John F. Kennedy og Fidel Castro

Castros og Kennedys store styrkeprøve: Invasjonen av Grisebukta

I april 1961 setter CIA rundt 1400 eksilkubanere i land på Cuba for å invadere det sosialistiske landet. Men da Fidel Castros tropper nærmer seg, nekter amerikanerne å levere ammunisjon og yte luftstøtte. Dermed er eksilkubanerne dødsdømt.

I april 1961 setter CIA rundt 1400 eksilkubanere i land på Cuba for å invadere det sosialistiske landet. Men da Fidel Castros tropper nærmer seg, nekter amerikanerne å levere ammunisjon og yte luftstøtte. Dermed er eksilkubanerne dødsdømt.

Polfoto/Corbis & Scanpix & Shutterstock
Demonstrasjon mot Cubas regjering 2021 i Naples, Florida.

Protestene har også spredd seg til utlandet. Dette er en demonstrasjon i Florida, som er en stat med mange cubanske flyktninger og etterkommere.

© P,TO 19104

STATUS: Folket demonstrerer mot den cubanske regjeringen

I midten av juli gikk mange cubanere ut på gatene.

Årsaken: Årtier med fattigdom, korrupsjon og dårlige levekår på toppen av en COVID-19-pandemi som har ødelagt landets viktige reiselivsnæring.

Cubas statsstyrte planøkonomi har ført til stor mangel og stigende matvarepriser. Samtidig har Cuba vært utsatt for strenge handelsrestriksjoner fra USA siden 1960, noe som har ført til ytterligere mangel på klær, elektronikk og medisin.

Til sammen utgjør dette en cocktail som det cubanske folket nå prøver å presse kommunistregimet til å endre. Men det blir ikke lett.

For det første bruker regimet skremselstaktikker for å stoppe protestene i landet. De siste ukene har flere demonstranter blitt fengslet, overvåket og trakassert av landets politi og militære.

Samtidig mener FN at USA må oppheve sine handelsrestriksjoner slik at Cuba kan få økonomien tilbake på rett spor.

USAs president Joe Biden har fordømt det kubanske styrets behandling av demonstrantene. Han har ikke kommentert verdenssamfunnets oppfordring om å oppheve handelsembargoen mot Cuba.

USA og Cubas betændte forhold går langt tilbage. Læs eller genlæs historien om USA's fejlslagne invasion af Cuba i 1961 nedenfor:

29. august 1960 klokken 13, den eksilkubanske ledelsens hus i Miami.

CIA er i gang med å rekruttere frivillige blant kubanske innvandrere i Miami.

Gustavo Ponzoa bretter omhyggelig sammen papirene sine. Rundt ham summer huset av liv. Opphissede stemmer roper, snakker og diskuterer på spansk.

Mennene i huset har flyktet fra Castros revolusjon. Flere av dem, inkludert Ponzoa, har vervet seg til brigaden CIA har opprettet for å styrte Castro.

Alle stiller seg i kø for å få utlevert utstyr – kakibukser, skjorte, skyggelue, et sammenrullet teppe – og en konvolutt til papirer som vil kunne avsløre identiteten deres.

Ponzoa legger pilotsertifikatet ned i konvolutten. En gang var han pilot i Cubana, det store kubanske flyselskapet. Nå vil han bruke utdannelsen til å bombe Castro og befri fedrelandet sitt.

Et par lastebiler kjører opp foran huset. Planet er dekket med en tett presenning. Verken lastebilene eller personbilen som følger dem, bærer noen form for kjennemerker.

Ponzoa klatrer opp på planet og setter seg helt bakerst.

Den eksilcubanske ledelsens hovedkvarter i Miami

Utenfor den eksilcubanske ledelsens hovedkvarter i Miami stimler frivillige sammen. Alle vil kjempe mot Fidel Castro.

© Polfoto/AP

4. april 1961 klokken 18, møterom hos USAs utenriksdepartement.

Kennedy har nylig tiltrådt som president og har arvet planen om en invasjon avCuba fra forgjengeren. Presidenten eri villrede, og rådgiverne er uenige.

I tur og orden ber presidenten sine menn om å ta stilling til CIAs plan. 1400 eksilkubanere står klar i Nicaragua, og behovet for en avgjørelse er presserende. Skal de invadere Cuba, eller skal CIA kalle dem hjem?

