Forsvarsalliansen NATO

NATO: tidslinje for en forsvarsallianse i forvandling

NATO har vært i konstant utvikling siden alliansen ble dannet i 1949. Fra konflikt til konflikt har de militære og maktpolitiske utfordringene endret seg – og det samme har NATOs innsats.

NATO har vært i konstant utvikling siden alliansen ble dannet i 1949. Fra konflikt til konflikt har de militære og maktpolitiske utfordringene endret seg – og det samme har NATOs innsats.

Daniel Vala

I dag er vi vant til at NATO deltar i militære operasjoner rundt om i verden. Men slik har det ikke alltid vært.

Fra å være en allianse som skulle forsvare Vest-Europa, har NATO påtatt seg nødhjelpoppgaver i verden og har til og med gått til krig. Følg NATO her gjennom alle alliansenes forvandlinger.

1945: Avslutningen av 2. verdenskrig

Etter 2. verdenskrigs ødeleggelser oppstår det en ny maktdynamikk i verden. Sovjetunionen, USA og Storbritannia har kjempet på samme side mot Nazi-Tyskland, men allerede før verdenskrigen er slutt, er det klart at alliansen lever på lånt tid.

5. mars 1946: Churchills jernteppetale

Winston Churchill i 1946.

Winston Churchill i 1946 – året for hans såkalte Jernteppe-tale.

© Flickr / Public Domain / Levan Ramishvili

Winston Churchill holder sin berømte jernteppetale i Fulton i Missouri. I talen uttrykker han sterk bekymring for at et jernteppe er i ferd med å senke seg i Europa: mellom de østeuropeiske statene kontrollert av Sovjetunionen og de demokratiske statene i Vest-Europa.

21.–25. februar 1948: Kuppet i Praha

Kommunistpartiet tar makten i Tsjekkoslovakia ved et kupp. Under landets parlamentariske krise i forkant av kuppet hang trusselen om en sovjetisk militær intervensjon i luften og ga kommunistene lettere spill.

24. juni 1948 til 12. mai 1949: Luftbroen til Vest-Berlin

Barn i Vest-Berlin jubler over fly under Luftbroen i 1948–49.

Barn i Vest-Berlin jubler over fly som bidrar til Luftbroen i 1948–49.

© Wikimedia Commons

Sovjetunionen starter en blokade av Vest-Berlin 24. juni 1948 for å få kontroll over hele Berlin, som har vært delt mellom de allierte seierherrene siden slutten av 2. verdenskrig. Som svar på blokaden lanserer vestmaktene en luftbro med forsyninger til det innestengte Vest-Berlin. Sovjetunionen oppgir blokaden året etter, den 11. mai 1949.

12. mars 1947: Truman-doktrinen

I en tale til det amerikanske Senatet formulerer president Harry S. Truman sin regjerings nye, såkalte oppdemningspolitikk. Formålet er å støtte de landene som risikerer å bli overrent av Sovjetunionen. Den samme tanken er sentral for grunnleggelsen av NATO.

To fiender: Sovjetunionen og kommunismen

Churchill, Truman og Stalin.

Tre nøkkelpersoner i dannelsen av NATO: Churchill: mannen som skapte begrepet jernteppe. Truman: mannen bak forsvarsdoktrinen. Stalin: hovedfienden som NATO var rettet mot.

© National Archives

Den nordatlantiske forsvarsalliansen: NATO

NATO ble dannet med to klare formål: å motarbeide Sovjetunionens og kommunismens ekspansjon.

Alliansen var – med den daværende britiske utenriksminister Ernest Bevins ord – nødvendig etter 2. verdenskrig fordi:

«De vestlige land må organisere seg i et forsvar mot Josef Stalins ekspansjon og ambisjon om sovjetisk militær styrke.»

I Vesten fryktet man at Sovjetunionen med sitt enorme omfang og store militære styrke lett ville kunne overmanne Vest-Europa hvis ikke de vestlige landene organiserte seg.

