Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Stalin kikker på Gorbatsjov gjennom flenge i rødt flagg

Gorbatsjov ble felt av Stalins skitne hemmelighet

I 1985 blir Mikhail Gorbatsjov Sovjetunionens leder. Han vil reformere diktaturstaten mens jorden brenner under kommunismen. Men Stalin har etterlatt en tikkende bombe under supermakten.

Peter Turnley/Getty Images, Shutterstock

Mikhail Gorbatsjov sitter i sin datsja på Krim-halvøya. De siste to ukene har sovjetlederen vært på ferie i sommerhuset sitt mens han har tumlet med en tale som han skal holde i Moskva. Dagen før han skal fly til hovedstaden, setter han seg ved skrivebordet med utsikt over Svartehavet og gir seg til å skrive.

Talen skal besegle den nye unionstraktaten som skal gi Sovjetunionens republikker utstrakt selvstyre.
Klokken 16.50 banker det på døren. Gorbatsjovs livvakt trer inn og sier:
“En gruppe kamerater har kommet for å hilse på deg, Mikhail Sergejevitsj.”

Gorbatsjov, som er iført badekåpe, ser irritert opp.

“Hvilke kamerater? Jeg venter ikke besøk”, svarer statslederen. Sommerhuset er familiens fristed, og uventede besøk er sjeldne.

“De kom med Plekhanov”, svarer livvakten. Plekhanov er sjef for den delen av sikkerhetstjenesten KGB som stiller livvakter til rådighet for statslederen.

“OK, la dem vente litt”, sier Gorbatsjov, som begynner å ane uråd og griper telefonen.

Linjen er død. Han løfter febrilsk røret på den neste telefonen – også den er død.

Gorbatsjov er ikke i tvil lenger: Kuppmakere er i anmarsj. Statslederen går kjapt ut på verandaen og setter sin kone Raisa inn i saken:

“Jeg trekker meg ikke tilbake. Jeg nekter å gi etter for utpressing og trusler.”

Gorbatsjov vet at konservative krefter i kommunistpartiet pønsker på å avsette ham, og selv om han frykter for sitt liv, har han ikke tenkt å gjøre arbeidet lett for kuppmakerne. De neste timene og dagene vil vise om reformene hans får lov til å fortsette, eller om han blir tatt av dage og Sovjetunionen vender tilbake til Stalin-tidens knusende undertrykkelse.

Glasnost begynte i Canada

Da Gorbatsjov-tiden så smått begynte i 1983, hadde Sovjetunionen vært en diktaturstat i 66 år. Kommunistpartiet ledet supermakten med hard hånd og var det eneste tillatte partiet. Kritikere ble fengslet og pressen sensurert, og ingen fikk lov til å forlate landet uten statens tillatelse.

52 år gamle Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov var yngstemann i Politbyrået, som var kommunistpartiets viktigste organ og traff alle større beslutninger.

Kom i kaldkrigs-stemning

I mai 1983 – midt under den kalde krigen – ble Gorbatsjov sendt på offisiell reise til Canada for å lære om landets effektive landbruk. På flyplassen i Ottawa ble han mottatt av den sovjetiske ambassadøren, Aleksandr Jakovlev. De to hadde bare møtt hverandre et par ganger i 1970-årene, men likevel oppsto det fort et åpenhjertig forhold mellom dem.

Mens de fløy over Canadas enorme vidder i et lite, leid propellfly og ruslet rundt på frodige jorder, oppdaget Gorbatsjov og Jakovlev at de lengtet etter å forandre kommunismen, begge to. Det skulle bli slutt med terror, taushet og fattigdom. Fremtidens kommunisme måtte bygge på moral og rettferd, det var de enige om.

Etter hjemkomsten fikk Gorbatsjov ambassadør Jakovlev kalt hjem til en stilling som direktør for en tankesmie så den drevne politikeren ville være for hånden når Gorbatsjov prøvde å ta makten.

Jakovlev hjalp med å skrive de første talene som skisserte perestrojka (omstrukturering) og glasnost (åpenhet), som Gorbatsjov ville bygge fremtidens Sovjetunionen på. Døren til makten åpnet seg i mars 1985, da den aldrende statslederen Konstantin Tsjernenko døde.

