Slik snudde USA Koreakrigen: Dristig invasjon reddet Sør-Korea

Kommunismen måtte stoppes

Koreakrigen begynte 25. juni 1950, da Nord-Korea invaderte Sør-Korea. Utstyrt med sovjetiske stridsvogner og artilleri buldret nordkoreanerne sørover mens amerikanske tropper kom til unnsetning fra baser i Japan.

Kommunistisk aggresjon måtte møtes hardt mot hardt, ellers ville hele verden snart ligge for Stalins føtter, mente amerikanerne. Året før hadde «de røde» vunnet borgerkrigen i Kina, og USAs regjering nektet å la enda et asiatisk land falle på kommunistenes hender.

🎬 Se Nord-Koreas stridsvogner buldre frem:

De første ukene av Koreakrigen avslørte et amerikansk militære i dyp krise. Fem år etter andre verdenskrig var garvede krigsveteraner erstattet av rekrutter som bare kjente til det bedagelige livet som okkupasjonsstyrker i Tokyo.

Ved fronten i Korea ble de tromlet ned av Kim Il-Sungs stridsvogner, som de verken var trent eller utrustet til å stå imot. Amerikanske soldater stakk av så snart de fikk øye på nordkoreanernes panserkjøretøy. De flyktet helt til åpent hav hindret dem i å løpe lenger.

Her sto soldatene med valget mellom å kjempe eller dø, så de gravde seg ned rundt byen Pusan og forsvarte seg med redselens desperasjon.

Natt etter natt angrep nordkoreanere lommen ved Pusan, som etter en måneds krig var den eneste uinntatte delen av Sør-Korea. Hver dag hadde havne-
byen anløp av skip med forsterkninger, men det var bare akkurat nok til å holde linjen, for general Douglas MacArthur var i ferd med å samle tropper til en motoffensiv.

Helten fra andre verdenskrig sendte aldri soldater i aksjon for å avverge nederlag, men for å seire. Et overraskelsesangrep ved Inchon skulle snu krigen.

MacArthur inntok scenen

Toppen av USAs militære satt samlet rundt MacArthurs møtebord i Tokyo 23. august 1950 da han la frem sin visjon for seier.

Sjefene for hæren, marinen og luftvåpenet hadde kommet med fly fra Washington, og flere andre generaler og admiraler hadde forlatt sine poster slik at de kunne delta på det avgjørende strategimøtet. Det de fikk høre gjorde dem opprørt.

MacArthur krevde å få grønt lys til en stor landgangsoperasjon som skulle finne sted på kysten langt bak de nordkoreanske linjene. Målet var havnebyen Inchon, tre mil vest for Sør-Koreas hovedstad, Seoul – herfra kunne amerikanerne skjære landet over i to. Fiendens hær ved Pusan ville bli omringet hvis den ikke umiddelbart flyktet nordover.

Men Inchon var også et av de verst tenkelige stedene i verden å sette tropper i land. Trange sund og viker, utdaterte sjøkart og ekstremt tidevann på 8,8 meter gjorde området til en potensiell dødsfelle. Argumentene mot planen ble stadig flere, men MacArthur puffet rolig videre på sin maispipe.

«I beste fall er Inchon ikke umulig», konkluderte en av admiralene, men en invasjon fra sjøsiden kunne ikke marinen anbefale.

Så tok MacArthur ordet. Med dyp røst fortalte han rolig om fortidens storhet da amerikanske flåtefartøyer under andre verdenskrig hadde ført soldatene hans frem til kamp og seier.

«Jeg hadde aldri trodd det ville komme en dag da marinen viste seg ute av stand til å støtte hærens operasjoner», sa han bedrøvet.

Flere i lokalet mente å kunne se en tåre i MacArthurs øyekrok. De neste 45 minuttene snakket generalen om den kom­mu­ni­stiske faren og historiens store feltherrer. Omsider kom han til finalen:

«Jeg kan nesten høre skjebnens venstre hånd tromme med fingrene. Vi må handle nå eller dø. Vi vil gå i land ved Inchon, og jeg vil knuse dem», lovet den gamle krigeren med en dramatisk hvisking.

