Et grått skydekke ligger over Berlin. Fuktigheten i luften har lagt seg som et usynlig teppe over de vesttyske tilskuerne. Tusenvis er samlet på den vesttyske siden av Brandenburger Tor for å høre talene. I anledning Berlins 750-årsdag har en spesiell taler trådt opp på podiet.
Den gamle Berlin-byporten Brandenburger Tor kan ses bak USAs president Ronald Reagan. Skuddsikkert glass bak podiet gjør byporten synlig, selv om den ligger i Øst-Berlin.
Ingen i forsamlingen vet på dette tidspunktet at Reagans tale om et øyeblikk vil sementere hans rolle i Berlinmurens historie. Etter å ha adressert innbyggerne i både Vest- og Øst-Berlin, sender Reagan en direkte melding til lederen av Sovjetunionen:
"Generalsekretær Gorbatsjov, hvis du søker fred, hvis du søker fremgang for Sovjetunionen og Øst-Europa, hvis du søker liberalisering: kom til denne porten! Herr Gorbatsjov, åpne denne porten!"
Etter klappsalvene leverer Reagan det som skal vise seg å bli noen av 1900-tallets mest kjente ord:"Herr Gorbatsjov, riv ned denne muren!"
Folkestemningen ble testet i Berlin
Da Ronald Reagan dro til Europa i juni 1987, hadde han i utgangspunktet ingen planer om å besøke Berlin. Faktisk skulle han bare besøke Roma og Venezia i forbindelse med et økonomisk toppmøte.
Men den vesttyske regjeringen ba om at Reagan skulle stikke innom Berlin og holde en tale i anledning byens 750-årsdag. Derfor ble hjemturen endret slik at Reagan fikk noen få timer i Berlin.
Et stort team av amerikanske etterretningsagenter, logistikkfolk og pressesekretærer ble derfor sendt til Berlin for å forberede presidentens besøk. Taleskriveren Peter Robinson var i Berlin og snakket blant annet med en amerikansk diplomat om den kommende talens innhold.
Diplomaten, som var synlig nervøs over presidentens besøk, hadde mest av alt forslag til hva talen IKKE skulle inneholde. Peter Robinson husker hvordan diplomaten advarte:
"Presidenten måtte holde tilbake. Ikke noe med å slå seg på brystet. Ingen angrep på Sovjetunionen. Og ingen oppildnende uttalelser om Berlinmuren. Vestberlinerne var for lengst blitt vant til den konstruksjonen som omringet dem."
Peter Robinson var senere i et stort middagsselskap med vestberlinere fra forskjellige samfunnslag. Her spurte han de andre middagsgjestene om det virkelig var sant at de hadde vennet seg til muren. De andre gjestene ble helt stille.
Etter en stund reiste en av mennene ved bordet seg og pekte mot Øst-Berlin. "Søsteren min bor omtrent 30 kilometer i den retningen. Jeg har ikke sett henne på mer enn to tiår. Tror du at jeg kan venne meg til det?"
En annen mann reiste seg og fortalte om hvordan han ble stirret ned av en østtysk grensevakt hver dag på vei til jobb: "Den soldaten og jeg snakker det samme språket. Vi deler den samme historien. Men en av oss er dyrepasser og den andre et dyr, og jeg er aldri sikker på hvem som er hva.
Uttalelsen som gjorde mest inntrykk på Robinson kom fra selskapets vertinne: “Hvis denne mannen Gorbatsjov mener alvor med sitt snakk om glasnost og perestrojka (åpenhet og reformer), så kan han bevise det. Han kan få vekk muren.
Talene til den kommende turen til Europa ble gjennomgått sammen med Ronald Reagan. I den borteste sofaen sitter Peter Robinson i midten.
Berlinmuren skulle ned… bare ikke nå
Flere utkast til talen i Berlin ble avvist i oppløpet. De var ikke sterke nok. Peter Robinson forsøkte flere ulike vendinger for å uttrykke ønsket om å rive Berlinmuren. Til slutt kom han fram til ordene som skulle gå inn i historien: "Mr. Gorbachev, tear down this wall!"
Først en måned før talen skulle holdes, ble et utkast sendt Ronald Reagan. Uten særlig omsvøp var Reagan fornøyd med talen. Han likte spesielt godt utfordringen til Gorbatsjov.
Da Reagan ble spurt om det var noe han ønsket å si direkte til østtyskerne, som også kunne fange opp radiosignalet fra talen, svarte han kort: "Vel, det er jo det avsnittet om å rive ned muren. Denne muren må rives. Det vil jeg gjerne si til dem."
Men da talen sirkulerte internt i regjeringen, ble det ramaskrik. Det nasjonale sikkerhetsrådet frarådet på det kraftigste at en så åpenbar utfordring ble sendt til Gorbatsjov.
De amerikanske diplomatene i Berlin protesterte også på ordlyden. Talen ble kalt både naiv, klønete, fylt med falske forhåpninger og unødvendig provoserende for Sovjetunionen.
Peter Robinson husker at det kom minst syv forskjellige alternative utkast til talen fra kritikerne. Ikke ett av dem oppfordret til å rive Berlinmuren.
Sikkerhetsrådet var i prinsippet ikke imot å rive Berlinmuren, men ordlyden som ble presentert var mer forsiktig. En av de foreslåtte formuleringene var for eksempel: "En dag vil denne stygge muren forsvinne".
Debatten pågikk fortsatt da det bare var en uke til talen skulle holdes. Visestabssjefen i Det hvite hus, Kenneth Duberstein, ble den siste som prøvde å overtale Reagan til å holde en neddempet tale. Duberstein hadde blitt instruert av innenriksministeren om å fortelle hvordan uttalelsen kunne virke provoserende og for hard mot Gorbatsjov.
Duberstein innrømmet at han selv syntes den famøse setningen hørtes bra ut. Han endte med å si at det var presidenten som hadde det siste ordet i saken. Duberstein husker tydelig presidentens reaksjon: "Han fikk dette fantastisk vitende smilet, og så sa han: 'La det bli med det.
Utsnitt av talen som Ronald Reagan holdt ved Berlinmuren 12. juni 1987.
Dermed forble de ikoniske ordene i Reagans tale, som mottok et larmende bifall fra de vesttyske tilskuerne.
Utfordringen mot Gorbatsjov ble i Sovjetunionen sett på som en åpen krigersk provokasjon. Reaksjonene fra Sovjetunionen gikk imidlertid ikke lenger enn uttalelser i mediene. Den store frykten for at talen ville føre til at det skjøre øst-vest-forholdet kollapset, var til syvende og sist ubegrunnet.
Ronald Reagans ord er i dag verdensberømte, men i samtiden var det faktisk ikke mange som hørte talen. Talen ble først for alvor verdenskjent etter Berlinmurens fall. Til tross for talens forsinkede gjennombrudd har den sørget for at Reagans navn er foreviget i Berlinmurens historie.