Fire menn avgjorde Sovjetunionens skjebne

Utenriksminister Andrej Gromyko kunngjorde at Politbyrået enstemmig hadde valgt Gorbatsjov til generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti. Dermed ble Gorbatsjov den yngste sovjetlederen siden Lenin. Gorbatsjov forfremmet omgående Jakovlev til en plass i Politbyrået så han kunne sette deres felles planer ut i livet.

Den nye statslederen sendte flere konservative medlemmer av Politbyrået på pensjon og erstattet dem med yngre, reformvennlige krefter som f.eks. partilederen i Georgia, Eduard Sjevardnadse. Gorbatsjov hentet også den sibirske bulldoseren fra Sverdlovsk, Boris Jeltsin, til Moskva.

Foran dem lå en hård kamp mot konservative krefter i partiet, for reformene gikk bl.a. ut på å innføre kontrollert demokrati og avskaffe pressesensuren.

Ny leder turte å møte folket

Sovjetunionens innbyggere fikk med det samme merke at de hadde fått en ny og annerledes leder. I Leningrad (St. Petersburg) tok han seg tid til å stoppe opp og snakke med sitt hardt prøvede folk.

“Hva vil dere si?” ropte han ut over folkemengden.

Noen av dem svarte:

“Vi hører på deg. Fortsett som du har begynt.”

© Dean Conger/Getty Images

Planøkonomi kvalte alt initiativ

I 1930-årene var Sovjetunionen verdens ledende eksportør av råstoff som olje og jernmalm. Men snart gikk det nedover. I 1970 var Sovjetunionens økonomi bare halvparten så stor som USAs. Kommunistisk toppstyring var hovedårsaken.

  • Lav produktivitet

    Kommunistpartiet styrte Sovjetunionen ved hjelp av et enormt antall byråkrater, og deres håpløse beslutninger kunne kjøre videre i årevis uten forandring, og nye ideer fikk sjelden lov til å blomstre.

    I matvareindustrien ble 2/3 av arbeidet utført med håndkraft, for da var det arbeid til flere. Produktiviteten lå 60 pst. under nivået i det kapitalistiske Vesten.

  • Mangel på nytenkning

    Store oljeforekomster, kull og mange andre naturrikdommer ble en sovepute for de sovjetiske lederne. Virksomhetene ble bare belønnet for å overholde produksjonsplanene, men ikke for å levere mer eller skape nye produkter på nivå med Vestens.

    For mange arbeidere virket det lite motiverende at deres dovne kolleger fikk samme lønn som dem som arbeidet hardt.

  • Fallende oljepris

    USAs president Ronald Reagan inngikk en avtale med Saudi-Arabia om å øke oljeproduksjonen for å legge press på Sovjetunionen. Det førte til et voldsomt fall i oljeprisen.

    I 1980 hadde et fat råolje kostet 40 dollar, men seks år senere – da Gorbatsjov nettopp hadde tiltrådt som Sovjetunionens leder – kostet den bare 10 dollar. Dermed falt landets eksportinntekter i hard valuta med en tredjedel.

Da ekteparet Gorbatsjov landet i Nizjnevartovsk for å besøke den sibirske oljeindustrien, stimlet arbeiderne sammen for å få et glimt av generalsekretæren og hans elegante kone. TV-kameraene fulgte med overalt. Og på sine reiser gikk det opp for Gorbatsjov hvor elendig det sto til med levestandarden i Sovjetunionen.

Kort etter turen til Sibir falt oljeprisen drastisk, og den økonomiske krisen vokste. Men det skulle bare bli verre for Gorbatsjov. Hans første store reform ble en kjempebrøler. Gorbatsjov ville løse et av Sovjetunionens største problem: drukkenskapen.

70 pst. av alle lovbrudd var alkoholrelatert. Drukkenskap førte til høyt fravær på jobben, folk ble skilt, og menn døde i altfor ung alder. Gorbatsjov skar resolutt ned på alkoholproduksjonen, men dermed gikk statskassen glipp av de enorme inntektene fra avgiftene på vodka.

