For å holde øye med samfunnets fiender etablerer myndighetene i Øst-Tyskland det hemmelige politiet Stasi i 1950.
I takt med at Stasi i løpet av noen år vokser eksplosivt, utvikler DDR seg til et samfunn der alle overvåker hverandre.
Følg Stasis utvikling fra opprettelse til undergang.
En sommerdag i slutten av 1960-årene så idrettstreneren Carl-Heinz Weber og en kamerat en svensk seilbåt nær kysten.
De to unge mennene ferierte ved sjøen, og i et øyeblikks lettsindighet bestemte de seg for å svømme ut til båten. De ville se hvor langt de kunne svømme. Men den i utgangspunktet harmløse svømmeturen kom til å forfølge Weber resten av livet.
De to svømmere bodde i DDR, og samme kveld hentet landets allmektige sikkerhetstjeneste, Stasi, dem inn til forhør.
De var blitt observert på stranden, og var nå under mistanke for forsøk på “republikkflukt”.
Det å vise tegn til å ville forlate DDR var en alvorlig forbrytelse som kunne straffes med flere års fengsel. Mangelen på bevis gjorde at det ikke ble tatt ut formell tiltale mot Carl-Heinz Weber og kameraten hans.
Men som følge av episoden havnet de på den endeløse listen over østtyske borgere som hadde utvist mistenkelig atferd, og derfor ble satt under observasjon av Stasi.
KGB grunnla Stasi
Sosialistpartiets “Ministerium für Staatssicherheit” – ministeriet for statssikkerhet eller MfS – ble grunnlagt 8. februar 1950.
Bare et halvt år etter at den sovjetiske okkupasjonssonen i den østlige delen av Tyskland var blitt til den Den tyske demokratiske republikk, DDR.
Initiativet til å opprette MfS – eller Stasi, som det snart ble kjent som – kom fra Moskva.
Stasi fikk laget et jubileumsemblem i 1989 – akkurat da DDR brøt sammen.
Stasi skulle rapportere direkte til den sovjetiske sikkerhetstjenesten, KGB, som betraktet DDR som en fremskutt forpost i vest. “Partiets skjold og sverd,” kalte Stasi seg selv, og organisasjonen skulle være et bolverk mot
statens ytre fiender.
Slik fungerte det også de første årene, men litt etter litt ble Stasis rolle å beskytte DDR-regimet mot sine egne borgere.
Begynnelsen var beskjeden. Av den første årsrapporten fremgår det at tjenesten ved årsskiftet 1950-51 hadde bare 1100 ansatte.
Formelt fungerte den som del av innenriksdepartementet, og beskjeftiget seg mest med å holde vestlig innflytelse på avstand.
Men utviklingen i Sovjetunionen dikterte snart at sikkerhetstjenesten skulle ha en ny rolle og gradvis gjøre DDR til et av de mest kontrollerte samfunn noensinne. 5. mars 1953 døde den brutale kommunistiske sovjetlederen Josef Stalin.
Hans etterfølgere Nikolaj Bulganin og senere Nikita Khrusjtsjov avvek fra kursen Stalin hadde stukket ut, og innledet langsomt en “avstalinisering” av Sovjetunionen som bredte seg til de øvrige landene i Østblokken.
Den østtyske statssjefen Walter Ulbricht ga seg imidlertid ikke. Han var inkarnert stalinist, og tviholdt på det stive kommunistiske systemet.
Walter Ulbricht.
DDR hadde fra grunnleggelsen i 1949 satset på stålindustri på bekostning av en utvikling av landbruket.
Befolkningen var imidlertid ikke tilfreds med den stramme, statsstyrte planøkonomien, mangel på matvarer og stadig dårligere lønn, og i juni 1953 brøt det ut en spontan generalstreik.
Det tok de utstasjonerte sovjetiske styrkene fem dager å nedkjempe opprøret og gjenopprette ro i republikken.
Ulbricht hadde nå sett at det krydde av statsfiender i DDR.
Han svarte med å skifte ut den relativt myke Stasi-sjefen Wilhelm Zaisser med den effektive Ernst Wollweber, som fikk mandat til å bygge ut organisasjonen kraftig.
Da Wollweber trakk seg tilbake i 1957 – etter en uoverensstemmelse med Ulbricht – og Erich Mielke fikk lederposten, hadde Stasi vokst til 17 400 ansatte.
