Plassen foran Schöneberg rådhus var stappfull 26. juni 1963 fordi den amerikanske presidenten, John F. Kennedy, var på offisielt besøk i frontbyen Berlin, som bare to år tidligere var blitt murt inne midt i DDR.
Mens Berlinmuren skjøt opp i dagene etter 13. august 1961, hadde protestene fra de vestlige allierte vært påfallende svake, og den vesttyske forbundskansleren, Konrad Adenauer, gjorde heller ingenting – han gikk i kirken som han pleide å gjøre hver søndag.
Vestberlinerne følte seg sviktet, men nå sto Kennedy foran dem.
«Muren er den mest avskyelige og den sterkeste demonstrasjonen av at det kommunistiske samfunnssystemet har slått feil. Hele verden ser denne innrømmelsen av svikt», sa han.
«Ich bin ein Berliner!» President John F. Kennedy i Vest-Berlin, 26. juni 1963.
Kennedy lovet berlinerne ubrytelig solidaritet, og som avslutning slo han til og med over på tysk:
«Alle frie mennesker, hvor enn de bor, er borgere i denne byen, og derfor er jeg som en fri mann stolt av å kunne si: Ich bin ein Berliner!»
Tilhørerne brøt ut i tordnende jubel – for sa ikke Kennedy at han var en liten, fettdryppende kake!?
FOR OG IMOT: Ett ord, to betydninger
Den spesielle kaken har vært kjent i det tysktalende Europa siden 1500-tallet. Den lages av gjærdeig, som formes til kuler og kokes i fett. Fyllet består gjerne av bringebærsyltetøy.
Hver region ga kaken sitt eget navn, f.eks. «Kreppel» i Hessen og «Krapfen» i Østerrike. «Berliner» eller «Berliner Pfannkuchen» er blitt brukt i det nordvestlige Tyskland siden slutten av 1800-tallet.
Oppskriften tok de tyske utvandrerne med til USA, der kaken fikk navnet «doughnut». Med tiden endret den form, men alle visste hvor originalen stammer fra. Derfor kom Kennedy til å blande Berlin og berlinerbolle sammen, da han prøvde å gi innbyggerne nytt mot.
Kennedy fikk hjelp av en kyndig tolk før talen, slik at han kunne øve seg. Den håndskrevne lappen med de lyd-etterlignende ordene ligger på National Archives i USA.
Ordet «Berliner» brukes både om en innbygger og om kaken flere steder i Tyskland – bare ikke i Berlin. Her heter den en «Pfannkuchen». Hvis du ber om «ein Berliner» i Berlin, later byens bakeriekspeditører som om de ikke forstår hva du snakker om.
Mytens bakmann er kjent. Første gang myten om Kennedys misforståelse ble brakt frem, var i The New York Times i 1988. Her skrev journalisten William J. Miller en artikkel med overskriften: «Jeg er en syltetøyfylt doughnut».
En myte for folk som ikke kan snakke tysk
Denne myten er sannsynligvis den dummeste Myteknuserne har tatt opp så langt. Det er ingen grunn til å anta at den amerikanske presidenten i sitt famlende forsøk på å snakke tysk kom til å si at han var en berlinerbolle.
Myten bygger utelukkende på at ordet «berliner» har to betydninger. Tilhøreren trenger ikke å kunne snakke tysk eller kjenne noe til den kalde krigen for å kunne more seg over den.
Virkeligheten var at Kennedy ble dypt rørt under sitt besøk i Vest-Berlin. Derfor ba han en tolk om å oversette talens effektive avslutning til tysk.
Det er også påfallende at myten først dukket opp 25 år etter hendelsen. Under presidentens besøk i 1963 var det ingen grunn til å gjøre narr av forsikringene hans om at USA ville komme vestberlinerne til unnsetning. Byen deres var omringet av Den røde armé, og de trengte venner – ikke minst i de mørke årene da flyktninger ble skutt ved Muren.
Myteknusernes dom: Rent sludder!
Til innspillingen av “Episode 4: Tre seiglivede vikingmyter” hadde Andreas tatt med seg en helt spesiell – og lydløs – gjenstand, som dannet rammen om en av mytene.