De to siste årene av krigen så åsene rundt 38ºN så ut som utbombede jordhauger. Titusenvis av granater svidde av trær og busker.

© Polfoto/Corbis

Koreakrigen: Da den kalde krigen ble glovarm

Menneskehetens fremtid sto på spill i Korea. Både USA, Sovjetunionen og Kina fryktet å tape kampen om verdensherredømmet på slagmarken. Koreakrigen kostet to millioner sivile livet, og var en hårsbredd fra å ende i den ultimate katastrofe – tredje verdenskrig og global atomkrig.

20. juni 2018 av Ib Salomon

Midt i juni 1950 fikk den amerikanske etterretningstjenesten CIA opplysninger som tydet på at Nord-Korea ville invadere Sør-Korea og samle halvøya til et kommunistisk land.

Etterretningene viste seg å stemme. Knapt to uker senere – 25. juni 1950 – rykket over 200 000 nordkoreanske soldater inn over grensen. Korea-krigen var en realitet, og den kalde krigen hadde gått varm. 

For første gang var det snakk om en væpnet konfrontasjon mellom øst og vest, og selv om det formelt var snakk om en borgerkrig, visste alle at en konflikt mellom Vesten og de kommunistiske landene Kina og Sovjetunionen lå bak.

Amerikanske ledere var ikke i tvil om at en kommunistisk okkupasjon av hele Korea kunne true USAs sikkerhet. Edwin W. Pauley, en av president Trumans nærmeste rådgivere, mente at “kommunismen ikke kunne få bedre vilkår for å spre seg enn i Korea,” og
general MacArthur, den senere lederen av FN-styrkene i Korea, var villig til å sette alt på spill:

“Jeg vil forsvare Korea akkurat som jeg ville forsvart mitt eget land,” uttalte generalen. 

En halv million til Korea

Soldatene fra Nord-Korea møtte bare begrenset motstand. På ikke mer enn tre dager hadde de inntatt Seoul, hovedstaden i Sør-Korea. En luftkamp over byen førte til nedskyting av 37 sørkoreanske og ni nordkoreanske fly.

Amerikanerne visste stort sett ingenting om de nordkoreanske troppebevegelsene, og måtte sende fly på spiontokt. Imens ble de spredte amerikanske styrkene i det sørlige Korea systematisk drevet mot sør av de fremrykkende nordkoreanerne. 

Amerikanerne befant seg plutselig midt i en støvete malstrøm av koreanske flyktninger som fortvilet drev husdyrene sine så fort de bare kunne bort fra nordkoreanerne som nærmet seg.

Amerikanerne måtte følge med, og ble nødt til å la mye av materiellet bli igjen. Forsøkte de å gjøre motstand, gikk det galt: 8. juli hørte en tropp lyden av nordkoreanske tanks i det fjerne, og kort etter så de dem rulle frem gjennom morgendisen. 

En amerikansk løytnant rettet en bazooka mot en av dem – sekunder senere­ var han død, drept av en fulltreffer fra stridsvognen­.

Snart var de sørkoreanske styrkene drevet sammen i et lite hjørne rundt byen Pusan i den sørøstlige delen av landet. Det sto klart at Nord-Koreas mål bokstavelig talt var å drive dem i havet.

Koreakrigen var den første krigen der helikopteret spilte en rolle. I den første fasen fløy de på rekognoseringsoppdrag, og senere ble de brukt til troppetransport og evakuering av sårede. 

© Polfoto/Corbis

Krigen blir internasjonal

Allerede få timer etter invasjonen forlangte USA at FNs sikkerhetsråd ble innkalt, men også FN var preget av den kalde krigen. Kina var ennå ikke medlem av sikkerhetsrådet, og som protest hadde Sovjetunionen besluttet å boikotte rådets arbeid. 

Derfor kunne landet heller ikke nedlegge veto mot resolusjonen amerikanerne foreslo, og resultatet ble en fordømmelse av “den nordkoreanske aggresjonen”.

USAs president Harry S. Truman sammenlignet invasjonen med Hitlers angrep i 1930-årene, og sa at “hvis Sør-Korea får lov til å falle, vil kommunistiske ledere bli oppildnet til å innta land som ligger nærmere vår egen kyst”.

Samtidig ga FN mandat til å sette inn soldater, og i perioden som fulgte bidro 16 land med soldater til Sør-Korea. De fleste soldatene kom fra USA, som sendte 480 000 mann til Korea. 