Sjefen for marinen reiste seg og utbrøt med en stemme som var i ferd med å briste av følelser: «General, flåten vil bringe deg til Inchon».

Første del av MacArthurs plan hadde gått som den skulle. Generalen hadde fått den innledende støtten han trengte til å iverksette den dristige invasjonen i ryg

Generalene angret på støtten

Dagen etter møtet i Tokyo våknet admiraler og generaler gradvis fra MacArthurs fortryllelse og ble overmannet av sine bange anelser. Men nå var det for sent å si fra – ingenting kunne stoppe den stålsatte mannen som alltid krevde å få viljen sin ned i minste detalj.

I avmakt ba militærsjefene president Harry Truman om å godkjenne planen. Det var strengt tatt ikke nødvendig ifølge spillereglene i 1950, men alle ønsket å dekke ryggen hvis MacArthurs operasjon utviklet seg til en katastrofe.

Imens foregikk det et kappløp med tiden, for amerikanerne hadde bare tre uker til forberedelsene. På grunn av tidevannssyklusen måtte landgangen finne sted 15. september, da havet utenfor Inchon var dypt nok til invasjonsflåten.

Ellers måtte alt utsettes nesten en måned – til 11. oktober – og det var for nært opp til den harde koreanske vinteren. Tre uker var svært kort tid til å planlegge en komplisert operasjon med titusenvis av soldater.

Og den skulle gjennomføres av enheter som stort sett ikke fantes ennå, for Kim Il-Sungs Nord-Korea hadde til de grader fått USA på nakken.

Etter andre verdenskrig var hæren skåret ned fra 89 divisjoner til bare 10. Av disse besto 8 av bare 11 000-13 000 mann, i stedet for de rundt 19 000 som utgjorde full styrke i krigs­tid. I marinekorpset, som skulle lede an i landgangen ved Inchon, så det enda mørkere ut.

Selv om korpset samlet alle sine kampenheter, var det ikke nok. Reservister måtte hasteinnkalles og sendes til Japan, der to divisjoner forsøkte å gjøre seg klar til landgangen. Selv de marineinfanteristene som bevoktet USAs ambassader verden over, ble beordret til Japan.

Langsomt begynte invasjonsstyrkens to divisjoner å ta form.

Spiontokt skulle redde liv

Mens soldater strømmet til Japan, forsøkte løytnant Eugene Clark fra marinekorpset å samle informasjon som kunne forvandle invasjonen fra ambisiøs idé til et oppdrag som kunne lykkes.

39-årige Clark visste hva han skulle lete etter. Under andre verdenskrig hadde han deltatt i amfibieangrepet på Okinawa, men det viste seg umulig å oppdrive presise data om den vanskelige innseilingen til Inchon. Han måtte bak fiendens linjer og se etter selv.

Til å hjelpe seg fikk Clarke to sørkoreanske offiserer – én fra marinen og en oberst i etterretningsvesenet. Sammen seilte de til øyene utenfor Inchon. 1. september satte en liten patruljebåt de tre mennene av på øya Yeong­heung-do, bare halvannen mil fra Inchon.

Fra denne basen hadde de to uker på å utforske Flygefisksundet, som invasjonsflåten måtte gjennom for å nå målet. Bøyer, sjøminer, tidevann, fiendtlige kanonstillinger og mye annet var det opp til Clark å studere slik at operasjonen ikke endte i katastrofe.

På Yeongheung-do bevæpnet Clark en liten milits av lokale slik at de kunne holde nordkoreanerne på avstand. Deretter gikk han og de to hjelperne i gang med oppgaven. Det viste seg raskt at fienden la alle sine krefter i kampene nede ved Pusan, mens farvannet utenfor Inchon stort sett ble ignorert.

Da Clark bega seg ut i Flygefisksundet, fant han ingen sjøminer. Noen få miner i seilrennen til Inchon kunne ellers ha forsinket invasjonsflåten i dagevis eller hele uker. Amerikaneren følte seg enda heldigere da han en natt snek seg i land på øya Palmi-do, der et fyrtårn guidet skipstrafikken i det trange farvannet.

