Topplederne Nixon og Mao hadde et kort møte som varte rundt en time. 

Historie Årbok 2018: Nixon og Mao møttes til sensasjonelt toppmøte

1972: De amerikanske og kinesiske forhandlerne hadde problemer med å komme til enighet under det ukelange møtet – landene sto for langt fra hverandre. Likevel førte toppmøtet til et gjennombrudd i forholdet mellom det kapitalistiske USA og det kommunistiske Kina.

28. november 2018 av Historie Årbog

Richard Nixons presidentfly glir over den kinesiske hovedstaden 21. februar 1972 og lander like etter på flyplassen i Beijing. 

Litt senere takser flyet frem foran en liten gruppe mennesker med ministerpresident Zhou Enlai i spissen.

”Det er ingen menneskemengde her!” utbryter en av Nixons folk før flydøren går opp og trappen rulles inn foran flyet.

Den amerikanske presidenten trekker den grå frakken over dressjakken og begir seg ned trappen med konen Pat, som går bak ham i en knallrød kåpe.

Ingen annen amerikansk president har satt beina i det kommunistiske Kina, og få ville ha trodd at nettopp Nixon – som er glødende antikommunist – skulle bli den første. 

Verdenssituasjonen har imidlertid endret seg siden slutten av 1960-tallet, og både USA og Kina ser at det tjener deres interesser å møtes etter mer enn to tiår med gjensidig mistro og fiendskap.

”Håndtrykket kom fra den andre siden av verdens største hav – etter 25 år uten kontakt”, kommer det syrlig fra Zhou Enlai da kineseren sitter sammen med Nixon i en limousin på vei til regjeringens gjestebolig. Ikke langt derfra befinner Kinas leder Mao Zedong seg – og det er ham Nixon ønsker å møte.

Etter å ha blitt innlosjert i den godt bevoktede gjesteboligen er den amerikans­ke presidenten i ferd med å ta av seg skjorten for å ta en etterlengtet dusj da Henry Kissinger – Nixons sikkerhets­politiske rådgiver – kommer løpende opp trappene til presidentsuiten. 

Zhou Enlai har nettopp gitt en viktig beskjed: Formann Mao ønsker å treffe Nixon med det samme.

>>DNA-spor feller berygtet morder - få hele historien i Historie Årbok 2018

Under toppmøtet så amerikanerne for første gang reportasjer fra kommunist-Kina.

Bordtennisspillere banet veien

Folkerepublikken Kina hadde siden opprettelsen i 1949 vært en motpol til USA. 

Mao fordømte de ”amerikanske imperialistene” og ”kapitalismen deres”, og amerikanerne nølte heller ikke med å sende militærstyrker til områder som Sør-Korea, Sør-Vietnam og Taiwan hver gang kineserne i kompani­skap med Sovjetunionen prøvde å påvirke sine asiatiske naboer til å bli mer kommunistiske.

På slutten av 1960-tallet endret imidlertid president Nixon kurs. Helt siden han gikk inn i politikken i 1946, hadde han markert seg som en iherdig antikommunist som kritiserte politiske motstandere for å være for ettergivende mot kommu­nistene. 

Da han tiltrådte som president i 1969, var Kina i ferd med å miste sin rolle som kommunistisk supermakt. Nixon fryktet derimot russerne og mente at det ville være et smart trekk å åpne opp overfor kineserne og bruke en eventuell allianse i spillet mot Sovjetunionen. 

For å unngå en altfor sterk forbrødring mellom USA og Kina ville russerne trolig bli mer føyelige og innstilt på å inngå avtaler med USA om nedrustning. 

Det var i hvert fall hva Nixon håpet. Samtidig ønsket han at møtet med Mao kunne bane vei for å avslutte den opprivende Vietnamkrigen.

”Hvis det er noe jeg gjerne vil gjøre før jeg dør, er det å reise til Kina”, var Nixons kommentar til magasinet Time på begynnelsen av 1970.

I Kina merket Mao seg at USA hadde inntatt en vennligere holdning, og formannen hadde tilsvarende behov for å nærme seg super-makten. 

Kineserne hadde røket uklar med Sovjetunionen, som i 1960-årene hadde trappet ned sam-arbeidet med Mao. Sovjetiske eksperter som hadde levert knowhow til kinesiske industri- og atomprosjekter, var kalt hjem til Sovjet­unionen, og Mao sto med et kunnskapshull som USA kanskje kunne fylle.