Stasi bygde opp et enormt arkiv over mistenktes personlige duft.
Duftarkiv skulle felle statens fiender
I sikkerhetstjenestens “sektor for tekniske operasjoner” i det store Stasi-hovedkvarteret utviklet en stab av opp-finnere Stasis tekniske hjelpemidler.
En hel avdeling arbeidet med “duftdifferensiering” og spesielle metoder til å bygge opp et arkiv over mistenkelige personers lukt.
Den sikreste metoden var en spesiell stol med en steril klut skjult i setet. Når en mistenkt ble innkalt til samtale, etterlot vedkommende seg et personlig duftspor i kluten, som ble omhyggelig lagret i et glass med lufttett lokk.
Men forhørslederen måtte sikre seg at personen ble sittende i stolen i minst 20 minutter, sto det i veiledningen.
Stasis hundepatruljer kunne senere bruke duftsporene som fellende bevis i etterforskningen av påståtte forbrytelser mot staten.
Leketøy var farlig for staten
DDR hadde helt fra begynnelsen vært det eneste europeiske landet der folketallet var i konstant fall, og muren gjennom Berlin ble reist i 1961 for å bremse flukten. Stasi holdt samtidig nøye øye med enhver som nærmet seg grensen til Vest-Tyskland.
Den dagen Carl-Heinz Weber tok sin skjebnesvangre svømmetur, var problemet med republikkflukt nesten forsvunnet, men Stasi mistenkte ham for å være en av de få som gjorde et forsøk.
Weber underviste på en skole for eliteidrettsutøvere, og var selv en dyktig idrettsmann. Men under forhøret som Stasi utsatte ham for, “erkjente” han at han etter svømmeturen ikke lenger kunne være et moralsk forbilde for skolens unge elever.
Sikkerhetstjenesten så imidlertid mildt på forbrytelsen, og de lot Weber få jobb som livredder i en kommunal svømmehall.
Her møtte Carl-Heinz den unge kvinnen Miriam, som også var i Stasis søkelys og som senere ble hans kone.
Miriam ble statsfiende da hun som 16-åring hengte opp hjemmelagde løpesedler i hjembyen Leipzig sammen med en venninne.
Jentene oppfordret folk til å protestere. Mot hva skrev de ikke, men de ble pågrepet og slapp bare fengsel på grunn av sin unge alder.
Jentene hadde brukt et trykkerisett for barn til å lage løpesedlene sine. Leketøyet ble nå klassifisert som farlig, og Stasi fikk det straks fjernet fra leketøysbutikker i hele DDR.
Mens Miriam ventet på en avgjørelse i saken sin dro hun til Berlin, der hun ble pågrepet av Stasi-vakter mens hun undersøkte terrenget langs muren. Hun ble straks tatt inn til forhør.
I elleve dager ble hun avhørt, slått, hengt opp etter armene og nesten druknet når torturistene holdt hodet hennes under vann.
Hun ble tillatt to timers søvn i døgnet, og da hun til slutt tilsto planer om republikkflukt, ble hun dømt til å sone halvannet år i et kvinnefengsel.
Men selv ikke her var det mulig å få fred for regimet. I fengslene var hver sjette fange Stasi-angiver, som skaffet seg privilegier ved å overvåke sine medfanger.
“Da jeg kom ut var jeg ikke lenger et menneske,” fortalte Miriam senere. Hun var ennå ikke fylt 18 år, men selv etter at straffen var sonet betraktet ikke myndighetene henne som en “ekte” østtysker.
Hun kunne ikke lenger få arbeid, og på det personlige plan var hun blitt hissig og oppfarende. For å få avstand til innesperringen i fengselet fjernet hun dørene i hjemmet sitt.
Lånte forhørsteknikk fra Gestapo
Da Miriam en dag møtte Carl-Heinz Weber i svømmehallen, fant de raskt sammen i sin motstand mot staten.
Som statsfiende ble Carl-Heinz med jevne mellomrom kalt inn til samtale hos en lokal Stasi-offiser, men til tross for risikoen hadde han begynt å skrive forbudte tekster. Disse gjemte han i en koffert hos en god nabo.
Leiligheten til Carl-Heinz og Miriam ble jevnlig ransaket når de ikke var hjemme, og under et av disse besøkene gikk det galt.
Stasi fant et eksemplar av George Orwells satiriske roman “Animal Farm”, og det var nok til å sende Carl-Heinz i fengsel.
