Under 2. verdenskrig hadde sovjetiske soldater kjempet på samme side som britene og franskmennene, men allerede kort tid etter krigen var forholdet mellom de tre landene iskaldt. Et sovjetisk angrep på Vest-Europa virket nærliggende, og derfor undertegnet Storbritannia og Frankrike i 1947 en traktat som forpliktet de to landene til å komme hverandre til unnsetning hvis russerne gikk til angrep.
Året etter ble alliansen utvidet til også å omfatte Belgia, Nederland og Luxembourg, og i april 1949 ble grunnsteinen til NATO lagt, da USA, Canada, Italia, Portugal, Danmark, Norge og Island sluttet seg til forsvarssamarbeidet.
Med et medlemskap i NATO sikret medlemslandene seg at de ikke sto alene hvis Sovjetunionen angrep.
Også østblokken fant sammen
Sovjetunionen hadde imidlertid ikke tenkt å stå alene mens rivalene fant sammen. Mottrekket ble Warszawapakten, som i mai 1955 forente de kommunistiske landene i Europa under Sovjetunionens vinger. Dermed var de to frontene av den kalde krigen trukket opp. Heldigvis ble det ikke nødvendig for NATO-landene å hjelpe hverandre før Sovjetunionen – og dermed også Warszawapakten – gikk i oppløsning i 1991.
Det var først 45 år etter grunnleggelsen at NATO-styrker for første gang kom i åpen kamp da fire serbiske fly ble skutt ned i 1994 etter å ha brutt et FN-flyforbud over Bosnia-Hercegovina.