Naziforskere skulle forvandle Egypt til en stormakt

Fra en bunker i nærheten betrakter Egypts eneveldige president, Gamal Abdel Nasser, tilfreds rakettens himmelfart. Avfyringen er triumfen han har ventet på siden han tok makten i Egypt ti år tidligere.

Nå er det bare et spørsmål om tid før militæret hans blir sterkere enn erkefienden Israels. Den nye raketten skal sementere Egypts status som den arabiske verdens ledende militærmakt. Og malingen på den viser at Nasser har alliert seg med virkelige eksperter:

Raketten har sjakkmønster – akkurat som V2-rakettene nazistene skjøt opp i 1942 fra testanlegget i Peenemünde ved Østersjøen.

Stormakter dominerte

Det hadde ikke vært en lett oppgave for Egypt å gjennomføre en rakettoppskyting. Etter uavhengigheten i 1922 manglet landet alt, og egypterne forble avhengige av den gamle koloniherren, Storbritannia. Dette gjaldt også militæret, som britene forsynte med utstyr og rådgivere i årenes løp.

I 1947 trakk britene de siste militære rådgiverne hjem fra Kairo. Avskjeden kom svært ubeleilig for egypterne – året etter ble staten Israel grunnlagt, og en krig mellom det nye landet og de arabiske naboene brøt ut.

Krigen viste med hensynsløs tydelighet at det egyptiske militæret ikke var oppdatert. I stedet for å utslette Israel led den arabiske verden nederlag.

Ydmykelsen var nesten uutholdelig for egypterne, og på en bølge av nasjonalisme grep oberstløytnant Gamal Abdel Nasser makten i et ublodig kupp mot kong Farouk i 1952.

På dette tidspunktet var den kalde krigens grenser ennå ikke trukket i Midtøsten. Både øst og vest forsøkte å vinne egypternes gunst ved å levere maskiner, mat og ikke minst våpen.

Nasser spilte på begge hestene i sine første regjeringsår, men strategien fungerte bare så lenge stormaktene spilte med:

I 1955 stanset britene tilførselen av Vampyre-jagerfly i protest mot at Egypt også tok imot hjelp fra Sovjetunionen. Og russerne hadde på sin side problemer med å levere reservedeler til Egypts MiG-15-jagerfly.

Ergerlig over igjen å være i stormaktenes vold tok Nasser en skjebnesvanger avgjørelse. Han ville opprette et egyptisk militær som hadde egyptisk-fremstilte jagerfly og missiler.

Egypterne selv hadde ingen eksperter på dette feltet. Nasser måtte verve nødvendig hjelp i utlandet, og han rettet blikket mot Europa.

Krigsfanger bygget fly til fienden

Tidspunktet kunne ikke være bedre, for akkurat i disse årene så hundrevis av nazitidens forskere og ingeniører seg om etter jobb.

Etter andre verdenskrig hadde de allierte seierherrene tatt nazistenes våpeneksperter til fange, slik at de kunne bidra i militære utviklingsprosjekter i Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike.

I løpet av 1950-årene hadde forskerne sonet straffen og fått lov til å reise hjem, men mange av dem kunne ikke finne seg til rette i det demokratiske Vest-Tyskland. Oppgavene i den sivile industrien interesserte dem egentlig ikke, og på arbeidsplassene fikk mange en kald skulder på grunn av sin nazistiske fortid.

Frem til 1945 hadde Hitlers eksperter stått for banebrytende oppfinnelser – for eksempel raketter og jetfly – og nå lengtet de etter å fortsette arbeidet. Nasser tilbød den muligheten.

«Flyfabrikk i Nord-Afrika søker spesialister», lød overskriften i tyske stillingsannonser sommeren 1958. Søkere ble oppfordret til å skrive til en postboks i Zürich i Sveits.

Bak annonsen sto Hassan Sayed Kamil, som var direktør for to selskaper: handelsselskapet Meco og MTP-AG, som angivelig produserte maskiner, turbiner og pumper.

Den respektable direktør Kamil bodde i Zürich, hadde sveitsisk statsborgerskap og var gift med hertuginne Helene av Mecklenburg. I virkeligheten var han ansatt av Egypts forsvarsdepartement for å skaffe teknologi og materialer som en internasjonal handelsembargo hindret egypterne i å kjøpe.

Stillingsannonsene ble en suksess. Hassan Sayed Kamil måtte ikke vente lenge før de første søkerne meldte seg. Blant dem var østerrikeren Ferdinand Brandner.

Under krigen hadde han vært SS-offiser og jobbet med utvikling av flymotorer hos Junkers. Våren 1945 forsøkte Brandner og kollegene hans å flykte fra fabrikken i Dessau, men de ble tatt til fange av Den røde armé.