USAs president Harry S. Truman la frem formålet med alliansen i den såkalte Trumandoktrinen:

«Å bevare vennskapelige forhold og økonomisk samarbeid med hverandre. Å konsultere med hverandre når et medlems territorium eller frihet blir truet. Og å komme hverandre til hjelp hvis noe medlem blir angrepet.»

Resultatet ble den nordatlantiske forsvarsalliansen NATO.

4. april 1949: NATO blir grunnlagt

NATO blir en realitet i 1949. Forsvarsalliansen blir ratifisert av de tolv medlemslandene den 4. april 1949.

Opprinnelig besto NATO-alliansen bare av tolv land. I 2022 er antallet oppe i 30 land.

1950: NATOs første generalsekretær – Lord Hastings Ismay

Churchills tidligere stabssjef, Lord Hastings Ismay, blir utnevnt til NATOs første generalsekretær – den offisielle betegnelsen på lederen for NATO.

Hastings Ismay hadde vært en del av den britiske generalstaben, og under krigen hadde han deltatt på de fleste større konferanser mellom allierte ledere – blant annet i Casablanca, Moskva, Kairo, Teheran og Jalta.

1950: Eisenhower – NATOs øverstkommanderende

Eisenhower og Lord Hastings Ismay.

Fra 1952 var Dwight D. Eisenhower (t.h.) NATOS første «supreme military commander». Lord Hastings Ismay (t.v.) var NATOs første generalsekretær (1952–57).

© Public Domain

General Dwight D. Eisenhower, senere amerikansk president, blir utpekt som NATOs første militære øverstkommanderende. I mange år fremover var stillingen som «Supreme Nato Commander» forbeholdt amerikanske firestjerners generaler.

Alle 30 NATO-land

Skulptur av NATOs logo.

NATOs logo tolket i jern av den belgiske arkitekten Raymond Huyberecht. Skulpturen står foran forsvarsalliansens hovedkvarter i Brussel. I bakgrunnen: de nåværende 30 NATO-landenes flagg.

© Shutterstock

NATO-land med år for inntreden i NATO

Siden starten har antallet medlemsland i NATO bare vokst. Utvidelsene har stort sett foregått gradvis. Her er samtlige.

1949

Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA

1952

Tyrkia og Hellas

1955

Vest-Tyskland

1982

Spania

1999

Tsjekkia, Ungarn og Polen

2004

Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Bulgaria, Romania og Slovenia

2009

Kroatia og Albania

2017

Montenegro

2020

Nord-Makedonia

1950–53: Koreakrigen – uten NATO

Etter 2. verdenskrig hadde Korea blitt delt i to okkupasjonssoner langs 38. breddegrad: Sovjetunionen administrerte det nordlige og USA det sørlige Korea.

Etter hvert som årene gikk, økte spenningen, og i 1950 bryter det ut krigshandlinger da styrker fra Nord-Korea krysser grensen til Sør-Korea.

Angrepet resulterer i en fordømmelse i FNs sikkerhetsråd, og samtidig griper USA inn i krigen på Sør-Koreas side. Sovjetunionen og Kina støtter på sin side Nord-Korea. Kina engasjerer seg også senere militært i krigen med flere hundre tusen soldater på Nord-Koreas side.

Amerikanske soldater går i land i Inchon i Sør-Korea.

Amerikanske soldater går i land i Inchon i Sør-Korea i september 1950.

© National Archives

Flere land deltar i krigen, enten med våpenhjelp eller med militære enheter.

Men én internasjonal makt glimrer med sitt fravær – NATO. Det skal ennå gå mange år før NATO inngir seg på å sende kampstyrker ut til konflikter.

Enden på Koreakrigen blir at grensen mellom de to statene gjeninnsettes ved 38. breddegrad.

1952: Hellas og Tyrkia opptas i NATO

Den første utvidelsen av NATO fant sted i 1952, da Hellas og Tyrkia ble sluppet inn i NATO-alliansen.

Tyrkia, som hadde grense til Sovjetunionen, søkte sikkerhet i forsvarsalliansen. Det samme gjorde Hellas, som ikke ville risikere å ende opp som et nøytralt land klemt inne mellom et Tyrkia i NATO og Balkanhalvøya som sto under sovjetisk innflytelse.