Blant de øvrige landene stilte Storbritannia med den største kontingenten, 63 000 mann. Sverige, Norge og Danmark bidro med handelsskip og medisinsk personale og utstyr, Danmark også med sykehusskipet Jutlandia.

Canada og Australia, Sør-Afrika og Tyrkia skipet av gårde tusenvis av soldater. Alle ankom havnen i Pusan. Her summet stemmene fra tusenvis av soldater, og det vrimlet av lastebiler som kjørte soldater, ammunisjon og matvarer bort fra kaien. 

Hver gang nye styrker ankom, sto koreanske skolebarn oppstilt og viftet med flagg, mens de på et nesten uforståelig engelsk forsøkte å synge “God Save the King” for soldatene.

Amerikanske rifler virker ikke

Spesielt de amerikanske styrkene vokste dag for dag. Både soldater og utstyr kom fra Japan, der USA stadig hadde langt over 100 000 soldater, og de fleste ante ikke hvorfor de nå sto i Korea – andre verdenskrig var jo slutt. Hjemme i USA ble president Truman spurt om nasjonen igjen var i krig.

“Nei, det dreier seg om en politiaksjon for å hjelpe FN,” svarte presidenten.

I Korea var budskapet det stikk motsatte. “Dette er ikke en politiaksjon. Dette er en krig,” var beskjeden til alle nyankomne soldater, som snart innså alvoret. De hadde knapt satt foten på fremmed jord, før de kom i kamp. 

I første omgang skulle en mindre amerikansk styrke villede nordkoreanerne ved Osan til å tro at en stor styrke sto klar til å forsvare Sør-Korea. De ankom 1. juli. Bare hver tiende hadde kamperfaring, og de rakk stort sett ikke å få noen trening før de et par dager senere ble sendt av gårde for å forsvare byen Osan sør for Seoul. 

De var utstyrt med rifler, men bare de færreste av dem fungerte, og antitankvåpnene deres var foreldet. Sultne svermer av mygg kastet seg over soldatene, og snart begynte det å striregne. 

Det var umulig å tenne bål, og soldatene måtte spise feltrasjonene kalde, mens nordkoreanske stridsvogner kunne dukke opp når som helst. Mange forsøkte å stikke av, men forgjeves. 5. juli 1950 ble en svart dag for amerikanerne ved Osan, og da solen gikk ned, var 1416 amerikanere døde eller såret. 785 var tatt til fange.

I det hele tatt var de sørkoreanske og amerikanske styrkene under konstant press. De manglet utstyr, og det de hadde var gammelt skrap som var blitt til overs etter andre verdenskrig. Flyene var imidlertid nye, og det ble flydd bombetokt inn over Koreahalvøya. 

Raffinerier og broer var blant de foretrukne målene for USAs B-29-bombefly. Over hele halvøya steg kilometerhøye røyksøyler opp fra brennende oljelagre.

Tusenvis av uskyldige menn, kvinner og barn ble brent til det ugjenkjennelige av USAs napalmbomber, som ble oppfunnet under andre verdenskrig. Under Koreakrigen bombet amerikanerne skånselsløst med den geléaktige oljeblandingen som tar fyr og klistrer seg til mennesker og materiell. 

© Polfoto/Corbis

Koreas D-dag

Den pressede situasjonen fikk lederen for FN-styrkene, USAs general Douglas MacArthur­, til å planlegge en dristig aksjon. Han ville overraske de nordkoreanske styrkene og gjennomføre en storstilt landgang ved byen Inchon på vestsiden av Koreahalvøya. Det var svært langt fra det sørøstlige hjørnet av Korea, der styrkene nå var trengt sammen. Både Pentagon og militære ledere i Korea var skeptiske. Alvoret i situasjonen krevde imidlertid ekstraordinære løsninger­. MacArthur fikk det som han ville.

Inchon var omringet av fiender, og byen har verdens høyeste tidevann. Forskjellen mellom flo og fjære er ti meter, og de sterke tidevannsstrømmene gjør det uhyre vanskelig å manøvrere. En landgang var bare mulig i få dager med ekstra høyt tidevann – ellers ville stranden være et eneste gjørmebad der stridsvogner og menn ville synke nedi og bli fanget som skyteskiver i vannkanten.

En flåte på 260 fartøy gikk i september 1950 ut fra Pusan og satte kursen mot Inchon. Om bord var det rundt 13 000 mann. Foran seg hadde de to dagers seilas rundt Koreahalvøya. Det ble en hard seilas for soldatene da fartøyene møtte på ti meter høye bølger, skapt av en tropisk orkan. Landgangen var tilrettelagt slik at den skjedde ved høyvann, og klokken 06.30 den 15. september 1950 stormet noen få hundre soldater øya Wolmi-Do like utenfor innseilingen til selve Inchon. Amerikanske fly hadde på forhånd teppebombet øya, blant annet med napalm, og klokken 06.55 vaiet Stars and Stripes på en bakketopp.