Presidenten trenger støtte til beslutningen han skal ta, men rådgiverne er anspente og ser hverandre an. Selv om de utgjør landets utenrikspolitiske elite, er de fleste unge og uerfarne politikere.

Selv Adolf A. Berle, utenriksdepartementets erfarne spesialist i latinamerikanske spørsmål, virker usikker. Han begynner på en lang, famlende utredning.

Presidenten avbryter ham brutalt.

«Men Adolf, hva stemmer du?!»

Berle snapper etter pusten.

«Vel, jeg sier kjør på», utbryter han.

15. april 1961 ved daggry, luftrommet over Santiago de Cuba.

Invasjonen er planlagt til 17. april, men før den tid skal Castros luftstyrker ødelegges gjennom to luftangrep.

Det første pastellfargede dagslyset lyser opp havet bak ham idet Gustavo Ponzoa glir inn over flyplassen ved Santiago de Cuba. Han drar i en spake, og lukene til flyets bomberom åpner seg.

Ponzoa speider ivrig mot bakken. Der får han øye på det velkjente omrisset av et Cubana DC-3-fly. Hjertet banker raskt da han ser flynummeret:

  1. En gang – før Castro kom til – fløy Ponzoa med stolthet nettopp det flyet.

VIDEO – Møt soldatene i den eksilcubanske brigaden:

Nå er det hans mål. Før han rekker å dvele ved tanken, slår bombene ned under ham.

Vingen på DC-3-en kastes opp i luften. Som i en rus flyr Ponzoa ut over klippene, snur og angriper på ny og på ny med bomber og maskinpistoler.

På vei hjem til basen hører han stemmen til den kubanske forsvarsministeren Raúl Castro over radioen. Det er ikke lett å høre hva han sier, men i pilotens ører høres stemmen opphisset og oppgitt ut.

Ponzoa kjenner seg styrket.

15. april 1961, 30 minutters flytur fra Miami.

For å dekke over CIAs innblanding er to eksilkubanere plukket ut til å fly til Miami og påstå at det er de som står bak bombingen av Castros fly.

I 1500 fots høyde åpner Mario Zuñuga cockpitten og tar sikte på den ene motoren. Gang på gang avfyrer han pistolen sin, slik CIA har instruert ham til å gjøre.

Da han lander, møter Zuñuga en forundret skare av journalister og embetsmenn fra immigrasjonsmyndighetene.

Eksilkubaneren husker dekkhistorien sin og forteller at han er pilot i Cubas luftvåpen, men at han og noen andre har bestemt seg for å styrte Castro. De har bombet flyplassene, og nå vil han ha asyl i USA.

Zuñuga skal dekke ansiktet slik at han ikke blir gjenkjent og avslørt som eksilkubaner. Men da fotografenes blits lyner, rekker han ikke å få hånden opp til ansiktet.

Enkelte journalister legger merke til at flynesen er av metall. Castros fly har plastneser.

CIA-trening i Floridas sumper

Medlemmene av brigaden får militær trening i bl.a. Floridas øde sumpområder. Etterretningstjenesten CIA står bak forberedelsene.

© Polfoto/Topfoto

16. april 1961, Havanna.

Begravelsen av ofrene for angrepet på flyplassen i Santiago de Cuba er over.

Fidel Castro er ikke i tvil om hvem som står bak angrepet. Foran det store begravelsesfølget roper, raser og spytter han ut sitt raseri:

«De forente stater står bak angrepet fordi de ikke kan tåle at vi har gjennomført en sosialistisk revolusjon rett under nesen deres!»

«Krig! Krig!» raser mengden.

«USA leverte fly, bomber og trente leiesoldatene», roper Castro hest. «Yankeene prøver å føre verden bak lyset, men alle vet at angrepet ble gjennomført med yankee-fly – ført av leiesoldater betalt av CIA».

Mengden jubler og koker. Begeistringen fra revolusjonens dager bruser igjen i årene deres.

16. april, 1961, sent på kvelden, skipet Rio Escondido, sør for Cuba.

Den eksilkubanske invasjonsstyrken er på vei mot Grisebukta på Cubas sørkyst. Styrken følges av et amerikansk hangarskip og fem destroyere.

Kaptein Gus Tirado ser på radaren på skipet Río Escondido. Igjen og igjen viser skjermen det beroligende omrisset av et stort amerikansk marineskip.