Siden den sterkt alkoholiserte befolkningen i stedet kastet seg over hjemmebrenning, ble det enda større mangel på sukker, og tusenvis av alkoholikere døde fordi de i ren desperasjon drakk alt fra rengjøringsmidler til eau de cologne. På folkemunne ble den nye generalsekretæren døpt Mineralvannsekretæren.

Tsjernobyl kostet Gorbatsjov dyrt

Årtiers opphopede problemer fortsatte med å velte ned over Gorbatsjov. Den neste katastrofen var han helt uten skyld i, men en ulykke på atomkraftverket Tsjernobyl i sovjetrepublikken Ukraina kom til å koste generalsekretæren all den troverdighet han møysommelig hadde forsøkt å bygge opp i løpet av det første året ved makten.

Et portrett av Lenin stirret strengt ned fra veggen i møtesalen i Kreml mens Gorbatsjov holdt en tordentale for Sovjetunionens ledende atomforskere den 3. juli 1986.

“I 30 år har dere fortalt oss at atomkraft var trygt. Det later til at dere har prøvd å dekke over det hele”, ropte Gorbatsjov mens forskerne svettet av nervøsitet.

Kornet bilde av den unge Rust og propellflyet hans

Flyturen til Moskva kostet vesttyskeren Mathias Rust en dom på fire års fengsel. Han ble imidlertid benådet etter å ha sonet 14 måneder.

© Patrick Piel/Getty Images

Et år senere fikk generalsekretærens anseelse enda en knekk: Den vesttyske studenten Mathias Rust fløy hele veien fra Finland til Den røde plass i Moskva – uten at det lovpriste sovjetiske flyvåpenet grep inn.

Gorbatsjov ga forsvarsministeren og 150 offiserer sparken, og kommunistpartiets reformmotstandere fikk vind i seilene. I mars 1988 prøvde de å lodde stemningen i partiet med en perestrojka-kritisk artikkel i avisen Sovjetskaja Rossija.

Gorbatsjov ga svar på tiltale med et to dager langt møte i det plysjbetrukne auditoriet i Kreml:

“Jeg vil ikke slåss for min stilling. Men så lenge jeg bekler denne posten, vil jeg holde fast i tanken om perestrojka.”

Forsamlingen fikk det travelt med å føye seg. Den tilårskomne erkekommunisten Gromyko skyndte seg å glatte over.
“Vi går selvfølgelig alle sammen inn for glasnost”, forklarte den tidligere utenriksministeren.

Den sterkt anti-vestlige Andrej Gromyko – her på offisielt besøk hos USAs president Reagan – var Sovjetunionens utenriksminister i nesten 30 år. Gorbatsjov avsatte ham i 1985.

© Shutterstock

Gorbatsjov vant slaget, men han bestemte seg samtidig for at heretter måtte det bli vanskeligere for erkekommunistene å motarbeide reformene hans. Derfor opprettet han en sovjetisk kongress av folkedeputerte – gjerne kalt folkekongressen.

Gorbatsjov klarte å få flertall i partiet for å gjøre Folkekongressen til Sovjetunionens høyeste lovgivende instans – det var f.eks. bare den som kunne forandre forfatningen.

Alle sovjetrepublikkene skulle sende delegerte til den 2250 personer store kongressen slik at folket kunne komme bedre til orde. Men for å sikre oppbakking til ideen sin måtte Gorbatsjov gå med på å vanne ut demokratiet: De fleste setene i Folkekongressen ble besatt av delegerte som ble pekt ut av kommunistpartiene i de 15 sovjetrepublikkene.

Mindre enn 700 delegerte ble valgt ved de første frie, demokratiske valgene i Sovjetunionens historie.

Da Folkekongressen trådte sammen i Moskva i mars 1989, viste det seg snart at det ble vanskelig for Gorbatsjov å styre et demokrati. Mange delegerte hadde helt andre planer enn å drøfte sosialismens utfordringer og reformer som skulle gagne økonomien.

Brødkøen var alltid lang, og “kjøtturisme” var et kjent fenomen – dvs. at russere dro på opptil 100 km lange utflukter for å kjøpe kjøtt. En russisk vits lød: Hva er langt, grønt og lukter av pølse? T-banen til Moskva.

