Etter delingen av Tyskland i kjølvannet av andre verdenskrig og frem til Øst- og Vest-Tyskland ble samlet i 1990, forlot ca. 4 mill. østtyskere landet sitt for å søke tilflukt i Vest-Tyskland.
De fleste – ca. 3,5 millioner dro før 1961, da østtyske myndigheter bygde Berlinmuren for å stanse masseutvandringen.
Muren kunne imidlertid ikke holde de frihetssultne østtyskerne tilbake. Avfolkningen fortsatte – om enn i mindre skala, med ca. 620.000 emigranter frem til 1989.
Den direkte flukten over grensen ble lavere i takt med at Øst-Tyskland sikret grensen.
Av disse var det imidlertid bare ca. 6,5 pst. (40.000) som flyktet direkte over grensen til Vest-Tyskland.
I stedet fikk de fleste emigrantene enten en offisiell reisetillatelse (382.000 personer) eller flyktet til Vest-Tyskland via et tredjeland (164.000 personer).
Reisetillatelser var uhyre vanskelig og tidkrevende å få og ble vanligvis gitt til pensjonister, som de østtyske myndighetene anså for å være en økonomisk belastning for samfunnet.
Innbyggere med "presserende familieforhold" kunne også få reisetillatelse, men måtte etterlate for eksempel en ektefelle eller et barn for å sikre at de kom tilbake.