Flukten fra DDR ble god forretning
I ti år holdt Hasso Herschel DDRs grensevakter for narr. Menneskesmugleren klarte å hente ca. 1000 østtyskere til Vest-Tyskland ved hjelp av en hemmelig tunnel under Berlinmuren, falske pass og biler med hemmelige rom til en skjult flyktning.
Østtyske myndigheter ble stadig flinkere til å avsløre tunnelene under Berlinmuren. Menneskesmuglerne måtte derfor finne på nye metoder.
Tragedien begynte natt til 13. august 1961. Østtyske soldater ble sendt ut i gatene for å rulle ut piggtråd og kutte all forbindelse mellom Berlins østlige og vestlige bydeler.
Den morgenen ble familiebånd brutalt revet over, kjærester skilt fra hverandre, og titusenvis av berlinere kunne ikke lenger komme seg på jobb hvis arbeidsplassen deres var på den andre siden av muren.
Drømmen om flukt meldte seg raskt – en drøm som de bevæpnede grensevaktene i vakttårnene gjorde alt for å slukke.
Likevel klarte ca. 100 000 østtyskere å komme seg ut av DDR i løpet av 1960-årene. Mange av dem utnyttet et øyeblikks sjanse til å stikke av, andre la drømmen om frihet i hendene på en profesjonell:
«Har De problemer med Deres familiemedlemmer i DDR? Vi hjelper Dem også med innvandringsproblemer», sto det i en av de små rubrikkannonsene bakerst i Vest-Berlins lunsjavis BZ.
Interesserte kunne henvende seg til billett merket «AK 22 BZ».
«Da regjeringen snudde geværene mot borgerne, visste jeg at tiden var kommet.» Hasso Herschel om sin grunn til å flykte fra DDR.
Målgruppen var vestberlinere som ønsket å få familiemedlemmer eller nære venner smuglet ut av DDR.
Vi vet i dag ikke hvem som sto bak annonsen i BZ – men i Vest-Berlin tilbød flere menneskesmuglere sin bistand – hvis man ble enige om beløpet. En av de mest suksessrike i bransjen var Hasso Herschel, som begynte sin karriere som tunnelgraver i 1962 og endte opp som en rik mann.
En ung mann på kant med DDR
Hasso vokste opp i den østtyske byen Dresden. Som tenåring var han en lovende elitesvømmer, men rollen som mønsterborger i DDR fikk en brå slutt. I 1951 ble den 16 år gamle gutten arrestert for å ha tatt bilder av en av de lange køene som snodde seg foran dagligvarebutikkene.
Under opprøret 17. juni 1953, da østtyske arbeidere gikk ut i gatene i protest mot regimet, ble Hasso med. Opprøret ble knust av sovjetiske stridsvogner – og denne gangen havnet Hasso Herschel i fengsel.
Han hadde knapt blitt løslatt før han på nytt kom i politiets søkelys – denne gangen for salg av ulovlige varer fra Vest-Berlin, som østberlinerne fortsatt hadde fri tilgang til. Dommen lød på fire og et halvt år i arbeidsleir.
Østtyske vakter forseglet grensen 13. august 1961 som forberedelse til byggingen av Berlinmuren.
Muren skulle holde fascistene ute
Berlinmuren bremset den massive strømmen av østtyskere som forlot DDR. Men det kommunistiske regimet hadde en annen forklaring: Muren skulle hindre fascistene i å overkjøre Øst-Berlin.
Delingen av Tyskland etter andre verdenskrig etterlot Vest-Berlin – halvparten av landets tidligere hovedstad – som en øy midt i det kommunistiske Øst-Tyskland.
Øst- og Vest-Berlin var fortsatt forbundet med felles buss-, tog- og telefonlinjer, men å bevege seg mellom de to bydelene krevde pass. Tusenvis av østtyskere dro til Vest-Berlin hver dag for å komme seg på jobb.
Fra slutten av 1940-årene og frem til 1961 flyktet rundt 2,8 millioner mennesker fra øst til vest. Utvandringen truet DDRs økonomi, og i august 1961 tok landets leder, førstesekretær Walter Ulbricht, konsekvensen.
Han stengte grensen med midlertidige sperringer, og få timer senere begynte utkommanderte murere å bygge Berlinmuren.
DDR kunne imidlertid ikke innrømme at innbyggerne ønsket å forlate det sosialistiske paradiset. Derfor kalte de muren «Antifaschistischer Schutzwall» – den antifascistiske beskyttelsesmuren.
Etter soning av straffen fikk Hasso Herschel en utdanningsplass ved de østtyske jernbanene. Men da regimet bygget muren og begynte å skyte mot de flyktende østberlinerne, hadde Hasso Herschel fått nok.
«Da regjeringen vendte geværene mot innbyggerne, visste jeg at tiden var inne», forklarte han senere.