Tirados skip er i en sørgelig forfatning – gammelt, slitt og inngrodd av skitt. Kanonene som CIA har utstyrt skipet med, er ikke sveiset skikkelig fast.

Tønnene med drivstoff står fritt fremme på dekket og gjør skipet til en tikkende bombe. Likevel føler Tirado seg trygg.

«Good luck», hører han en dyp og myndig stemme knitre over radioen. Tirado retter seg stolt. Brigaden er i gode hender.

16. april 1961, ettermiddag, Glen Ora, Virginia.

USA har blitt kritisert i FN. Flere land stiller seg skeptiske til historien om de deserterte pilotene. Utenriksminister Dean Rusk ringer president Kennedy.

Gradvis går det opp for Kennedy hva stemmen i røret prøver å forklare ham. Pressen har plukket «desertørenes» historie fra hverandre. FN truer med fordømmelse. Og Sovjetunionen stiller seg bak.

Situasjonen er ute av kontroll. Hvis eksilkubanerne bomber igjen, vil alle vite at USA står bak invasjonen.

«Det var nytt for meg», sier presidenten med hentydning til risikoen for at USA så lett kan bli avslørt. Andre runde av luftangrepene er avlyst, med mindre «avgjørende omstendigheter taler imot det», sier Kennedy.

Så legger han på og stirrer taust fremfor seg.

Menneskers rygge ved kyst

Den 17. april går de første eksilcubanerne i land i små båter. Snart blir de møtt av Castros fly og stridsvogner.

© Scanpix

16. april 1961, sent på kvelden, luftbasen Puerto Cabezas, Nicaragua.

Eksilkubanernes fly er klart til å utføre det andre og avgjørende luftangrepet. Gar Teegan, luftbasens CIA-leder, er stuptrett etter de siste dagers intense aktivitet.

Nå er alt klart for det andre og avgjørende luftangrepet. Snart er ikke Castros luftstyrker verdt noe, og det vil være fritt frem for eksilkubanerne. Flyene varmer allerede opp.

Teegans tanker blir avbrutt av en offiser som kommer inn med et stykke papir. Teegan biter seg merke i ordet «avlyst». CIA-mannen forstår ingenting – Washington har avblåst alle luftangrep.

Raskt skribler han ned en protest og ber om at man holder seg til planen. Svaret kommer resolutt: «Negativ».

17. april 1961, midnatt, farvannet utenfor Giron, Grisebukta.

I små båter er de første eksilkubanere på vei mot stranda ved småbyen Giron. Rundt 80 meter fra stranden flerrer en skurrende lyd nattestillheten.

Motoren går i stå, og den lille svarte plastbåten vugger taust i bølgene. Grayston Lynch – den ene av to CIA-agenter som er med brigaden til Cuba – banner.

I timevis har folkene hans studert luftfoto av stranden og kommet frem til at skyggene under vannet var tang. I virkeligheten er det et korallrev.

Lynch kryper sammen i stavnen med automatriflen sin. De andre mennene svinger seg ut over rælingen og glir ned i vannet, som rekker dem til livet. En brumming får dem alle til å stivne.

En jeep dukker opp på stranden og stanser brått. Bremsene hyler. CIA-agenten kikker opp over stavnen. I samme øyeblikk treffer frontlyset på jeepen ham i ansiktet.

Båten er badet i lys. Uten å nøle trykker Lynch avtrekkeren i bunn og skyter rett mot jeepen. De første skuddene under invasjonen av Grisebukta er avfyrt.

VIDEO – Se et amerikansk nyhetsinnslag rett etter angrepet:

17. april 1961 klokken 03.15, Castros leilighet i Havanna.

Kubanske vakter har varslet ledelsen i Havanna via en radio på stranden. Fidel Castro sover helst om dagen, så da telefonen ringer litt over klokken 03, er han lys våken. Han griper røret og lytter oppmerksomt.

Det militære hovedkvarteret melder om landgang ved Giron. Castro er ikke overrasket. Som gammel geriljasoldat ser han raskt fordelen ved å gå i land her. Området er avsondret og omgitt av en sump.

Castro vet også at brohodet må tilintetgjøres straks. Han legger på og ringer til lederen av kadettskolen.

«De har allerede kommet», sier han. Stemmen i andre enden er søvndrukken og forvirret. «Leiesoldatene – de er her! De har gått i land flere steder ved Zapata-sumpen», nærmest roper Castro.

