeldighet hadde Welsch overlevd Stasis andre drapsforsøk – og han ante stadig ingen fare.

Hele familien Welsch ble forgiftet

Året etter gjorde Haack et siste forsøk på å likvidere mannen som stadig trodde at de var nære venner. Haack dro til Israel for å tilbringe ferien i en campingbil sammen med Welsch, Hilde og parets sju år gamle datter.

Etter en lang kjøretur gjennom ørkenen fra Tel Aviv til Akababukta tilbød Haack seg å lage mat så familien Welsch kunne ta seg en dukkert i havet. Mens Welsch moret seg, sto Haack i campingbilens minikjøkken og tilberedte kjøttkaker tilsatt en god dose thallium.

Giften hadde den egenskapen at den verken smakte eller luktet av noe – og dosert i riktig mengde ville den påføre sine ofre en langsom og smertefull død. Julivarmen i Eilat var så kvelende at Welsch snudde bilen og kjørte nordover igjen etter kveldsmaten.

Allerede samme natt ble Hilde og datteren kvalme og måtte kaste opp. De hadde hatt dårlig matlyst, og de små mengdene gift som de hadde innabords forsvant med oppkastet.

Men Welsch følte seg ikke dårlig og fortsatte turen nordover. Først et døgn senere begynte han å merke en underlig prikking i beina da campingbilen nærmet seg Safed på grensen til Syria.

Alle fire tok en overnatting på et hotell, men om morgenen fortalte Haack at han dessverre måtte avbryte ferien – et fransk TV-team hadde leid ham til å fotografere en hastesak i Egypt.

Welsch ble raskt dårligere. Han fikk smerter i hele kroppen og oppsøkte lege. Klinikkens diagnose lød på “venebetennelse”, og legen ga ham medisiner og smertestillende piller.

Mens familien ventet på første ledige fly hjem til Vest-Tyskland, fikk Welsch så store smerter at han måtte tilbringe hele dagen i hotellets basseng og så heftige svettetokter at han skyllet ned glass etter glass med iskaldt øl.

Ved et utrolig hell er dette nettopp den riktige kuren mot thalliumforgiftning, da rikelig med væske fortynner mengden av gift i kroppen. Hjemme i Tyskland lå Welsch fire dager i koma på et sykehus før legene fant ut at han hadde spist thallium og fikk satt igang den riktige behandlingen.

Welsch fattet fortsatt ikke mistanke til Haack eller Stasi. I stedet antok han at en palestinsk terrorist hadde forgiftet kjøttdeigen som Haack hadde laget familiens kjøttkaker av.

Da et postkort fra Haack dukket opp kort etter, og vennen skrev at han var dårlig, startet Welsch en intens jakt på ham. Han håpet inderlig at hvis Haack ble funnet i tide, kunne livet hans kanskje reddes.

80 år gamle Erich Honecker (nr. 2 fra venstre) hadde leverkreft da rettsoppgjøret begynte i 1992. Han døde to år senere.

© Tele-Press/Ullstein Bild/Ritzau Scanpix

Rettsoppgjøret kokte bort

Etter Tysklands gjenforening i 1990 krevde mange av ofrene for DDR-regimets overgrep at de ansvarlige ble straffet. Bare 753 ble dømt, og av dem fikk bare 46 ubetinget fengselsstraff.

  • Grensesoldatene

    Den suverent strengeste dommen under rettsoppgjøret lød på ti års fengsel. Den dømte var en grensesoldat som hadde drept en mann i 1965. Han løsnet 30 skudd på kloss hold selv om offeret allerede hadde oppgitt flukten. Andre som hadde skutt DDR-borgere på flukt slapp med 6-24 måneders betinget fengsel.

  • Generalene

    Ordren om å skyte på borgere som forsøkte å flykte kom fra DDRs øverste generaler. I 1994 ble ti av dem rettsforfulgt, men seks rakk å bli erklært for gamle og svake til å delta i rettsmøtene. De andre fire fikk dommer på opptil 3 år og 3 måneders fengsel.

  • Toppolitikerne

    Mange ofre hadde sett frem til at DDRs regjeringssjef fra 1971 til 1989 skulle få sin straff, men i 1992 var Erich Honecker for syk av kreft. Også ministeren for statssikkerhet, Erich Mielke, var for svak til å møte i retten. DDRs siste regjeringssjef, generalsekretær Egon Krenz, fikk den hardeste dommen med 6,5 års fengsel.

Undring ble til mistanke

Men Haack var og ble borte. Postkortet var stemplet i Argentina, men argentinske myndigheter nektet for at en person ved navn Haack hadde besøkt landet sommeren 1981.

Da Welsch undersøkte Haacks adresse i London, oppdaget han at vennen slett ikke var fotograf men hadde stjålet sin engelske nabos identitet. Undringen ble etter hvert til mistanke, men Welsch måtte leve med uvissheten i mange år.

Først etter murens fall og den nye tyske loven om ofrenes rett til innsyn i Stasis arkiver fant Welsch ut at Haack var Stasi-agenten med dekknavnet “Alfons” som hadde forsøkt å drepe ham tre ganger.

Welsch gikk til politiet og viste dem bevisene, og i 1993 arresterte de Peter Haack. Året etter ble Stasis attentatmann dømt til seks og et halvt års fengsel for drapsforsøk. En annen av de tiltalte var Stasi-generalen Heinz Fiedler. Han hadde styrt Haack og hans likvideringsforsøk fra Berlin men hengte seg i cellen sin før han ble dømt.

Les også:

Berlinmuren

Stort tema: 30-års jubileum for Berlinmurens fall

0 minutter
Sivilisasjoner

Verdens eldste skrifttegn funnet i Bulgaria

2 minutter
Bøker

Virkelighetens Dracula var en blodtørstig fyrste

12 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!