Av frykt for å miste unge og velutdannede innbyggere bygger Øst-Tyskland Berlinmuren i august 1961. Den skal offisielt fungere som en “antifascistisk beskyttelsesmur”. Og snart begynner østtyskerne å tenke ut fantasifulle fluktplaner.

© Shutterstock

Studenter planla spektakulær flukt fra Øst-Berlin

13. august 1961 blir familier og venner revet fra hverandre da DDR bygger en mur mellom Øst- og Vest-Berlin. En gruppe studenter går i gang med å grave en tunnel under Berlinmuren for å bli gjenforent med sine kjære. I månedsvis borer de seg gjennom undergrunnen – i konstant frykt for å bli avslørt.

10. august 2018 av Stine Overbye

Så ryktet stemmer virkelig, konstaterer Domenico Sesta forferdet, da han etter å ha spurtet fra hybelen sin endelig når frem til Brandenburger Tor.

Her, den 13. august 1961, er en stor flokk demonstranter samlet i Vest-Berlin foran den gamle byporten, i protest mot at DDR i de tidlige morgentimene har sperret av grensen mellom Øst- og Vest-Berlin med piggtråd og store betongklosser.

Domenico – som opprinnelig kommer fra Italia, men nå studerer til bygningsingeniør i Berlin – slutter seg til demonstrantene. Men som alle andre innser han snart at han ikke har noe å stille opp med. 

Det østtyske politiet holder den opphissede folkemengden på avstand med vannkanoner, og hele veien langs grensen mellom øst og vest står det bevæpnede vakter som truer med å skyte hvis noen forsøker å trenge gjennom sperringen.

Utover dagen begynner det å gå opp for berlinerne både i øst og vest at alt er forandret. Mens de før har kunnet ferdes overalt i byen, er bevegelsesfriheten deres nå kraftig innskrenket. 

Men det mest katastrofale er at bånd mellom mennesker brått er blitt revet over. Over natten er østberlinerne blitt isolert i sin egen bydel og kan ikke lenger besøke venner, kjærester og slektninger i vest. 

Og dersom de arbeider eller studerer i Vest-Berlin, kan de bare glemme å vende tilbake til arbeidsplassen eller skolen.

En av Domenicos beste venner, Peter, bor i Øst-Berlin sammen med sin kone, Evelyne, og deres nyfødte datter. I første omgang tar Domenico det for gitt at Peter får lov til å fortsette kunststudiene sine i Vest-Berlin, men etterhvert som ukene går, forstår han at det ikke kommer til å skje. 

Tvert imot er DDR i full gang med å avskjære borgerne sine totalt fra omverdenen. Flere steder er piggtrådgjerdene erstattet med over to meter høye betongmurer dekket med glasskår på toppen.

Domenico er bekymret for vennen sin, og sammen med sin gamle gymnaskamerat Luigi Spina, som også er en venn av Peter, drar han den 19. august 1961 til Øst-Berlin for å overtale Peter til å flykte mens det ennå er tid. 

Sperringen er ennå ubevoktet enkelte steder, og dessuten er det forholdsvis lett å forsere strekningene der det foreløpig bare er satt opp piggtrådgjerder. 

Den 15. august har en grensesoldat, Conrad Schumann, som den første hoppet over piggtråden og inn til Vesten, så flukt er fremdeles en mulighet.

Peter lytter tålmodig til vennene sine, men forsøket deres på å overtale ham preller av. Han kjenner seg sikker på at DDR alt om kort tid kommer til å innse at muren er en feiltagelse, og at alt kommer til å bli som før.

Venner og familier ble skilt fra hverandre av Berlinmuren. Og nybakte foreldre måtte ty til alternative metoder for at besteforeldrene skulle få et glimt av sine nyfødte barnebarn.

© Scanpix/Corbis

Vennen vil bort fra Øst-Tyskland

Peter tar feil. Grensen til Vest-Berlin forblir lukket, og for hver dag som går, blir det vanskeligere å flykte fra Øst-Berlin. Vinduene i husene som ligger nær grensen til Vest-Berlin blir murt igjen, og østberlinerne som bor nær grensen blir tvangsflyttet til mer fluktsikre boliger.