Lederen for skolen skal ta en bataljon kadet-ter fra skolen og kjøre sørover mot strendene, beordrer Castro.

«Kjør så fort du kan!»

17. april 1961 klokken 04, San Antonio-luftbasen, Cuba.

Halvparten av Cubas luftstyrke er ødelagt. Castro vil ha resten av flyene på vingene så raskt som mulig.

Kaptein Enrique Carreras sitter klar i sitt Sea Fury-jagerfly med beltet stramt spent da han får beskjed om å gå til kontrolltårnet.

Fidel Castro vil snakke med ham. Carreras løper de knappe 150 metrene til tårnet. Han griper telefonen på veggen:

«Gi meg ordrene mine, comandante».

«I dette øyeblikket går de i land ved Giron», sier den velkjente hese stemmen i røret. «Senk skipene. La dem ikke slippe unna».

Fidel Castro trener med det bulgarske basketball-laget

Til tross for alle attentatforsøkene gjemte ikke Castro seg. Her trener han med det bulgarske landslaget i basketball.

© Scanpix

17. april 1961, tidlig morgen, luftrommet mellom Nicaragua og Cuba.

Eksilkubanerne vet ikke at Kennedy har avblåst luftangrepene. Det første av seks eksilkubanske fly er i gang med å frakte fallskjermtropper fra Nicaragua til Cuba.

Det er nesten for godt til å være sant. Dypt nede under dem pløyer et amerikansk hangarskip og to destroyere seg vei gjennom bølgene. Piloten Raúl Solis er sikker på at skipet har direkte kurs mot Cubas kyst.

Han snur seg mot sidemannen og begynner å plystre den amerikanske marinens kjenningsmelodi.

«Herregud! Det er umulig å tape!», sier sidemannen.

Da det eksilkubanske flyet suser over hangarskipet, vipper det triumferende med vingene. Også fallskjermsoldatene har sett skipene. De skal nok «tuppe kommunistene i baken», lover de før de hopper ut.

Før han kan vende tilbake til luftbasen, skal Solis kontrollere en landingsbane ved Giron. Flyet sirkler to ganger i bare 150 meters høyde. Alt later til å være i skjønneste orden.

På vei ut over havet ser Solis en B-26 nærme seg i stor fart.

«Se! Der kommer noen av våre», sier sidemannen begeistret.

Solis snur seg mot ham. Ansikt hans lyser av redsel.

«Nei», roper han. «For svarte, det er Castros B-26-fly. Nesen er av plast!»

Sidemannen kaster et nytt blikk og ser skyer av maskingeværild sprute ut fra B-26-flyets vinger. I ren panikk farer Solis rett mot det fiendtlige flyet, som dykker brått.

Mens Solis flyr inn i en sky for å dekke seg, ser han et av de andre flyene som skal slippe fallskjermsoldater. Forfulgt av et Sea Fury styrter det i havet.

Kompanjongen til Solis prøver å fyre opp en røyk, men skjelver for mye på hendene.

17. april 1961 klokken 06.30, transportskipet Houston utenfor Cuba.

Den eksilkubanske flåten er under kraftig angrep fra Castros fly.

Houstons kaptein har akkurat satt fra seg kaffen da et voldsomt brak runger gjennom skipet og får skroget til å riste. Over dem er et Sea Fury-fly på vei bort i full fart.

Vannet fosser inn gjennom et stort hull i skipssiden. Det brenner.

«Bli hvor du er», roper kapteinen gjennom radioanlegget til skipets maskinmester. «Gi den alt det den er god for».

Han er fast bestemt på å nå kysten slik at han kan sette eksilkubanerne i land. Den ene livbåten settes på vannet. Den andre er full av hull etter lang tids slitasje og Castros kuler.

Rundt om skipet hopper den ene mannen etter den andre i vannet. Noen froskemenn og en CIA-agent ankommer med en gummibåt fra et av skipene i nærheten.

«Kom igjen nå, skitstøvler. Det er deres krig dette her, for helvete», brøler agenten til eksilkubanerne som velter ned i gummibåten.

Houstons stavn forsvinner ned i bølgene.

Militær-aksjon
© Polfoto/Corbis

17. april 1961 klokken 09.30, transportskipet Rio Escondido.

