Akkurat idet det første spede morgenlyset gjør det mulig å skimte strekene på fotballbanen, bryter den snerrende lyden av hissige totaktsmotorer morgenfreden i sportsanlegget Britzer Mühle i sør i Vest-Berlin.
Øyeblikket etter begynner trepropellene å snurre på de to ultralette flyene som brødrene Holger og Ingo Bethke i ly av natten har fraktet inn i deler og montert på stedet.
Nøyaktig klokken 04.22 den 26. mai 1989, etter en 50 meter lang og humpete ferd over den ujevne banen, tvinger Ingo sitt to-seters, lett ombygde Ikarus Fox II/C22-mikrofly opp over de høye løvtrærne. Sekunder senere følger lillebror Holger etter. Setet ved siden av Ingo er tomt.
Det er reservert til broren Egbert. Ingo og Holger er på vei til den andre siden av Berlinmuren for å hente ham.
Fargeløse boligblokker tårner seg opp mot den grå morgenhimmelen foran de flygende brødrene. Et stykke foran seg kan de ane en skarp, lysende slange som går i sikksakk som et glødende arr gjennom storbyen.
«Dødsstripen» kaller berlinerne den – på grunn av de mange DDR-borgerne som har falt for vaktenes kuler i forsøket på å krysse det skarpt opplyste ingenmannslandet mellom Øst- og Vest-Berlin.
Ingo og Holger setter kursen rett mot den illevarslende lysstripen. Begge brødrene har tidligere greid å flykte fra DDR; Ingo på en luftmadrass og Holger ved hjelp av pil og bue og en taubane.
Nå er de på vei tilbake over grensen og risikerer – hvis de blir tatt – minst 15 år i et av Øst-Tysklands beryktede fengsler.
Brødrene Bethke flyktet ut av Øst-Berlin i to ombygde mikrofly av typen Ikarus Fox II/C-22.
Luftmadrass over Elbe
Det er nøyaktig 14 år siden Ingo Bethke selv flyktet ut av DDR. Som sønn av trofaste partisoldater ble han i 1973 utvalgt til å avtjene verneplikten som vakt ved Elbe på grensen til Vest-Tyskland.
Tross sine partitro foreldre hatet den unge mannen det kommunistiske styret, og hans største ønske var å komme seg til Vesten. I løpet av sine nærmere to år i uniformen får Ingo derfor studert grensen og sikkerhetsprosedyrene ned til minste detalj, slik at han senere kan bruke det han har lært til å realisere drømmen.
Om kvelden 22. mai 1975, et halvt år etter å ha kastet uniformen, er den 21 år gamle Ingo klar for fluktforsøket tvers over elven. Sammen med vennen Wolfgang sniker han seg i ly av natten gjennom den fem kilometer brede sperresonen langs Elbe, der ingen østtysker får oppholde seg uten legitimt ærend.
Med seg har de to avbitertenger, to oppblåsbare madrasser samt et hjemmelaget stamperedskap som består av en trestokk med en kloss på enden.
Ingo og Wolfgang sniker seg frem til grensegjerdet og klipper et 30 ganger 30 cm stort hull som de kryper gjennom. Hjertet hamrer i brystet på Ingo.
Ingenting tyder på at de er oppdaget så langt. Elven er nå bare 500 meter unna – men foran seg har de et flere meter bredt minefelt. Forsiktig slår Ingo med stamperedskapet på bakken rundt én meter foran seg. Hvis det skjuler seg en mine i bakken vil slaget få den til å eksplodere.
Minene har sprengkraft nok til å sprenge beinet av en mann, men på én meters avstand er det Ingos håp at den vil eksplodere uten å gjøre skade.
Heldigvis treffer ikke slagene noe. Hver gang et område på størrelse med et fotspor er sikret, tar han et skritt frem. Wolfgang kommer etter og tråkker på nøyaktig samme sted som Ingo.
De to unge mennene når frem til elvebredden uten å bli oppdaget, og begynner å blåse opp luftmadrassene. Ute på elven lurer de hurtiggående østtyske patruljebåtene.
Men de ser ingen akkurat nå, så Ingo og Wolfgang vasser ut i det kalde vannet, legger seg på luftmadrassene og padler som besatt mot friheten. Turen over elven føles som en evighet, selv om det bare er rundt 200 meter til den andre siden akkurat der.