Øya var ubevoktet, og da Clark undersøkte fyret, viste det seg at nordkoreanerne ikke hadde ødelagt det, men bare slukket lanternen. Clark ville kunne tenne fyret når MacArthurs flåte entret sundet.

Krangel truet oppdraget

Palmi-do lå bare elleve kilometer fra Inchon, og øya utgjorde en perfekt utkikkspost, men Clark bestemte seg likevel for å komme nærmere – helt inn til byen. En mørk natt la han ut i en liten båt med en gruppe lokale hjelpere forkledd som fiskere.

Spionene tok seg helt inn til Inchon uten å vekke oppmerksomhet, og her la Clark merke til høye steindiker som holdt tidevann ute av byen.

Diskré målte han høyde og bredde på hinderet slik at disse viktige dataene kunne sendes tilbake til MacArthurs hovedkvarter. Mens arbeidet pågikk, havnet amerikanerens hjelpere i krangel med et par lokale sjøfolk, og nordkoreanske vakter nærmet seg.

Heldigvis mistet de raskt interessen og spaserte bort igjen. Først da så Clark at den amerikanske uniformen hans lå synlig i bunnen av båten. Hadde nordkoreanernes lykter glidd over den, ville han vært ferdig.

Clark kunne vende tilbake til Yeongheung-do, og alt var klart da kalenderen viste 14. september. Samme natt slo nordkoreanerne til mot hans vesle øy.

Etter at noen av Clarks menn hadde beskutt de nordkoreanske speiderne, rykket fiendens hovedstyrke frem. Løytnanten ga sine maskingeværskyttere ordre om å være klar. Så brøt en timelang skuddveksling ut.

Mens skrik fra sårede menn fylte luften, trakk Clarks styrke seg gradvis tilbake og gikk om bord i små båter.

Den vesle gruppen partisaner fraktet løytnanten til den ubevoktede øya Palmi-do, der han fikk lys i fyret. Snart gled mørke skygger forbi i retning Inchon. MacArthur var på vei.

⚔️ Følg invasjonen, angrep for angrep:

Amerikanerne møtte svak motstand

Skipene Clark kunne se i Flygefisk-sundet, utgjorde den største angrepsflåten siden andre verdenskrig: 261 destroyere, kryssere, hangarskip og transportfartøy av enhver art deltok.

Takket være fyrtårnet på Palmi-do kunne fortroppen ta seg forsiktig opp gjennom sundet helt til de hadde Inchon i sikte. Mens det første dagslyset viste seg på himmelen, ankret tre kryssere og sju destroyere opp, og fartøyenes flammende kanonløp åpnet slaget.

🎬 Se det altødeleggende bombardementet:

Sekunder senere reiste kaskader av jord og sand seg nær de nordkoreanske kanonstillingene på øya Wolmi-do som forsvarte Inchon havn.

Bomber og napalm fra amerikanske fly hadde noen dager før svekket nordkoreanerne på Wolmi-do. Skipenes bombardement utslettet siste motstandskraft.

Landgangsbåter med marineinfanterister nærmet seg Wolmi-do da klokken viste halv sju om morgenen. Lenger ute i sundet iakttok MacArthur dem fra kommandoskipet.

Han var omgitt av staben sin og noen pressefolk han hadde invitert om bord. Dermed sikret generalen at han ville være dagens hovedperson når slaget
havnet på amerikanske avisforsider.

Begeistret knipset fotografene løs, mens MacArthur satt på broen med maispipa i munnen og skuet inn mot land. Han så at alt gikk etter planen.

«Det var det, da tar vi oss en kopp kaffe», sa han rolig da et amerikansk flagg ble heist på Wolmi-do. Kampen hadde vart mindre enn en halv time, og de amerikanske tapene begrenset seg til 17 sårede.

Etter den vellykkede første fasen fulgte en ulidelig lang ventetid mens flo ble til fjære og havbunnen kom til syne. Først når havet steg igjen på slutten av dagen, ville vanndybden bli stor nok til at angrepet på fastlandet kunne begynne.