Kubanske fly har senket Houston og angriper nå Rio Escondido, et av den eksilkubanske flåtens viktigste skip.

«Sea Fury! Sea Fury!»

Besetningen på Rio Escondido er fylt med frykt og forundring over at Castro stadig har fly i luften.

Kaptein Gus Tirado irriterer seg over at han ikke har fått losset skipets dyrebare last – kommunikasjonsutstyr, 145 tonn ammunisjon og proviant til ti dager – da han ser et fly komme mot ham på styrbord side.

Rakettene lyner ut av det lille flyet. En treffer dekk like ved broen og setter fyr på drivstofftønnene. Tirado gir ordre om å evakuere.

Iført oransje redningsvester sitter besetningen i livbåtene og ser på flammenes herjinger. Så kommer eksplosjonen. Med et drønn stiger en ildkule i været etterfulgt av en paddehattsky.

Tirado ser seg omkring. Leppene til de andre beveger seg, men det kommer ikke noen lyd. Han har mistet hørselen på begge ører.

17. april 1961, ettermiddag, om bord på landgangsskipet Blagar.

Lynch har satt i land en gruppe eksilkubanere og returnert til Blagar. Her får han beskjed om at alle skip skal seile utenfor kubansk farvann og vende tilbake etter mørkets frembrudd.

Lynch er bekymret. Han vet at brigaden bare har ammunisjon nok til én dag – skipene blir nødt til å losse. Men Castros fly er over alt, det er umulig å få satt noe i land.

Lynch bøyer seg over mikrofonen i Blagars lille radiorom.

«Pepe, vi må komme oss unna», forklarer han brigadens leder, Pepe San Roman.

«Ok, men ikke la oss i stikken nå».

Lynch lover å vende tilbake med ammunisjon når solen går ned. Henvendt til et av de amerikanske flåteskipene sier han:

«Vi kommer ut nå».

Sammen med resten av skipene i brigaden legger han av gårde i full fart – bort fra Grisebukta, bort fra brigaden.

18. april 1961, natt, nær stranden Playa Larga.

Castros militser er på vei mot sør for å kaste brigaden ut fra strendene. Eksil-kubanerne har tatt oppstilling i en rundkjøring som Castros styrker skal passere.

Castros Stalin-tanks buldrer ned mot stranden. De skyter på alt som beveger seg. Sårede kjøres rett ned. Fra luften bomber kubanske fly i en uendelighet.

Erneido Oliva, brigadens nestkommanderende, har lenge holdt igjen og rasjonert granatene sine, men nå slipper han seg løs. Granater og hvitt fosfor sendes mot Castros russiske stridsvogner.

Kubanske soldater skriker når fosforen etser seg inn i huden på dem. Men det kommer bare stadig flere stridsvogner.

Til slutt stiller Oliva seg midt i veien med en granatkaster for å blokkere for en stridsvogn. Føreren står med armene hevet over hodet for å signalisere overgivelse.

Oliva vet at fristen renner ut; brigaden er snart tom for ammunisjon.

«Send fly, ellers greier vi det ikke!» kommer det fra Pepe San Roman over radioen.

Fidel Castro kjemper selv ved fronten

Fidel Castro skynder seg selv til fronten og oppmuntrer mennene sine i kampen mot “leiesoldatene” fra USA.

© Polfoto/AP

18. april 1961 kl. 08.45, på stranden Playa Giron.

Oliva får avverget angrepet fra Castros tanks, men vet at et nytt angrep vil komme. Han drar til Playa Giron for å konferere med andre ledere av brigaden.

Palmetrærne suser i vinden over den lille murbungalowen som Pepe San Roman har gjort til sitt hovedkvarter. Innenfor er stemningen alt annet enn idyllisk.

Nå som Oliva har forlatt Playa Larga, ligger brohodet åpent for Castros styrker. Bare et enkelt sted kjemper eksilkubanerne fortsatt.

Oliva er nedtrykt. Kampen er i sin avgjørende fase, og nederlaget truer. Han foreslår at eksilkubanerne skal flykte opp i fjellene.

«Det er bedre enn å bli drept», sukker Oliva oppgitt.

Pepe nekter. Fjellene er for langt borte.

I stedet forsøker Pepe å holde hodet kaldt. Brigaden er presset på alle kanter, og himmelen er et inferno av fly og flammer.