Våren 1971 kom et avgjørende gjennombrudd da det amerikanske bordtennislaget under VM i Japan fikk en uventet invita­sjon til å besøke det lukkede Kina.

Med ett hadde Mao gjort det mulig for Nixon å reise til landet. Godværet mellom USA og Kina ble kalt ”pingpongdiplomati” og førte til at USA ba om å få komme på statsbesøk i Maos rike. 

Kineserne svarte ja, og i juli 1971 sto Nixon frem på amerikansk TV med ordene:

”Landsmenn, jeg reiser til Folkerepublikken Kina!”

>>Verdens eldste flaskepost funnet på australsk strand - få hele historien i Historie Årbok 2018

Mao ville ikke diskutere politikk

Da Nixon om ettermiddagen 21. februar 1972 gikk inn i formann Maos stue i kommunistenes hovedkvarter, var den kinesiske lederen ikke i form. 

Ni dager tidligere hadde 78 år gamle Mao besvimt og vært døden nær. Håndtrykket hans og den historiske situasjonen gjorde imidlertid stort inntrykk på Nixon:

”Det var et følelsesladet øyeblikk”, noterte presidenten i dagboken om den nesten et minutt lange hilsenen.

Nixon, som hadde følge av blant andre Kissinger, bet seg merke i alle de gamle bøkene kineserne hadde lagt frem i stuen, og amerikaneren benyttet situasjonen til å smigre motparten:

”Jeg har lest formannens dikt og taler og ble klar over at han er en ekte filosof”, roste statslederen og påpekte at Mao hadde ”beveget en hel nasjon og endret verden”.

Da tolken hadde oversatt, tok Mao rolig imot rosen, men omtalte ikke Nixons skriverier i samme lovprisende ordelag:

”Boken Deres, Six Crises, er ikke noen dårlig bok”, kom det tørt.

Minuttene gikk med høflig småprat og tolkens omhyggelige oversettelser, inntil en utålmodig Nixon prøvde å få i gang en seriøs diskusjon om ”aktuelle temaer som Taiwan, Vietnam og Korea”. Til amerikanerens skuffelse virket imidlertid Mao, som hadde Zhou Enlai ved sin side, fullstendig uinteressert:

”Disse spørsmålene er ikke noe man bør diskutere med meg. Den slags bør tas opp med ministerpresidenten … Alle disse vanskelige problemene har jeg ikke lyst til å gå nærmere inn på”, sa den kinesiske lederen. Mao ønsket nok ikke referater i pressen om at han inngikk avtaler med amerikanerne.

Etter 65 minutter så formannen på Zhou Enlai, som hadde holdt øye med klokken:

”Har vi ikke snakket nok nå?” lød det fra Mao.

Like etter skiltes partene. Møtet hadde hatt en besynderlig karakter der Nixons forsøk på å innlede dypere samtaler hadde prellet av på den kinesiske formannen. Det var tydelig at eventuelle resultater skulle dras i land gjennom samtaler med Zhou Enlai.

>>Få alle historiene fra Historie Årbok 2018 - bestill nå

Tre mål for toppmøtet

Vietnam, Taiwan og Sovjetunionen sto øverst på dagsordenen under toppmøtet mellom Kina og USA.

  1. Amerikanerne håpet på fred i Vietnam.
    ”Kissinger og Nixon ville ha hjelp til å avslutte Vietnamkrigen. Ved å forhandle med Russland og Kina håpet vi å legge press på Hanoi, slik at vi kunne komme i gang med seriøse forhandlinger.” Slik analyserte en av Richard Nixons stabsmedarbeidere situasjonen senere. Hvis kineserne trakk støtten til Nord-Vietnam, ville Hanoi-regjeringen stå svakere og være mer innstilt på å finne en fredelig løsning. Hvis det ikke var mulig å overtale Mao til å gå så langt, håpet Nixon at Kina i det minste ville oppmuntre Hanoi-regjeringen til å inngå en avtale med USA og Sør-Vietnam.

  2. Kineserne ønsket kontroll over Taiwan.
    Den ki­ne­siske borgerkrigens taper – nasjonalistlederen Chiang Kai-shek og partiet KMT – flyktet i 1949 til Taiwan, der nasjonalistene fortsatt ble støttet ø­ko­no­misk og militært av USA. Mao så på Taiwan som en frafallen region som skulle innlemmes i Kina igjen. Øya var et internt kinesisk anliggende, og USA måtte derfor droppe forbindelsene med Taiwan.

