Gjeld driver CIA-agent til å bli muldvarp
Gjelden hoper seg opp for Aldrich Ames. I september 1984 er den høytstående CIA-agenten midt i en dyr skilsmisse, og hans nye colombianske kjæreste Rosario har eksklusive vaner, men ingen jobb. Paret bruker mye mer penger enn han tjener i etterretningstjenesten.
Etter et møte med skilsmisseadvokatene i New York sitter Ames på toget på vei hjem til Washington (D.C.) og grunner på mulighetene sine. Han slår raskt fra seg ideen om en ekstrajobb i den lokale døgnåpne kiosken.
Hvis noen av kollegene i CIA skulle komme innom, ville det ganske enkelt vært for pinlig. Han leker med tanken om å begå et bankran. Men det må nok flere enn ett ran til for å innfri gjelden på rundt 50 000 dollar, tenker han.
I stedet kommer han på en tredje løsning. 43-åringen Ames har erkefienden Sovjetunionen som ansvarsområde, og han har adgang til dypt fortrolig informasjon om spionene USA har rekruttert bak fiendens linjer.
Hvis han bare gir den sovjetiske etterretningstjenesten KGB en liten bit av opplysningene han sitter på, vil de garantert betale ham nok til at han kan kvitte seg med gjelden sin.
Da toget triller inn på Union Station i hovedstaden, slår Ames tanken bort som en tullete fantasi. Men et halvt år senere blir fristelsen for stor.
Aldrich Ames gjør alvor av sine lumske tanker, og KGB tar imot ham med åpne armer. Han blir en av Sovjetunionens mest verdifulle spioner gjennom tidene.
I ni år gjennomfører Ames et storstilt dobbeltspill, velter seg i penger og blir årsak til flere personers død. Imens avleder KGB amerikanernes oppmerksomhet med falske spor slik at den syngende gullfuglen ikke skal bli avslørt.
KGBs viktigste spioner
JOHN ANTHONY WALKER: Ekskonen tystet på ham
I 1967 var marineoffiseren Walker i pengenød, og han spaserte derfor inn på Sovjets ambassade i Washington og solgte et topphemmelig dokument.
Siden dro han inn sin kone, storebror, sønn og en venn i spionasjeringen, som solgte mange viktige opplysninger til fienden. Etter en skilsmisse og strid om bidrag anga ekskonen ham i 1985.
Straff: Fengsel på livstid, men skal etter planen løslates i mai 2015.
Drikker seg til mot første gang
Midt på 1980-tallet er Ames full av tvil rundt sin karriere i CIA. Han mener sjefene ignorerer opplysningene hans hvis de ikke passer i deres verdensbilde, og er nå amerikanerne alltid the good guys, når det kommer til stykket?
Som en del av jobben hos CIA har han våren 1985 møter med personer på Sovjets ambassade i Washington. Ames opererer under dekknavn.
Han utgir seg for å representere en tankesmie med interesse for Sovjetunionen, men egentlig skal han rekruttere sovjetere til å spionere for CIA.
Da han 16. april møter opp på ambassaden for å snakke med en kontakt, har han drukket seg til mot. Diskret avleverer han en konvolutt til en vakt i lobbyen, stilet til KGB-sjefen ved ambassaden.
I brevet avslører Ames navnene på flere russere som står på CIAs lønningsliste, og forlanger 50 000 dollar for opplysningene.
En måned senere blir han under nok et besøk på ambassaden ført inn i et rom der en russer tar ham i hånden og rekker ham et brev, men uten å si noe. Russeren er tydeligvis redd for at ambassaden blir avlyttet.
«Vi er svært glade for å kunne akseptere tilbudet ditt», er det sentrale budskapet i brevet.
Etterpå får Ames overlevert 50 000 dollar under et lunsjmøte ute i byen. Pakket inn i brunt papir og gjemt i bunnen av en handlepose.
Ames har løst sitt akutte gjeldsproblem, men frykt og grådighet vikler ham snart dypere inn i rollen som dobbeltagent.
Ames besøkte ofte den sovjetiske ambassaden i Washington. Her etablerte han kontakten med KGB.