© Peter Turnley/Getty Images

Butikkhyllene var tomme

I 1970-årene ble det økonomiske krisetider i Sovjetunionen. I befolkningen vokste misnøyen.

I 1970- og 1980-årene klarte ikke de sovjetiske statskollektivene å levere nok matvarer til befolkningen. Og industrien produserte ikke lenger til konkurransedyktige priser. Det var bare statsstøtte og innkjøp av bl.a. hvete fra Vesten som avverget at befolkningen sultet.

Der var mangel på alt, og matvarene måtte rasjoneres. Sovjetunionens 280 mill. innbyggere måtte stå i kø i timevis for å kjøpe kjøtt og andre nødvendighetsvarer.

Da Aleksandr Jakovlev i 1983 vendte tilbake etter ti år som ambassadør i Canada, la han merke til at stemningen var en annen enn tidligere.

“Folk har fått nok! Vi kan ikke leve på denne måten lenger. Alt må gjøres på en ny måte. Vi må revurdere våre begreper, våre mål og vårt syn på både fortiden og fremtiden”, skrev han i sine memoarer.

Men da Gorbatsjov og Jakovlev innledet sine reformer to år senere, ble krisen bare verre: Bruttonasjonalproduktet falt med over 10 pst., og prisene på forbruksvarer og mat steg med over 50 pst.

Sykehusene meldte om mangel på medisin, og helt frem til 1991 var det ikke mulig å oppdrive hverken melk, te, kaffe, såpe eller kjøtt i de statseide supermarkedene.

De første spede skrittene i retning av et reelt demokrati åpnet for slusene. Med den nylig garanterte ytringsfriheten i ryggen skyllet en bølge av avsløringer vekk all velvilje mot kommunistpartiet. Grusomheter fra Stalin-tiden fylte avisene mens kritiske teaterforestillinger og filmer vendte stemningen mot kommunistene.

Men Gorbatsjov følte seg sikker på at Sovjetunionens borgere likevel ville vise partiet sin takknemlighet og støtte det når reformene en gang var gjennomført fullt ut. Han tok fryktelig feil.

Stalins hestehandel ga håp

Mens reformene skjøt fart, bredte uroen seg i Øst-Europa. Polens frie fagbevegelse, Solidaritet, var de første som brøt kommunistenes maktmonopol, og våren 1989 fikk de tvunget gjennom demokratiske valg. I motsetning til tidligere prøvde Sovjetunionen denne gangen ikke å sende soldater for å stoppe faneflukten fra kommunismen med stridsvogner og maskingevær.

I Kaukasus gjallet demonstrantenes slagord gjennom Tbilisis gater: “Vi krever et selvstendig Georgia”, men her – innenfor Sovjetunionens grenser – tillot ikke kommunistpartiet i Moskva at uroen bredte seg. Soldater gikk løs på demonstrantene med køller og feltspader – 21 demonstranter mistet livet under den såkalte Tbilisi-massakren 9. april 1989.

Som den brutale bekjempelsen av opprøret Ungarn i 1956 og Våren i Praha i 1968 hadde bevist, kunne det være farlig bare å avsette kommunistene og vende Sovjetunionen ryggen. Løsrivelse og selvstendighet måtte oppnås på smartere vis – også under Gorbatsjov.

Stalin smiler tilfreds bak utenriksminister Molotov, som er i gang med å underskrive ikke-angrepspakten.

© National Archives and Records Administration

Arven etter Stalin ble en bombe under Gorbatsjov

Bare noen dager før 2. verdenskrig gjorde to de ideologiske erkefiendene Nazi-Tyskland og Sovjetunionen en kynisk hestehandel. Stalins utenriksminister, Vjatsjeslav Molotov, forhandlet på plass detaljene i den såkalte ikke-angrepspakten med sin tyske motpart, Joachim von Ribbentrop.

Avtalen inneholdt en hemmelig tilleggsprotokoll som skulle få vidtrekkende følger for nabolandene til de to stormaktene. I protokollen ga Hitler Stalin tillatelse til å annektere Estland, Latvia og Litauen samt det østlige Polen.