Ved hjelp av kontakter i Vest-Berlin fikk den unge østtyskeren tak i et sveitsisk pass, som gjorde at han kunne slippe uhindret gjennom kontrollposten «Checkpoint Charlie» til Vest-Berlin.
Tunneler var det eneste fluktalternativet
I vest traff han på to italienske studenter, Domenico Sesta og Luigi Spina, som hadde bestemt seg for å grave en tunnel under muren til Øst-Berlin for å hente ut en familie.
Førti unge hjalp til med å grave, men arbeidet i den harde leirjorden under Bernauerstrasse trakk ut – og hadde ikke de unge fått kontakt med det amerikanske tv-selskapet NBC, ville tunnelen kanskje aldri blitt ferdig.
Journalist Reuven Frank fra NBC ville gjerne lage en film om en av de mange tunnelene som ble gravd under muren i løpet av disse månedene. Herschel og de to italienerne slo til – men de krevde penger slik at gruppen kunne kjøpe en liten lastebil, utstyr og mat. NBC ga dem 50 000 D-mark.
Om kvelden 14. september 1962 kom 29 østberlinere gjennom tunnelen – blant dem Hassos søster Anita, hennes mann Hannes og deres ett år gamle datter Astrid.
«Noen var helt bleke da de kom inn i Vesten. De falt sammen og gråt og ropte: ’Endelig!’» fortalte Herschel senere.
Operasjonen var en suksess – og tunnelen hadde bare kostet 25 000 D-mark å grave. Restbeløpet delte Domenico, Luigi og Hasso. Han var fortsatt idealist – men han hadde oppdaget en forretningsmulighet.
Herschels Cadillac brakte 80 til Vesten
Grensevaktene i Tsjekkia hadde ikke anelse om at den flotte amerikanske bilen kunne skjule en passasjer bak dashbordet.
En av menneskesmugleren Hasso Herschels mest berømte oppfinnelser var en Cadillac med et hemmelig hulrom bak dashbordet.
Rommet hadde akkurat plass til en enkelt person, som måtte ligge med beina bøyd over forhjulet og hodet hvilende på rattstammen. Stillingen var langt fra komfortabel, men plasseringen viste seg å ha en betydelig fordel.
Fordi den flyktende lå så nær motoren, hindret lukten av bensin og motorolje grensevaktenes hunder i å få ferten av blindpassasjeren.
Det kostet Herschel en formue i mekanikertimer å få omgjort bilens elektronikk og ledninger slik at det ble plass, men til gjengjeld kunne ikke grensevaktene finne ut hvordan de kunne få kikket inn bak dashbordet:
«Man måtte trykke inn sigarettenneren og stille inn bilradioen på en bestemt frekvens – og så åpnet klaffen seg», fortalte Herschel til nyhetsmagasinet Der Spiegel, som i 1972 satte seg fore å undersøke menneskesmuglingsvirksomheten.
Cadillacen klarte å bringe rundt 80 mennesker til Vesten via Tsjekkoslovakia og Østerrike før den ble avslørt.
Andre smuglerbiler endte på fluktmuseet «Haus am Checkpoint Charlie» i Vest-Berlin. Her kan de besøkende blant annet se hvordan det ble laget plass til en skjult flyktning i minibilen BMW Isetta.
Torpedoer og hjelpsomme onkler
De første årene etter at muren ble bygget, forsøkte mange titalls graveteam å komme seg under muren, men grensevaktene ble stadig flinkere til å avsløre dem. Og i løpet av 1964 ga «muldvarpene» opp – og i stedet ble det behov for fagfolkene.
Spesielt to metoder ble utbredt blant menneskesmuglerne – flukt ved hjelp av «torpedoer» (ombygde biler) og «den hjelpsomme onkelen» (falske eller lånte pass).
Hasso Herschel brukte begge metodene. Han investerte i en rekke biler som ble bygget om så de fikk et hulrom for å skjule en flyktning.
Den andre metoden krevde falske pass. Flyktningen måtte reise til et av DDRs sosialistiske broderland, Tsjekkia eller Ungarn, hvor en av Herschels folk sto klar med bil.
Flyktningen satte seg i passasjersetet, og deretter gikk turen mot en grenseovergang til Østerrike. Som regel stilte ingen grensevakter spørsmål ved det falske passet.
«Jeg hadde stor suksess og gjorde mange mennesker lykkelige. Det er takk nok for meg.» Hasso Herschel om sine år som menneskesmugler.
En tid hadde Herschel ansatt en arabisk diplomat – han ble aldri stoppet ved grensen. Denne kurertjenesten fikk diplomaten 100 000 D-mark for.
I mellomtiden var Herschel blitt et så kjent ansikt ved grensen at han ikke kunne delta i smuglingen selv.