Bare noen få kjenner navnet hans
I KGBs hovedkvarter i Moskva kan de knapt tro at de kan ha vært så heldige. Helt fra begynnelsen blir Ames håndtert av toppfolkene i KGB, og med aller største diskresjon.
For å beskytte ham best mulig får bare sju personer i KGB noensinne kjennskap til identiteten hans. Den aller største risikoen for spioner er å bli felt av forrædere i egne rekker.
KGB forstår raskt at Ames er ekte vare og ikke et CIA-triks for å spre feilinformasjon. De første opplysningene hans er utvilsomt verdifulle, og allerede i juni 1985 oppsøker han igjen KGB og tilbyr en liste over sovjetiske diplomater, etterretningsfolk og forskere som er i lommen på amerikanerne.
Det er en katastrofe for CIA. Med ett slag har Ames ødelagt nettverket amerikanerne har brukt år på å bygge opp.
Ames har gitt videre listen med navn for å beskytte seg selv. Noen uker tidligere arresterte FBI den amerikanske marineoffiseren John Anthony Walker, som har spionert for Sovjetunionen i årevis.
Ames frykter at en forræder i KGB har sladret om Walker og at han selv er nestemann for fall.
Han kalkulerer iskaldt. Jo mer verdifull informasjon han gir KGB, jo bedre vil russerne passe på ham, og samtidig vil han rydde CIAs spioner av veien før de kanskje får anledning til å avsløre ham. For å redde seg selv gjør han seg til bøddel over CIAs kontakter.
En vannrett krittstrek på en postkasse nær hjemmet hans var et signal om at Aldrich Ames ville ha kontakt med sin sovjetiske føringsoffiser fra KGB.
Møter KGB i Bogota
I Sovjetunionen forsvinner mange av personene på Ames' navneliste sporløst i løpet av det neste året. De amerikanske kontaktene deres, de såkalte føringsoffiserene, hører aldri mer fra dem.
I all hemmelighet blir flere av dem kalt hjem fra poster i utlandet, avhørt av KGB-agenter og siden likvidert.
KGB informerer partileder Mikhail Gorbatsjov om at de har en betydningsfull muldvarp i CIA, som avslører forrædere dypt inne i sovjetiske rekker. Men selv Gorbatsjov får ikke kjennskap til Ames' egentlige navn.
Mens KGB eliminerer forræderne, møter Ames for første gang føringsoffiseren sin, med kodenavn Vlad, ansikt til ansikt.
Normalt kommuniserer de utelukkende via en mellommann i Washington, men da Ames i november 1985 besøker familien til kjæresten Rosario i Columbia, avtaler de å møtes ved et kjøpesenter i Bogota.
Som avtalt venter Ames med et eksemplar av Time Magazine under armen, da han hører en stemme bak seg:
«Unnskyld meg, men så ikke jeg Dem ganske nylig i Paris?»
«Nei, men kanskje møttes vi i Wien», svarer Ames. Den avtalte kodedialogen.
Føringsoffiseren Vlad er en erfaren generalløytnant i KGB, i begynnelsen av 50-årene, muskuløs og gråhåret. Han plasserer Ames i baksetet på en bil, maskerer ham med skyggelue og halstørkle og kjører ham inn på den sovjetiske ambassaden.
I et lite rom i ambassadekomplekset gir føringsoffiseren ham en klem og et kyss på hvert kinn, før de skåler i vodka for verdensfreden og snakker om sine felles anliggender.
Achmed Sukarno – her sammen med Marilyn Monroe under et USA-besøk – var glad i damer. KGBs forsøk på å presse ham med kompromitterende bilder slo feil.
KGB lokket med dollar og damer
Under den kalde krigen forsøkte etterretningstjenestene hele tiden å rekruttere agenter bak fiendens linjer. I likhet med sine vestlige motparter hadde KGB et bredt utvalg av effektive lokkemidler.
PENGEGRISKHET
KGB var ikke gnitne når vestlige spioner tilbød militære etterretninger. Betalingen kom i dollar etter hvert som opplysningene fløt den andre veien – ofte utvekslet ved «døde postkasser», avtalte gjemmesteder som gjorde at KGB-folkene og spionene deres unngikk å bli sett sammen.