Ved neste høyvann ble hovedangrepet satt inn. Motorstøyen fra hundrevis av fartøyer fylte bukta utenfor Inchon, og 13 000 mann og alt utstyret deres ble brakt i land – med rekordfart. MacArthur kunne tilfreds konstatere at nordkoreanerne ikke var forberedt på invasjonen. De få nordkoreanske soldatene ble snart nedkjempet på svært brutalt vis. Flere ble levende begravd da amerikanske bulldosere dekket til grotten der de hadde søkt tilflukt.

Bare 30 km fra Inchon ligger Seoul, og tolv dager senere var hovedstaden igjen på sørkoreanske og amerikanske hender­. General Douglas MacArthur erklærte byen “befridd i Guds navn” og arrangerte en seiersparade. Amerikanerne regnet med at overraskelsesangrepet deres ville demoralisere styrkene fra Nord-Korea, men nordkoreanerne fikk ikke vite om landgangen, og kampene fortsatte. Etter hvert spredte trefningene seg til store deler av halvøya. Krigen var langt fra slutt.

FN-styrker tvinger bønder til slit

Bare noen få jernbanelinjer bandt det fattige landet sammen. Asfalterte veier fantes knapt nok, og de stampede kjerreveiene ble forvandlet til gjørme da det kraftige høstregnet satte inn. 

De fleste av Koreas 30 millioner innbyggere var risbønder med små jordlapper. Bare omtrent en femtedel av landet var oppdyrket. Resten besto av ufremkommelig skog og fjell.

Mye utstyr ble båret frem, og ofte tvangsutskrev FN-styrkene lokale bønder til det harde slitet. Under andre verdenskrig hadde de lært at herredømmet i luften var avgjørende. 

Derfor ble mange sivile tvunget til å slepe stein og jord for å anlegge landingsbaner.

Kina frykter amerikansk angrep

7. oktober 1950 oppfordret et stort flertall av FNs generalforsamling til gjenforening av landet, utskriving av frie valg og tilbaketrekning av FN-styrkene. Men USA hadde ingen planer om å kalle hjem så mye som en eneste soldat.

Dagen etter konsulterte Kinas leder, Mao Zedong, den sovjetiske diktatoren Josef Stalin. Mao fryktet at USA ville okkupere hele Korea og gjøre seg klar til å rykke inn over grensen til Kina. Han ba Stalin om hjelp. 

Sovjetiske MiG-fly begynte å patruljere i luftrommet over Nord-Korea, på utkikk etter eventuelle angrepsstyrker – men det var ikke på langt nær den hjelpen kineserne hadde håpet på. 

Flyene holdt seg langt bak fronten, men her fløy de til gjengjeld så flittig at amerikanske flygere døpte området MiG-dalen­.

Ingen oppdager kinesisk oppmarsj

Nede på bakken gjorde FN-resolusjonen ingen forskjell. Krigen fortsatte, og de amerikanskledete styrkene var nå for alvor offensive. 

Dag for dag rykket de stadig lenger nord, og 25. oktober 1950 nådde amerikanerne Yalu-elva, grensen mellom Korea og Kina. Formann Maos frykt var i ferd med å bli til virkelighet.

Begeistrede sørkoreanske soldater fylte en flaske med vann fra elva og sendte den sørover til Syngman Rhee, Sør-Koreas leder, som et symbol på seieren. De amerikanske soldatene var imidlertid atskillig mer prosaiske – mange av dem stilte seg demonstrativt opp og urinerte­ i elva.

De seierssikre soldatene hadde ikke den fjerneste anelse om at en enorm kinesisk oppmarsj var i gang rett over elva. Selv ikke den amerikanske etterretningstjenesten hadde noen anelse om hvilket helvete som ventet dem.

Ingen regnet med at kineserne ville blande seg direkte inn i krigen, men sett fra Beijing var USAs styrker ved elva en utvetydig trussel mot Kinas suverenitet. Kinas leder Mao Zedong oppfordret frivillige til å støtte “de pressede nordkoreanerne i kampen mot de imperialistiske angrepene”.