Til gjengjeld fikk Tyskland Sovjetunionens tillatelse til å innta det vestlige Polen. En uke senere innledet tyskerne en lynkrig mot Polen. Den utløste 2. verdenskrig.

Året etter annekterte Sovjetunionen de baltiske landene og var senere med og nedkjempet Nazi-Tyskland. Efter krigen forsøkte Stalin å skjule detaljene i Molotov-Ribbentrop-pakten, men innholdet ble kjent i Vesten under Nürnberg-prosessene mot flere nazitopper.

Stalin insisterte på at det var snakk om en forfalskning. I nesten 50 år ble hemmeligheten holdt skjult, men under Gorbatsjov kom sannheten omsider frem. Den skulle vise seg å bli en bombe under Sovjetunionen.

Estland forsøkte seg i stedet med list. Landets representanter i Folkekongressen forlangte at den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 ble undersøkt. Esterne hevdet at ikke-angrepspakten mellom Stalin og Nazi-Tyskland hadde inneholdt en hemmelig protokoll.

Protokollen hadde ikke bare presisert hvordan Polen skulle deles i 1939, den hadde også gitt Stalin lov til å annektere de baltiske landene som den gang var selvstendige.

Det var en betent sak, for selv om alle i Vesten visste at det var slik Stalin og Hitler hadde delt verden mellom seg, lød den offisielle sovjetiske versjonen helt annerledes:

Ifølge Kreml hadde de undertrykte massene i Baltikum gjort opprør – som i Russland i 1917. Helt av egen kraft hadde de kastet ut kapitalistene og innført kommunismen. Deretter hadde de søkt om opptak i Sovjetunionen. En kommisjon av deputerte gransket saken i seks måneder.

De fant aldri Sovjetunionens kopi av avtalen, men noe som var nesten like godt.

Den tyske gjenparten av Molotov-Ribbentrop-pakten hadde endt opp i USAs statsarkiv. Men dokumenter fra den ideologiske erkefiendens arkiv hadde ingen tyngde i Sovjetunionen.

© Public domain

Avsløringen kom i desember 1989, da Jakovlev gikk på talerstolen og innviet de 2250 medlemmene i hemmeligheten. Han fortalte at det var kommisjonens faste overbevisning at den hemmelige protokollen i Molotov-Ribbentrop-avtalen eksisterte.

Deretter trakk han frem et tungtveiende bevis: Et telegram fra det sovjetiske utenriksdepartementet fra 1949 som bekreftet at den hemmelige protokollen fremdeles lå i arkivene i Kreml.

Dermed fastslo Folkekongressen at innlemmelsen av Estland, Latvia og Litauen i Sovjetunionen under 2. verdenskrig hadde skjedd på ulovlig vis.

Gorbatsjov ble rasende

Etter dette forlangte de baltiske landene selvstendighet med ryggdekning i Folkekongressens avgjørelse og båret frem av dønningene fra Berlinmurens fall like før.

“Hvis folk i Litauen har den holdningen, kan de vente seg tunge tider.”
Mikhail Gorbatsjov, januar 1990.

For Gorbatsjov var selvstendighetskravet et slag i ansiktet. Hans gode forsetter hadde slått feil, og i stedet for å styrke Sovjetunionen truet reformene hans med å velte supermakten. Generalsekretæren bestemte seg for å reise til Baltikum for å stoppe tankene om løsrivelse.

Ved ankomsten til Vilnius i Litauen den 11. januar 1990 snakket han med arbeidere på gaten. En av dem ropte uforsonlig:

“Før krigen hadde Litauen hard valuta. Dere tok den fra oss i 1940! Og vet du hvor mange litauere som ble sendt til Sibir og hvor mange som døde der?”

Gorbatsjov ble sint:

“Jeg vil ikke snakke mer med den mannen. Hvis folk i Litauen har den holdningen, kan de vente seg tunge tider.”

Kort etter innførte Gorbatsjov sanksjoner mot Estland, Latvia og Litauen: Sovjetunionen stengte for oljen midt på vinteren og truet med å sette inn hæren.

Det røde imperiet vaklet i 11 år

Sovjetunionen brøt ikke sammen fra den ene dag til den neste – mange små og store rystelser svekket gradvis supermakten. Spesielt uroen i de kommunistiske warszawapaktlandene inspirerte misfornøyde sovjetborgere.