Tre uker senere fikk Miriam beskjed om at mannen hennes hadde hengt seg på cellen. Hun fikk aldri lov til å se liket, som ble kremert.
Nøyaktig hva som gikk forut for Carl-Heinz Webers død er ikke kjent, men Stasi hadde en fast rutine for hvordan avhør av republikkens fiender foregikk.
Forhøret startet alltid i en vennlig og høflig tone, men møtte forhørslederen motstand, ble det snart klart at Stasi hentet inspirasjon hos nazistenes brutale sikkerhetstjeneste, Gestapo.
“Stasi kjente fargen på sokkene dine, visste hva du leste, og når du hadde sex med din kone”.
For å få tak i den nødvendige tilståelsen ble det ofte tatt i bruk tortur. Flere måneders varetektsfengsling uten tilsyn av advokat var heller ikke uvanlig.
Før eller siden ble den tiltalte ført frem for en dommer, og dermed “beviste” Stasi at DDR var et rettssamfunn – selv om Stasi-sjefen Mielke uoffisielt kalte den slags for en dekadent, vestlig idé.
Som en del av “rettssamfunnet” fantes også en formell rett til å søke om å forlate DDR.
Stasi så en fordel i denne ordningen, for dels var det en måte å kvitte seg med besværlige elementer på, dels sto Vest-Tyskland klar som mottaker, og betalte opptil 40 000 D-mark per frigitt fange. Men det var en risikabel søknad. Avslag førte automatisk til anklage for forsøk på republikkflukt.
Honecker (t.v.) og Mielke kjente hverandre fra da de var i eksil i Moskva.
Paranoid partisoldat holdt DDR i et jerngrep
Fra 1957 til oppløsningen i 1989 var Erich Mielke den mektige øverste sjefen for Stasi. Han så fiender overalt og mistenkte alle.
“Vi er ikke immune mot å ha slyngler blant oss,” sa Erich Mielke i 1982 til en gruppe høytstående Stasi-offiserer. “Hvis jeg kjente til en, ville ikke vedkommende være i live i morgen.”
Livet gjennom så Stasi-sjefen Mielke fiender overalt rundt seg. I 1920- og 30-årene deltok han som aktivt medlem i KPD, Tysklands kommunistiske parti, hyppig i gatekamper, både mot nazistiske bander og politiet.
I 1931 gikk han så langt at han sammen med kameraten Erich Ziemer skjøt og drepte to betjenter på Bülow Platz i Berlin.
Årene etter nazistenes maktovertakelse tilbrakte Mielke sammen med de senere lederne av DDR Walter Ulbricht og Erich Honecker i eksil i Moskva.
Da andre verdenskrig tok slutt, var han sentralt plassert i den mektige gruppen som kom til å lede den nye østtyske republikken.
Mielke foretrakk imidlertid den usynlige rollen der han med manipulasjon og et enormt talent for å utmale skrekkscenarier opp gjennom årene, skaffet seg mer og mer makt.
Etter DDRs sammenbrudd ble Mielke fengslet – ikke for sin ledende rolle i Stasi, men for mordene i 1931.
Helt til sin død i 2000, 92 år gammel, forble Erich Mielke overbevist om at DDRs fall bare var en midlertidig tilbakegang før den endelige seieren over fascismen og den vestlige imperialismen.
I 1971 ble DDRs leder Walter Ulbricht tvunget til å tre tilbake.
Erich Honecker avløste ham, og han tok skritt for å føre DDR ut av isolasjonen: først ved en samarbeidsavtale med Vest-Tyskland, i 1973 ved medlemskap i FN og i 1975 ved å underskrive Helsingforsavtalen om menneskerettigheter. Men samtidig satte han Erich Mielke til å stramme Stasis grep ytterligere.
Tallet på Stasi-ansatte eksploderte
Da Stasi ble grunnlagt, var antall medarbeidere relativt beskjedent. Ved årsskiftet 1950-51 besto sikkerhetsministeriets stab av bare 1100 personer.
Men spesielt da Erich Mielke ble Stasi-sjef, økte tjenestens antall ansatte voldsomt.
Antall ansatte i sikkerhetstjenesten steg voldsomt, og var i 1989 – like før DDR brøt sammen – oppe i 91 105. Det tilsvarer én Stasi-medarbeider for hver 180 borgere. Til sammenligning var det i 1989-90 en medarbeider i KGB per 1595 sovjetborgere.
