Den kalde krigen: Tidslinje

1945-49: Den kalde krigen innledes

Etter 2. verdenskrig lå Tysklands skjebne i hendene på seierherrene, som bestemte seg for å dele landet i en østlig og en vestlig sone okkupert og kontrollert av Sovjetunionen og de allierte – USA, England og Frankrike. De nye okkupasjonsmaktene var uenige om hvordan framtidens Tyskland skulle se ut, og forholdet mellom øst og vest kjølnet.

Den kalde krigen hadde startet. I Tyskland viste forskjellen mellom øst og vest seg snart tydelig. Mens gjenoppbyggingen begynte i vest, kastet Josef Stalin ut alle verdier fra det krigsherjede øst. Særlig Berlin ble sentrum for maktkampen.

1947-54: Jakten på de røde

I Hollywood ble ti prominente filmfolk anklaget for å spre kommunistisk propaganda gjennom sine produksjoner. Anklagene, som la filmfolkenes karrierer i ruiner, var startskuddet til en heftig klappjakt på kommunister, som eskalerte da senator Joseph McCarthy gikk inn i kampen mot ”de røde” i USA.

Landet skulle finkjemmes for venstreorienterte. Ingen kunne føle seg trygge. Tusenvis av antatte kommunister ble sparket fra jobbene sine, og minst 150 ble fengslet. Verst gikk det for ekteparet Julius og Ethel Rosenberg, som ble dømt for sovjetisk spionasje og endte i den elektriske stol.

1950-53: Krig i Korea

Den kalde krigen ble varm da nordkoreanske soldater krysset den 38. nordlige breddegrad, som utgjorde grensen til Sør-Korea, og invaderte nabolandet.

Både Nord-Koreas kommunistiske leder, Kim Il-Sung, og Sør-Koreas amerikanskstøttede president, Syngman Rhee, hadde ambisjoner om å overta herredømmet over Koreahalvøya.

Men ingen var sterke nok til å erobre hele territoriet. Kampene bølget fram og tilbake. På hver sin side av frontlinjen blandet FN og Kina seg i krigen som herjet landet. Konflikten kostet millioner av sivile koreanere livet og sendte enda flere på flukt.

1961: Berlinmuren manifesterer den kalde krigen

Armoden i det sovjetisk-okkuperte DDR ansporet over halvannen million østtyskere til å flykte til Vesten. En varm augustnatt trakk politifolk det første piggtrådgjerdet gjennom gatene i Berlin. Snart rullet hundrevis av stridsvogner inn for å omringe den delte hovedstaden.

Hvis østtyskerne ikke ville bli værende frivillig, måtte de stoppes av en mur.

Gjennom de neste tre årene ble det satt opp en 15 kilometer lang mur, og 130 kilometer piggtråd med 165 vakttårn sperret Vest-Berlin inne. Familier og venner ble splittet av Berlinmuren, mens de som prøvde å flykte, ofte endte i ingenmannsland som ofre for vaktenes kuler.

1961: Fiasko i Grisebukta

I spissen for opprørshæren hadde den revolusjonære Fidel Castro i 1959 veltet den amerikanskstøttede diktatoren på Cuba, Batista, og omdannet øya til en sosialistisk stat.

Det likte ikke den amerikanske regjeringen, som før revolusjonen kontrollerte Cuba. CIA begynte forberedelsene til en invasjon av øya.

President John F. Kennedy støttet ideen – på den betingelsen at troppene skulle bestå av eksil-cubanere. Den 17. april ble 1500 eksil-cubanere satt i land ved Grisebukta for å starte en kontrarevolusjon. Men allerede etter tre døgn måtte de kapitulere. Invasjonen ble det endelige bruddet mellom USA og Cuba.

1961: Den kalde krigen trappes opp

Vest-Berlin, som lå som en oase midt i det kommunistiske DDR, var en torn i øyet på Sovjetunionens leder, Nikita Khrusjtsjov. Den 4. juni sendte han et ultimatum til USAs president, John F. Kennedy: Alt militære skulle trekkes ut fra Vest-Berlin – ellers ville han blokkere byens innfartsruter totalt. Men presidenten lot seg ikke skremme.

Khrusjtsjov la en plan. I øst innledet Warszawapaktlandene en storstilt militærøvelse, Operasjon Buria, som forberedte en atomkrig. Hundrevis av atomraketter skulle utslette vesteuropeerne, før Østblokkens soldater inntok hele kontinentet. Planen ble heldigvis værende på tegnebrettet.

