John F. Kennedy angrep Sovjetunionen

Cubakrisen – 13 dager på randen av atomkrig

I to nervepirrende uker i 1962 prøver USAs president Kennedy og Sovjetunionens leder Khrusjtsjov å stagge en konflikt som styrer rett mot ragnarok. Castro og de amerikanske generalene vil ha krig.

I to nervepirrende uker i 1962 prøver USAs president Kennedy og Sovjetunionens leder Khrusjtsjov å stagge en konflikt som styrer rett mot ragnarok. Castro og de amerikanske generalene vil ha krig.

ClassicStock/Imageselect, Pictorial Press Ltd/Imageselect, Maurice Savage/Imageselect & Shutterstock

Stemningen er spent i kabinettrommet i Det hvite hus. Kalenderen viser 16. oktober 1962, og på bordet foran president John F. Kennedy ligger tre kornete fotografier.

«Utstyr til utskytningsramper, rakettransportvogner, telt», lyder det fra CIAs fotoanalytiker Arthur Lundahl mens han peker på de forskjellige gjenstandene på bildet med en liten pinne.

Et høytflyvende U-2 spionfly har tatt bildene med kraftige telelinser i luftrommet over Cuba et par dager tidligere. De avslører flere lange rakettrør som etterretningstjenesten kjenner fra bilder av sovjetiske atomraketter i Moskva.

«Hvis vi hører på dem og gjør som de sier, vil det ikke være noen i live etterpå som kan fortelle dem at de tok feil.» John F. Kennedy om generalene som vil ha en militær løsning på konflikten.

Alt tyder på at Sovjetunionen er i ferd med å stille opp masseødeleggelsesvåpen på Cuba. Øyriket har vært en torn i øyet på USA helt siden revolusjonslederen Fidel Castro tok makten i 1959. Presidentens forsvarssekretær, Robert S. McNamara, har likevel én positiv nyhet:

«Det er grunn til å tro at stridshodene ennå ikke er der, og at rakettene derfor ikke er klare til oppskyting.»

Men den sovjetiske trusselen mot USA er unektelig større enn noen gang før. Cuba ligger mindre enn 150 km fra kysten av Florida, og atomrakettene på øya vil kunne nå Washington på bare 13 minutter og pulverisere hovedstaden. Hvis konflikten eskalerer, vil verden bli utslettet i en atomkrig.

VIDEO: Se hvor rakettene som førte til Cubakrisen, ble stilt opp

Kennedy «står i dritt til halsen»

Fredag 19. oktober 1962: Kennedy har de siste dagene holdt seg til sine planlagte gjøremål slik at pressen ikke skal få nyss om trusselen om en altødeleggende atomkrig mot Sovjetunionen.

Kl. 9.45 er USAs president i ferd med å granske de siste etterretningene sammen med sine ministre, mens de øverste offiserene fra hver våpengren i det amerikanske forsvaret er til stede i kabinettrommet. Dag for dag har nyhetene fra Cuba bare blitt verre. U-2-flyene har oppdaget flere rakettstillinger på øya, og ifølge CIAs oppfatning har Sovjet allerede utplassert minst 24 mellomdistanseraketter.

«To av rakettene er operative nå», leser Kennedy høyt fra en rapport.

Presidenten kan på ingen måte godta sovjetiske atomvåpen så nær USAs grenser. Amerikanerne må enten presse russerne til å fjerne rakettene – eller rakettene må nøytraliseres med luftangrep eller en landgangsoperasjon i Cuba.

«En sovjetisk soldat er alltid parat til å dø heltedøden. Vi vil ikke svikte det cubanske folk og utlevere dem til tortur og lidelse i hendene på imperialistene.» En sovjetisk offiser utstasjonert på Cuba under krisen.

De generalene som er til stede, insisterer på at alt annet enn en offensiv reaksjon vil være det samme som å vise svakhet, men presidenten frykter at Khrusjtsjov da vil svare med et atomangrep.

«Du står til halsen i dritt», brummer den sigarrøykende øverstkommanderende for flyvåpenet, general Curtis LeMay, som aldri har stått på god fot med Kennedy.

«Vel, du står der sammen med meg», svarer presidenten, som er forundret over at LeMay og de andre generalene tilsynelatende ikke bekymrer seg for Sovjetunionens fatale motsvar.