Over hodene på de eksilkubanske troppene svermer Castros MiG-15- og T-33-fly – raske, moderne jetfly. Brigaden har snart ikke mer ammunisjon å svare med.

Gang på gang griper Pepe mikrofonen og kaller på de amerikanske flåteskipene for å be om luftstøtte. I løpet av dagen blir stemmen stadig mer insisterende.

18. april 1961, ettermiddag, luftrommet sør for Grisebukta.

På hangarskipet Essex står amerikanske jetfly, men de skal bare brukes til rekognosering. Pilot Jim Forgy patruljerer kysten nær Grisebukta.

Jim Forgy får plutselig øye på en stripe av svart røyk. Som erfaren pilot er han ikke i tvil om at et luftslag er i gang.

Da han kommer nærmere kysten, ser han et kubansk Sea Fury-fly jakte på et av brigadens mer saktegående B-26-fly. Snart vil det være ute med de eksilkubanske flyene. Forgy griper til radioen.

«Jeg har et Sea Fury her som er i ferd med å skyte ned et B-26-fly. Anmoder om tillatelse til aksjon».

Det suser og knitrer.

«Vennligst vent», kommer det.

Sekundene føles som timer. Forgy flyr opp mot det kubanske flyet i håp om å distrahere det. Radioen klikker. Endelig svarer Essex.

Negativ».

Cubansk militær feirer seieren over USA i 1961

Jubelen og gleden vil ingen ende ta. Imperialistenes plan om å styrte Castro har gått i vasken.

© Polfoto/Ullstein Bild

18. april 1961 klokken 22.15, Det hvite hus, Washington D.C.

Kennedy holder gallamiddag. Hele kvelden kommer det dårlige nyheter om invasjonen. Etter festen kaller presidenten sammen sine nærmeste medarbeidere.

De fleste er stadig i kjole og hvitt. Richard Bissel, CIAs sjef for invasjonen, gjør det klart at situasjonen i Grisebukta er desperat.

Han og admiral Burke ber inntrengende presidenten om å la hangarskipet Essex sende jagere i luften for å skyte ned fiendens fly.

«Bare to jetfly!» ber admiralen.

«Burke, vi kan ikke dras inn i dette her,» svarer en sliten Kennedy.

Admiralen greier ikke å beherske seg.

«Men for svarte, herr president. Vi er allerede dratt inn i det!». Kennedy står på sitt.

18. april 1961, sent på kvelden, farvannet utenfor Giron.

Pepe San Roman og fire andre menn har seilt ut i en liten båt for å lete etter skipene med ammunisjon. De vet ikke at skipene har flyktet fra kubanske luftangrep.

Mennene bytter på å snakke i den lille radioen som de har om bord. Desperasjonen vokser mens de opphissede stemmene gang på gang kaller opp de store skipene.

Etter hvert går oppkallene over til brøl.

«Faen heller! Hvor i svarte er dere?»

Ingen svar. Alt de hører er bølgeskvulp i nattemørket og duren fra motoren.

19. april 1961 klokken 02.00 om bord på landgangsskipet Blagar.

Lynch har akkurat fått beskjed om at marinen har fått tillatelse til å evakuere brigaden. På land pågår kampene fortsatt.

Varmen er uutholdelig i det lille radiorommet. Kuøyene er dekket til, og bare to små ventilatorer sørger for litt frisk luft. Lynch svetter, selv om han for lengst har kastet både skjorte og undertrøye.

Han er uvasket og ubarbert. Soten som han kamuflerte seg med under landingen, dekker ennå halsen, ørene og håndleddene. Foran ham står et stort krus med en skvett sterk, tykk kubansk kaffe.

Tanken på å skulle overbringe beskjeden om evakuering til Pepe plager ham. Han overveier ordene sine nøye og griper så ut etter mikrofonen.

«Nå skal du høre godt etter», begynner han med hes stemme. «Jeg vil at du skal vite at hvis det går virkelig, virkelig galt, så er vi klar til å komme og få dere ut derfra».

«Nei». Pepe høres trett, men besluttsom ut gjennom den knitrende høyttaleren. «Vi vil ikke evakueres. Vi kom for å kjempe. Hvis det skal slutte, så la det slutte akkurat her».

Fidel Castro forteller om USA's nederlag

Fidel Castro forteller detaljert om hvordan hans menn påført USA dets første militære nederlag i Latin-Amerika.