Den kinesiske hæren var svært forskjellig fra den amerikanske. Mens de fleste amerikanske soldatene var uerfarne, unge menn, besto den kinesiske hæren av soldater som ikke kjente til annet enn kamp. De hadde vokst opp under borgerkrigen og revolusjonen, var uhyre nøysomme, og vant til å operere i uveisomt terreng. 

En kinesisk soldat kunne klare seg med en oppakning på 4-5 kg, mens en amerikansk måtte bære 25-30 kg. Kineserne var eksperter i kamuflasje, og kunne marsjere 30 km på en natt. Og de var mange – omtrent 130 000. Til tross for det store antallet oppdaget ikke den amerikanske etterretningstjenesten dem før det var for sent.

Den første konfrontasjonen mellom amerikanske og kinesiske soldater fant sted 1. november. Amerikanerne ble overrumplet av kinesere som hadde sneket seg over Yalu-elva i løpet av natten. “Vi bare løp – og kastet våpnene,” fortalte en amerikaner etter krigen. 

Ganske snart var FN-styrkene trengt helt tilbake til sør for 38ºN. Alt terrenget de hadde vunnet var dermed tapt igjen. 

Amerikanske soldater forsøker å holde de mange nordkoreanske styrkene unna Seoul.

© Topfoto

MacArthur truer med atombomber

General Douglas MacArthur omtalte det kinesiske angrepet som “en av de mest lovløse offensivene i verdenshistorien”. 

For første gang ble muligheten for å bombe kinesiske byer med atomvåpen nevnt offentlig. Offisielt avviste kineserne at de var redde for å bli angrepet med kjernevåpen.

Truslene om å bruke kjernevåpen ble fremsatt av Douglas MacArthur, og de nærmeste medarbeiderne hans var enige. “Jeg foretrekker at vi slipper en atombombe. Fyr den av slik at kommunistene forstår alvoret,” mente oberst Ellis­ Williamson

For å understreke alvoret iverksatte MacArthur en rekke øvelsesflygninger med B-29-bombefly, som åpenlyst og med pressen som vitne ble utstyrt med imitasjoner av atombomber. 

De ble dirigert fra Japan inn over Nord-Korea. Opplysningene skremte USAs allierte, som fryktet at øvelsene kunne få Sovjetunionen til å angripe Vest-Europa med kjernevåpen. MacArthurs egenrådige stil kostet ham året etter, i april 1951, stillingen som general.

Mens USA og Kina utvekslet verbalt skyts, tvang de veltrente kinesiske soldatene amerikanerne og de andre FN-soldatene på retrett. 

For å skape inntrykk av at situasjonen var under kontroll iverksatte amerikanerne en ambisiøs plan: Alle amerikanske soldater skulle serveres velsmakende kalkun til Thanksgiving Day 24. november, og takket være en sverm av fly og tusenvis av lastebiler klarte militæret å få kalkuner frem til alle. Opptrinnet ga troppene fra de 15 andre­ landene hakeslepp.

Festen sluttet brått neste morgen. I Chongchondalen, nordøst for Seoul, ble de amerikanske soldatene vekket av en kakofoni av signalhorn, trommer, fløyter – og skudd. Leiren deres ble rent over ende av de kinesiske styrkene. Alt var kaos. De som ikke ble drept flyktet og etterlot alt materiell.

Amerikanerne ble angrepet over hele Sør-Korea. Tre amerikanske divisjoner kollapset, og de overlevende soldatene måtte klare seg selv og forsøke å komme seg sørover. “Every man for himself,” enhver må klare seg selv, var ordren. 

Samtidig var vinteren kommet. Amerikanerne var ikke forberedt på den kalde luften som strømmet ned fra Sibir. De hadde altfor tynne støvler, og mange soldater fikk smertefulle forfrysninger i føttene.

Amerikanernes 2. divisjon var ennå noenlunde intakt, men under tilbaketrekningen måtte den gjennom et ti km langt fjellpass. 

Kineserne lå i skjul i fjellsidene, klare til bakholdsangrep, og passasjen utviklet seg til en massakre – divisjonen mistet 3000 mann og stort sett alt materiell. Sårede lå etterlatt på veien, og et par hundre amerikanere ble tatt til fange og samlet i en stor grotte.

Minner om 1. verdenskrig

FN-soldatene og de amerikanske styrkene stanset først tilbaketoget da de var drevet langt sør for Seoul.

Etter hvert ble forsyningslinjene lange og sårbare selv for de hardføre kinesiske soldatene. 

En ny front oppsto midt i landet, der de vestlige styrkene innledet den ene operasjonen etter den andre – de fikk navn som “Operation Roundup”, “Operation Killer” og ”Operation Ripper”, og fronten rykket igjen litt nordover. Ved 38ºN, hele utgangspunktet for konflikten, sto den stille.