Da Kennedy sitter i Det ovale rom, forteller han sin sekretær David Powers at det er lett nok for generalene å anbefale en offensiv reaksjon:

«De har én stor fordel. Hvis vi hører på dem og gjør som de sier, vil det ikke være noen i live etterpå som kan fortelle dem at de tok feil.»

Se de sovjetiske atomrakett-stillingene som utløste Cubakrisen:

Raketter gjøres klar under Cubakrisen

Lørdag 20. oktober 1962: Amerikanske styrker blir samlet i det sørøstlige USA i beredskap for en invasjon av Cuba. I mellomtiden fortsetter russerne ufortrødent med å sette opp atomvåpen.

Issa Plijev står fornøyd i sitt hovedkvarter i El Chico – 20 km sørvest for Havanna. På et nålemerket kart over Cuba kan den 58 år gamle generalen, som er øverstkommanderende for de sovjetiske styrkene i landet, se at installeringen av rakettramper på øya går etter planen.

Helt siden Plijev kom til Cuba i juli, har lasteskip i all hemmelighet brakt sovjetisk personell og rakettutstyr til den karibiske øya under den såkalte operasjon Anadyr. Fire skip er på vei over Atlanterhavet med atomstridshoder og annet materiell, mens 40 000 sovjetiske soldater og ingeniørtropper allerede befinner seg på Cuba.

Khrusjtsjov, Kennedy og Castro – Cubakrisens tre hovedpersoner hadde levd svært forskjellige liv og hadde egentlig bare det til felles at de hadde blitt ledere for sine respektive land.

Cubakrisen Nikita Khrusjtsjov
© Granger/Imageselect & Shutterstock

Metallarbeider tok makten

Den 68 år gamle Nikita Khrusjtsjov var bondesønn og ble metallarbeider etter oktoberrevolusjonen, før han gjorde politisk karriere. Han ble sovjetisk leder i 1953 og tok avstand fra Stalins tyranniske regime.

Cubakrisen Fidel Castro
© Tribune Content Agency LLC/Imageselect & Shutterstock

Revolusjonær ønsket et nytt Cuba

Geriljalederen Fidel Castro tok makten i Cuba med pistoler i beltet i 1959. Hittil hadde øya vært preget av korrupsjon og et USA-vennlig styre. Castro lovet befolkningen sosial rettferdighet – og vakte frykt i USA.

Cubakrisen John F. Kennedy
© National Archives and Records Administration & Shutterstock

Rikmannssønn gikk rett til topps

Som den første katolikk flyttet millionærsønnen John F. Kennedy inn i Det hvite hus i januar 1961. Demokraten opprustet USA militært og lanserte Apollo-prosjektet for å utfordre Sovjetunionen i romkappløpet.

I flere måneder har de usett losset utskytingsramper og raketter av lasteskipene og transportert dem til stillingene på lange, svingete fjellveier. Alt har foregått om natten, og veiene har vært stengt av slik at cubanske sivilister ikke skulle oppdage arbeidet.

En offiser i Plijevs stab oppmuntrer mannskapet ved en av rakettstillingene:

«Vi har nådd målet vårt for første fase. En sovjetisk soldat er alltid parat til å dø heltedøden. Vi vil ikke svikte det cubanske folk og utlevere dem til tortur og lidelse i hendene på imperialistene.»

Ved siden av offiseren står åtte raketter – rettet mot nord og ifølge offiseren «klare til kamp».

Beslutning om blokade

Lørdag 20. oktober 1962: Den forverrede situasjonen gjør at Kennedy må avlyse alle avtaler pga. «forkjølelse». I stedet stimler presidentens rådgivere sammen i Det ovale rom for å avgjøre hva USA skal gjøre med Cuba.

Kl. 14.30 tar Kennedy ordet og påpeker hvor fatale konsekvensene av dagens beslutning kan bli:

«Mine herrer! I dag må vi vise hva vi er verdt. Dere bør alle ønske at det ikke er deres plan som blir vedtatt.»

Etter fire døgns heftige diskusjoner har alternativene kokt ned til to forslag: luftangrep eller blokade. Et angrep fra luften vil redusere trusselen fra Cuba. Men ingen kan være sikker på at alle rakettstillingene blir satt ut av spill, og hvem vet hva Khrusjtsjov da vil gjøre med resten av rakettene?