De mest verdifulle spionene ble med tiden millionærer, og KGB tilbød dessuten en makelig og sorgløs tilværelse i Sovjetunionen for spionene, hvis de ble nødt til å hoppe av. Ingen vestlig spion skulle være i tvil om at KGB tok seg godt av sine venner.
FRYK FOR AVSLØRING
KGB var spesialister i å utnytte ømme punkt, så som kunnskap om utroskap, misbruk eller økonomiske problemer.
Kvinnelige forførere ga ofte ideelle muligheter for utpressing, og angivelig filmet KGB blant annet den indonesiske presidenten Achmed Sukarno da han under et offisielt statsbesøk i Moskva i 1960-årene ble lokket med i en sexorgie på hotellrommet sitt.
Dette forsøket på skaffe seg politisk innflytelse i Asia gjennom utpressing var feilslått. Sukarno skal ha sett med stolt-het frem til å vise sitt folk at han hadde draget på russiske kvinner.
BEGJÆR ETTER SEX
I klassiske «honningfeller» forførte kvinnelige sovjetiske agenter vestlige kontakter for å få opplysninger.
Marineinfanteristen Clayton J. Lonetree ble et av ofrene da han var vakt ved den amerikanske ambassaden i Moskva i 1985.
Han var ensom i det fremmede landet, og den unge russiske kvinnen Violetta Seina forførte ham med oppmerksomhet og sex.
Hun fikk ham til å gi henne opplysninger om ambassadens planløsning, og om hvilke medarbeidere som var hemmelige agenter for CIA.
Etter en stund tilsto Lonetree og fikk en lang fengselsstraff.
Løgndetektor avslører ingenting
Ames får 50 000 dollar i kontanter av Vlad da de tar farvel. Sammen med Rosario bruker han noen av pengene på å kjøpe en leilighet på et colombiansk feriested. Paret begynner å få smaken på et liv i luksus.
Alle pengene Ames mottok fra KGB som betaling for informasjon, gjorde at han og Rosario kunne leve et ekstravagant liv.
Hjemme i Washington venter den obligatoriske løgndetektortesten ansatte i CIA må ta hvert femte år. Ames blir stadig mer nervøs og spør føringsoffiseren sin til råds.
Ryktet sier at KGB har utviklet en metode til å lure en løgndetektor. Kanskje en slags magisk pille, tenker han, men blir skuffet.
«Hold roen, få deg en god natts søvn, spis en god frokost, og overbevis utspørreren om at du er behjelpelig med å besvare alle spørsmål», er rådet fra den sovjetiske kontakten.
Ames klarer seg gjennom testen – helt til spørsmålet om han «noen gang er blitt forsøkt rekruttert av en utenlandsk etterretningstjeneste?»
Løgndetektoren slår ut. Den kvinnelige utspørreren gir ham et par minutters pause før hun stiller spørsmålet igjen.
I mellomtiden har Ames kommet på at KGB faktisk aldri har kontaktet ham, men at han henvendte seg til dem.
Da han besvarer spørsmålet for andre gang, slår ikke løgndetektoren ut. Han har bestått testen, og føler seg usårbar.
En gammel CIA-kollega, Diana Worthen, ble svært mistenksom da Aldrich Ames i 1989 betalte en villa til 540 000 dollar og en ny luksusbil kontant.
KGB legger ut et tykt røykteppe
Mens de amerikanske spionene forsvinner i tur og orden, setter CIA et team av etterforskere i gang med å finne en forklaring.
De har lenge søkelyset rettet mot CIA-mannen Edward Lee Howard, som høsten 1985 har hoppet av til Moskva, men de frykter også at det fins en forræder hjemme i Washington.
Samtidig sender KGB ut diverse feilinformasjon for å avlede oppmerksomheten fra Ames. En anonym person kontakter en CIA-offiser i Bonn med falske opplysninger om at KGB har funnet en metode til å snappe opp CIAs interne korrespondanse, som går via et sentralt kommunikasjonssenter i Virginia.