Bare elleve dager etter at muren er påbegynt, blir den første flyktningen skutt av grensevaktene da han den 24. august 1961 forsøker å svømme fra øst til vest. I Øst-Berlin går det med gru opp for innbyggerne at døden lurer på enhver som forsøker å slippe ut av DDR.

Som italienske statsborgere kan Domenico og Luigi reise inn og ut av Øst-Berlin uten større problemer, og da de i februar 1962 nok en gang besøker Peter, forteller han at han har fått nok av å bo i Øst-Tyskland. 

Hans høyeste ønske er å flykte sammen med konen, datteren og moren, men samtidig gir han uttrykk for at han ikke har noen illusjon om å få oppfylt ønsket sitt.

Nedslått over vennens triste skjebne vender Domenico og Luigi hjem til hybelen i Vest-Berlin. De har knapt lukket døren bak seg før de bestemmer seg for å gjøre alt for å hjelpe Peter og familien hans. 

I de følgende ukene trasker de langs muren som omkranser Vest-Berlin, i håp om å finne en mulig fluktrute.

Ved en tilfeldighet kommer de to vennene i kontakt med en bulgarer som bor i Rheinsberger Strasse i Øst-Berlin, ganske nær muren. Og da de blir invitert på besøk hjemme hos sitt nye bekjentskap, øyner de plutselig håp. 

I bakgården ligger det nemlig en kjeller som tilsynelatende er som skapt for flukt. Fra vest kan man – i alle fall i teorien – grave en tunnel fra Bernauer Strasse rett over på den andre siden av muren og videre frem til kjelleren i Rheinsberger Strasse.

En plan tar form i hodene til de to vennene, men ettersom døren til kjelleren er låst med hengelås, er det umulig å komme ned dit og finne ut om den overhodet er egnet til formålet. Men en fødselsdagsinvitasjon fra bulgareren blir redningen. 

Domenico og Luigi takker ja til å komme på fest i Rheinsberger Strasse, og mens Luigi underholder selskapet med alt han kan komme på av vittigheter, ser Domenico sitt snitt til å tjuvlåne nøkkelknippet til verten for å låse seg inn i kjelleren.

Domenico konstaterer begeistret at kjelleren vender ut mot grensen, og han lager raskt et avtrykk av nøkkelen i modellkitt som han har tatt med seg hjemmefra. 

I all stillhet vender han tilbake til festen, legger nøklene tilbake på plass og går rolig inn til de andre gjestene igjen. Med et diskret nikk lar han Luigi forstå at alt har gått etter planen.

Fullmakt gjemt i sigarett

Tilbake i Vest-Berlin får Domenico laget en kopi av kjellernøkkelen. Men da de to unge mennene studerer et bykart over Berlin og måler avstanden fra bulgarerens hus til stedet i Bernauer Strasse der tunnelen skal begynne, ser de motløst på hverandre. 

Den underjordiske fluktruten må være omtrent 165 meter lang for å kunne forbinde de to punktene. Et byggeprosjekt av så overveldende dimensjoner virker uoverkommelig for to personer.

Men tanken om en tunnel har virkelig satt seg i begge, så Domenico og Luigi arbeider urokkelig videre med planen. I Bernauer Strasse ser de seg ut en forlatt og svært forfallen fabrikkbygning med en stor kjeller. Det beste ved stedet er at de kan låne kjelleren gratis. 

Eieren – en hr. Müller – har ikke gått på historien om at kameratene vil bruke kjelleren som øvingslokale for jazzbandet sitt.

“Jeg antar at dere har noe fore mot kommunistene på den andre siden av muren,” gjetter Müller og ønsker Domenico og Luigi lykke til med prosjektet. “Dere skal ikke betale verken for å bruke lokalet eller for strømmen,” erklærer han og gir dem nøkkelen.

Lykkelige over hellet sitt begynner de to vennene å fundere på hvordan de skal skaffe penger til tunnelbyggingen. 