Mens reformene løp løpsk og Gorbatsjov mistet grepet om supermakten, lyttet han stadig mer til haukene i kommunistpartiet som ville bruke makt for å knuse all tanke om løsrivelse. Men den tiden var forbi da kommunistpartiet kunne banke sovjetrepublikkene på plass.

Bare et halvt år senere hadde Boris Jeltsin skjøvet Sovjetunionen ut på avgrunnens rand da han og det russiske parlamentet hadde erklært sovjetrepublikken Russland for selvstendig. Samtidig gikk Sovjetunionens utenriksminister Eduard Sjevardnadse av i protest mot Gorbatsjovs nye venner på partiets konservative fløy:

“Vi sklir tilbake til den forferdelige fortiden. De reaksjonære styrkes. Reformfolkene har stukket hodet i sanden. Et diktatur er på vei. Ingen vet hva dette diktaturet innebærer, og hva slags diktator som kommer til makten.”

“Gorbatsjov er de baltiske landenes Saddam Hussein.”
Russiske demonstranter i Moskva i januar 1991.

Sjevardnadses advarsler mot fortidens menn ble stadfestet da Gorbatsjov kort etter gjorde Boris Pugo til innenriksminister. Pugo kom fra posten som KGB-sjef i Riga – og det ble han som kom til å lede angrepet på balternes frihetsbevegelse.

Demonstrant ble kjørt ned

Angrepet begynte søndag morgen den 13. januar 1991. Fire sovjetiske T-72-stridsvogner og 16 panserkjøretøy buldret frem på den svingete veien til TV-tårnet i Vilnius. Gorbatsjovs ultimatum hadde utløpt, og balterne hadde fremdeles ikke trukket tilbake kravet om selvstendighet.

Panservognene svingte truende med kanonløpene og fyrte av løskrutt mens de nærmet seg de mange tusen demonstrantene. “Frihet, frihet”, gjallet det fra folkemengden.

En 22 år gammel mann kastet seg ned på asfalten foran stridsvognene mens sovjetiske spesialstyrker kastet sjokkgranater for å spre demonstrantene – øyeblikket etter ble den unge mannen knust under en pansret mannskapsvogn.

Soldatene rettet AK-47-geværene sine mot folkemengden og skjøt. 11 litauere falt døde om, og 53 andre ble såret. Blodsutgytelsene vakte fordømmelse over hele Sovjetunionen. I Moskva strømmet folk ut på gatene og ropte:

“Gorbatsjov er de baltiske landenes Saddam Hussein.”

Gorbatsjovs portrett streket over på plakat

Demonstrasjoner mot Gorbatsjov preget gatebildet i flere større byer. Så åpent hadde sovjetborgerne aldri før turt å kritisere sin leder.

© Sergei Guneyev/Getty Images

Tross generalsekretærens harde nye linje var KGB-sjefen Krjutsjkov desperat. Han følte seg sikker på at det snart ikke lenger var mulig å redde Sovjetunionen.

Det at Gorbatsjov hadde fått Nobels fredspris for sine nedrustningsavtaler med USAs president Reagan, gjorde bare KGB-sjefen enda mer rasende. Krjutsjkov kom til at Gorbatsjov måtte bremses. Kuppmakerne la en plan om å slå til mens sovjetlederen befant seg i datsjaen sin.

Kuppmakere presset Gorbatsjov

“Hvem har sendt dere?” snerret Gorbatsjov mens han kastet et fiendtlig blikk på de fem mennene i sommerhuset hans. Augustvarmen fikk svetteperlene frem hos mennene, som trippet nervøst.

“Komiteen”, svarte en av dem.

“Hvilken komité?” ville Gorbatsjov vite.

“Komiteen som er opprettet for å håndtere nødssituasjonen i landet”, forklarte mannen som også fortalte at KGB-sjef Kjrutsjkov, forsvarsminister Jasov og visepresident Janajev var blant kuppmakerne.