KGB lar det også sive ut opplysninger om at det er avhopperen Edward Lee Howard som har avslørt mange av CIA-spionene.
Ames fortsetter med å forsyne KGB med de fortrolige CIA-rapportene han får på skrivebordet sitt, mens titusener av dollar går motsatt vei. Sommeren 1986 blir Ames stasjonert ved den amerikanske ambassaden i Roma.
Her begynner han og Rosario for alvor å bruke penger, og Aldrich Ames forklarer Rosario at den plutselige rikdommen stammer fra en venn fra studietiden som han hjelper med noen investeringer.
Paret spiser på byens dyreste restauranter, Ames går i skreddersydde dresser, får sydd skjorter med monogram, har en Rolex på armen og kjører sportsbil.
Hans har gule tenner etter mange års røyking, men en tannlege gir ham funklende hvite kroner. Imens innreder Rosario den fasjonable leiligheten deres med eksklusive møbler.
Rosario kommer fra en respektert, men ikke spesielt rik familie i Columbia. Hennes nå avdøde far var provinsguvernør, og utad bygger Ames opp en detaljert dekkhistorie om at pengene stammer fra Rosarios mor.
Han oppretter en konto i sin svigermors navn, og via den kanaliserer han pengene fra KGB.
Sender gamle venner i døden
Sommeren 1987 møter Ames føringsoffiseren sin i Roma. Han blir smuglet inn i et sovjetisk boligkompleks i byen og inn i et spesialinnredet rom.
«Vi har bygd dette rommet bare for deg», forklarer føringsoffiseren. Rommet har dobbel vegg med musikk i hulrommet, slik at elektronisk utstyr utenfor ikke kan avlytte samtaler der inne.
«Det er noe jeg må spørre deg om, som en profesjonell etterretningsoffiser til en annen. Vennligst ikke bli fornærmet», ber føringsoffiseren. Ames forsikrer at han ikke skal bli fornærmet.
«Vi har opplevd», fortsetter føringsoffiseren, «at folk ikke forteller oss alt de vet – særlig ikke om personer som betyr noe for dem».
Føringsoffiseren treffer spikeren på hodet. Ames kjenner til to CIA-spioner han ikke har avslørt.
Sergej Fedorenko, en tidligere sovjetisk diplomat i New York, som Ames i 1970-årene bygde opp et nært vennskap til over mange flasker rødvin, og som avskydde KGBs makt og metoder.
Den andre er en russisk vitenskapsmann med CIA-dekknavnet Byplay, som Ames var føringsoffiser for i en periode på slutten av 1970-tallet. De to ble venner.
«Si meg, min venn», fortsetter føringsoffiseren, «er det noen du kunne tenke deg å nevne nå?»
Ames tenker seg om et øyeblikk. Han vet at KGB har arrestert og henrettet de fleste personene på listene hans.
«Det er to andre spioner», sier han, og utleverer navnene.
KGBs viktigste spioner
KIM PHILBY: Mesterspionen slapp unna
Den britiske kommunisten Philby var allerede rekruttert av Sovjet da han i 1934 gikk inn i den britiske etterretningstjenesten.
Han var dobbeltagent i flere tiår, og utgjorde en del av spionringen «The Cambridge Five». Philby antas å ha avslørt et nettverk av britiske spioner i Øst-Europa, og gitt videre opplysninger om amerikanske atomvåpen.
Ingen straff: Hoppet av til Sovjet i 1963, døde der i 1988.
Ames får overlevert en stor bunke dollarsedler, og drar hjem og drikker seg i søvn. Dagen etter fortsetter han å drikke. Det ender med at han faller om på gaten i Roma, og at politiet plukker ham opp og kjører ham vekk.
Mens Ames er utstasjonert i Italia, runder hans samlede betaling fra KGB én million dollar, og et tilsvarende beløp venter ham angivelig på en konto i Moskva. KGB gir ham fotografier av et jordstykke i Sovjet.
«Bildene viser det vakre jordstykket ved en elvebredd. Det tilhører deg for alltid», forklarer en liten tekst. Her kan Ames bygge seg en datsja hvis han en dag hopper av til Sovjetunionen, står det.