De trenger en varebil med lukket lasteplan, slik at de kan frakte utstyret de skal bruke frem til kjelleren uten å vekke mistanke. Dessuten må de investere i redskaper som skuffer, spader og en trillebår til å kjøre vekk jorden med.

Til sammen har de 1500 mark, og det er ikke engang nok til en brukt varebil – den billigste de finner er en folkevognbuss til 2200 mark. 

I håp om at Peter har lagt seg opp litt sparepenger, drar de til Øst-Berlin – men nei, han kan ikke hjelpe, samme hvor gjerne han vil, forteller han fortvilet.

Peters mor har imidlertid en konto i en bank i Vest-Berlin, og hun vil gjerne bidra med 3000 mark. Problemet er bare at hun ikke kommer seg til Vest-Berlin for å heve pengene. 

Dessuten er det ifølge østtysk lov strengt forbudt å disponere en konto i en vesttysk bank. Kontoinnehaveren risikerer et års fengsel dersom det blir oppdaget.

Allerede dagen etter oppsøker Domenico og Luigi banken og ber om en samtale med direktøren. Etter å ha fått seg forelagt situasjonen, forklarer direktøren at pengene kan utbetales uten problemer. Det trengs bare en fullmakt fra kontoinnehaveren. 

“Må en slik fullmakt ha en bestemt fysisk størrelse?” spør Domenico. Bankdirektøren betrakter ham først undrende, men smiler så beroligende: “Størrelsen på fullmakten spiller overhodet ingen rolle.”

Opprømte skynder vennene seg hjem til hybelen sin, der Domenico straks kaster seg over en sigarett. Først fjerner han tobakken, så ruller han sammen et lite stykke papir på cirka fem ganger åtte centimeter og stapper det omhyggelig inn i det tomme sigaretthylsteret. Til slutt stapper han i litt tobakk.

Neste dag drar vennene igjen til Øst-Berlin, der Peters mor skriver fullmakten på den vesle papirbiten i sigaretten. 

Kamuflasjen virker perfekt, så Domenico og Luigi behøver ikke være bekymret for om grensevakten kommer til å kroppsvisitere dem på tilbakeveien. 

Dersom det skulle skje, vil Domenico øyeblikkelig tenne sigaretten og la fullmakten gå opp i røyk.

Flere gravere trer til

Med fullmakten i hånden får vennene utbetalt 3000 mark, slik at de i mai 1962 har råd til å kjøpe det aller mest nødvendige.

Allerede den første dagen i kjelleren går det opp for Domenico og Luigi at arbeidet er hardere enn ventet. 

Tunnelen må gå minst to meter under jorden for å stikke dypt nok under grunnmurene, og den må være cirka en meter høy og 90 centimeter bred, slik at det er plass til å arbeide og bevege seg i den. 

For å forhindre at den raser sammen må vegger og tak flere steder avstives med tre – alt i alt kommer arbeidet til å ta lengre tid enn de åtte ukene som Domenico og Luigi i første omgang har beregnet. Mye lengre, viser det seg allerede etter få timers gravearbeid: 

I cirka en halv meters dybde blir stein og gruslaget avløst av hard leire, som det er både tungt, slitsomt og tidkrevende å grave ut med spade. 

Hvis Domenico og Luigi noensinne skal få anlagt den 165 meter lange tunnelen til Øst-Berlin, blir de nødt til å se seg om etter flere hjelpende hender.

Heldigvis behøver de ikke lete lenge etter hjelpere – i hybelhuset og på studenthuset finner de lynraskt frem til pålitelige unge mennesker som uten å nøle tilbyr seg å trø til. 

Før de får sukk for seg består arbeidsgruppen av en kjerne på åtte unge menn, som borer seg gjennom Berlins undergrunn som muldvarper. 

De fleste har blitt med fordi de vil hjelpe kjærester, venner og familie ut av Øst-Berlin, mens andre er drevet av et inderlig hat mot det kommunistiske systemet i Øst-Tyskland og en trang til å hevne seg. 

