Russisk spion ydmyket KGB

Kulturliv omvender KGB-agenten

Gordijevskijs vei til toppen av den kalde krigens spionverden gikk via København, der KGB-mannen ble utstasjonert i 1966, på rezidenturaen, KGBs avdeling på ambassaden.

Med sine funklende restauranter, bugnende biblioteker og et vell av klassiske konserter slo Danmarks hovedstad beina vekk under Gordijevskij.

Her kunne han dyrke sin lidenskap, komponistene Bach og Händel, begge fordømt som reaksjonære av sensuren i russerens hjemland.

Møtet med skandinavisk demokrati og velstand overbeviste gradvis KGB-mannen om at hjemlandets forsteinede kommunisme var feilslått.

Under et midlertidig opphold hjemme i Moskva ble han bare mer desillusjonert: Byen var som en grå tvangsleir mot friheten i København.

Spesielt vemmelig var den svulstige musaken som fløt ut av høyttalere overalt i Sovjetunionens regjeringsby.

Men de to hovedstedene hadde noe felles: Det myldret av spioner begge steder.

Foruten KGB hadde den engelske, amerikanske og franske etterretningstjenesten agenter postert i København – de fleste var kjent av den danske etterretningen PET.

Britenes MI6 hadde fått ferten av Gordijevskijs anti-sovjetiske innstilling, og sammen med PET satte de ham stevne.

En kveld i november 1974 rekrutterte MI6 sin mest verdifulle dobbeltspion under den kalde krigen på en dunkel bar i utkanten av København.

Venn sender Oleg til London

Vesten hadde så godt som ingen dype spioner i KGB, og Oleg fikk høyeste prioritet hos MI6.

Men i 1978 løp Gordijevskijs utstasjonering i København ut, og han dro hjem til Moskva.

I fire år hørte MI6 ikke en lyd fra sin mann, og de anså ham for tapt. Men så fikk den britiske sikkerhetstjenesten en søknad om diplomatvisum for en russer.

En liten krets av offiserer i MI6 og innenrikstjenesten MI5 nikket gjenkjennende til navnet.

I Moskva var Gordijevskijs kollega fra København, Nikolaj Gribin, blitt sjef for KGBs britiske seksjon. Gribin hadde anbefalt sin gamle kamerat Oleg til en ledig stilling i London.

Dermed kom MI6s hemmelige spion tilbake til Vesten i 1982.

Spionen møter MI6-sjef

I London gir MI6 Gordijevskij kodenavnet NOCTON. Hans kontakt er lederen av MI6s sovjetiske avdeling, James Spooner, som snakker flytende russisk.

Spooner står klar straks Gordijevskij tar kontakt med MI6 via et telefonnummer han har hatt med seg fra København. I en leilighet i kvartalet Bayswater i London innleder de to ukentlige møter.

Noe av det første Oleg legger på bordet er at den britiske opposisjonslederen – og Labours formann – Michael Foot skal ha samarbeidet med KGB og utgitt kommunistisk propaganda utarbeidet i Russland.

Men Foot taper valget for Margaret Thatcher i 1983, og Spooner bringer ikke opplysningen videre.

Oleg forteller også at KGB-agentene i London primært skal rekruttere politikere på venstrefløyen og andre kontakter som kan brukes til å spionere for Sovjetunionen.

Men de har bare en håndfull “rekrutterte agenter” og ca. dobbelt så mange “fortrolige kontakter” – et ganske magert utbytte.

Ut fra møtene med Gordijevskij i Bayswater skriver Spooner rapporter som blir delt med avdelinger i MI6 og MI5 som har bruk for opplysningene.

For å hjelpe Gordijevskij med å gjøre karriere i KGB forer MI6 ham dessuten med harmløs viten om vestlige politikere som han kan gi videre til KGB.

Britene sørger også for at han møter parlamentsmedlemmer uten altfor høy status – møter som han kan skrive rapporter til KGB om og som får ham til å se dyktig og troverdig ut i sjefenes øyne.

Strategien gir bonus, for Gordijevskij blir forfremmet til leder av KGBs politiske avdeling.

Hans nye posisjon gir ham tilgang til dokumenter fra KGBs andre avdelinger – som for eksempel kontraspionasjeenheten og avdelingen for illegale KGB-agenter, de som opererer under falsk identitet og ligner umiskjennelig på vanlige britiske borgere.

Det er nytt for MI5 at det eksisterer en gruppe “illegale” agenter, og Gordijevskij forsyner dem med alt han snapper opp av opplysninger om dem.

Alle instrukser fra Moskva kommer via diplomatpost som ikke må åpnes av noen myndighet under flytransporten.

Som regel fotograferer Oleg selv papirene, men andre ganger smugler han hele sendinger ut i sin attachéveske.

Deretter drar han til leiligheten i Bayswater, der en MI6-sekretær avfotograferer innholdet fort og effektivt.

Papirene er viktige, men Gordijevskijs glimrende hukommelse er et like stort aktivum.

Russeren har en utrolig evne til å fange opp telefonsamtaler og hverdagsprat på rezidenturaen, og takket være hans minutiøse gjennomgang av disse samtalene får britene gradvis en dypere og mer korrekt innsikt i fienden bak jernteppet – en innsikt som MI6 beslutter å innvie landets statsminister i.

Margaret Thatcher får straks den største respekt og beundring for den idealistiske russeren.

Hun forstår hans verdi og den personlige risikoen han løper for hennes lands skyld, for KGB straffer forræderi med døden.

Brite forråder dobbeltspionen

Gordijevskijs sjef på KGBs rezidentura i London er Arkadij Vasiljevitsj Guk. Sjefen er vennlig innstilt overfor sin nye medarbeider, men Guks instinkt sier ham likevel at det er noe underlig ved Oleg.

Hans nestkommanderende, Igor Titov, er enig: Gordijevskij drikker ikke, og resultatene hans er misunnelsesverdig gode.

Men når den mistenksomme Titov begynner å holde litt for nøye oppsyn med Gordijevskij, kaster britene ham ut av landet med den begrunnelse at han er mistenkt for spionasje.

Trusselen fra Titov er dermed avverget, men en morgen i april 1983 skyver noen et brev inn under hoveddøren til Guks private leilighet.

Avsenderen kaller seg “Koba” – et av Stalins tilnavn – og bak det skjuler det seg en fallert og misunnelig MI5-agent ved navn Michael Bettaney. Han er en av de få som kjenner Gordijevskijs hemmelighet.

I brevet tilbyr Koba den virkelige forklaringen på Titovs utvisning. Guk er skeptisk. Han anser brevet for å være en felle og velger å ignorere det.

I juli skyver Koba så et nytt brev inn under Guks dør. Konvolutten inneholder fotokopier av to MI5-dokumenter som viser den fulle rangorden for samtlige KGB-agenter i London, deriblant de korrekte navnene på alle 23 ansatte på rezidenturaen.

Guks interesse er vakt.

“Vil du se noe helt eksepsjonelt?” spør han den intelligente Gordijevskij.

Han vil gjerne høre hans mening.

Akutt svimmelhet rammer dobbelt-agenten.

Han gjenkjenner sine egne informasjoner. Han støtter Guk i at det høyst sannsynlig er en felle og haster ut for å kontakte MI6 via den hemmelige, direkte telefonlinjen som tjenesten har satt opp bare til ham.

NOCTON-teamet er rystet, men ingen får panikk. En klappjakt på Koba settes i gang.

MI6s spion får toppjobb i London

Antall personer som kjenner til Gordijevskijs arbeid som dobbeltagent er sterkt begrenset. MI6 og MI5 finner derfor fort frem til den forsmådde Bettaney, og han blir arrestert i september 1983.

Saken mot ham forberedes nøye, og i 1984 blir Bettaney, alias Koba, stilt for en domstol – anklaget for å ha tilbudt fortrolig informasjon til KGB.

Han dømmes til 23 års fengsel og dras gjennom sølen da de engelske tabloidavisene klasker opp store bilder av forræderen på forsidene under rettssaken.

Avisene trykker også uklare bilder av KGB-mannen som avslo forræderens tilbud.

Guks dager som KGB-leder i London er derfor talte, og hjemme i Moskva har han ingen høy stjerne.

Brevet med listen over KGB-ansatte i London tyder på at det er en muldvarp på rezidenturaen i den britiske hovedstaden, men Guk har kastet bort en gyllen mulighet til å avsløre forræderen – en utilgivelig feil i Kremls øyne.

I London er stillingen som leder av rezidenturaen nå ledig. Til tross for at det internt i KGB svirrer rykter om en muldvarp i London, søker Gordijevskij på stillingen.

Ennå er det ingen beviser som peker mot ham, og gevinsten er tilgang til KGBs største hemmeligheter. Hans rival til posten er rezidenturaens sjef for kontraspionasje, Leonid Nikitenko.

I sitt stille sinn aner Nikitenko at Gordijevskij er muldvarpen, men han mangler bevis.

Beleilig for Gordijevskij løper motstanderens tre år lange utstasjonering også snart ut, og mens Nikitenko kjemper hardt for å få engasjementet forlenget, blir han overskygget av konkurrenten.

Gordijevskij utnytter at London får besøk av Sovjetunionens neste leder, Mikhail Gorbatsjov, den 15. desember 1984.

Med hjelp fra MI6 leverer Gordijevskij detaljert informasjon om britisk politikk og aktuelle saker – blant annet gruvearbeiderstreiken.

Takket være Oleg er Gorbatsjov rustet til fingerspissene under møtet med Margaret Thatcher.

Dørlås varsler dobbeltagenten

KGB i Moskva er imponert, og i april 1985 gir de Gordijevskij sjefsstillingen på rezidenturaen. MI6 er i ekstase. Gordijevskijs forfremmelse overgår deres villeste fantasi.

Men den 16. mai tikker et illevarslende telegram plutselig inn: Gordijevskij kalles hjem til Moskva med 48 timers varsel. Den 18. mai 1985 går Gordijevskij om bord i et Aeroflot-fly med kurs for Moskva.

Det spionen ikke aner, er at en CIA-agent ved navn Aldrich Ames allerede i april har satt seg i forbindelse med KGBs rezidentura i Washington.

Ames har tilbudt informasjon om høyt plasserte russiske agenter som spionerer mot KGB. Og Ames kjenner Gordijevskijs identitet.

Han har selv avdekket den britiske dobbeltagenten for sine foresatte i CIA, som ville vite hvor britene fikk sin informasjon om forhold i Sovjetunionen fra.

Men da Gordijevskij lander på Sjeremetevo-flyplassen tre dager senere, har Ames antakelig ennå ikke gitt KGB listen sin. Gordijevskij frykter likevel at han har blitt avslørt.

Han går raskt gjennom flyplassen og ut til en taxi som kjører ham gjennom hovedstadens grå gater til familiens leilighet på Leninskij Prospekt.

Dobbeltspionen tar det som et godt tegn at han ikke har blitt bedøvet og bortført på flyplassen.

Beroliget tar han heisen opp til 9. etasje. Men ved inngangen til leiligheten blir Gordijevskij stående som forsteinet.

Døren har tre låser. Den ene er en gammel sak som han ikke engang har nøkkel til og aldri bruker.

Nå er den låst. I halvmørket i oppgangen bryter kaldsvetten frem på Gordijevskijs panne. Hans egen dødsens farlige organisasjon har vært i leiligheten.

Han vet at KGB vil avlytte og overvåke ham dag og natt fra nå av.

De neste ukene blir et våkent mareritt for Gordijevskij. Angsten for å bli likvidert har grepet ham, og han begynner å røyke og drikke store mengder ren vodka. Han får ikke sove om nettene.

Serum skal avsløre forræderiet

Hver dag går han av sted til kontoret. Der venter han på å bli innkalt til møte med toppsjefene i KGB.

Da telefonen endelig ringer den 27. mai, er det sjefen for KGBs avdeling for kontraspionasje – ukraineren Viktor Grusjko: “Det er to karer som gjerne vil snakke med deg om en agentsak i Storbritannia”.

Øyeblikket etter står Grusjko i døren. Med dunkende hjerte lar Gordijevskij seg føre ut av bygningen og inn i en bil. Etter en halv times kjøretur stopper sjåføren ved et inngjerdet hus.

I et stort rom med sparsom, men elegant møblering venter to menn – KGB-generaler med forhør som spesialitet.

Etter å ha satt seg i en myk lenestol tryller Grusjko frem en flaske. “Armensk brandy”, forklarer ukraineren muntert og skjenker i til alle.

Oleg tømmer flere glass, og etter hvert kan han merke alkoholens virkning – rommet snurrer rundt, og alt glir sammen for øynene på ham.

Det overrasker Oleg at han reagerer så hardt – han har tross alt drukket tett i ukevis nå og burde ha bygget opp en anselig toleranse.

Plutselig går sannheten opp for ham: Grusjko har hatt et sannhetsserum i glasset! Kort etter begynner anklagene å hagle ned over Oleg fra de to spesialistene:

“Vi vet at du er britisk agent. Vi har ugjendrivelige beviser – tilstå!”

Kvalmen overvelder den svettende Gordijevskij. Han snubler ut på badet og kaster opp i badekaret.

I timene som følger glir han inn og ut av bevissthet.

Men mot alle odds lykkes det ham å benekte mistankene og bevisene som KGB har puslet sammen mot ham – sannsynligvis på bakgrunn av de opplysningene de har fått av Ames.

Før Gordijevskij besvimer for siste gang setter han desperat inn et spark på riktig sted:

“Dere er ikke noe bedre enn Stalins bødler. De hentet uskyldige mennesker om natten og myrdet dem.”

Kone og barn etterlates i hjemlandet

Hentydningen til diktatorens blodige utrenskninger i 1930-årene blir redningen for Oleg, for KGB-agentene er ærekjære.

Ingen skal komme og si at de likviderer folk uten at de har orden på bevisene. Og de er helt sikre på at Oleg kommer til å knekke. Tid er noe de har mer enn nok av. Ingen skal få unnslippe KGBs klør.

Det at familien hans nå er innenfor jernteppet, strammer bare løkken om halsen på den forpinte spionen. Han har aldri fortalt kona Leila om sitt dobbeltliv, for innerst inne frykter han at hun vil angi ham.

“Det er en konspirasjon mot meg,” lyver han for sin urolige kone – “folk er misunnelige fordi jeg har blitt forfremmet. Men jeg er uskyldig, tro ikke på noe du hører om meg.”

Gordijevskij elsker sin kone, og beslutningen om å flykte uten henne er den vanskeligste han noen gang har tatt.

I sin desperate sinnstilstand sender han Leila og døtrene på sommerferie til sviger-farens datsja (landsted) i Aserbajdsjan den 16. juli – vel vitende om at han kanskje aldri får se dem igjen.

Så drar han hjem til den tomme leiligheten, finner frem en grå kaskett og en plastikkpose fra supermarkedet Safeway før han går og stiller seg foran brødbutikken på Kutuzovskij Prospekt.

Hans tilsynekomst følges av et dobbeltkryptert telegram fra de britiske agentene i Moskva til MI6 i London natten til den 17. juli: “PIMLICO innledet. Massiv overvåkning. Hjemkallelse underveis”.

Britenes dyrebare spion skal hentes ut, men det MI6 ikke vet, er at han er alene.

De forbereder derfor å bringe hele familien ut. Fluktplanen – med kodenavnet “PIMLICO” – går gjennom Finland, og MI6 i Helsingfors alarmeres.

Landets flyplasser overvåkes av russerne, så familien kan ikke flys ut. To biler skal i stedet transportere familien over grensen til Finland.

Fluktplanen iverksettes

MI6-agentene i Moskva trenger en dekkhistorie, og det utspiller seg et skuespill til ære for den alltid lyttende sovjetiske etterretningen.

Arthur Gees kone Rachel simulerer ryggsmerter, og paret beslutter å konsultere en spesialist i Helsingfors. Hennes gode venninne Caroline synes synd på henne:

“Hvorfor drar vi ikke sammen med dere og får en weekend i Helsingfors ut av det?” sier hun høyt til KGBs skjulte ører i veggen.

Derfor forbereder også Caroline og mannen hennes, Roy Ascot, som er sjef for MI6-gruppen i Moskva, en weekendtur til den finske hovedstaden.

Vestlige diplomater i Moskva drar ofte på handletur til Finland, og ingen i KGB fatter mistanke da Ascot henvender seg til KGBs spesielle bilverksted som må sette de nødvendige diplomatskiltene på hans Saab og Gees Ford Sierra.

Om ettermiddagen fredag den 19. juli 1985 er bilene klare, og med tomme bagasjerom ruller de fire MI6-folkene ut av Moskva med den sedvanlige halen av KGB-folk i Lada etter seg.

Militæret hjelper

Gordijevskij skal plukkes opp på en rasteplass i skogen utenfor Vyborg ved finskegrensen.

På den fastsatte dagen – knappe tre døgn etter signalet ved brødbutikken – forlater han leiligheten kl. 16.00, løper gjennom en park og går ned i Moskvas dype metro.

I den neste timen går Gordijevskij inn og ut av tog i motsatte retninger, tar rulletrappen opp til over-flaten, krysser gjennom gater og smug og gjemmer seg i inngangspartiet på en skole før han igjen lister seg ned i metrodypet.

Først da han vet med sikkerhet at han har ristet av seg KGBs team av overvåkere, går han om bord på metrolinje 1 til Leningrad-stasjonen i Moskva.

Her skifter han til et nattog mot Zelenogorsk, som ligger 50 kilometer sørøst for finskegrensen. Ved ankomsten skal han skifte til en buss mot Vyborg.

Gordijevskij forflytter seg frem mot den avtalte rasteplassen ved kilometerstein 338 på veien mot Vyborg med tog og buss. Samtidig nærmer MI6-folkene seg oppsamlingsstedet i bilene sine.

De har kjørt hele natten uten pause, men halen av KGB-agenter har likevel fulgt trofast etter. For å kunne plukke opp Gordijevskij usett er britene nødt til å riste av seg denne kortesjen.

Det byr seg en perfekt anledning bare få kilometer fra møtestedet, da en russisk militærkonvoi på vei til en grenseøvelse plutselig blokkerer veien.

Prosesjonen av MI6- og KGB-biler må pent stoppe og vente mens militærkjøretøyene krysser veien.

Da bakenden av konvoien har passert, tråkker britene straks gassen i bånn i sine sterke, vestlige biler og suser av sted gjennom nattemørket.

Som de har håpet klarer ikke KGBs dårligere Ladaer å henge med, og russerne blir liggende etter.

Straks de er fremme ved rasteplassen kjører Gee og Ascot bilene sine i dekning bak trærne som omgir plassen.

Ute på veien skramler fire Ladaer kort tid etter forbi i høyeste gir.

Fra den myrlendte skogen reiser en gjørmete skikkelse seg: Oleg Gordijevskij. Et øyeblikk står alt stille.

Så åpner Gee bagasjerommet på bilen sin, og kort etter ligger den skitne spionen skjult nede i mørket.

Gjennom metallskroget siver klassisk musikk fra bilens kassettspiller noen timer senere inn i Olegs ører: Komponisten Sibelius’ verk Finlandia.

Halvveis ved bevissthet forstår Gordijevskij at de er i Finland. Han har mot alle odds unnsluppet KGB.