Etter hvert har amerikanerne mistet 13 folk bak fiendens linjer, og i USA famler CIA og FBI i blinde etter en forklaring. I desperasjon utlover de en dusør på én million dollar, i håp om å lokke frem en KGB-offiser.
Da KGB-sjefene i Moskva i 1988 hører om dusøren, bestemmer de seg for å gi amerikanerne det de vil ha. En høytstående KGB-offiser blir utpekt til å melde seg som spion for amerikanerne.
Han gir dem en jevn strøm av forfalskede dokumenter som viser hvordan KGB har avslørt mange av CIA-spionene som følge av solid detektivarbeid, flaks, og feil spionene selv har begått.
Likevel er ikke Ames trygg. Hos CIA lurer fremdeles frykten for en forræder. Sammenfallet av store tap er ganske enkelt for påfallende, og Ames' uhemmede pengeforbruk gjør at han havner i søkelyset.
Da Aldrich og Rosario i 1989 vender hjem til USA, kjøper de en praktvilla til 540 000 dollar og betaler kontant. Huset er angivelig en gave fra Rosarios mor, men Diana Worthen, kollega fra CIA og en av parets nærmeste venner, undrer seg.
Hun har kjent paret lenge, og husker hvordan de noen år tidligere klaget over pengeproblemer. Nå har Rosario plutselig mer enn 500 par sko, Aldrich kjører en helt ny Jaguar XJ-6, og det nye huset skal til og med pusses opp.
Til tross for store samvittighetskvaler kontakter Diana Worthen de interne etterforskerne i CIA, som endevender parets økonomi.
I all diskresjon sender CIA en mann til Columbia for å undersøke om svigerfamilien virkelig er så velstående, men utsendingen gjør en elendig jobb og bygger rapporten på sladder og rykter. Ames går fri, og han består i tillegg nok en løgndetektortest.
KGBs viktigste spioner
ARNE TREHOLT: Den norske forbindelsen
Den tidligere journalisten Treholt arbeidet i flere departement og i den norske FN-delegasjonen i New York – og ga samtidig KGB fortrolige dokumenter mot betaling.
I 1984 arresterte politiet ham da han var på vei til Wien for å møte KGB. Treholt forklarte at han ble presset med fotografier fra en sexorgie, men trakk siden uttalelsen tilbake.
Straff: Dømt til 20 års fengsel, benådet etter åtte år. Flyttet til utlandet.
Avslørt av gamle bankutskrifter
I 1991 setter CIA og FBI i fellesskap sammen et team av rutinerte etterforskere i jakten på 80-tallets mulige forræder. De begynner etterforskningen helt forfra, og Ames er bare en av mange mistenkte.
Men et forhør av Ames vekker etterforskernes interesse. De synes han er altfor glatt og litt for godt forberedt på alle slags spørsmål.
Systematisk gjennomgår etterforskerne alle vesentlige datoer i hans liv og karriere og innhenter detaljerte bankutskrifter. Her oppdager de et påfallende sammenfall i 1985.
Ames har rutinemessig rapportert fra en rekke møter med en kontakt ved den sovjetiske ambassaden i Washington – en helt naturlig del av jobben hans – men like etter tre av møtene har han satt inn store beløp på bankkontoen sin. For første gang har CIA og FBI en konkret mistanke rettet mot Aldrich Ames.
«Man trenger ikke være et geni for å se hva som foregår her», utbryter en av etterforskerne. «Aldrich er en forbannet russisk spion!»
FBI setter nå i gang en intens overvåkning av Ames. Agentene vil pågripe ham mens han overleverer dokumenter og mottar penger. Men i mange måneder skjer ingenting. De undersøker innholdet i søppelspannet hans, men finner ingenting.
De plasserer sporingsutstyr i bilen hans og videoovervåkning på kontoret. De avlytter telefonen og boligen hans og skygger ham i Bogota. Alt uten å registrere noe mistenkelig. De mangler kort og godt fellende bevis.