Dessuten rådde Stasi over en hær av “uoffisielle medarbeidere” – mennesker som fungerte som angivere og agenter for Stasi.
På arbeidsplasser og i boligblokker kunne man være sikker på at selv de mest trivielle detaljer ble notert.
En tidligere østtysker har skrevet at “Stasi kjente fargen på sokkene dine, visste hva du leste, og når du hadde sex med din kone”.
En av sju var Stasi-informant
Bare få kjente til det nøyaktige omfanget av dette arbeidet. Flere ministre var misfornøyde med de enorme summene Stasi slukte, men Erich Mielke visste å utmale alle truslene mot staten, og han fikk alltid Honeckers støtte.
Hvor stort Stasis kontrollapparat var, er vanskelig å si med sikkerhet fordi sentrale deler av arkivet er destruert. Men statistikken for Frankfurt an der Oder-distriktet kan brukes som en pekepinn.
I 1952 hadde Stasi 533 informanter i området. 13 år senere var tallet oppe i 2986, og i 1985 hadde Stasi behov for hele 4977 personer til å spionere på lokalbefolkningen.
På dette grunnlaget er det anslått at Stasi opp gjennom 80-årene hadde 250 000 uoffisielle medarbeidere. Andre kilder anslår at hver sjuende DDR-borger på et eller annet tidspunkt utførte arbeid for Stasi.
Utvalget var magert hos kjøpmennene i DDR, men Stasi-folk hadde adgang til bedre varer.
Stasi-agenter fikk spesielle privilegier
Jobb i Stasi ga flere fordeler. Lønnen var god, og Stasi-medarbeidere fikk tildelt bedre boliger enn landets øvrige innbyggere. DDR-supermarkeder hadde som regel elendig utvalg, men Stasi-ansatte hadde adgang til spesialbutikker med vestlige varer.
Listen over privilegier vokste i takt med agentenes rang. Høytstående Stasi-folk kunne dra på utenlandsreiser, og øverst i hierarkiet ble tjenestebilen, en Lada med sjåfør, skiftet ut med en Citroën.
Likevel synes materielle goder først å ha blitt hovedmotivet for å tre inn i Stasi i DDRs siste år.
For mange var overbevisningen om hva som var det riktige i kampen mot fascismen, og ønsket om verdensfred, viktige elementer.
Rudi Mittig, som var viseminister i Stasi i 1975-89, hadde for eksempel vokst opp i Hitlerjugend og hadde vært overbevist nazist med fronttjeneste i Wehrmacht. Han valgte en karriere i Stasi fordi han ønsket å gjøre opp med nazi-fortiden sin.
De fleste innbyggerne foretrakk å holde avstand til sikkerhetstjenesten. De passet arbeidet og sørget for ikke å skille seg ut, men ble de innkalt til samtale hos Stasis verveagenter, var det vanskelig å unnslå seg.
Enkelte unnslapp med henvisning til dårlig helse, men ofte lot verveagenten selv mulige informanter slippe. Tre av fire ble kassert etter de første samtalene – uten at de hadde oppdaget hva samtalene gikk ut på.
Stasi ville ha total tillit til sine informanter. Derfor kunne verveprosessen til mer kompliserte overvåkningsoppgaver ta flere år, og denne prosessen la i seg selv beslag på enorme ressurser.
I andre tilfeller tydde Stasi til utpressing. Informanten med dekknavnet Klaus Müller var i 80-årene punker i byen Halle. Stasi likte ikke den vestliginspirerte subkulturen, og i 1984 arresterte de Müller for et mopedtyveri.
Punker sladret på vennene sine
Mens han ventet på rettssaken, prøvde Klaus Müller å komme seg til Vesten via Tsjekkoslovakia, men han mislyktes, og ved hjemkomsten ble han straks arrestert av Stasi.
Sikkerhetstjenesten så muligheter i den unge mannen.
De presset dommeren til bare å gi Müller to års betinget fengsel, og med den dommen hengende over hodet ble Müller truet til å levere skriftlige rapporter om aktivitetene i en lokal kirke som var tilholdssted for punkere.
Senere ble Müller skinhead, og et innblikk i denne gruppens aktiviteter var også høyt prioritert hos Stasi.
Generelt var målet å overvåke enhver “statsfiendtlig gruppe”, og Øst-Tysklands vesle jødiske samfunn var også under konstant overvåkning.