Striden om Vest-Tysklands opptak i NATO

Adenauer underskriver Atlanterhavspakten.

Vest-Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer (1949–63) underskriver den nordatlantiske forsvarspakten.

© Wikimedia / Bundesarchiv

Det ble splid om ett potensielt medlemsland i NATO – Vest-Tyskland.

Etter 2. verdenskrig hadde Tyskland blitt delt i en østlig og en vestlig del og tvunget til å redusere militæret drastisk.

Reelt sett var Vest-Tyskland forsvarsløst i tilfelle en væpnet konflikt med Sovjetunionen.

I 1950 drøftet NATOs medlemsland om Vest-Tyskland skulle innlemmes i alliansen, men motstand fra bl.a. Frankrike holdt landet utenfor.

I årene som fulgte begynte NATO-landene å frykte at Sovjetunionen ville utnytte den pågående Koreakrigen til å invadere Vest-Tyskland. Frankrike endret holdning, og NATO var i stand til å sette i gang et hasteopptak av landet.

1954: Sovjetunionen vil med i NATO

Sovjetunionen protesterte mot planene om å ta opp Vest-Tyskland i NATO ved å påpeke at en allianseutvidelse bidro til å destabilisere balansen i Europa.

I et forsøk på – etter eget utsagn – å garantere fred i Europa, foreslo Sovjetunionen derfor i 1954 at også Sovjetunionen skulle tas opp i NATO.

Forslaget ble raskt avvist av alliansepartnerne, som fryktet at Sovjetunionen utelukkende søkte medlemskap for å ødelegge alliansen innenfra.

23. oktober 1954: Vest-Tyskland tas opp i NATO

På vegne av Vest-Tyskland signerer forbundskansler Konrad Adenauer den nordatlantiske forsvarstraktaten i Quai d’Orsay i Paris. Dermed er Vest-Tyskland medlem av NATO.

14. mai 1955: Warszawapakten dannes

Warzawapaktens første militære og administrative leder

Warszawapaktens første ledere: marskalk Ivan Konjev, den militære øverstkommanderende (t.v.); general Aleksej Antonov, stabssjef for paktens styrker (t.h.). Begge var fra Sovjetunionen.

© Wikimedia Commons

Warszawapakten ble opprettet som svar på NATO. Åtte land undertegnet pakten i 1955. Kretsen av medlemsland ble ikke utvidet i løpet av Warszawapaktens levetid. Derimot falt noen land fra med tiden.

Alle medlemmene av Warszawapakten

Warszawapaktens logo.

Warszawapaktens logo.

© Wikimedia Commons

Warszawapakten: 1955 – 1991

1955

Warszawapakten blir opprettet med følgende medlemsland: Sovjetunionen, Albania, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, DDR, Ungarn, Polen og Romania

1960

Albania trekker seg fra Warszawapakten

1969

Romania slutter å ta aktiv del i Warszawapakten uten formelt å trekke seg.

1990

DDR trer ut av Warszawapakten.

1. juli 1991

Warszawapakten oppløses.

1956: Oppstanden i Ungarn

Det bryter ut uroligheter i Ungarn den 23. oktober i protest mot landets kommunistiske regime og Sovjetunionens dominerende innflytelse på Ungarns politikk.

Regjeringen blir veltet, og den moderate kommunisten Imre Nagy innsettes som regjeringssjef. Den 1. november kunngjør han at Ungarn ønsker å trekke seg fra Warszawapakten.

Den 4. november griper Sovjetunionen inn militært. Etter en uke med harde gatekamper i Budapest blir opprøret kvalt. Ungarn blir værende i Warszawapakten, og Imre Nagy blir henrettet.

20. januar 1961: John F. Kennedy blir president

John F. Kennedy innsettes som president i USA etter å ha beseiret Richard Nixon i presidentvalget et par måneder tidligere.

13. august 1961: Muren deler Berlin

Muren i Berlin under opppføring i 1962.

En bit av Muren i Berlin på et tidlig stadium (1962).

