“Sovjetmakten er uimottakelig for logikk”

Ved 2. verdenskrigs avslutning er USA og Sovjetunionen på kollisjonskurs, men amerikanerne vet ennå ikke hvordan den nye trusselen skal håndteres.

Ved 2. verdenskrigs avslutning er USA og Sovjetunionen på kollisjonskurs, men amerikanerne vet ennå ikke hvordan den nye trusselen skal håndteres.

Wikimedia

Moskva, USSR, 22/2 1946

USAs chargé1 i Sovjetunionen (Kennan, red.) til USAs utenriksminister

HEMMELIG

Jeg unnskylder på forhånd at jeg overbelaster telegrafen. Men de saker som her er på spill, er av akutt viktighet, særlig sett i lys av hva som nettopp har skjedd*.

Vårt motsvar må etter min oppfatning komme med det samme.

Grunnleggende er Sovjetunionens holdninger, slik de fremgår av den offisielle propagandaen, som følger: USSR er, mener de selv, omringet av kapitalister, og fredelig sameksistens vil i det lange løp være umulig.

Av det utsagn kan vi utlede at USSR ikke bare vil gjøre alt som står i landets makt for å fremme sin egen stilling overalt på kloden. Sovjetunionen vil også benytte enhver anledning til å redusere de kapitalistiske landenes styrke og innflytelse.

© Archive PL/Imageselect

George Frost Kennan

Levetid: 1904-2005.

Nasjonalitet: Amerikansk.

Erverv: Diplomat, rådgiver, forfatter og historiker.

Sivilstand: Gift og far til fire barn.

Kjent for: Kennan skrev seg inn i historien med sitt 8000 ord lange telegram, som vi her bringer et utdrag fra. Telegrammet sikret Kennan viktige posisjoner i USAs regjering. I 1947 var han bl.a. med på å utforme Marshall-planen, som gjennom økonomisk bistand sikret vekst, frihet og demokrati i etterkrigstidens Europa.

Før vi undersøker hva alt dette betyr i praksis, er det viktig for meg å gjøre oppmerksom på at det sovjetiske kommunistpartiets offisielle holdning ikke deles av folket.

Det russiske folket er i det store og hele vennlig stemt overfor den omkringliggende verden. Russerne er ivrige etter å utforske sine omgivelser og å bruke sine evner. Først og fremst er den enkelte russer oppsatt av å leve i fred og nyte fruktene av det daglige arbeidet.

Men for maktapparatet, altså partiet, det hemmelige politiet og regjeringen, er partilinjen det avgjørende, og det er nå engang dem som vi har med å gjøre, og ikke folket.

Derfor må vi holde oss til å beskjeftige oss med partilinjen. Idet vi gjør det, må vi huske å notere at de antakelser som ligger til grunn for partilinjen i det store og hele er feil.

Erfaringen har nemlig vist at kapitalistiske og sosialistiske stater saktens kan eksistere side om side og gjensidig berike hverandre.

“Ver­dens­­kom­­mu­nis­men er som en pa­ra­sitt. Den nærer seg kun på sykt vev”. George Kennan.

Vi kjenner nå Sovjetunionens grunnleggende antakelser og hensikter. Nå vil vi se på hva vi kan forvente når det gjelder den praktiske utførelsen av politikken.

Vi må holde øye med følgende: Sovjetunionen vil særlig rette oppmerksomheten mot koloniserte land3, underutviklede land og folkeslag som på én eller annen måte er underlagt andre makter.

USSR vil forsøke å forhindre vestlige land i å få innflytelse i nettopp de landene. Hvis det lykkes, vil det skape et maktvakuum som kommunistene kan rykke inn i.

Russerne vil særlig energisk strebe etter å få fotfeste i land hvor de fornemmer at folk har noe imot Vesten. Det gjelder så forskjellige områder som Tyskland*, Argentina, Midtøsten etc.

Sovjetmakten adskiller seg fra Hitlers Tyskland på vesentlige punkter. USSR følger ikke en fast plan, og landet kaster seg heller ikke ut i ville eventyr. Sovjetmakten er uimottakelig for logikk som sådan, men følsom overfor maktens logikk.

Av den grunn er det lett å få sovjetmakten til å gi etter. Det gjør Russland nemlig som hovedregel når landet møter tilstrekkelig sterk motstand.

Hvis motstanderen har tilstrekkelig styrke og gjør det klart at han vil bruke den, behøver han sjelden rent faktisk å foreta seg noe.

Containment-politikken, en avledning av Kennans telegram, førte i 1950 til Koreakrigen, den kalde krigens første militære konflikt. Krigen kostet minst 2,5 mill. livet.

© U.S. Department of Defense Archive/Imageselect

Vårt første skritt må imidlertid være å forstå hva vi har med å gjøre. Vi må studere verdenskommunismen med det samme mot, den samme distanserte
objektivitet og den samme besluttsomhet som en lege utviser når han studerer et forstyrret og urimelig individ. I likhet med legen bør vi unngå å la oss påvirke følelsesmessig av det vi observerer.

Samtidig må vi sørge for at våre borgere blir utdannet til å forstå hvordan forholdene faktisk er i Russland. Jeg er overbevist om at amerikanerne slett ikke ville være så hysterisk anti-sovjetiske hvis de forsto hvordan det i virkeligheten henger sammen.

Intet er så farlig eller så skrekkinnjagende som det ukjente. Hvordan vi klarer oss i fremtiden, avhenger imidlertid i høy grad av hvor sunt vårt eget samfunn er.

Det forholder seg nemlig slik at verdenskommunismen er som en parasitt. Den nærer seg på sykt vev. Alt som bidrar til å løse våre egne problemer her i USA og til å styrke selvtilliten, disiplinen, moralen og samfunnsånden hos vårt folk vil være en diplomatisk seier over Moskva. Hvis vi lar det stå til i vårt eget land, vil Moskva vinne på det.

Vi må dessuten bli bedre enn hittil til å forklare andre nasjoner hvordan vi gjerne ser verden utvikle seg i fremtiden. Det er ikke nok å få folk til å oppføre seg som oss.

Mange folk i utlandet – det gjelder i hvert fall Europa – er trette og redde på grunn av tidligere erfaringer. De er derfor mindre interessert i abstrakt frihet enn i sikkerhet.

De søker veiledning og hjelp. Det skal vi være bedre til å gi dem enn russerne er. Hvis vi ikke tar oss av det, så vil russerne i hvert fall nok gjøre det.

Vi må ha mot og selvtillit til å holde fast på våre egne måter å gjøre tingene på. Når alt kommer til alt, er den største faren i vårt forsøk på å løse problemene med sovjetkommunismen at vi tillater oss selv å bli som dem vi forsøker å bekjempe.

Kennan

Etterskrift

Kennans telegram dannet grunnlag for “oppdemmingen”, en strategi som gikk ut på å demme opp for sovjetisk innflytelse overalt i verden. Truman-regjeringen fokuserte etter 1949 nesten utelukkende på den militære delen av strategien – et valg som fikk USA til å gå inn i Korea-krigen og Kennan til å si opp.

Han brukte resten av sitt lange liv på å kritisere skiftende amerikanske regjeringers ensidige fokus på militær makt og på å forklare at USAs suksess først og fremst avhenger av evnen til å skape et velfungerende samfunn til glede for borgerne og som eksempel for andre folkeslag.