Jehovas Vitner og den protestantiske kirken fikk utelukkende lov til å utøve sitt virke mot at institusjonene selv rapporterte om all mistenkelig atferd blant tilhengerne. Stasi vervet også homofile for å kunne overvåke dette miljøet.
“Stilig og renslig påkledning er viktig, ettersom homofile vanligvis legger stor vekt på utseendet,” het det i en veiledning til verveagentene.
Sovjet ødela DDRs økonomi
Stasi førte etter hvert journal over nær sagt enhver aktivitet i samfunnet.
Derfor var tjenesten heller ikke synderlig nervøs da den folkelige misnøyen sommeren 1989 hadde utviklet seg til protestdemonstrasjoner i storbyer som Berlin, Leipzig og Dresden.
DDR var jo beskyttet av et velutbygd “sikkerhetsministerium”, som kunne garantere at situasjonen forble stabil. Regimets ledere innså ikke at staten deres var i ferd med å smuldre bort, og få måneder senere – 9. november – falt Berlinmuren. Selv ikke Stasi kunne holde DDR sammen.
De første tegnene på systemets sammenbrudd viste seg da den sovjetiske lederen Leonid Bresjnev døde i 1982. Etter et par overgangsledere ble Mikhail Gorbatsjov generalsekretær i Sovjets kommunistiske parti i 1985.
Han prøvde å demme opp for det økonomiske sammenbruddet som var under oppseiling. Midlene var politiske reformer – perestrojka, og åpenhet – glasnost. Disse tiltakene fikk DDRs økonomi til å stupe.
Stasi ble DDRs undergang
Erich Mielke reagerte med å be Honecker om grønt lys til å intensivere innsatsen. Argumentet var at Vesten måtte ha sendt sabotører inn i selskaper i DDR, og derfor ble nye agenter sendt ut for å avsløre forbrytelsen.
Men staten sto ikke til å redde.
DDR rakk akkurat å feire 40 år før det totale sammenbruddet.
At staten klarte å bestå så lenge, kan uten tvil tilskrives Stasis intensive kontroll av alle borgere. Men østtyskernes statssikkerhetstjeneste bærer trolig også en del av skylden for at sammenbruddet ble så totalt da det endelig kom.
Mange historikere mener at omkostningene til Stasis massive sikkerhetsapparat var så store at republikken ikke lenger greide å betale dem.
Hvis det er hold i argumentet, innebar utgiftene, som ble ansett for å være nødvendige for å sikre statens eksistens, at staten til slutt brøt sammen. DDR ble så å si kvalt under sitt eget panser.
Men mesteparten av befolkningen var uvitende om den kommende kollapsen. Flere år etter Carl-Heinz' død hadde Miriam samlet mot til å søke om utreise.
Etter å ha ventet i månedsvis fikk hun tillatelse, og ble satt på et tog ut av landet. Muren falt et halvt år senere.
Etter at hun slapp ut av DDR våren 1989, slo Miriam seg først ned i Vest-Tyskland, men her greide hun ikke å legge sitt tidligere liv bak seg:
“Det var altfor mange ting fra fortiden som kunne oppsøke meg der,” fortalte Weber til den australske historikeren Anna Funder, da Funder oppsøkte henne under forarbeidet til den prisvinnende boken om livet i DDR, “Stasiland”.
Miriam Weber flyttet til California, men da den tyske gjenforeningen tok form utover i 90-årene, bestemte hun seg for å dra tilbake til Leipzig, der en løpeseddel hadde endret livet hennes.
Arbeidet med å rekonstruere de ødelagte dokumentene er enormt.
45 millioner Stasi-dokumenter gjenskapes
I DDRs siste timer ødela Stasi-agenter millioner av hemmelige rapporter.
Mens muren falt og rasende DDR-borgere demonstrerte, var Stasis personale travelt opptatt med å destruere enorme bunker av dokumenter i arkivene.
Men selv om makuleringsmaskinene jobbet døgnet rundt, klarte de bare å ødelegge omtrent fem prosent av arkivene, som fylte 180 hyllekilometer.
Etter gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland ga myndighetene befolkningen adgang til de før så hemmelige Stasi-arkivene.
Samtidig steg interessen for de makulerte papirene. Det ble antatt at Stasi-folkene hadde destruert de viktigste papirene først, så i 1995 innledet teknikere arbeidet med å sette sammen papirbitene til hele dokumenter.