© Shutterstock

I østblokken het det seg offisielt at Berlinmuren ble reist som en «anti-fascistisk beskyttelsesvoll» som skulle hindre fremmede makter i å angripe arbeider- og bondestaten DDR. I virkeligheten var den rettet mot landets egen befolkning for å forhindre en masseflukt vestover.

Oktober 1962: Rakettkrisen på Cuba

Under Cubakrisen hensettes hele verden i den høyeste alarmberedskap. Begivenheten er etter alt å dømme det nærmeste NATO og Warszawapakten kommer en militær konfrontasjon.

Cubakrisen

Sovjetisk fraktskip med eskorte fra USA.

Det sovjetiske fraktskipet Anesov forlater Cuba i 1962 lastet med raketter. Skipet eskorteres av amerikanske fly og en destroyer.

© Shutterstock

Cubakrisen svekker NATOs atomforsvar

I løpet av 13 dager i oktober 1962 kom verden svært nær en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.

Krisen oppsto da et amerikansk spionfly oppdaget at ballistiske mellomdistanseraketter holdt på å bli utplassert på Cuba.

Avstanden mellom Cuba og det amerikanske fastlandet er på visse steder bare ca. 350 kilometer. Derfor ville plasseringen av rakettene gi Sovjetunionen en stor taktisk fordel. Samtidig ville utplassering av rakettene på Cuba – sett fra et sovjetisk perspektiv – også være et passende svar på de atomrakettene som USA hadde utplassert hos sine NATO-allierte i Tyrkia og Italia.

For å trappe ned krisen og unngå atomkrig ble USA og Sovjetunionen etter et par uhyre anspente uker enige om å fjerne rakettene sine fra hhv. Italia og Tyrkia – og Cuba.

Demonteringen betydde en svekkelse av NATOs atomslagkraft i Europa, men samtidig sikret avtalen USA mot et lynangrep med atomvåpen fra den kommunistiske øystaten.

22. november 1963: JFK drept i Dallas i Texas

Under et besøk i Dallas blir John F. Kennedy skutt av Lee Harvey Oswald mens han kjører gjennom byen i en bilkortesje. Visepresident Lyndon B. Johnson blir USAs nye president.

August 1964: Hendelsen i Tonkingbukta

Etter en militær konfrontasjon i Tonkingbukta i Vietnam, der to amerikanske militærfly blir skutt ned og en pilot blir tatt til fange av nordvietnameserne, gir Kongressen i USA presidenten fullmakt til å utvide USAs militære tilstedeværelse i Vietnam og møte enhver fiendtlig handling med makt.

NATO tar ikke på noe tidspunkt offisielt del i Vietnamkrigen.

November 1964: Støtte til Nord-Vietnam

Både Sovjetunionen og Kina utvider sin støtte til kommunistregimet i Nord-Vietnam med rådgivere og våpen.

Frankrike trekker seg delvis ut av NATO

Charles de Gaulle og J.F. Kennedy.

Presidentene Charles de Gaulle og J.F. Kennedy i Paris i 1961.

© Wikimedia Commons

I flere år hadde Frankrikes president Charles de Gaulle protestert mot USAs dominerende innflytelse i NATO.

I stedet mente han at USA, Storbritannia og Frankrike, som alliansens største medlemsland, burde dele makten i alliansen mer likelig. I tillegg ønsket de Gaulle at NATO skulle forsvare de franske koloniene som lå utenfor det geografiske innsatsområdet som var avtalt landene imellom.

Under de Gaulle distanserte Frankrike seg flere ganger fra NATO. I 1959 tillot ikke Frankrike lenger oppbevaring av fremmede makters atomvåpen – dvs. raketter fra USA – på fransk jord. Samme år trakk Frankrike sin middelhavsflåte ut av den felles NATO-ledelsen. I 1963 skjedde det samme for Frankrikes atlanterhavsflåte.

Fra 1966 tillot ikke Frankrike lenger NATO-baser på fransk jord. Derfor ble hovedkvarteret for militær planlegging i NATO, som tidligere hadde hatt sete i Paris, flyttet til Brussel.