Etter enda et døgns drøftelser ender presidenten opp med å foretrekke en blokade av Cuba. Den skal sikre at russerne ikke kan sende mer materiell til øya, og den vil kjøpe tid til forhåpentlig å kunne finne en diplomatisk løsning.

Cubakrisen Kennedy underskrift

USAs president John F. Kennedy satte i verk en blokade av Cuba under stort press.

© Robert Knudsen. White House Photographs. John F. Kennedy Presidential Library and Museum, Boston

Frem mot kvelden 22. oktober forbereder marinen og luftforsvaret blokaden, som vil ligge på en linje 500 nautiske mil (926 km) øst for kysten av Cuba. Samtidig er Kennedys taleskriver i gang med å formulere presidentens tale til nasjonen. Talen skal samtidig informere Sovjetunionen og Cuba om at amerikanerne kjenner til – og har svar på – de oppstilte rakettene.

«Kjære landsmenn», lyder det kl. 19 fra en alvorlig Kennedy før han forteller nasjonen og resten av verden om den kritiske situasjonen. Presidenten kommer også med en advarsel til USAs erkefiende:

«Ethvert angrep med atomraketter fra Cuba mot en nasjon på den vestlige halvkule vil bli betraktet som et sovjetisk angrep på USA og vil bli møtt med et fullt gjengjeldelsesangrep mot Sovjetunionen.»

Nå vet hele verden at en atomkrig truer.

VIDEO: JFK forteller amerikanerne om blokaden under Cubakrisen

Cubakrisen kommer til Moskva

Tirsdag 23. oktober 1962: Syv tidssoner unna i Moskva har Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov og rådgiverne hans hørt Kennedys tale. Nå vet de at den hemmelige opprustningen på Cuba er avslørt.

Klokken er 2.30. Nikita Khrusjtsjov kan ikke fordra å holde møter om natten, men det er ingen vei utenom: Amerikanerne har oppdaget rakettene på Cuba og forlanger dem fjernet. Men russerne hefter seg ved at USA ikke har satt noen tidsfrist – og Khrusjtsjov tar trusselen om blokade relativt rolig.

Han vet at tre mellomdistanserakett-systemer med atomstridshoder er på plass på Cuba. Til gjengjeld bekymrer det Sovjetunionens leder at lasteskipet Aleksandrovsk er på vei over Atlanteren med lasten full av atomstridshoder.

Hvert stridshode tilsvarer 70 Hiroshima-atombomber, og den totale atomlasten på skipet er tre ganger så stor som alle bombene fra alle tidligere kriger til sammen. Den verdifulle lasten må ikke falle i hendene på amerikanerne, så Khrusjtsjov gir ordre om at Aleksandrovsk og andre skip med militær last straks skal seile tilbake til Europa.

«Den eneste måten de kan ta fra oss suvereniteten vår på, er ved å utslette oss fra jordens overflate.» Fidel Castro svarer på Kennedys tale.

Khrusjtsjov ønsker ikke noen atomkrig, og rakettutplasseringene på Cuba er først og fremst en manøver som skal legge press på USA og sikre at den sovjetvennlige øystaten forblir kommunistisk.

«Det er på høy tid at USA får erfare hvordan det føles å være truet», mener Khrusjtsjov.

Men situasjonen har blitt så spent etter Kennedys tale at Khrusjtsjov gir ordre om økt beredskap for alle Sovjetunionens militære enheter. Nøyaktig det samme skjer i Washington, der forsvarsberedskapen rykkes til den såkalte DEFCON 3, som bare er to trinn fra en atomkrig.

Med DEFCON 3 er alle amerikanske atombombefly klargjort slik at de kan ta av innen 15 minutter.

I USA sendte myndighetene ut presise instrukser om hva befolkningen skulle gjøre dersom landet ble gjenstand for et atomangrep. Men i praksis ville rådene neppe ha reddet særlig mange.

Cubakrisen sirene illustrasjon
© Shutterstock

1. Gå innendørs

«Hvis en sirene rekker å varsle om et atomangrep, skal du slippe det du har i hendene og søke innendørs så fort som mulig. Hvis du ikke er på et sted du kjenner, skal du se etter nærmeste S-skilt som viser vei til et trygt rom.»