© IBL Bildbyrå

19. april 1961, stranden ved Giron.

Castros styrker har presset Olivas menn inn i Giron. Her oppdager de at Pepe San Roman i desperasjon har ødelagt alt kommunikasjonsutstyret sitt og flyktet mot fjellene.

Med tydelig sinne og desperasjon i blikket stirrer mennene ut over havet. Det er fortsatt ingen skip å se. Flere av dem skyter ut mot bølgene.

De retter geværene mot dekkene på lastebilene sine og kikkertsiktet på stridsvognene slik at Castro ikke kan bruke dem.

Så tramper de i en lang kolonne østover mot byen Cienfuegos. De kommer ikke mange metrene før tre av Castros fly brøler over hodene på dem, og kulene hviner rundt ørene på dem.

Skrekkslagne forsvinner brigadens siste kjempende menn inn i sumpene.

22. april 1961, luftbasen Puerto Cabezas, Nicaragua.

Gus Ponzoa – piloten som bombet flyplassen i Santiago de Cuba – har fått sin siste ordre. Han skal gjennomgå eiendelene til sine drepte kamerater.

Gus Ponzoa lar øynene gli rundt i det velkjente rommet. Her pleide han å tørne inn om ettermiddagen, falle om på sengen og sove midt i basens støy og larm. Nå er det stille.

Ponzoa åpner skapene ved fotenden av sengene. Omhyggelig sorterer han innholdet i dem. Uniformer og undertøy legges på gulvet. ID-kort og offisielle papirer i en haug som han bærer ut og brenner.

Ved hvert skap ligger det noen saker igjen. Ponzoa trekker pusten dypt og går i gang. I tur og orden plukker han opp tingene og kjenner på dem. En bibel, en bunke brev, et lite kubansk flagg.

Han legger tingene i en grønn stoffpose og går videre til neste haug.

26. april 1961, Havanna.

Nå er hele verden klar over at USA står bak invasjonen. Foran rullende kameraer redegjør Castro om hendelsene for det kubanske folket.

Fidel Castros tale varer i fire timer. Bevæpnet med kart og pekestokk går han gjennom hendelsene ved Grisebukta. Stemmen stiger og faller mens den uttrykker forakt, hån, raseri og selvsikkerhet.

«Imperialisten ser på geografien og analyserer antall kanoner, fly og stridsvogner. Den revolusjonære ser på befolkningen», tordner han.

I hele landet ligger gatene øde. Alle sitter hjemme foran fjernsynsskjermen, klapper og hoier over helten sin. På militærbaser blir menn stående tålmodig i flere timer for å se lederen sin. Cuba koker av stolthet.

Av brigadens 1400 menn ble cirka 1200 tatt til fange i sumpområdene ved Grisebukta. Flere ble henrettet for forræderi.

I desember 1962 friga Castro 1113 fanger i bytte for medisin og matvarer til en verdi av 53 millioner dollar. Blant de frigitte var Pepe San Roman og Erneido Oliva.

New York Times' forside under cubakrisen i 1962

Hele verden holdt pusten under Cuba-krisen i 1962. I verste fall ville verden bli kastet ut i en altødeleggende atomkrig.

© Scanpix/Granger

Cubakrisen umulig-gjorde en ny invasjon

I oktober 1962 sto verden på randen av atomkrig. Etter tretten dager sto Castro nok en gang igjen som seierherre.

Den feilslåtte invasjonen i 1961 bidro til å øke Castros popularitet, mens Kennedy aldri helt kom seg over nederlaget. En viss balanse ble det imidlertid i forholdet mellom de to lederne etter Cubakrisen i 1962.

Et amerikansk spionfly avslørte at sovjetiske atomraketter var i ferd med å bli installert på Cuba. Rakettene, som ville kunne utslette deler av USA, forskjøv maktbalansen i den kalde krigen i Sovjetunionens favør.

Mange politiske og militære ledere i USA gikk inn for å gripe til militær makt, men Kennedy foretrakk en flåteblokade og diplomati.

Presidentens forsiktighet lønnet seg, og en diplomatisk løsning kom i stand. Sovjetunionen fjernet rakettene, men USA måtte love aldri å angripe Cuba.

Kennedy var dømt til å leve side om side med erkefienden Castro.

VIDEO – Se president Kennedy forsvare det mislykte angrepet.