Ingo er livredd for å bli oppdaget – men etter en halv times padling dukker elvebredden på motsatt side endelig opp. Gjennomvåte og lykkelige kryper de to flyktningene opp på land. Ingo Bethke er fri.
Ny fluktplan tar form
I årene etter Ingos flukt blir lillebror Holger stadig mer besatt på å komme seg ut i friheten. Han prøver å klekke ut en brukbar fluktplan, men det er ikke lett: Opp gjennom 1970- og 80-årene blir vaktholdet ved DDRs grense stadig forsterket, med alt fra vakthunder og vakttårn til elektriske gjerder.
I november 1982 smiler endelig lykken til den nå 24 år gamle Holger Bethke. En av hans nære venner, Michael Becker, presenterer en fluktplan som angivelig har «80 prosent sjanse for å lykkes». Holgers ansikt lyser opp: «Regn med meg!»
Snart mottar broren Ingo i Vest-Tyskland et utsmuglet brev der Holger beskriver den dristige planen i detalj: På Berlins Bouchéstrasse, der muren kiler seg inn mellom to tett plasserte boligblokker, vil Holger og Michael skyte en line fra øst mot vest med pil og bue.
Ingo skal stå klar på vestsiden for å ta imot linen og deretter bruke den til å trekke en stålvaier over muren.
Vaieren skal Ingo feste til bilen sin og stramme til, slik at Holger og Michael ved hjelp av hver sin hjemmelagede trinse med håndtak kan sveve over den fryktede dødsstripen i 20 meters høyde.
Mens Holger og Michael øver seg på bueskyting i Berlins parker, får Ingo smuglet en walkie-talkie inn i Øst-Berlin. Den skal brukes til kommunikasjon under flukten. 30. mars 1983 er de klar.
Den første Berlinmuren fra 1961 var primitiv og besto av sementblokker med piggtråd på toppen.
Med taubane over muren
Klokken to om ettermiddagen begynner Holger Bethke og Michael Becker, forkledd som elektrikere, å slepe det kamuflerte fluktutstyret fem etasjer opp til et loftrom i den nøye utvalgte bygningen i Bouchéstrasse.
De to unge mennene har forsøkt å ta høyde for alle detaljer: For ikke å lage for mye støy under den forestående, nattlige aksjonen, har de tatt med seg lydisolerende tepper til gulvet og ullsåler til å klistre under skoene.
Det gjør de lurt i, for uten å vite det har de plassert seg midt i et vepsebol av potensielle angivere: DDR-regimet har for lengst sørget for at alle beboere i eiendommer nær Berlinmuren er trofaste partistøtter som ikke vil nøle med å varsle grensevaktene.
Klokken tre om natten, etter nesten 13 timers venting oppe under taket, slår Holger på walkie-talkien. Fra mikrofonen knitrer Ingos stemme: «Jeg er på plass, er dere klar?»
Forsiktig åpner Michael Becker et av takvinduene og stikker hodet ut.
Det er verken politi eller grensevakter i sikte – bortsett fra en mann i vakttårnet i enden av husblokken, men han ser på mirakuløst vis ut til å ha falt i søvn.
Holger spenner buen, peker pilen ut av vinduet og skyter. Pilen flyr av gårde med linen etter seg, men lander i et tre.
Nervøst holder de to mennene på loftet pusten av frykt for at noen skal ha hørt dem.
Vakten i tårnet rører ikke på seg. Ny pil, ny line. Denne gangen treffer Holger taket på den fireetasjers bygningen på vestsiden som pilen skulle ha sust rett over.
Bare to piler igjen. Holger spenner buen på nytt. Pilen kommer endelig helt over, men nå finner ikke Ingo den. Nervøst venter Holger og Michael ved walkie-talkien mens minuttene snegler seg av sted. Først etter nesten en time kommer gladmeldingen fra Ingo.
Langsomt greier de tre mennene å fire først en litt tykkere fiskesene og så selve stålvaieren over muren. De to østtyskerne binder vaieren fast til den solide skorsteinen inne i bygningen og gir signal til Ingo om å stramme til.
Mørtel og små biter av mur flyr om ørene på dem da Ingos BMW 525 trekker i vaieren slik at den strammes. Operasjonen går ikke rolig for seg, men ingen ser ut til å ha hørt noe.
Holger er den første som klatrer ut av vinduet. Han aner ikke om vaieren heller nok til at han kommer seg helt over. Kanskje risikerer han å bli hengende midt over Dødsstripen.