Ung løytnant ofret seg

Solen sto lavt på himmelen da en armada av landgangsbåter styrte inn mot Inchon havn. Om noen timer ville mørket senke seg, og når den tid kom, skulle invasjonsstyrken ha kontroll over byen.

Trestiger raget opp i baugen på hver av de flatbunnede båtene. De var med så soldatene kunne komme opp over steindiket Clarkes spiontokt hadde avslørt.

En fotograf tok et av dagens minneverdige bilder idet båten han satt i nådde land. Linsen hans fanget den 25-årige løytnanten Baldomero Lopez fra marinekorpset storme opp steindiket mens offiserens menn nølte et øyeblikk.

Salver fra et maskingevær pisket mot steinene, og Lopez kastet seg ned i et granathull der andre amerikanere allerede skjulte seg. Noen måtte stoppe nordkoreanernes ild, innså den unge løytnanten.

Han grep en håndgranat, trakk sikkerhetssplitten ut og sprang opp fra dekningen. Men akkurat da Lopez skulle til å kaste, ble skulderen og brystkassen hans pepret av prosjektiler.

Han falt om og mistet taket på granaten, som landet rett ved andre amerikanere. Løytnantens neste handling ble foreviget i marinekorpsets krigsrapport:

«Han krøp frem i et forsøk på å få tak i granaten og kaste den. Men Lopez hadde ikke krefter til å få granaten bort. Han valgte å ofre seg selv fremfor å bringe sine menns liv i fare, og med en rask bevegelse stakk han granaten inn under seg og absorberte eksplosjonens kraft», sto det i rapporten.

Lopez og hans tropp hadde vært uheldige, for på begge sider av dem møtte andre amerikanere nesten ingen motstand. Nordkoreanere bemannet bare
få stillinger i byen, og forvirringen i Inchons kronglete gater utgjorde den største hindringen for marineinfanteristene.

Men soldatene visste at de måtte oppover. Angrepets viktige mål var byens tre høydedrag, og samtlige ble erobret før solnedgang.

MacArthur hadde seiret

Mens enkelte tropper angrep Inchons havnefront, gikk andre i land på den åpne kysten sør for byen. Soldatene ble transportert i pansrede amfibiekjøretøy, som fortsatte opp kysten og gjennom det myrlendte terrenget bak.

Angrepsstyrken møtte nesten ingen motstand underveis. Da amfibiekjøretøyene omsider måtte stoppe, var det fordi selv larveføtter ikke lenger kunne hamle opp med det gjørmete underlaget.

Marineinfanteristene hoppet av og fortsatte til fots. Før mørket stanset fremrykningen, kom de frem til en høyde som de kunne beskyte hovedveien inn til Inchon fra. Nordkoreanerne ville få en varm mottakelse hvis de forsøkte å gjenerobre byen om natten.

Bak de amerikanske marineinfanteristene ankom store landgangsskip som var fylt opp av stridsvogner, lastebiler, kanoner og forsyninger. Amerikanerne med sin overlegne slagkraft var i land, og neste morgen ville de innlede marsjen mot Seoul.

Ute på kommandoskipet kunne MacArthur si seg godt fornøyd med dagens forløp. Magefornemmelsen hans hadde holdt stikk. Alle pessimistenes bange anelser var blitt gjort til skamme, for Inchon hadde vist seg å være nesten ubeskyttet.

Nordkoreanerne ventet tydeligvis ikke en invasjon her. Bare 21 amerikanere falt under angrepet, mens 174 sårede ble fraktet ut til de ventende sykehusskipene. Alle de sivile koreanerne som mistet livet under invasjonen, var det ingen som ofret en tanke.

«Marinen og marinekorpset har aldri strålt klarere enn de gjør i dag», var MacArthurs budskap til sine styrker. Han behøvde ikke å hovere overfor skeptikerne, for alle visste at triumfen tilhørte femstjerners generalen – og bare han.

Landgangen ved Inchon ville utvilsomt få en plass blant den gamle generalens aller største seiere.