1962: Nesten atomkrig

Den 16. oktober tonet USAs president John F. Kennedy fram for åpent kamera med en dyster beskjed til amerikanerne. Spionfly hadde tatt luftfoto av atomrakettanlegg på Cuba bare drøyt 150 kilometer fra den amerikanske kysten. USA var derfor plutselig innenfor rekkevidde for kommunistiske atomvåpen.

Mannen bak atomanleggene var den sovjetiske lederen, Nikita Khrusjtsjov, som hadde forsøkt å holde basene på Cuba hemmelige. Mens han desperat forsøkte å innlede forhandlinger med USA, nærmet amerikanske krigsskip og militærfly seg tropeøya. En atomkrig truet med å bryte ut.

1960-75: Vietnamkrigen

Da kommunistiske geriljasoldater gjorde opprør mot styret i Sør-Vietnam, gikk USA inn i kampen. En halv million amerikanske soldater ble sendt til det asiatiske landet på den andre siden av kloden.

Uten noen overordnet strategi jaktet de opprørsbevegelsen Vietcong i den ukjente jungelen, og de kunne aldri føle seg trygge for geriljasoldater som gjemte seg i tunnelsystemer under bakken.

Etter ti år med krig vendte USAs tropper hjem uten suksess. Krigens helt store tapere var likevel den vietnamesiske befolkningen, som ble lemlestet av brennende napalm, tortur og bomber.

1968: Vår i Praha

Da en ny leder kom til makten i Tsjekkoslovakia, begynte et klimaskifte i landet som så langt hadde vært en kommunistisk mønsterstat. Den reformvennlige førstesekretæren, Alexander Dubcek, ville innføre såkalt ”sosialisme med et menneskelig ansikt”.

Frihetstrangen bredte seg i Praha. Gjennom våren samlet unge seg på byens broer og plasser der de spilte musikk, opptrådte og utvekslet ideer. Men gleden ble kortvarig. For den sovjetiske ledelsen i Kreml så med skrekk og forakt på utviklingen.

I august sendte de 300 000 mann fra Warszawapakten inn over grensen til Tsjekkoslovakia. Våren i Praha ble raskt til høst.

1970-75: Den kalde krigen lurer i egne rekker

Jernteppet, som skar gjennom Europa, tegnet grensen mellom erkefiendene, den kommunistiske Østblokken og den kapitalistiske Vestblokken. Men ”fienden” lurte også i egne rekker.

Politiske aktivister på ytterste venstre fløy sendte skrekkbølger gjennom hele den vestlige verden med spektakulære kidnappinger og terroraksjoner i solidaritetens og kommunismens navn.

En av dem var Carlos – glødende kommunist, leiemorder og sjarlatan med stor aksjonsradius. I 1975 samlet han en gruppe som kastet seg ut i en heseblesende aksjon der blant annet tolv oljeministre ble tatt som gisler.

1972-79: Avtale om nedrustning

Etter nesten tretti år med våpenkappløp mellom USA og Sovjetunionen var begge supermaktenes våpenlager smekkfulle med atomvåpen.

Begge hadde nok til å utslette halve verden. Den farlige situasjonen bekymret de to blokkenes ledere, som innså at kappløpet måtte stoppe.

De startet forhandlinger om nedrustning. I 1972 møttes USAs president Richard Nixon og Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev i Moskva for å underskrive den første av to SALT-avtaler, som begrenset landenes mengde av atomvåpen, bombefly og ubåter. Den neste avtalen, SALT II, ble underskrevet i 1979.

1985-89: Den kalde krigen går mot slutten

”Østblokkens regimer må lære å stå på egne ben”, var budskapet fra Sovjetunionens nye leder, Mikhail Gorbatsjov. De frihetshungrende østeuropeiske befolkningene tok ham på ordet. Uten frykt for sovjetiske represalier begynte frihetsbevegelsene å røre på seg.

I Leipzig gikk over 100 000 innbyggere på gatene med slagordene ”Ned med muren!”. Demonstrasjonene fortsatte mandag etter mandag. I Polen dukket den fengslede fagforeningsmannen Lech Wałȩsa opp på TV for å utfordre systemet. Mindre enn et år senere kjørte østtyske Trabanter inn i Vesten.