Med blikket stivt rettet mot Vest-Berlin hekter han på trinsen og setter av gårde. De første mange metrene glir han lett av gårde mot friheten – men så, tre-fire meter før hustaket på den andre siden, går han i stå.
Resolutt svinger han beina opp over stålvaieren og sleper seg det siste stykket i håp om at de skarpe gatelyktene under ham hindrer grensevaktene i å få øye på ham. Noen øyeblikk senere kan han sette beina ned på det vestberlinske taket. Ingen reagerer.
Sekunder senere er også Michael Becker over, og de to mennene jubler høylytt: «Vi klarte det! Vi klarte det!»
Klokken halv fem om morgenen 31. mars 1983 gjenforenes Holger Bethke endelig med storebroren, etter nesten åtte års adskillelse. Men en person mangler fortsatt: Egbert.
Helikopter fra Playboy gir lys idé
Ideen om å redde den mellomste Bethke-broren ut via luften oppstår da Ingo og Holger i 1984 kommer over en artikkel om et minihelikopter i et Playboy-blad.
En vesttysk venn, Peter Jende, blir straks sendt inn i Øst-Berlin for å finne Egbert og fortelle ham om planen.
Som avhoppere kan verken Ingo eller Holger dra tilbake til DDR, men vestberlinere kan komme og gå i Øst-Berlin uten særlig problemer. Peter Jende finner raskt frem til Egbert: «Brødrene dine vil hente deg med fly. Er du interessert?» spør Jende.
«Ja!» utbryter Egbert Bethke spontant, men legger nølende til: «Men de kan jo ikke fly...»
Det har de imidlertid tenkt å lære seg. Helikopteret fra Playboy-bladet viser seg å være en fullt brukbar prototype, men i 1987 faller valget i stedet på to såkalte Ikarus Fox-mikrofly.
Flyene er produsert av den vesttyske fly-fabrikken Comco Ikarus Gmbh, som har spesialisert seg på små, lette fly som kan bygges av kundene selv.
Ingo tar et raskt flygekurs, og deretter foregår resten av treningen i hemmelighet på et privat jorde i Belgia.
Etter hvert blir også Holger fortrolig med flygningen.
De to brødrene bestemmer seg for å plukke opp Egbert på en stor gressplen i Treptower Park – ikke langt fra Øst-Berlins største minnesmerke for de mange sovjetiske soldatene som falt under andre verdenskrig.
For å gjøre landingen og returen så rask som mulig blir Ingos fly utstyrt med en ekstra sterk motor som gjør at det rekker med en startbanelengde på 30 meter.
Som en del av forberedelsene ønsker brødrene også å undersøke landingsforholdene i detalj, og de ser ingen annen utvei enn å sende Holger inn i Øst-Berlin.
De kjenner en fyr fra Hamburg som ligner Holger nesten på en prikk. De overtaler ham til å «miste» passet sitt for så å levere inn et bilde av Holger til passkontoret når han skal få et nytt.
Planen virker: Med det falske passet kan Holger ta toget til Øst-Berlin, der han sammen med Egbert gjør seg kjent med alt som kan innebære en risiko i Treptower Park. Han slipper også ut igjen uten problemer.
Noe av det siste Ingo og Holger gjør før de går i gang, er å farge flyets vinger og haleror i militærfarger og klistre den røde russiske stjernen på halen og undersiden av vingene, slik at de kan forveksles med sovjetiske militærfly.
Basert på sin erfaring fra grensevakttjenesten er Ingo sikker på at de røde stjernene kan gi dem livsviktig ekstra tid: Hvis en grensevakt ser flyet, vil han ikke skyte, men sette i gang en lang ringerunde som ender hos sentralkommandoen i Den røde armé.
Det vil ta evigheter – og brødrene trenger ikke mange minuttene på å hente ut Egbert. Det er i hvert fall det de håper på.
En pil, en bue og en fiske-sene var blant ingrediensene da Michael Becker (t.v.) og Holger Bethke flyktet over Berlinmuren i 1983.
Ödel-Dödel, hører du meg?
Klokken 04.25 om morgenen 26. mai nærmer Ingo og Holger seg raskt Berlinmuren i sine
to små fly.
«Ödel-dödel?» kaller Ingo over walkie-talkien – lillebrorens gamle kallenavn.
«Ödel-dödel, hører du meg?»