Det gjelder særlig den tidligere toppsvømmeren Hasso Herschel, som har sittet i et østtysk fengsel i fire og et halvt år – dømt for å sympatisere med den imperialistiske erkefienden, Vest-Tyskland. Hans store drøm er å hente søsteren og svogeren sin og den vesle datteren deres ut i friheten.

Gjennom et lite hull i kjelleren får flyktningene adgang til den trange tunnelen.

© Ullstein Verlag

Tv-kanal betaler tunnelen

Noe av det første de gjør er å etablere et transportsystem, slik at de lett kan få fraktet sand og leire ut av tunnelen, og planker og annet byggemateriale inn i den. Systemet består i all sin enkelhet av en mekanisk drevet kjerre som kjører på en skinne i gulvet.

Arbeidet går nå jevnt fremover, for mennene henger i dag og natt i tolvtimersskift. De oppdager raskt at den beste måten å grave seg gjennom undergrunnen, er å legge seg på ryggen og dytte spaden inn i leira med beinmusklene.

Men da de har kommet cirka 30 meter, merker de til sin store skrekk at det begynner å bli knapt med oksygen. 

Det problemet har ingen forutsett, men før panikken rekker å bre seg, finner Domenico en løsning: Han kjøper en mengde meterlange kakkelovnsrør, som han limer sammen med teip. I enden av røret plasserer han en elektrisk ventilator, som hele tiden blåser luft inn i tunnelen.

I begynnelsen av juni 1962 har mennene nådd frem til grensen mellom øst og vest, og arbeidsstyrken er nå oppe i tjue mann.

De fleste av dem har droppet både studier og jobb for å få tid til å grave på fulltid. Penger er det ingen av dem som har, og sulten har begynt å gnage for alvor. I tilegg kommer det faktum at det – i takt med at tunnelen blir lengre – trengs mer tre
til avstivingen.

Mens mennene diskuterer hvordan de skal overvinne pengesorgene, kommer de over en avisartikkel i Berliner Tageszeitung. Her fremgår det at det amerikanske tv-selskapet NBC holder på med å gjøre opptak til en film som handler om en gjeng berlinere som graver en fluktrute under Berlinmuren. 

“Det er jo det vi er i gang med i virkeligheten – og de vil bare bruke kulisser,” utbryter Domenico da han har lest artikkelen. 

Resolutt oppsøker han tv-selskapet, som etter å ha hørt om den virkelige tunnelen tilbyr seg å finansiere utgravingen og dekke alle utgifter til mat og drikke, arbeidsklær, sigaretter og annet som tunnelbyggerne har bruk for. 

Til gjengjeld skal NBC ha eneretten til å lage en dokumentarfilm om den underjordiske fluktruten.

Med filmkontrakten i boks kan mennene konsentrere seg om å arbeide, men bare et par uker senere dukker det opp en ny bekymring: 

En natt i juli fosser det plutselig store mengder vann inn i tunnelen. Forsøket på å pumpe det opp med en håndpumpe viser seg å være nytteløst. Vannstanden stiger centimeter for centimeter, og det er bare et spørsmål om dager før tunnelen står fullstendig under vann.

Desperate kontakter mennene det lokale bygningstilsynet, ettersom de går ut fra at et lekk vannrør i et hus i nabolaget er årsak til elendigheten. 

Noen timer senere blir vannet i Bernauer Strasse avstengt. “Det bor jo ingen i nabobygningene likevel,” konstaterer mannen fra bygningstilsynet.

Etter at tunnelbyggerne har ventet i dagevis på at vannet skulle sive ut av tunnelen, går de i gang med å reparere skadene. De tetter omhyggelig veggene med leire og spikrer fast treplankene som har løsnet ved oversvømmelsen. 

Forsinkelsen er høyst uvelkommen, for målet har vært å kunne gjennomføre flukten på årsdagen for byggingen av Berlinmuren – den 13. august 1962. Den ideen kan de skyte en hvit pinn etter, for de ligger fire uker bak skjema.

Forsinkelsen irriterer ikke bare tunnelbyggerne. Også Peter og familien hans i Øst-Berlin er i ferd med å miste motet. Peter tror ikke lenger på at han noensinne slipper ut av DDR, og vennene fra Vest-Berlin må forsikre ham igjen og igjen om at alt kommer til å ende godt.

