Om natten den 9. november 1989 eksploderte Berlin i en gledesrus. Tusenvis av østtyskere strømmet gjennom åpningene i den muren som hadde sperret for fri ferdsel i byen i 28 år – og på den andre siden ventet vestberlinerne med champagne og varme omfavnelser.
“I natt er vi verdens lykkeligste folk,” sa mange mens de lot champagnekorkene sprette.
Det virket som om tyskerne i øst og vest hadde kastet av seg et tungt åk og vunnet friheten.
Tøværet i den kalde krigen kom lynraskt og som en komplett overraskelse – ikke minst for det eneherskende østtyske kommunistpartiet SED. I månedene før var det nemlig ingenting som tydet på at DDR ville gi opp uten kamp.
Tvert imot. Partiet hadde avvist den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjovs reformtanker om glasnost og perestrojka (åpenhet og omstrukturering).
I stedet hadde daværende visestatsleder Egon Krenz fløyet til Beijing for å uttrykke SEDs støtte til Kinas nedkjemping av studentopprøret på Den himmelske freds plass. Og bare få timer før murens fall slo sentralkomiteen (det øverste organet i SED) fast at muren skulle forsvares med alle midler.
Men da det kom til stykket, raste muren sammen som en følge av misforståelser, tømmermenn i Moskva og en rådvill østtysk statsleder.
Fraværet av handlekraftige politikere betydde at tre underordnede embetsmenn var nødt til å ta kjappe avgjørelser for å unngå kaos og blodsutgytelser. Uten å kjenne hverandre kom de tre til å skrive verdenshistorie den 9. november 1989.
Feil overskrift
Sommeren 1989 har opp mot 50 000 østtyskere forlatt landet, spesielt gjennom Ungarn, som har lempet på vaktholdet ved grensen til Østerrike.
Flyktningstrømmens omfang vekker minner om tiden før muren ble reist – og krever handling. DDRs ledere beslutter at alle innbyggere som vil forlate landet, kan gjøre det. Til gjengjeld kan de aldri vende tilbake.
Trafikken ut av landet skal reguleres av den nye forskriften som heter “Endring av situasjonen ved DDR-borgeres permanente utvandring”. Arbeidet med å formulere forskriftens nøyaktige ordlyd havner hos oberst Gerhard Lauter. Han er leder av passmyndigheten i det østtyske innenriksministeriet.
Om formiddagen den 9. november møter Lauter representanter for bl.a. det hemmelige politiet Stasi. Sammen skal de formulere bestemmelsen som gir østtyskerne lov til å utvandre. Men Lauter synes at oppgaven er feil formulert:
Hva med alle dem som bare vil dra på et kort familiebesøk i vest og så vende hjem igjen? Skal de virkelig straffes med tap av statsborgerskap?
Rundt møtebordet blir mennene enige om at en ny utreiselov skal omfatte alle. På eget initiativ tilføyer de at “private kan anmode om å reise til utlandet uten å legge frem begrunnelse” og helt fritt vende hjem til DDR igjen.
Uten å tenke over det lar Lauter den nye, vidtgående teksten beholde sin opprinnelige overskrift om “permanent utvandring”. Denne tabben fører snart til flere heldige misforståelser.
Hvor var du den. 9. november?
På bildene ser det ut som om hele DDR festet, men virkeligheten er mer nyansert. Noen oppdaget slett ikke at Berlinmuren falt.
Murprofessor Leo Schmidt
“Vi sørtyskere var ikke så opptatt av DDR – det var jo Preussen. Men jeg drakk et glass champagne for å feire dagen”.
Reinhard Spiller, tidl. flukthjelper
“Jeg var på en mottakelse hos Siemens i Vest-Berlin. Så fortalte én at grensen var åpen. Jeg spiste ferdig og kjørte hjem. Det berørte meg ikke – jeg vet ikke hvorfor”.
Ingrid Taegner, nabo til muren
“Jeg så pressekonferansen med Schabowski på TV og besluttet å ta en sovepille. Jeg ville nemlig stå tidlig opp og hente et pass hos politiet. Kl. 5 var jeg der. Køen ble stadig lengre. Mens vi ventet kom det noen ungjenter og fortalte at de hadde vært en tur i Vest-Berlin. De hadde bare gått over – uten pass! Ingen av oss trodde dem”.