I denne perioden utveksler Ames og KGB-kontakten hans i Washington dokumenter og penger ved en såkalt død postkasse – et avtalt gjemmested i en park – men flere ganger glipper FBI-agentenes overvåkning akkurat da Aldrich drar til den døde postkassen.
Nikita Khrusjtsjov godkjente personlig de to likvideringene som Stasjinskij utførte med gasspistol.
KGB-bøddel drepte med gasspistol
Sovjetisk snikmorder hoppet av i Vest-Berlin etter to vellykkede attentat, og skapte offentlig skandale om KGBs brutalitet.
I 1950-årene var de ukrainske nasjonalistene Lev Rebet og Stepan Bandera en torn i øyet på Sovjet. Noe måtte gjøres, og statslederen Nikita Khrusjtsjov godkjente livkvideringer av dem i deres eksil i Vest-Tyskland.
I 1957 sendte KGB den bare 25 år gamle agenten Bogdan Stasjinskij for å stå for grovarbeidet. Han hadde tidligere bodd i Tyskland i en periode, og med en spesialkonstruert gasspistol drepte han først Lev Rebet og to år senere Stepan Bandera med dødbringende cyanidgass.
Bogdan Stasjinskij hadde på forhånd testet gasspistolen på en hund som sto bundet til et tre. Ved begge likvideringene lå han på lur i en mørk trappeoppgang.
Gassen førte til hjertestans, og som forventet ble drapene henlagt som naturlige dødsfall. Sannheten kom imidlertid snart for en dag.
I 1960 ble Bogdan Stasjinskij gift med sin østtyske og sterkt anti-kommunistiske kjæreste Inge Pohl. I 1961 flyktet paret til Vest-Berlin, der Stasjinskij overga seg til amerikanerne og tilsto drapene.
Med bred internasjonal mediedekning ble han dømt til åtte års fengsel for drap. Dommeren forklarte den milde dommen med at politikerne i Sovjet var de virkelige skyldige, fordi de hadde institusjonalisert bruken av politisk motiverte drap.
Skandalen fikk polit-byrået til å slutte med KGB-likvideringer utenfor Østblokken.
Russisk helt til det siste
En gang i 1992 forteller Aldrich Ames Rosario at han er spion for Russland. Først er hun sjokkert, men så fortsetter hun å bruke de skitne pengene som aldri før.
Året etter får etterforskningsteamet fra FBI og CIA omsider det avgjørende gjennombruddet. I Aldrich og Rosarios søppelspann finner de et brukt fargebånd fra en skriver.
Ved hjelp av fargebåndet rekonstruerer de en rekke lange brev som Ames har skrevet til sine kontakter i KGB.
Etterforskerne håper imidlertid fortsatt å pågripe ham i gjerningsøyeblikket – ikke minst for å avsløre kontaktpersonen hans – men da Ames i begynnelsen av 1994 skal på en reise til Russland i embets medfør, våger ikke etterforskerne vente lenger. De frykter at han skal hoppe av.
Klokken 09.30 om morgenen 21. februar 1994 setter Aldrich seg i Jaguaren sin for å kjøre til kontoret.
Aldrich Ames ble arrestert 21. februar 1994. Spionasjen kunne ha gitt ham en dødsdom, men han tilsto og slapp med fengsel på livstid.
Han har nettopp tent seg en røyk da en bil med rødt blinkende lys på taket tar ham igjen, og en annen bil kjører inn foran ham. Ut av bilene kommer FBI-folk.
«Du er arrestert for spionasje», snerrer en av agentene. Like etter banker FBI-agenter på hjemme hos Rosario og arresterer henne som medskyldig. Hun blir dømt til fem års fengsel, mens Aldrich får livstid.
Da korthuset av løgner og fordekt spill raser sammen for Aldrich Ames etter ni år, eksisterer ikke Sovjetunionen lenger.
De siste årene har Russland vært arbeidsgiveren hans, og helt til det siste har han en høy stjerne i landets nye etterretningstjeneste SVR.
I løpet av de ni årene som dobbeltagent har han kostet flere CIA-spioner livet enn noen annen amerikansk spion i russernes tjeneste har gjort før ham.