De to første kamerabilene ankom tidlig om morgenen 11. februar 1986. Journalistene parkerte på den vesttyske siden av broen Glienicker Brücke og hilste høflig på de tungt bevæpnede vaktene.
I løpet av de neste timene kom hundrevis av fotografer, mediefolk og skuelystne til, og klokken ti var alt klart til historiens best dekkede spionutveksling.
Politifolk flyttet stålkonstruksjonen som sperret broen, mens en politibil fulgt av en gullfarget Mercedes og tre varebiler svingte inn ved enden av broen. Høytstående vesttyske og amerikanske offiserer steg ut av den gylne bilen, mens soldater hentet tsjekkeren Karl Koecher og fire østtyske agenter ut av en varebil.
I årevis hadde Karl Koecher gitt seg ut for å være avhopper fra Østblokken og arbeidet som oversetter for CIA – mens han i virkeligheten var agent for den russiske etterretningstjenesten KGB.
To minutter senere parkerte tre svarte Ladaer i Potsdam på den andre siden av Havel-elva. Tolv mann steg ut.
Karl Koecher og de fire østtyske agentene ble nå sendt ut på Glienicker-broen, mens fire mann kom gående fra den andre siden. Tre av dem gikk rett frem med blikket stivt rettet mot skoene.
Den fjerde sikksakket seg demonstrativt fra rekkverket på den ene siden av broen til den andre. Journalistene og tilskuerne som var til stede, forsto snart at det måtte være den sovjetiske borgerrettighetsforkjemperen Natan Sjaranskij, som Vesten i årevis hadde prøvd å få frigitt.
Da Sjaranskij kom over til Vest-Berlin, kastet journalistene seg over ham med spørsmål om hvorfor han hadde sjanglet så overdrevent over broen.
Sjaranskij svarte at det var en siste trasshandling: De østtyske soldatene hadde gitt ham beskjed om å «gå rett ut» mot friheten.
Etter utvekslingen slo Natan Sjaranskij seg ned i Israel, der han siden ble minister. Karl Koecher ble hedret med en villa og en Volvo i Tsjekkoslovakia.