Deres ærend, forklarte han, gikk ut på å få Gorbatsjov til å erklære unntakstilstand så hæren kunne settes inn på gatene. Gorbatsjov nektet. Så lett skulle de ikke få stoppe hans nye traktat om mer selvstyre for unionens republikker.

“Da må du tre tilbake. Det blir ingen unionstraktat. Jeltsin vil bli pågrepet.”

Gorbatsjov nektet fortsatt, og delegasjonen måtte reise tilbake til Moskva med uforrettet sak.

Men nå var Gorbatsjov-familien sperret inne. Sommerhuset ble bevoktet av soldater som var tro mot kuppmakerne – og de stengte alle fluktveier og avskar generalsekretæren fra kontakt med omverdenen.

Gorbatsjov måtte sette sin lit til at Russlands president Jeltsin kunne mobilisere folket og knuse kuppforsøket.

I Moskva erklærte kuppmakerne at de bare hadde overtatt kontrollen med landet siden de var nødt til det, for Gorbatsjov var syk og led av stress. Visepresident Janajev ville overta makten inntil videre. På pressemøtet ble løgnen møtt med latter av journalistene fra Sovjetunionens nye, frie medier.

Jeltsin tok på seg skuddsikker vest

Boris Jeltsins datter så på TV om morgenen 19. august og hørte om Gorbatsjovs påståtte sykdom.

“Far, stå opp! Det har vært et kupp!” ropte hun. Ennå iført nattøyet løp han bort til fjernsynet.

Som president i sovjetrepublikken Russland rådet Jeltsin over en stab av en betydelig størrelse, og han satte sine mest betrodde menn til å ringe til alle kaserner rundt Moskva. Over telefonen skulle de overtale offiserene til å nekte å adlyde ordrer fra kuppmakerne.

Deretter tok Jeltsin på seg en skuddsikker vest og satte seg i sin ZIL-limousin. Han beroliget sin kone med ordene:

“Vi har det russiske flagget på. Oss stopper de ikke.”

På vei mot Moskva sentrum passerte Jeltsins sjåfør hundrevis av militære kjøretøyer som var utkommandert av kuppmakerne. De var på vei mot Det hvite hus – Russlands 19 etasjer høye parlamentsbygning. Fra kontoret sitt i sjette etasje kunne Jeltsin snart se stridsvogner omringe bygningen, og sivile russere som ivrig diskuterte med soldatene som var inne i dem.

Jeltsin skyndte seg ned.

svart, sovjetisk Chaika-limousin

Sovjetunionen produserte bare rundt 3000 GAZ-13 Chaika-limousiner. De var forbeholdt partitoppene.

© Bundesarchiv, Bild 183-J1113-0302-001/Sturm, Horst/CC-BY-SA 3.0

Hykleri gjorde lederne upopulære

Ifølge kommunismen er alle mennesker like. Men i Sovjetunionen var virkeligheten en helt annen.

Mens sovjetiske arbeidere og husmødre hver dag sto i lange køer for å kjøpe inn og ofte kom tomhendt hjem, levde toppene i kommunistpartiet et liv i luksus av en annen verden.

Det var bare høytstående embetsmenn som hadde utenlandsk valuta å handle for i de såkalte dollarbutikkene der alle slags vestlige luksusvarer var å få kjøpt.

For hvert trinn en sovjetisk politiker tok på den byråkratiske stigen, fulgte nye privilegier. Mens menige sovjetborgere måtte vente 10-15 år på å få lov til å kjøpe en bil av tvilsom kvalitet, hadde folk høyere opp i systemet lett adgang til mer luksuriøse modeller som en Volga eller Chaika.

Med topp-postene fulgte andre frynsegoder – f.eks. en villa ved havet. Det sovjetiske helsedepartementet hadde også en spesialavdeling som utelukkende skulle sørge for at partitoppene slapp forbi sykehuskøene og fikk tilsyn av de dyktigste legene.

På trappene til parlamentet møtte folkemengden ham med taktfaste tilrop: “Jeltsin, Jeltsin!” og “Ned med kommunistpartiet!”

Omgitt av livvakter gikk han bort til en stridsvogn. TV-kameraene snurret mens han rakte stridsvognsjefen hånden.