Samme år forlot Frankrike også NATOs militære kommando. Frankrike ble ikke medlem av NATO på normale vilkår igjen før i 1993.

NATO har for øvrig alltid hatt to offisielle språk: engelsk og fransk.

Taperkrigene i Vietnam og Afghanistan

USA i Vietnam og Sovjetunionen i Afghanistan

Vietnamkrigen
© Shutterstock

1955–75: Vietnamkrigen

Verken NATO eller Warszawapakten var direkte involvert i Vietnamkrigen. Bare forsvarsalliansens to dynamoer – Sovjetunionen og USA – grep inn, men det gjorde de på hver sin måte.

Vietnamkrigen var en forlengelse av den indokinesiske krig fra 1955, da Frankrike kjempet for å beholde kolonistyret i regionen. Etter hvert trakk Frankrike seg ut, mens USA engasjerte seg stadig mer for å forhindre en kommunistisk maktovertakelse i Sør-Vietnam.

USA støttet styret i Sør-Vietnam. Først bare med rådgivere, senere med regulære styrker som i 1969 kom opp i over en halv million utplasserte soldater.

Sovjetunionen hjalp Nord-Vietnam økonomisk og med militært utstyr – men ikke med soldater.

Den amerikanske innsatsen kunne ikke stoppe kommunistenes fremmarsj. I 1975 ble Nord- og Sør-Vietnam gjenforent.

Afghansk jente foran stridsvogn.
© Shutterstock

1979–89: Sovjetunionens Afghanistan-krig

Vietnamkrigen ble gjentatt i Afghanistan med rollebytte. Igjen var verken Warszawapakten eller NATO direkte involvert.

Sovjetunionen marsjerte inn i Afghanistan for å hjelpe det kommunistiske regimet der. Det sovjetiske engasjementet talte på et tidspunkt over 100 000 soldater. Den islamske motstandsbevegelsen mujahedin mottok våpen fra bl.a. USA og Storbritannia, men ikke fra NATO.

Etter ti års kamp måtte Sovjetunionen trekke seg ut av Afghanistan i 1989, hvoretter makten gikk over til den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen.

1981: Spania blir med i NATO

I 1975 dør Spanias diktator Francisco Franco, og demokratiseringen av landet begynner. I 1982 blir Spania opptatt i NATO. I 1986 blir det politiske vedtaket ratifisert ved en folkeavstemning.

1985: Gorbatsjov overtar makten i Sovjetunionen

I 1985 tiltrer Mikhail Gorbatsjov som generalsekretær for Sovjetunionens kommunistiske parti (CPSU).

Han ønsker å reformere landet sitt med perestroika (omstrukturering) og glasnost (åpenhet).

Han blir en darling i Vesten, men hans bestrebelser fører til kaos i Sovjetunionen, og landene i Warszawapakten begynner å fatte beslutninger som ikke er i tråd med Moskva.

9. november 1989: Berlinmuren åpnes

På en pressekonferanse i Øst-Berlin nevner politbyråmedlemmet Günter Schabowski i forbifarten at DDR-borgere nå kan reise fritt til Vest-Tyskland.

Ved midnatt krysser de første østtyskerne grensen til Vest-Berlin. Etter dette er det ingen vei tilbake. DDR går jevnt og trutt sin undergang i møte.

Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i Reykjavik.

Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov på Reykjavik-toppmøtet i 1986.

© Shutterstock

1989 – NATO lover muntlig å holde et forent Tyskland utenfor alliansen

I 1989 innleder Sovjetunionens reformvennlige leder Mikhail Gorbatsjov forhandlinger med de vestlige seiersmaktene fra 2. verdenskrig om gjenforeningen av Tyskland.

Som en del av forhandlingene lover NATO-landene muntlig at de ikke vil utvide alliansen østover ved å innlemme det gjenforente Tyskland i alliansen.

Tyskland skal i stedet utgjøre en nøytral sone mellom de to alliansene.

Men de muntlige løftene fører aldri til en skriftlig, bindende avtale mellom NATO og Sovjetunionen.

Til slutt gir Gorbatsjov etter i forhandlingene og godkjenner at Tyskland kan bli en del av NATO.

Noen få måneder senere går Warszawapakten i oppløsning.

1990: NATOs hemmelige partisanhær

I 1990 avslører Italias statsminister Giulio Andreotti at NATO i hemmelighet har trent hemmelige paramilitære militser i de europeiske medlemslandene.

De såkalte Stay Behind-gruppene skulle fungere som veltrente og godt utrustede motstandsgrupper bak fiendens linjer dersom Vest-Europa ble erobret av Warszawapakten.

Nyheten skapte stor debatt i Italia, spesielt da det kom frem at Stay Behind-enheter hadde vært involvert i nyfascistiske terrorangrep mot kommunistiske organisasjoner under den kalde krigen.

3. oktober 1991: Tysk gjenforening

Gjenforeningen av Vest-Tyskland og DDR er en realitet, og Øst-Tyskland opphører å eksistere.

1992: NATO i krig i det tidligere Jugoslavia

Etter oppfordring fra FN patruljerer NATO-skip Adriaterhavet for å opprettholde en våpenembargo mot Serbia.

NATO tenker nytt i 90-årene

NATO-soldater i Sarajevo.

Boots-on-the-ground: Italienske NATO-soldater i aksjon i Sarajevo i Bosnia i 1996.

© Shutterstock

Etter at Sovjetunionen falt fra hverandre i 1991 og Russland ble mer vennlig innstilt overfor Vesten, stilte mange politikere i NATO-landene spørsmål om det i det hele tatt var behov for NATO lenger.

Medlemslandene valgte imidlertid å opprettholde alliansen, men nå med fornyede mål, nemlig å utføre humanitære oppdrag utenfor medlemslandenes territorium, for eksempel ved å trå til som fredsbevarende styrker i konfliktsoner og som meklere i tilspissede konflikter.

Og det var nettopp det alliansen gjorde i og med utbruddet av borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Beslutningen om å gå inn militært i Bosnia i 1995 var første gang alliansen engasjerte seg i aktive krigshandlinger.

Seks år senere, i 2001, ble artikkel 5 i NATO-traktaten aktivert for første og hittil eneste gang, etter terrorangrepene mot USA den 11. september.

NATO-styrker deltok i patruljering av amerikansk luftrom og farvann etter angrepet, og var aktivt med i okkupasjonen av Afghanistan etter den USA-ledede invasjonen av landet.

12. april 1993: NATO oppretter flyforbudssone i Bosnia

NATO går aktivt inn i borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Det offisielle formålet er å beskytte sivilbefolkningen. En flyforbudssone blir opprettet i utvalgte områder i Bosnia-Hercegovina.

I denne sammenheng kommer det ved flere anledninger til direkte konfrontasjoner mellom NATO og serbiske styrker. I februar 1994 blir fire serbiske kampfly skutt ned av NATO-ild.

Spionfly fra NATO.

NATO har sine egne overvåkningsfly. På bildet fra 2021 ses et Boeing E-3 Sentry AWACS (Airborne Warning and Control System).

© Shutterstock

1995: Massakrer og luftbombardementer

Krigen i det tidligere Jugoslavia eskalerer. Den serbiske hæren bruker FN-soldater som bombeskjold for å unngå flyangrep.

Senere i juli 1995 finner folkemordet i Srebrenica sted, Det koster mer enn 8000 bosniske muslimer livet. Fra august får NATO ytterligere fullmakter til å bombe serberne.

Desember 1995: Fredsavtalen i Daytona

Kombinasjonen av NATOs offensiv og bosniske muslimers og kroaters militære offensiv tvinger de bosniske serberne til forhandlingsbordet.

I desember 1995 inngår krigens parter en fredsavtale. Det skjer på Wright-Patterson Air Force Base ved Dayton i Ohio, med president Bill Clinton som vert.

NATOs bombekampanje i Bosnia og Serbia er kontroversiell, siden den ikke har fått støtte i FN – og fordi det viser seg umulig å hindre at mange sivile blir ofre for bombene.

Skuddhull i boligblokk i Sarajevo.

Skuddhull i boligblokk i Sarajevo.

© Shutterstock

Fra melkepulver til granater

Den 28. august 1995 hadde bosnieren Sulejman Crncalos kone dratt til Markale-markedet i Sarajevo.

«Vi hadde hørt at det var mulig å få kjøpt melkepulver der», forklarte Sulejman senere.

Den formiddagen cirka kl. 11 ble den fredelige markedsdagen brått avbrutt av lyden av granatnedslag. Sulejman styrtet ned mot markedet der hans kone befant seg.

«Noen få skritt derfra så jeg et stort rot og oppstandelse. Det var blod over det hele, det fløt i gatene. Stumper av mennesker lå spredt rundt omkring. Det lå biter av klær overalt.»

Granatangrepet drepte 43 mennesker, deriblant Sulejmans kone. Ytterligere 75 ble skadet. Ut fra vinkelen på granatnedslagene kunne det i ettertid fastslås at angrepet hadde funnet sted fra serbiskkontrollert territorium.

I de foregående årene hadde NATO forsøkt å bevare den skjøre freden i regionen ved hjelp av blokader og forhandlinger. Men nå var ikke alliansens medlemmer lenger i tvil om at bare en militær intervensjon kunne forhindre enda en massakre.

To dager etter angrepet på Markale-markedet innledet NATO-fly angrep på serbiske stillinger, og før året var omme, hadde NATO sendt titusener av soldater inn i Bosnia for å trygge freden.

For første gang i alliansens 46-årige historie hadde NATO gått til krig.

1999: NATO går til krig i Kosovo

Da det enda en gang bryter ut krig i det tidligere Jugoslavia, denne gangen i Kosovo, blir det igjen bruk for fredsbevarende styrker. Men denne gangen legger Russland ned veto i FNs sikkerhetsråd.

Derfor velger NATO-landene for første gang å gå til krig uten en FN-resolusjon i ryggen. I 78 dager bomber NATO serbiske stillinger og militære installasjoner.

12. mars 1999: Tre nye land i NATO

Den fjerde utvidelsen av NATOs skare av medlemsland finner sted. Tsjekkia, Ungarn og Polen blir opptatt i NATO. Dermed har alliansen vokst fra 16 til 19 land.

11. september 2001: Angrepet på World Trade Center

Muslimske fundamentalister utsendt og finansiert av Osama Bin Laden utfører selvmordsangrep på Twin Towers i New York og på Pentagons hovedkvarter i Washington D.C.

9/11

Ruinene av tårn 6.

Ruinene av World Trade Centers tårn 6, som var den tredje bygningen som kollapset etter at tvillingtårnene hadde sunket i grus.

© Public domain / US Navy foto

Etter angrepet på World Trade Center og Pentagon 11. september 2001 aktiveres NATO-paktens artikkel 5 for første gang.

Artikkelen påbyr alle alliansens land å komme til unnsetning i tilfelle et medlem blir utsatt for angrep.

En USA-ledet koalisjon invaderer Afghanistan og Irak og nedkjemper motstanden.

11. august 2003: NATO overtar ledelsen i Afghanistan

I 2003 overtar NATO ledelsen av de internasjonale sikkerhetsstyrkene i Afghanistan (ISAF). Dette er første gang NATO engasjerer seg militært og operativt utenfor Europa.

Hva står det i NATOs artikkel 5?

Artikkel 5 i Atlanterhavspakten gjør det klart i hvilke tilfeller medlemmene av alliansen skal komme hverandre til hjelp.

Artikkel 5 er den såkalte «musketer-eden»: en for alle – alle for en.

2004: Syv nye land opptas i NATO

Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia blir medlem av NATO.

2005: NATO sender humanitær hjelp til Afrika

Da Den afrikanske union ber NATO om hjelp til sitt fredsbevarende oppdrag i den borgerkrigsherjede Darfur-regionen i Sudan, begynner et nytt kapittel i NATOs historie.

Alliansen begynner å sende humanitær hjelp til Darfour, og senere samme år også til jordskjelvrammede Pakistan.