Grensesoldat Richard Hebstreit
“Grensen er åpen, sa jeg til min kone, men hun trodde meg ikke. Jeg tømte en flaske snaps den natten og hadde ikke blund på øynene. Det var som om en tung bør var løftet av mine skuldre. Neste morgen kjørte vi over grensen”.
Ingen følger ordentlig med
En så gjennomgripende bestemmelse som å innføre reisefrihet i DDR må forelegges ledelsen i Sovjetunionen. Landets ambassadør i Øst-Berlin videresender teksten til Kreml, men her har lederne feiret årsdagen for Oktoberrevolusjonen.
Som alltid har det gått med store mengder vodka – og nettopp i dag er de sovjetiske lederne plaget av tømmermenn.
Mens Kreml forholder seg taus, avholder sentralkomiteen i SED (ZK) et møte i Øst-Berlin. Medlemmene tilhører maktens indre krets, men stemningen er tynget av de siste månedenes masseflukt og folkelige protester i alle større byer. Slagordene er ikke til å misforstå:
“Die Mauer muss weg!”
Innenriksminister Friedrich Dickel er 75 år gammel og har hele sitt liv kjempet for DDR og arbeiderklassen. Han kan ikke gå med på at alt dette skal gå tapt:
“Muren er her, og denne grensen skal forsvares!” sier han kampberedt. Forsamlingen klapper begeistret.
Dickel har ingen anelse om at hans underordnede, Gerhard Lauter, for flere timer siden har sendt sin nye lovtekst til høring i det byråkratiske systemet. Møtet i ZK har pågått siden formiddagen.
Midt på ettermiddagen møter DDRs nye statsleder Egon Krenz en prominent politiker fra Vest-Tyskland. Krenz håper at vesttyskerne vil redde DDR med milliardlån enda en gang. Som motytelse tilbyr Krenz å åpne muren.
Forslaget vekker ingen umiddelbar gjenklang hos vesttyskerne, og Krenz går tilbake til møtet i ZK.
Underveis får han Gerhard Lauters tekst, som han leser opp – uten at han later til å fatte tekstens skjellsettende innhold. Heller ikke tilhørerne legger merke til at den nye loven er langt mer vidtrekkende enn avtalt.
I stedet får DDRs offisielle talsmann, Günter Schabowski, beskjed om å presentere bestemmelsen i en TV-overført pressekonferanse som begynner kl. 18.
Det følger med et manus der det står når den nye bestemmelsen trer i kraft: Kl. 10 dagen etter – altså den 10. november. Schabowski leser ikke teksten før han stikker papirene i lommen.
Talsmannen snakker over seg
Günter Schabowski innleder pressekonferansen i DDRs internasjonale pressesenter. Han er en tidligere sjefredaktør for partiorganet Neues Deutschland og har vært partiformann i Øst-Berlin.
Han har bare vært offisiell talsmann i en knapp uke, og det er mye å snakke om i disse dager mens SED forsøker å redde kommunismen og staten DDR.
Etter en knapp time stiller en italiensk journalist et generelt spørsmål om øst-tyskernes mulighet for utreise. Schabowski titter litt forvirret over brillene:
“Jeg er blitt fortalt at en slik meddelelse allerede er delt ut. Den burde De ha fått”.
Så leser han høyt Lauters tekst om innbyggernes rett til å vende tilbake til DDR etter et besøk i Vesten.
“Når trer loven i kraft?” spør de måpende journalistene som vet at fri utreise betyr farvel til muren – og i realiteten er DDRs dødsdom.
“Den trer så vidt jeg vet ...”. Schabowski blafrer gjennom sine papirer, men setningen om at loven trer i kraft den 10. november overser han. “Med det samme. Uten forsinkelse”.
Pressekonferansen overføres direkte på DDR-TV og dekkes av flere vesttyske medier. På få minutter er talsmannens ord spredt i begge landene.
Noen få uoverlagte ord fra DDRs talsmann Günter Schabowski var nok til at Berlinmuren begynte å slå sprekker.
Nervøsitet på grensen
Oberstløytnant Harald Jäger har kommandoen ved grenseovergangen Bornholmer Strasse i Øst-Berlin denne kvelden. Ved 19-tiden sitter han i kantinen og spiser kveldsmat. I det ene hjørnet kjører fjernsynet med bilder fra pressekonferansen.
Jäger oppfatter bare bruddstykker, men det er nok til at han mister matlysten. Han haster tilbake til kontoret for å ringe sjefen, oberst Rudi Ziegenhorn i Stasi.