“De har åpenbart ikke til hensikt å skyte Russlands president akkurat nå”, ropte Jeltsin til folkemengden.

“Bruk av makt er aldeles uakseptabelt. Vi appellerer til militærets folk – delta ikke i dette reaksjonære kuppet!” fortsatte han.

Kuppet smuldret bort

Dagen etter tok kuppmakernes planer til å rakne. Stadig flere kaserner erklærte sin støtte til Jeltsin, og moralen dalte blant de 5000 soldatene som skulle sikre kuppmakerne ro i Moskvas gater.

Jeltsin fikk det russiske parlamentet til å utstede arrestordrer på kupplederne – og til å utpeke ham til øverstkommanderende for alle sovjetiske styrker på russisk jord.

Jeltsin foran Det hvite hus i Moskva

Jeltsin holdt sin mest berømte tale på en stridsvogn som kuppmakerne hadde utkommandert.

© AP/Ritzau Scanpix

Kuppmakerne presset på for å få soldatene til å storme Det hvite hus og arrestere Jeltsin, men nå hadde 50 000 sivile slått ring om parlamentsbygningen og bygd barrikader. Utsikten til et blodbad på ubevæpnede sivile fikk de fleste soldatene til å forholde seg rolige.

Etter som timene gikk ble situasjonen mer kaotisk og nervepirrende for kuppmakerne – og for Jeltsin. Så kom den beskjeden som Jeltsin hadde håpet på: Det sovjetiske militærets ledelse bekreftet at soldatene ikke ville angripe.

I KGBs hovedkvarter ventet Krjutsjkov utålmodig på meldinger om det forventede angrepet. Klokken to om natten overbrakte Jasov ham nyheten om militærets beslutning – kuppforsøket hadde mislykkes.

© Shutterstock, Presidential Press and Information Office

I dag hater russerne både Gorbi og Boris

Mikhail Gorbatsjov
Generalsekretæren ga russerne friheten, men ødela samtidig nasjonens storhet. Folkets støtte dalte i takt med at den økonomiske krisen og køene foran butikkene ble lenger. Ved det russiske presidentvalget i 1996 fikk han bare 0,5 pst. av stemmene. I utlandet er Gorbatsjov en helt, men ikke i Russland.

Boris Jeltsin
Med stort personlig mot reddet Jeltsin russerne fra erkekommunistenes kuppforsøk. Han ble Russlands første demokratisk valgte president, men ødela økonomien. Statseide virksomheter ga han bort til oligarker mens befolkningen levde i fattigdom. Etter en rekke skandaler gikk han av i 1999.

Da kuppmakernes soldater forlot Krim, fløy Gorbatsjov til Moskva. Han så tydelig lettet ut ved ankomsten til hovedstaden. Gorbatsjov fikk kuppmakerne arrestert og siktet for høyforræderi. Bare innenriksminister Boris Pugo unnslapp fengselsstraff. Han skjøt seg selv. Men bortsett fra å sperre kuppmakerne inne var det ikke stort Gorbatsjov kunne gjøre. Hans maktesløshet var avslørt.

Det mislykkede kuppforsøket fikk til gjengjeld anti-kommunistiske politikere til å innse at de måtte løsrive seg fra Sovjetunionen i en fart – før nye kuppmakere kom på banen.

Fem måneder senere underskrev Jeltsin Sovjetunionens dødsdom på vegne av Russland – sammen med presidentene i Ukraina og Hviterussland. I stedet for en sentralstyrt kommunistisk union med hovedsete i Moskva oppsto SUS – Samveldet av uavhengige stater.

Den 25. desember 1991 tok Gorbatsjov avskjed i en TV-tale som ble sendt direkte på TV, helt i tråd med den åpenheten han sto for.

“Vårt samfunn har oppnådd frihet – politisk og mentalt – og disse omveltningene skal vi nå komme overens med”, sa Gorbatsjov, som ikke helt kunne skjule sin forbitrelse over Sovjetunionens undergang.

Kort etter ble den røde fanen med hammer og sigd firt fra flaggstangen over Kremls tak, og i stedet gikk Russlands trikolor til topps. Etter 70 år med kommunistisk undertrykkelse ble Sovjetunionen delt i 15 stater.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul