En øredøvende eksplosjon varsler om angrepet på Afghanistans presidentpalass i utkanten av hovedstaden Kabul. Eksplosjonen etterfølges av endeløse maskingeværsalver.
Afghanistans kommunistiske president, Hafizulla Amin, gir adjutanten sin ordre om å tilkalle hjelp fra de sovjetiske styrkene.
Få dager tidligere har de rykket inn i landet, angivelig for å støtte presidenten i hans kamp mot mujahedinmilitsen, en islamistisk opprørsbevegelse som kontrollerer 80 prosent av landet.
«Det er sovjeterne som skyter», svarer adjutanten.
«Du lyger! Det kan ikke stemme!» roper en sjokkert Amin og kyler et askebeger etter den unge mannen.
Over 40 000 sivile har mistet livet som resultat av krigen i Afghanistan.
Det som hadde lignet en utstrakt sovjetisk hånd, er i virkeligheten en invasjon.
Like etter angrepet på presidentpalasset er Amin og 200 av livgarden hans døde, drept av 520 spesialtrente sovjetiske soldater.
Sovjetunionens invasjon
Det sovjetiske angrepet på presidentpalasset 27. desember 1979 ble innledningen på rekken av blodige konflikter som kulminerte med krigen i Afghanistan i 2001.
I begynnelsen gjorde de sovjetiske invasjonsstyrkene raske fremskritt. Stridsvognene trengte frem i dalene og fikk kontroll over store deler av landet.
Men opprørsgruppene som før hadde kjempet mot det kommunistiske regimet, fortsatte kampen mot okkupasjonsmakten.
Særlig kjempet mujahedinmilitsen mot det sovjetiske militæret i en utmattende geriljakrig, støttet av USA, som under den kalde krigen aktivt hjalp antikommunistiske krefter over alt i verden.
Mujahedinmilitsen mottok derfor en jevn strøm av penger og våpen allerede før den sovjetiske invasjonen.
Mujahedin og lokale krigsherrer fikk snart makten over det meste av landet, og den sovjetstøttede regjeringshæren maktet bare å holde stand i de større byene.
Først etter ti års krig, som kostet 15 000 russiske soldater og mer enn en million afghanere livet, trakk Sovjetunionen seg ut som taper og etterlot et splittet og krigsherjet land.
Krigen fikk tilnavnet Sovjetunionens Vietnam, og var ifølge mange historikere en vesentlig årsak til at Sovjetunionen tapte den kalde krigen.
USA støttet Taliban
Etter Sovjetunionens tilbaketrekning kjempet lokale krigsherrer og Mujahedin om makten i landet.
I 1993 greide endelig noen av de stridende partene å danne regjering, selv om flere krigsherrer fortsatte kampene, og borgerkrigen dermed var uavsluttet.
I dette kaoset oppsto Taliban, en islamistisk bevegelse som var fortalere for en radikal fortolkning av Koranen.
Bevegelsen vant snart støtte i befolkningen og mottok også økonomisk støtte fra Al Qaida – en arabisk militærorganisasjon som hadde deltatt i kampen mot Sovjet.
Taliban innledet sin egen krig mot det afghanske styret, og kunne i 1996 ta makten i landet og gjøre det til en islamsk stat med sharialovgivning: Kvinnene mistet alle rettigheter, utroskap ble straffet med steining, og tyveri med amputasjon.
Krigen i Afghanistan har kostet USA nesten en milliard amerikanske dollar og flere tusen menneskeliv.
Tross de åpenlyse bruddene på menneskerettighetene ble styret i begynnelsen møtt med velvilje fra USA, som mente at det bare var Taliban som kunne sikre stabilitet i området.
De neste årene lyktes Taliban i å nedkjempe de fleste selvstendige krigsherrer og å stramme det islamistiske grepet om landet – blant annet ved å sprenge to Buddha-statuer på henholdsvis 38 og 53 meter i luften våren 2001.
Krigen mot terror
I 2001 angrep Al Qaida World Trade Center i New York og USAs forsvarsdepartement i Washington.
De amerikanske etterforskerne sporet snart terroraksjonens bakmenn til Afghanistan, men Taliban, som sto i takknemlighetsgjeld til Al Qaida, nektet å utlevere dem.
Fire uker senere svarte USA og Storbritannia med en invasjon av Afghanistan under navnet «Operation Enduring Freedom». Sammen med den afghanske opposisjonshæren fikk de avstatt talibanstyret.
Men da var krigen allerede i gang.