  3. Begge parter ville svekke Sovjetunionen.
    Kina hadde brutt de nære forbindelsene med russerne på begynnelsen av 1960-tallet, og etter en rekke mindre sammenstøt langs den kinesisk-sovjetiske grensen var Mao redd for at situasjonen skulle utvikle seg til en militær konflikt. Amerikanerne fryktet sovjetkommunistisk ekspansjon og så på russerne som hovedfienden. Både USA og Kina hadde derfor interesse av å svekke Sovjetunionen, som ville stå svakere hvis USA og Kina inngikk en allianse.

Vennskapet med russerne varte bare i de første årene etter at Kina ble kommunistisk. 

Uken som forandret verden

Neste morgen møttes Nixon, Kissinger og Zhou Enlai, men det var vanskelig å forene landenes interesser. Amerikanerne ønsket ”en ærefull fred” i Vietnamkrigen, slik at kampene kunne ta slutt, men kineserne sto fast på ”støtten til folket i Vietnam, Laos og Kambodsja”. 

Heller ikke spørs-målet om Taiwan, som kineserne ville ha tilbake, lot seg løse. Det ville nemlig bli vanskelig for Nixon å bli gjenvalgt hvis han ikke innfridde løftet om å beskytte Taiwan. 

Forhandlingene ble avbrutt underveis av offisielle besøk på Den kinesiske mur og i teateret, der Pat Nixon ledsaget mannen. Maos sykdom hindret ham i å delta, så Maos kone, Jiang Qing, representerte Kinas lederpar alene.

Amerikanerne besøkte også Shanghai, der Nixon og Enlai underskrev et kommu­niké 28. februar. Dokumentet bar bud om en viktig åpning av relasjonene mellom USA og Kina, og landene ville fremover arbeide for en ”normalisering av forholdet”. 

Nasjonene slo dessuten fast at ”faren for internasjonal militær konflikt” skulle reduseres, og at ingen av partene ”bør søke hegemoni i Asia og ­Stillehavs­området”.

Utover dette var det sparsomt med felles erklæringer i dokumentet. I stedet endte partene i høyere grad opp med å uttrykke sine forskjellige standpunkter, og forholdet til Sovjetunionen ble overhodet ikke nevnt.

Richard Nixon var klar over at Shanghai-kommunikeet ikke var noe overveldende resultat, og han la derfor vekt på noe annet under gallamiddagen som avsluttet toppmøtet før hjemreisen
28. februar:

”Uken har forandret verden. Innholdet i kommunikeet er langt mindre viktig enn det vi vil gjøre i de kommende årene for å bygge bro over 16 000 miles (cirka 25 750 kilometer, red.) og 22 år med fiendskap som har skilt oss frem til nå. Og våre uttalelser i dag er at vi vil bygge den broen.”

Det amerikanske folket støttet presi­denten. Nesten 70 prosent svarte i en meningsmåling at besøket hadde vært nyttig, og 15 000 sto klare for å ta imot presidenten da han landet i Washington.

Kissinger besøkte Kina igjen i februar 1973. Da avtalte partene blant annet å opprette såkalte kontaktkontorer i Beijing og Washington, og Mao gikk så langt som til å konkludere med at ”nå kan vi kalle forholdet mellom oss for vennskap”. 

Døren var åpnet på gløtt for en utvikling som skulle gjøre landene til viktige
handelspartnere.

Erkefiender håndhilser igjen

For første gang i historien møttes en sittende amerikansk president og en nordkoreansk leder. Det skjedde den 18. juni 2018.

”Vi har et utmerket forhold”, erklærer den amerikanske presidenten Donald Trump
12. juni 2018 da han møter pressen etter toppmøtet med Nord-Koreas leder Kim Jong-Un i Singapore.

Under møtet inngår partene en avtale om at ”USA og Nord-Korea vil samarbeide om å skape varig og stabil fred på Koreahalvøya”, og Nord-Korea skal begynne med ”en fullstendig atomnedrustning”. 

Samtidig vil amerikanerne stoppe militære øvelser i Sør-Korea. Nasjonene vil videre ”forplikte seg til å etablere nye relasjoner mellom de to landene ut fra begge folks ønske om fred og fremgang”.

Kim Jong-Un og Donald Trump møttes på øya Sentosa i Singapore.

Kanskje du er interessert i