De sovjetiske soldatene rev Junkers-fabrikken og bygget den opp igjen stein for stein i Kujbysjev ved Volga-elven. Deretter ble Brandner og kollegene satt i arbeid. Prisen for deres frihet var å bygge en ny motor.

Under Brandners ledelse utviklet de tilfangetatte ingeniørene en turbopropmotor for bombeflyet Tupolev Tu-95. Den kunne fly 925 km/t, hadde en rekkevidde på 15 000 km og overgikk alt Vesten kunne prestere på den tiden.

I 1953 vendte Brandner hjem til Østerrike. Her fikk han flere ledende stillinger uten å slå seg til ro.

Messerschmitt fulgte Brandner

Brandner skrev derfor til Kamil, som inviterte ham til Kairo. Da Brandner ankom Kairo for de første samtalene i begynnelsen av 1960, lot han seg smigre av stjernebehandlingen på det fornemme Shepheard’s Hotel.

«Klimaanlegget nynnet lavt og ga en behagelig romtemperatur. På bordet sto rødgule roser og en skål med nydelig frukt. Det var en start som gjorde inntrykk», skrev Brandner i sine memoarer.

Østerrikeren signerte en femårskontrakt som gjorde ham til sjef for fornyelsesprogrammet for det egyptiske luftforsvaret.

I Zürich nøyde ikke Kamil seg med å vente på søknader. Han headhuntet målrettet forskere og ingeniører ved Vest-Tysklands og Østerrikes ledende bedrifter og utdanningsinstitusjoner.

Samtidig kom han i kontakt med Willy Messerschmitt – tyskernes legendariske flykonstruktør, som blant annet sto bak jetflyet Me 262.

Etter krigen hadde Messerschmitt sonet to år i fengsel for å ha brukt slavearbeidere i fabrikkene sine. Etter løslatelsen hindret demilitariseringen av Vest-Tyskland ham i å bygge krigsfly – i stedet måtte selskapet nå produsere symaskiner og mopedbiler (en minibil med plass til to personer).

Restriksjonene fikk Messerschmitt til å tilby sine tjenester til den spanske diktatoren Francisco Franco. I Spania sto Messerschmitt bak utviklingen av jetflyet HA-200, og da muligheten bød seg, inngikk han også en avtale med Nasser. Med seg hadde flykonstruktøren tegningene til et lite, ultrahurtig jagerfly, HA-300.

Arbeidet starter

Sommeren 1960 var rundt 200 tyske og østerrikske ingeniører ansatt i Nassers våpenindustri. Brandner og kollegene hans på flyprosjektet holdt til i militærfabrikkene nr. 36 og nr. 135 i Helwan – omtrent en halvtimes kjøretur fra hovedstaden Kairo.

Konstruktørene fikk nok å gjøre. Messerschmitts HA-300 skulle opprinnelig ha hatt en britisk jetmotor – en Bristol Orpheus – men britene ville ikke selge til Nasser. Derfor måtte de tyske og østerrikske ingeniørene, med Brandner i spissen, begynne å konstruere en ny motor fra bunnen av.

Samtidig jobbet andre ingeniører med å bygge raketter i militærfabrikk nr. 333 i Kairo-forstaden Heliopolis like ved Nassers residens.

Blant de ledende medarbeiderne var Wolfgang Pilz og Eugen Sänger, som hadde vært fremtredende rakettforskere ved Wernher von Braun i Peenemünde.

Etter krigen kom de i fangenskap i henholdsvis Frankrike og England. Pilz var drivkraften bak utviklingen av den franske Véronique-raketten – en videreutvikling av den tyske V2-raketten.

Kamil tok kontakt med de to forskerne mens de arbeidet ved Stuttgart forskningsinstitutt – en ledende utdanningsinstitusjon innen jetturbiner og flyteknologi. I Egypt ble det deres oppgave å konstruere raketter som kunne treffe mål med stor presisjon på lang avstand.

Messerschmitt leverte designet til Nassers jagerfly

På det meste omfattet forskernes eksilmiljø ca. 500 tyskere og østerrikere. Mange av dem hadde tatt med seg familien sin, og synet av blonde barn i Kairos gatebilde ble ganske vanlig.

Familiene levde en behagelig tilværelse som de færreste egyptere kunne forestille seg. Ekspertene fikk en månedslønn på rundt 140 000–190 000 nåtidskroner – og bodde i luksusleiligheter eller villaer.

Og for prosjektlederne var luksusen enda villere: Brandners bolig fylte hele niende etasje i et nybygget høyhus i det fasjonable Zamalek-distriktet på en øy midt i Nilen. Nubiske tjenere vartet opp familien.

Forskernes barn ble sendt på byens tysk-evangeliske skole, og foreldrene kunne fritt dyrke sitt hjemlands skikker – blant annet ved å få fløyet inn delikatesser fra Tyskland. På denne måten kunne Brandner arrangere et ekte rhinlandsk karneval på Hilton Hotel i Kairo, hvor ølet fløt i strie strømmer.

Tyskerne og østerrikerne tilbrakte fritiden på barer og i countryklubber – eller tok familien med på oppdagelsesturer i de eksotiske omgivelsene.

«Uforglemmelige var nettene i et telt ved Rødehavet med sitt ensomme korallrev. Med snorkel og dykkerdrakt utforsket vi den vakre undervannsverdenen», fortalte Brandner.

Nasser hyret Hitlers eksperter

Israel kom Egypt i forkjøpet

Etter et års tid begynte president Nasser å bli utålmodig. Han ville se resultater. Det hele toppet seg da Israel om morgenen 6. juli 1961 prøveoppskjøt raketten «Shavit 2».

Shavitten – hebraisk for komet – var ikke svært avansert. I motsetning til hva 2-tallet indikerte, hadde raketten heller ingen forgjenger. Tallet var lagt til for å gjøre egypterne nervøse; planen lyktes.

En opprevet Nasser kalte en av sjefsingeniørene på rakettprogrammet, Eugen Sänger, inn på kontoret sitt slik at de sammen kunne studere bildene av Israels innovasjon. Sänger sa at så vidt han kunne forstå, kunne raketten ennå ikke brukes til militære formål.

Nassers bekymring skyldtes imidlertid ikke bare rakettoppskytingen. Han mistenkte at oppskytingen var et hint om at Israels etterretningstjeneste Mossad hadde fått nyss om de egyptiske utviklingsprosjektene.

Mistanken var riktig. Selv om israelerne ikke kjente til detaljene om Nassers jagerfly og raketter, visste Mossad at noe var på gang – og at tyske og østerrikske forskere var en del av planen. Den israelske regjeringen begynte da også snart å presse Vest-Tyskland for å få landet til å beordre eksiltyskerne hjem.

De to landene hadde ennå ikke inngått diplomatiske forbindelser, så protesten ble fremført fra talerstolen i det israelske parlamentet, Knesset.

«De overlevende fra de tyske dødsleirene vil ikke forholde seg passivt til om tyske nynazister i den egyptiske diktatorens tjeneste forbereder Israels tilintetgjørelse», sa arbeidsminister Yigal Allon.

Utenriksminister Golda Meir oppfordret vesttyskerne til å hente de tyske ekspertene hjem ved hjelp av en særlov.

I Bonn svarte regjeringen i utgangspunktet forbeholdent, men Hitlers og nazistenes krigsforbrytelser hang som en tung sky over den nye staten. Etter et ministermøte i oktober 1961 lot myndighetene eksiltyskerne som var tilknyttet forskningsinstituttet i Stuttgart, få vite at de ikke lenger var velkomne på sin gamle arbeidsplass.

Selv om medarbeiderne hadde reist til Kairo med regjeringens vitende, het det i regjeringens kunngjøring at «samarbeidet med Egypt er egenrådig, politisk uklokt og langt utenfor rimelighetens grenser».

Meldingen fikk Eugen Sänger til å forlate Egypt umiddelbart. Han unnlot imidlertid ikke å fortelle om motivasjonen sin for å gå inn i Nassers tjeneste i et intervju med den britiske avisen The Times:

«For meg og mine kolleger var det ingen praktisk mulighet for rakettforskning i Vest-Tyskland.»

Av den grunn valgte mange av tyskerne å trosse den vesttyske regjeringen og bli hos Nasser.

Missiltesten gikk etter planen

Den 21. juli 1962 gikk de første egyptiske rakettene – fire i alt – til værs for øynene på de måpende utenlandske journalistene i det uttørkede elveleiet Wadi Natrun.

«Egypt har nå trådt inn i missilalderen og inntar dermed en plass blant verdens fremste innen utvikling av missilteknologi», erklærte studioverten i den egyptiske statsradioen like etterpå.

To dager senere ble rakettene «Al Kahir» (Erobreren på arabisk) og «Al Safir» (Seierherren) kjørt gjennom Kairo under en storstilt militærparade som skulle markere tiårsjubileet for president Nassers maktovertakelse.

Rakettparaden vakte bestyrtelse i Israel. Mossad var riktignok klar over hva de tyske og østerrikske forskerne arbeidet med, men ingen hadde regnet med at rakettene hadde kommet lenger enn til tegnebrettet.

Nasser gjorde ingenting for å berolige israelerne.

Da en reporter spurte hvor langt rakettene kunne nå, svarte han kontant at de hadde en rekkevidde på 400 km – at de kunne nå alt «sør for Beirut». Eller med andre ord: hele Israel.

I et annet intervju var Nasser enda mer direkte:

«Jeg ønsker at verden skal vite at vi ikke vil la Palestina være i hendene på Israel.»

Mossad gikk til aksjon

Mindre enn en måned senere, 16. august 1962, viste Mossad-sjef Isser Harel et dokument fra den egyptiske sikkerhetstjenesten til regjeringssjefen. Dokumentet, som var gitt videre av to medarbeidere i Kamils selskaper i Sveits, inneholdt en liste over materialer som Kamil måtte skaffe for å produsere 900 missiler.

Mossad konkluderte med at det bare var én måte å avverge katastrofen på: Nassers forskere måtte stoppes. «Operasjon Damokles» ble satt i verk.

I den harmløse enden av etterretningstjenestens midler lå anonyme trusselbrev til ekspertenes familier. De ble oppfordret til å overtale sine ektemenn og fedre til å reise hjem igjen, ellers …

Andre slapp ikke unna med et brev.

Den 7. juli 1962 hadde direktør Kamil chartret et privatfly til seg selv og sin kone, hertuginne Helene, som skulle hjem fra ferieøya Sild i Nordsjøen. På kort varsel måtte han avlyse turen, så hertuginne Helene fløy alene. Flyet styrtet, og hertuginnen omkom. Om det var en ulykke – eller om det var Mossad som sto bak – har aldri blitt oppklart.

Like gåtefull er Heinz Krugs forsvinning. Hans oppgave var å skaffe materialene som rakettprosjektet trengte. Den 11. september 1962 ble han innkalt til et møte i München og har aldri blitt sett siden.

I slutten av november fikk en av fabrikkene i Helwan en pakke sendt fra Hamburg. Da pakken ble åpnet, eksploderte en bombe som tok livet av fem egyptiske arbeidere.

Den 20. februar 1963 ble det skutt mot rakettforsker Hans Kleinwächter i Lörach i Vest-Tyskland mens han satt i bilen sin. Kleinwächter ble skutt gjennom frontruten, men slapp uskadet fra attentatet da kulen ble bremset av ruten og stoppet av det tykke ullskjerfet hans.

Forskere ble beskyldt for jødehat

Like etter begikk Mossad en feil. Den 2. mars 1963 oppsøkte to agenter den 25 år gamle Heidi Goercke, datter av rakettforsker professor Paul Goercke, og hennes 21 år gamle lillebror, Hans, på et hotell i Basel. De fortalte at hele familien ville være i fare hvis faren deres ikke forlot Egypt umiddelbart.

Dessverre for israelerne hadde det sveitsiske politiet i lengre tid etterforsket Mossads attentater. Politiet overvåket møtet, og agentene ble deretter arrestert og siktet for truslene. Saken kom for retten i Sveits tre måneder senere, og avsløringene om Mossads metoder vakte bestyrtelse i Vesten.

Forargelsen fikk imidlertid aldri full effekt. Den kalde krigens logikk førte nå til at USA betraktet Israel som Vestens forpost i Midtøsten. Da Israel samtidig antydet at Nassers eksperter ikke bare var ute etter penger, men også fant tilfredsstillelse i å lage våpen som kunne utslette den jødiske staten, vant israelerne internasjonal sympati.

Med verdenssamfunnets vrede rettet mot seg – og av frykt for sitt liv – begynte de tyske og østerrikske forskerne å forlate Egypt én etter én. Ved utgangen av 1963 hadde de fleste reist hjem.

Forskernes avgang betydde slutten på Nassers rakettprogram. Egypterne måtte også oppgi planene for jetjageren. Bare tre eksempler av Brandner og Messerschmitts HA-300 var blitt bygget da arbeidet til slutt ble innstilt i 1969.

Nasser var fra da av tvunget til å kjøpe våpen fra Sovjetunionen, og drømmen hans om uavhengighet fra stormaktene var over.

Brandner ble i Egypt til den bitre slutt. Først i august 1969 tok han avskjed med sine nubiske tjenere for å gå om bord på skipet Syria med kurs mot Europa.

I sine memoarer, utgitt i 1973, får Brandner luftet sin bitterhet over å måtte gi opp «et verk som vi hadde bygget opp med alle våre krefter som innsats. Oppgaven var unik, og slik vil det være for alltid. Dens like finnes ikke».

Etterskrift: I 2018 sto to pensjonerte Mossad-folk frem og fortalte på tysk TV at de hadde vært med på å bortføre rakettprosjektets innkjøper Heinz Krug fra München og kjøre ham til Marseille. Her ble han under bedøvelse båret om bord på et skip og seilt til Israel. Krug ble angivelig avhørt og torturert i flere måneder før han ble henrettet og dumpet i Middelhavet, fortalte agentene. Krugs barn har bedt staten Israel om en forklaring. Mossad-agentene kalte henrettelsen «en skam».