Cubakrisen atomeksplosjon illustrasjon
© Shutterstock

2. Dukk

«Hvis angrepet ikke er varslet, vet du at en atombombe har eksplodert når du ser det sterkeste lysglimtet du noen gang har sett – skarpere enn solen. Du må straks finne et sted å bøye deg og søke dekning.»

Cubakrisen søk dekning illustrasjon
© Shutterstock

3. Bli i dekning

«Du kan f.eks. ta dekning under et bord mens du krøller deg sammen slik at ansiktet ikke er blottet. Er du utendørs, så legg deg ned langs en mur og skjerm hodet med armene. Hold deg i dekning til du vet at faren er over.»

VIDEO: Se kortfilmen «Duck and Cover», som ble utgitt i 1952

Cubas leder maner til kamp

Tirsdag 23. oktober 1962: I Havanna følger Fidel Castro utviklingen nøye. Han er overbevist om at amerikanerne vil gå i land på kysten av Cuba i løpet av noen få dager.

I talen sin har den amerikanske presidenten henvendt seg til «Cubas ufrie folk» og kalt lederne deres «marionetter og agenter for en internasjonal sammensvergelse».

Den slags hån gjør den iltre revolusjonæren fly forbannet. Derfor har Castro økt beredskapen og mobilisert landets reserver slik at ca. 300 000 cubanske soldater står klare til å forsvare øyriket. Den amerikanske invasjonen skal få en varm velkomst.

«Vi står alle – menn og kvinner, gamle og unge – samlet i denne farens stund», erklærer Castro, og fastslår at hans folk er parat til å dø i kampen mot amerikanerne:

«Den eneste måten de kan ta fra oss suvereniteten vår på, er ved å utslette oss fra jordens overflate.»

VIDEO: Se Castros folk forberede seg på krig under Cubakrisen

Washington får dårlige nyheter

Fredag 26. oktober 1962: Kennedy kjenner ikke til Khrusjtsjovs ordre om at lasteskipene skal snu. Amerikanerne forventer at sovjetiske skip når som helst vil trenge gjennom blokaden, men foreløpig har man bare stoppet en oljetanker.

Ved lunsjtid studerer Kennedy oppmerksomt de siste rekognoseringsbildene som CIAs fotoanalytiker Arthur Lundahl henger opp i Det ovale rom. De nye bildene er tatt av lavtflygende fly og viser at sovjetiske styrker med stridsvogner er til stede for å hjelpe cubanerne.

Men bildene avslører også noe mer skremmende: De sovjetiske rakettenhetene er utstyrt med kortdistanse atomraketter som er i stand til å tilintetgjøre en amerikansk invasjonsstyrke på sekunder. Hvis krisen tilspisser seg og en landgang blir nødvendig, står USA med dårlige odds.

«Det er veldig fæle saker de har der. De kan gjøre helvete hett for en invasjonsstyrke», oppsummerer CIA-direktør John McCone.

Da det kommer en melding fra Moskva senere på dagen, får Kennedy bekreftet at de sovjetiske stillingene på Cuba allerede er godt utbygget.

Khrusjtsjov har forfattet beskjeden ti timer tidligere, men all kommunikasjon mellom Kreml og Det hvite hus foregår via en ustabil fjernskriver. På begynnelsen av 1960-tallet har USA og Sovjetunionen ingen mulighet til å kommunisere direkte med hverandre – en beskjed mellom de to fiendene må sendes via flere mellomstasjoner.

I sitt lange skriv anklager sovjetlederen USA for å bruke «piratmetoder som ble brukt i middelalderen» i blokaden.

Dessuten er amerikanerne for sent ute:

«De våpnene som var nødvendige for å forsvare Cuba, er allerede på plass», skriver Sovjetunionens leder og anklager USA for å være den aggressive part ved å «true med krig».

Khrusjtsjov forlanger at USA skal trekke tilbake flåten sin og love ikke å angripe Cuba. Hvis amerikanerne gjør tegn til angrep, vil Moskva bli nødt til å gi svar på tiltale:

«Bryter det ut krig, vil det ikke stå i vår makt å stoppe den.»

VIDEO: Se den amerikanske hærens mobilisering under Cubakrisen

Castro trapper opp Cubakrisen

Fredag 26. oktober 1962: I dagevis har USA sendt lavtflygende fly inn over Cuba, og Castro holder på å miste tålmodigheten – flyene må stoppes.

Ved 18-tiden har Fidel Castro fått nok av amerikanernes rekognoseringsfly. Sammen med staben sin skriver han et utkast til et kommuniké til FN:

«Cuba aksepterer ikke noe jagerflys vandaliserende og sjørøverske krenkelse av vårt luftrom ettersom det truer Cubas sikkerhet og baner vei for angrep på cubansk territorium. Derfor risikerer ethvert jagerfly som invaderer Cubas luftrom, å bli møtt av vår sperreild.»

Senere samme kveld besøker en rasende Castro den sovjetiske kommandoposten i El Chico. Der snakker han med Issa Plijev.

«Slå på radarene. Dere kan ikke fortsette i blinde», oppfordrer den cubanske lederen, som ønsker et kontant oppgjør med de amerikanske flyene: «Fry them.»

Khrusjtsjov stiller nye krav

Lørdag 27. oktober 1962: Amerikanerne har begynt å snakke om å løse krisen i FN. Det viser Khrusjtsjov at USA ikke står på nippet til å angripe. Han tilbyr Kennedy en byttehandel.

«De invaderer ikke nå», forteller Khrusjtsjov presidiet, selv om han også påpeker at det selvfølgelig ikke er «noen garanti».

Khrusjtsjov vil benytte situasjonen til å skjerpe kravene til Kennedy slik at USA ikke bare må avstå fra et angrep på Cuba. Amerikanerne har nemlig selv stasjonert atomraketter i Tyrkia – bare fem minutters flytur fra sovjetlederens sommerresidens i Sotsji på Svartehavskysten. Khrusjtsjov vil ha dem vekk.

Khrusjtsjov formulerer sitt utspill til Washington slik: «Dere er bekymret for Cuba fordi det bare er 150 km til kysten av USA. Men Tyrkia ligger rett ved siden av oss. Tror dere at dere har rett til å kreve sikkerhet for dere selv og fjerning av våpen som dere anser som offensive, uten å gi oss den samme rettigheten? Derfor foreslår jeg følgende: Vi går med på å fjerne disse våpnene fra Cuba, som dere oppfatter som offensive, dersom USA akter å fjerne de tilsvarende våpnene fra Tyrkia.»

Cubakrisen lavtflygende fly og skip

Amerikanske militærfly markerte sin tilstedeværelse ved å fly lavt over de sovjetiske skipene på vei til Cuba.

© Dictionary of American Naval Aviation Squadrons Volume 2: The History of VP, VPB, VP(H) and VP(AM) Squadrons

Khrusjtsjovs beskjed til amerikanerne sendes på Radio Moskva kl. 17 lokal tid – kl. 10 i Washington – slik at forhandlingsprosessen ikke skal bremses av den trege fjernskriveren.

Etter å ha sendt vilkårene til Kennedy mottar Khrusjtsjov et brev fra Castro. Den cubanske lederen anslår at amerikanerne vil angripe «innen de neste 24–72 timene».

Castro insinuerer også at Sovjetunionen bør overveie å bruke atomvåpen mot USA før «imperialistene starter et innledende atomangrep mot USSR».

Khrusjtsjov er rystet over Castros forslag og avviser det med at et slikt angrep vil starte «en termonukleær verdenskrig».

For å unngå at krigen bryter ut ved et uhell, sender Khrusjtsjov et hastetelegram til Plijev:

«Det er absolutt forbudt å bruke atomvåpnene uten tillatelse fra Moskva.»

Likevel vil en rakett som skytes opp kort tid etter, tilspisse Cubakrisen ytterligere.

VIDEO: USAs forsvarsminister taler i FN under Cubakrisen

Amerikansk fly skytes ned

Lørdag 27. oktober 1962: Amerikanske spionfly fortsetter å krenke Cubas luftrom – og i dag går det galt.

I den underjordiske kommandoposten i El Chico blir «Mål nummer 33» – et amerikansk U-2-fly – fulgt intenst på radaren. Flyet har garantert fotografert hittil ukjente sovjetiske raketter med taktiske atomstridshoder, og nå har det satt kursen mot USA.

Men Plijev er ikke i kommandorommet denne formiddagen. I generalens fravær er det to underordnede som har ansvaret.

«Vi kan ikke tillate at våre militære hemmeligheter faller i hendene på Pentagon», mener den ene.

Flere ganger forsøker de å ringe til Plijev. Ingen svarer.

«Godt. Da tar vi ansvaret selv», sier generalløytnant Stepan Gretsjko. Klokken 10.16 sender han en kodet ordre til en sovjetisk luftvernavdeling på øya:

«Tilintetgjør mål nummer 33.»

Cubakrisens klimaks

Lørdag 27. oktober 1962: USA har hevet alarmberedskapen til DEFCON 2 og har sendt 60 B-52 bombefly på vingene. Døgnet rundt er de klare til å angripe mål i Sovjetunionen.

Denne ettermiddagen er Kennedy og hans rådgivere i full gang med å drøfte Khrusjtsjovs betingelser da forsvarsminister McNamara får beskjeden om at et U-2-fly har blitt skutt ned.

Presidenten, som i løpet av dagen har ønsket å komme Khrusjtsjov i møte, er rystet over denne eskaleringen fra Sovjetunionens side.

«De har løsnet det første skuddet», brøler viseforsvarsminister Paul Nitze, som hele tiden har tatt til orde for en hard kurs.

Flere av generalene rundt presidenten ønsker straks å ta igjen med et angrep på Cuba, men Kennedy er fremdeles urolig for å utløse en atomkrig. Atomrakettene i Tyrkia er uansett «noe skrammel», som McNamara påpeker, så hvorfor risikere at millioner av mennesker blir drept for å beholde noen gamle raketter i Europa?

John F. Kennedy angrep Sovjetunionen

I oktober 1962 drøftet John F. Kennedy og hans generalstab om de skulle angripe Sovjetunionen.

© ClassicStock/Imageselect, Pictorial Press Ltd/Imageselect, Maurice Savage/Imageselect & Shutterstock

Kennedy forsøker diplomatiets vei for å løse konflikten og skriver til Khrusjtsjov.

«Deres ønske om å finne en umiddelbar løsning på krisen hilser jeg velkommen. Men første skritt er likevel at arbeidet på rakettstillingene i Cuba opphører, og at alle offensive våpensystemer i Cuba demonteres», heter det i brevet.

Til gjengjeld lover Kennedy at USA «ikke vil invadere Cuba», akkurat som amerikanerne vil løfte blokaden og arbeide mot en avtale der rakettene i Tyrkia blir demontert.

Presidenten lar sin bror, justisminister Robert F. Kennedy, overlevere brevet til Sovjetunionens ambassadør i Washington. Robert skal advare ambassadøren om at tiden er ved å løpe ut, og at «ytterligere amerikanske skritt er uunngåelige» hvis Khrusjtsjov avviser avtalen.

Khrusjtsjov lover å forlate Cuba

Søndag 28. oktober 1962: Amerikanske skip har tvunget den russiske ubåten B-59 opp til overflaten ved blokadelinjen. Sammen med sine offiserer har ubåtens kaptein drøftet å fyre av atomtorpedoer mot amerikanerne. Heldigvis har de ikke satt planen ut i livet.

For å komme vekk fra Kremls kalde murer samler Khrusjtsjov Sovjetunionens ledelse i regjeringens datsja rett utenfor Moskva, der de skal ta stilling til Kennedys utspill.

Khrusjtsjov har egentlig bestemt seg allerede, for i prinsippet har jo amerikanerne godtatt russerens betingelser. Nå handler det bare om å få sikret verdensfreden før flere uforutsette hendelser inntreffer – som nedskutte fly og blokadekonfrontasjoner – og spenner ben for en løsning.

«Vi må trekke oss tilbake for å redde verden», sier Khrusjtsjov til kretsen av kommunistiske toppfolk. Og han gjør det klart at USAs løfte om ikke å invadere Cuba bør betraktes som en seier for sovjetisk diplomati.

I en offisiell uttalelse til Kennedy skriver Khrusjtsjov at «Sovjetunionens regjering har gitt ordre til å demontere våpnene De beskrev som offensive», mot at amerikanerne til gjengjeld ikke retter «noe angrep mot eller invaderer Cuba».

Cubakrisen demonstranter

I USA tok kvinner til gatene for å få president Kennedy til å følge en fredelig kurs i konflikten.

© Bridgeman Art Library/Ritzau Scanpix

Straks etter dikterer sovjetlederen et brev til Castro der han ber den hissige revolusjonære lederen om «ikke å la seg rive med av følelsene», men «vise tålmodighet, selvkontroll og enda mer selvkontroll».

Khrusjtsjov erkjenner at cubanerne har rett til å være misfornøyde med den amerikanske blokaden og overflyvningene, men øyriket må tross alt glede seg over at den truende invasjonen er avverget.

Det siste brevet på en travel dag sender Khrusjtsjov til Plijev i El Chico:

«Vi mener at det var en forhastet beslutning å skyte ned det amerikanske U-2 spionflyet på et tidspunkt da en avtale om å unngå angrep mot Cuba allerede var ved å ta form. Vi har bestemt oss for å demontere rakettene og evakuere dem. Sett i gang arbeidet straks..

Verden overlever Cubakrisen

Søndag 28. oktober 1962: For at amerikanerne ikke skal bli utålmodige har den russiske utenriksministeren informert den amerikanske ambassadøren i Moskva om at Washington kan vente seg en viktig kunngjøring.

Trærne rundt Det hvite hus lyser i gult, oransje og rødt på det som skal bli en vakker, solrik høstdag i hovedstaden.

Kl. 9 står Kennedy på soverommet i andre etasje i Det hvite hus og kler på seg for å gå i kirken idet interntelefonen ringer. På linjen er presidentens sikkerhetsrådgiver, som leser opp Khrusjtsjovs garanti over telefonen. Presidenten føler en enorm lettelse strømme gjennom kroppen.

Cubakrisen seksdagerskrigen

Direktelinjen ble første gang tatt i bruk under seksdagerskrigen mellom Israel og en koalisjon av arabiske stater i 1967.

© World History Archive/Imageselect

Hotline skulle sikre freden i fremtiden

*Cubakrisen var det nærmeste verden hadde kommet en atomkrig, men den endte faktisk med å føre supermaktene nærmere hverandre. Konflikten førte nemlig til at det ble opprettet en spesiell direktelinje.

Under Cubakrisen tok Khrusjtsjovs første telegram den 26. oktober 1962 hele ti timer på å tikke inn på fjernskriveren i Washington pga. gamle telegrafkabler og kompliserte kodingsprosedyrer. Med så lang ventetid kunne mange fatale beslutninger rekke å bli tatt på dårlig grunnlag, og det fikk USA og Sovjetunionen til å innse at den langsomme kommunikasjonen var en trussel mot freden.

Løsningen ble å etablere en direkte fjernskriverforbindelse – den såkalte hotline – mellom Det hvite hus og Kreml. Linjen var i første omgang en telegraflinje via London, København, Stockholm og Helsinki, som var ferdig installert og klart til bruk i august 1963.

Det var aldri snakk om noen rød telefon slik det ble fremstilt i filmer og bøker. Men på 1970-tallet ble denne direktelinjen modernisert med satellittforbindelse, og på 1980-tallet begynte kommunikasjonen å foregå via faks. Den siste oppdateringen av direktelinjen skjedde i 2008, da den ble til en e-post.

Hvis sovjetlederen ikke hadde vært enig, ville amerikanernes neste trekk ha vært et luftangrep med uoverskuelige konsekvenser. Men etter 13 døgn og mange søvnløse netter ser Cubakrisen og trusselen om atomkrig ut til å være over.

Kort tid etter at Kennedy har lagt på røret, møter han sekretæren sin i embetsboligen:

«Jeg er et helt nytt menneske. Er du klar over at vi hadde et luftangrep klart til tirsdag? Gudskjelov at det er slutt.»

VIDEO: De sovjetiske skipene seiler hjem med atomvåpnene, og Cubakrisen er over

LES MER OM CUBAKRISEN

  • Michael Dobbs: I tolvte time: Kennedy, Khrusjtsjov og Castro på randen av atomkrig, Anno, 2011
  • Serhii Plokhy: Nuclear Folly: A History of the Cuban Missile Crisis, W. W. Norton & Company, 2021