“Har du også hørt Schabowskis tøv,” spør Ziegenhorn jovialt.
“Ja, det er derfor jeg ringer!” svarer Jäger opphisset. “Hva skjer nå?”
“Ingenting. Hva skulle i så fall skje?”
“Du har jo hørt det selv!”
“Nemlig, det går jo rett og slett ikke an,” konstaterer Ziegenhorn. Harald Jäger kan puste roligere, men løftet om reisefrihet er blitt hørt – og det tenner reiselysten overalt i Øst-Berlin.
I Sovjetunionens ambassade er diplomatene så forbløffet at de velger å tro at den nye loven er avtalt direkte mellom statssjef Egon Krenz og Kreml. Ambassadøren griper derfor ikke inn.
Kl. 20.00 kommer tyskernes mest sette TV-nyheter, Tagesschau, på lufta, en kanal som også kan ses i store deler av DDR. Det viktigste innslaget handler om reisefriheten.
Nyheten lokker flere nysgjerrige østberlinere ut på gaten – de vil se om det foregår noe på grensen. En gruppe samler seg foran overgangen ved Bornholmer Strasse. Foreløpig er mengden rolig, så Harald Jäger går ut for å snakke med dem:
“Kamerat Schabowski har meddelt en ny bestemmelse om reiseregulering, men man må ha tillatelse. Den får De hos Folkepolitiet, ikke her!”
Vest-Berlin holdt åpent hele natten så øst-tyskerne kunne oppleve bl.a. handlesentrene.
Anspent stemning
Sentralkomiteen har trådt sammen igjen. Stemningen er anspent som på et synkende skip. De mange aldrende medlemmene forsøker å finne den som har skylden for DDRs umulige situasjon.
Lederen for avdelingen for økonomisk planlegging, Günter Ehrensperger, skjærer gjennom og forklarer at DDR har levd over evne de siste 16 år. Landet står rett foran en kollaps, sier han.
Ordene får medlemmene til å snappe etter pusten. De forbyr at Ehrenspergers ord blir offentliggjort.
Komitémedlemmene bryter opp før klokken 21. Det er likevel ingenting man kan gjøre. Egon Krenz ringer til Kreml, men kommer ikke gjennom.
“Hva skal jeg gjøre?” spør han et par komitémedlemmer som arbeider overtid.
I Bornholmer Strasse venter mange hundre personer på å slippe over grensen. Jäger ringer igjen til nærmeste foresatte i Stasi:
“Jäger, jeg kan ikke gi deg noen anvisninger, for jeg hører jo heller ikke noe fra ledelsen,” lyder det intetsigende svaret fra Rudi Ziegenhorn.
Nå vet Harald Jäger at ingen kan hjelpe grensevaktene. Ved 23-tiden kaller han sammen offiserene sine til rådslagning. Han regner opp de tre alternativene han kan se: Vaktene kan fortsette å avvente – og være forberedt på at folk blir moset mot gjerdet.
Vaktene kan alarmere hæren og la soldatene løse problemet. Eller de kan åpne grensen.
“Skal vi la folk reise?” spør Jäger. Ingen sier noe.
“Skal vi skyte?” Offiserene tier forskrekket. Utenfor står det nå 10 000 østberlinere og roper:
“Åpne porten! Åpne porten!”
Kl. 23.30 tar Harald Jäger på egen hånd avgjørelsen om å åpne grensen. Med forsteinede ansikter ser folkene hans på at den jublende menneskemassen strømmer gjennom og forsvinner ut i eventyrnatten.
Vest-Berlin og verden har vært lukket for dem i 12 år. Kort etter er alle grenseovergangene åpne. DDRs tid er snart forbi.
Etterskrift
Det østtyske kommunistpartiet SED sa fra seg eneretten til makten den 1. desember 1989. I februar året etter startet forhandlingene mellom de gamle besettelsesmaktene USA, Sovjet-
unionen, Storbritannia og Frankrike samt de to Tyskland om en gjenforening. Den fant sted 3. oktober 1990.
Gjenforeningens sanne helter fikk ingen heder for sin innsats: Gerhard Lauter åpnet advokatpraksis i Leipzig. Günter Schabowski fikk en dom på tre år for sin medvirkning til dødsskuddene ved muren og ble senere journalist. Harald Jäger fant ikke varig sysselsetting etter murens fall.
Så langt har den tyske gjenforeningen kostet 2000 milliarder euro, viser beregninger fra Freie Universität Berlin.