Krigen utviklet seg nå til en blodig stillingskrig om bakketopper og landsbyer, som snart var på amerikanske hender, snart på nordkoreanske eller kinesiske. 

Fire ganger i løpet av et år skiftet Sør-Koreas hovedstad side. Seoul lå i ruiner, innbyggerne sultet, og en stor del av befolkningen var drevet på flukt eller drept. Innbyggertallet falt fra 1,5 millioner til under 200 000, og byen ble forvandlet til en spøkelsesby.

Et år etter krigsutbruddet var krigen i nesten total stillstand. Fra juli 1951 til våpenhvilen i 1953 flyttet fronten seg stort sett ikke. 

Militæranalytikere har sammenlignet situasjonen med skyttergravskrigen i Europa under første verdenskrig – også i Korea sto partene rett overfor hverandre, bare atskilt av et smalt ingenmannsland fullt av bombekrater.

Ofte ble en eneste åsrygg bombardert med mer enn 20 000 granater på ganske få timer­ – likevel var den umulig å innta.

Da våren kom i 1951 dukket høstens ofre frem fra Koreas smeltende snø.

© Ullstein Bild

Propaganda og fangeutveksling

Ved hjelp av høyttalere, store plakater, flygeblader og tepakker med vennlige hilsener, forsøkte Nord-Koreas ledelse å overbevise sørkoreanske soldater og sivile om kommunismens fortreffelighet, men ordkampen ble stadig avløst av våpenstrid. 

Begge sider forsøkte å befeste egne posisjoner slik at de ville stå sterkt ved fredsforhandlingene som alle regnet med ville komme. Men foreløpig ville ingen ta initiativet.

I begynnelsen av 1953 påtok India seg rollen som megler, og foreslo at nord og sør skulle utveksle fanger. Dette førte til en kommisjon som blant annet Sverige var medlem av. 

Kommisjonen forberedte utvekslingen, som etter lange og nervepirrende forhandlinger ble fastlagt til 20. april 1953.

Under det som kaltes “Little Switch”, den lille utvekslingen, byttet nord og sør fanger. I første omgang ble bare syke og sårede fanger utlevert, mange av dem med groteske sår etter napalm. 

Senere fulgte “Big Switch”, der 88 000 fanger ble utvekslet. De fleste var nordkoreanere og kinesere som amerikanerne og FN-styrkene hadde holdt fanget.

Langs fronten var krigstrøttheten stor. De fleste amerikanske soldater drømte mer om å komme hjem enn om å kjempe, og til tross for mange forviklinger rykket en våpenhvile stadig nærmere.

27. juli 1953 skrev partene i krigen under en avtale som trådte i kraft samme kveld klokken 22.00. Deretter hadde partene 72 timer på å trekke seg to kilometer tilbake fra fronten.

I Nord-Korea omtales krigen som “frigjøringskrigen for fedrelandet,” mens den i Kina offisielt heter “krigen for å motstå Amerika og hjelpe Korea”.

Styrkeprøven mellom øst og vest, mellom kapitalisme og kommunisme, sprang ut av frykten for at den ene samfunnsordenen skulle utslette den andre. Tre millioner mennesker mistet livet, blant dem to millioner sivile menn, kvinner og barn. 

Krigen er ikke avsluttet

Verdens best bevoktede grense deler Korea den dag i dag. Den demilitariserte sonen er 248 km lang og omtrent 4 km bred, og følger i store trekk 38. breddegrad. 

I midten av sonen går den militære demarkasjonslinjen, som angir nøyaktig hvor fronten lå da det ble inngått våpenhvile i 1953. Den militære tilstedeværelsen er fortsatt massiv på begge sider.

Siden 1953 har en rekke trefninger kostet minst 500 soldater livet, og Sør-Korea har angivelig flere ganger avslørt Nord-Korea i å anlegge tunneler inn under den demilitariserte sonen. Ifølge offisielle nordkoreanske kilder var tunnelene kullgruver.

Sør-Korea har brukt 800 000 tonn sement, 200 000 tonn stål og 3,5 millioner m3 sand og grus til å befeste sin side av grensen.

Les mer

Max Hastings: The Korean War, Pan Books, 1987. Michael Hickey: The Korean War – The West Confronts Communism, The Overlook Press, 1999. Gordon L. Rottman & Peter Dennis: Inchon 1950, Osprey Publishing, 2006.

Kanskje du er interessert i