Nå ble han arbeidsgiver for en gruppe yngre, eventyrlystne menn som ville tjene en skilling – og ikke var redde for å havne fem til ti år i et østtysk fengsel dømt for «menneskehandel».
Menneskesmuglere i motvind
I DDR var menneskesmugling et alvorlig lovbrudd, og landet forsøkte med alle midler å stoppe den.
I Vest-Tyskland var meningene delte. Overborgermester Willy Brandt, Vest-Tysklands senere kansler, beskrev smuglernes arbeid som «ærefullt», skattemyndighetene godtok fradrag for fluktutgifter, og etterretningstjenesten BND kunne ofte skaffe smuglerne et falskt pass.
Noen steder gikk grensen mellom øst og vest mellom fortau og husmur. I august 1961 ble 4 år gamle Michael Finder kastet ut av et vindu i Øst-Berlin og landet trygt i et nett i Vest-Berlin. Kort etter ble vinduene murt igjen.
Grensevakter var beordret til å skyte
DDR-regimet skydde ingen midler, og grensevaktene hadde ordre om å skyte på de flyktende – også kvinner og barn.
140 mennesker døde ved Berlinmuren mellom 1961 og 1989.
Rundt 100 ble skutt av grensevakter, mens andre døde av drukning, under hopp fra bygninger eller ble kvalt skjult i biler.
Vaktene hadde vide rammer når det gjaldt å stoppe flyktninger.
Tillatelsen til å skyte gjaldt «personer som ignorerer grensevaktenes ordre om å stoppe».
Senere ble ordren til og med skjerpet:
«Ikke nøl med å bruke skytevåpen, heller ikke når grenseovertredelsen involverer kvinner og barn, noe som forræderne ofte har benyttet seg av», heter det i en instruks fra Departementet for statssikkerhet, Stasi, datert 1. oktober 1973.
Men nyhetssakene om tunnelflukter og de mange vellykkede menneskesmuglingene utgjorde en belastning for det anspente tysk-tyske forholdet.
Menneskesmuglerne – som selv foretrakk begrepet «flukttilretteleggere» – var heller ikke blant Guds beste barn.
Selv om de alle næret et personlig hat til DDR, bedømte Vest-Berlins politi dem til hovedsakelig å være «gamle kunder» – det vil si tyver, bedragere, halliker og skattesvindlere.
Prisen for en flukt kunne smuglerne nesten bestemme selv – den svingte mellom et par tusen D-mark til 25 000 og mer. Dersom kundene ikke kunne betale umiddelbart, tilbød smuglerne en avbetalingsordning ved hjelp av gjeldsbrev, som flyktningene kunne innfri med sin vestlige lønn.
Flukthjelper eller menneskesmugler – Hasso Herschel hentet 1000 personer ut av DDR.
At det i det hele tatt var penger involvert i flukten, ble kritisert av mange. Men en vellykket flukt krevde en gang betaling til hjelpere, biler og falske pass.
Og så var det alltid en risiko, som den erfarne menneskesmugleren Albert Schütz påpekte:
«Jeg skulle gjerne sett den idealisten som for 150. gang våger seg inn i løvens hule uten å få noe for det!»
Bransjen kjente også til umoralske svindlere som tok imot betaling fra flyktninger – uten å gjøre noe til gjengjeld.
I 1965 ble en menneskesmugler i Vest-Berlin dømt til knappe to års fengsel for bedrageri – Hans Gehrmann hadde innkassert 120 000 D-mark fra 40 personer: Pengene skulle brukes til å grave en tunnel, men de forsvant rett ned i Gehrmanns lommer.
Hasso Herschel sier stopp
I 1971 bestemte Hasso Herschel seg for å grave en ny tunnel. Det hadde gått så lang tid siden noen hadde brukt denne fluktmuligheten, at de østtyske grensevaktene nok ikke ville oppdage noe. Trodde han.
Men Stasi og vaktene sto klare og pågrep 40 østtyske flyktninger. Like etter trakk Hasso Herschel seg tilbake fra fluktbransjen.
Han hadde hentet rundt 1000 flyktninger ut av DDR og tjent nok til å kunne kjøpe en restaurant og et par barer i Vest-Berlin.
Murens fall om kvelden 9. november 1989 feiret han ved å gi gratis runder til alle i baren.
«Jeg hadde aldri trodd at muren skulle falle», sa han. «Bortsett fra mine døtres fødsel og løslatelsen fra fengselet var det den beste dagen i mitt liv.»
Han mottok aldri en offisiell takk fra forbundsregjeringen for innsatsen:
«Det er heller ikke viktig. Tiden min som flukthjelper var en fantastisk tid. Jeg hadde stor suksess og gjorde mange mennesker lykkelige. Det er takk nok for meg.»