Egbert Bethke sitter sammenkrøket i et buskas i Treptower Park da han hører Ingos stemme i sin egen walkie-talkie:
«Ja!» svarer han lavmælt, livredd for å bli oppdaget av en vakt eller en tilfeldig hundelufter: «Jeg er her!»
«OK», kommer det, «vi er på vei!»
Lyden av Egberts stemme får en stein til å falle fra Ingos hjerte. Redningsaksjonen går etter planen – foreløpig.
Men akkurat idet Ingo svinger inn over Treptower Park, dukker et uventet syn opp på den ene siden av «landingsbanen»: et omreisende sirkus med sine hvite husvogner parkert i en firkant rundt et stort sirkustelt. Ingo tar en rask beslutning:
Han begynner innflygningen og krysser fingrene for at artistene ikke våkner før han har lettet igjen – med Egbert om bord.
Mens Ingo sirkler ned mot gressplenen, kretser Holger over parken. Hvis Ingo treffer en hump og knekker landingsstellet – noe som ikke er utenkelig ettersom plenen er full av hauger etter muldvarper – må Holger ned for å hente opp begge brødrene.
Om det lille flyet overhodet kan lette med tre passasjerer, aner han ikke. Ingo flyr et stykke helt nede i gresshøyde før han forsiktig setter maskinen ned – landingsstellet holder!
Nær det sovjetiske minnesmerket for de falne soldatene stanser han flyet og snur rundt med propellen i gang, klar til å ta av igjen.
Ved synet av det lille mikroflyet styrter Egbert frem fra busken og løper bort til broren. Det er første gang på 14 år at de to ser hverandre: «Pass på så du ikke løper inn i propellen!» roper Ingo.
Egbert kaster seg inn i passasjersetet.
«Start, Ingo, start!» skriker han.
«Rolig!» roper Ingo og trykker Egberts hode inn mot hjelmen som velkomst.
Han gjør tegn til Egbert om å ta på sikkerhetsbeltet. Men broren er for opphisset til å kunne samle tankene om å spenne seg fast: «Skynd deg!» roper han i stedet.
Mens Ingo gasser opp, slipper håndbremsen og akselererer ut over den humpete plenen, klamrer Egbert seg til stikka for ikke å velte rundt inne i cockpiten.
Da det lille flyet når starthastigheten, må Ingo tvinge styrestaget ut av hendene på broren. Han river bestemt spaken tilbake, og hjulene slipper underlaget.
Dødsstripen beskytter brødrene
Den lille maskinen er nå knapt 80 kilo tyngre enn ved forrige start, og trærne i enden av parkanlegget kommer tettere og tettere, mens Ingo prøver å få nok luft under vingene. Med 10 meters margin ned til tretoppene klarer han akkurat så vidt å tvinge flyet over.
Klokken er nøyaktig 04.30. Ingo setter kursen ut mot Berlinmuren. Inn mot sentrum følger Ingo og Holger nøye murens sikksakkforløp.
Her, i luften over verdens mest bevoktede grense, kan de tre flygende Bethke-brødrene paradoksalt nok føle seg tryggest:
De østtyske grensevaktene nedenfor vil ikke våge å skyte før de er helt sikre på at flyene ikke tilhører Den røde armé, og eventuelle helikoptre eller fly fra de vestlige militærbasene i Berlin vil ikke tore å nærme seg muren av frykt for sovjetisk luftvernskyts.
Mens det lille flyet svever inn over den morgengrå byen, velter følelsene frem i Egbert.
Den plutselige erkjennelsen av at han aldri mer skal se sine høyt skattede venner og familiemedlemmer i Øst-Tyskland, blander seg med euforien over endelig å være på vei mot friheten.
Etter et par minutters beveget flygning dukker det strengt bevoktede Brandenburger Tor opp foran dem. Ingo og Holger dreier vestover og går inn for landing.
Klokken 04.38 rører landingsstellet det vest-berlinske gresset på den store plenen bak riksdagsbygningen, og nå trenger lykkefølelsen seg på i Egberts sinn.
Han greier ikke lenger å holde jubelen tilbake: «Det er bare helt ufattelig!» halvveis ler, halvveis roper han før han hopper ut av flyet, kysser bakken og begynner å gråte av glede.
Da noen vakter til sin store overraskelse finner de to miniflyene foran riksdagsbygningen senere på morgenen, er brødrene Bethke for lengst borte. De har gått rett på en bar i nærheten – som frie borgere av Vest-Tyskland.