NATO engasjerer seg til og med i USA da orkanen Katrina rammer det sørlige USA i august 2005 og forårsaker store oversvømmelser, spesielt i New Orleans.

NATOs 13 generalsekretærer

Jens Stoltenberg

Jens Stoltenberg – NATOs nåværende generalsekretær.

© Shutterstock

I årenes løp har NATO vært ledet av 13 forskjellige generalsekretærer utnevnt blant medlemslandene.

I flere tilfeller har det vært snakk om tidligere regjeringssjefer, slik det f.eks er tilfellet med nåværende generalsekretær Jens Stoltenberg (Norge) og hans forgjenger Anders Fogh Rasmussen (Danmark).

2009: Piratjakt ved Afrikas Horn

De siste årene har NATO deltatt i flere oppdrag i Afrika.

Både humanitære og mer militære oppdrag, for eksempel i form av en bombekampanje mot Libyas Muammar Gaddafi i 2011, og ved å eskortere skip i farvannene rundt Afrikas Horn, som har vært plaget av piratvirksomhet.

Den britiske Royal Navy border mulig piratskip.

NATO bidrar til piratjakt utenfor kysten av Afrika under «task force 508».

© Flickr / Defense Imagery

Trump truer med å forlate NATO

Donald Trump ved NATO-toppmøte.

President Donald Trump taler på pressemøte under NATO-toppmøte i Brussel i Belgia i 2018.

© Shutterstock

Under sin embetsperiode fra 2017 til 2021 truet USAs president Donald Trump ved flere anledninger med å trekke USA ut av NATO.

Presidenten anklaget de andre medlemslandene for ikke å leve opp til sine forpliktelser i alliansen, bl.a. ved ikke å bruke de avtalte to prosent av landenes bruttonasjonalprodukt på sitt forsvar.

Konflikten ble i første omgang avverget, og da Trump ikke ble gjenvalgt i 2020, forsvant trusselen om en amerikansk utmelding.

«I en ny valgperiode med Trump tror jeg vi ville ha trukket oss ut av NATO», forklarte daværende sikkerhetsrådgiver for president Trump, John Bolton. «Og jeg tror Putin ventet på det», tilføyde han med henvisning til den russiske presidenten.

Krigen mellom Russland og Ukraina

2014: Russland annekterer Krimhalvøya

NATO bidro først og fremst med moralsk støtte under den første ukrainsk-russiske krig i 2014, som endte med at Russland okkuperte Krimhalvøya.

2021: NATO trekker seg ut av Afghanistan

Etter 20 års tilstedeværelse i Afghanistan trekker NATO sine styrker ut av landet og overlater landets forsvar til den afghanske hæren, som NATO har hjulpet med å trene.

Kort tid etter NATOs tilbaketrekning blir landet løpt over ende av Taliban-styrker som alliansen har forsøkt å beseire i to tiår, men uten hell.

24. februar 2022: Russland invaderer Ukraina

NATO spiller en langt større rolle forut for Russlands angrep på Ukraina i 2022 enn i den forrige ukrainsk-russiske krigen.

Før krigen hadde sterke krefter i Ukraina, deriblant president Volodymyr Zelenskyj, uttrykt et ønske om å bli med i NATO.

Det hadde virket som en rød klut i ansiktet på Putin og Russland, noe som fremgikk tydelig av Russlands NATO-fiendtlige retorikk før krigen brøt ut.

Ødelagte russiske tanks

Ukrainerne beseiret de russiske stridsvognene ved Kiev med våpen levert av NATO-land.

© Shutterstock

Etter den russiske invasjonen bidrar både NATO og de enkelte NATO-landene med både våpen og annen militær støtte til Ukraina. NATO har dessuten påtatt seg rollen som koordinator for den humanitære bistanden.

For NATO er det likevel fortsatt en proxy-war – det vil si en stedfortrederkrig hvor NATO ikke engasjerer seg direkte med militære styrker.

NATO gir selv offisielt uttrykk for at dette nettopp er i overensstemmelse med NATOs oppfatning av seg selv som en forsvarsallianse.