Uventede gjester

Lenge før han har regnet med det, får Peter plutselig vite at han og familien skal gjøre seg klar til flukt. 

Et annet sted i Berlin har nemlig en gruppe mennesker klart å gjøre ferdig en tunnel, og selv om både Domenico og Luigi har en fornemmelse av at noe ikke er helt som det burde, er de glade på vennens vegne.

Men aksjonen er uhyggelig nær ved å ende i en katastrofe. En angiver blant tunnelgraverne har forlengst orientert Stasi – DDRs hemmelige sikkerhetstjeneste – om fluktplanen.

Flere timer før Peter og familien hans dukker opp, kryr det av tungt bevæpnede menn i uniform i huset i Øst-Berlin der tunnelinngangen befinner seg.

Den eneste grunnen til at aksjonen blir avblåst i tide, er at en av flukthjelperne har observert betjentene fra et vindu i Vest-Berlin og rukket å advare hjelperne på den andre siden av muren. 

Dypt skuffet må Peter, familien hans og de andre flyktningene gi opp flukten til Vesten, men midt i motløsheten kan de trøste seg med at det tross alt ikke ble løsnet skudd.

Episoden får Domenico, Luigi og de andre til om mulig å slite enda hardere enn før. Kroppene verker, hendene er fulle av blemmer, men likevel fortsetter de arbeidet døgnet rundt.  

Arbeidsstyrken har nå vokst til rundt 40 personer, og med den nylig mislykkede flukten friskt i minne har Domenico og Luigi gjort et stort nummer av å klarere alle hjelperne før de får adgang til tunnelen. Men hele tiden gnager frykten for at det befinner seg en angiver blant dem.

En sein kveld i august 1962 står det plutselig to fremmede nede i tunnelen. En av tunnelgraverne har vært ute og kjøpt sigaretter og har glemt å låse kjellerdøren og slukke lyset etter seg, så de ubudne gjestene har hatt lett adgang. 

De fremmede ser seg nysgjerrig omkring i kjelleren og trer så inn i selve tunnelen, der de straks blir oppdaget. Etter en hel del oppstyr og roping faller gemyttene til ro, men tunnelgraverne aner ikke hvordan de skal forholde seg til de to mennene. 

Selv opplyser de at de bare er på jakt etter et sted der de kan grave en tunnel for å få familie og venner ut av Øst-Berlin. Domenico og Luigi diskuterer situasjonen inngående. Uansett hvordan de snur og vender på det, utgjør de fremmede en sikkerhetsrisiko.

Peter vil gi opp

Etter å ha vurdert om de skal holde mennene fanget frem til flukten er gjennomført, bestemmer tunnelgraverne seg for at de like godt kan innlemme dem i arbeidsstyrken. 

For Dieter og Rolf, som de fremmede heter, virker troverdige når de forsikrer at de ikke er utsendt av DDR. 

Dieter forteller at han selv har begynt på en tunnel i nærheten, men har måttet gi opp etter ti meter, fordi leirjorden var for hard – den detaljen overbeviser Domenico og Luigi. 

Men for å være på den sikre siden bestemmer den harde kjernen av tunnelgravere seg for å endre planene i siste øyeblikk – uten å fortelle det til Dieter, Rolf og andre i periferien. I stedet for å ende i Rheinsberger Strasse skal tunnelen gå til Schönholzer Strasse, som ligger nærmere muren. 

Her har tunnelgraverne funnet ut at det fins en kjeller som egner seg perfekt til formålet. Dessuten kan kjellerinngangen og store deler av Berlinmuren overvåkes fra en ubebodd leilighet øverst på hjørnet av Bernauer Strasse og Wolgaster Strasse i Vest-Berlin.

I begynnelsen av september 1962 er gravearbeidet i prinsippet ferdig – nå strekker tunnelen seg helt til Schönholzer Strasse. Men Domenico og Luigi later som ingenting og sørger for at Dieter, Rolf og de andre fortsetter å grave videre til Rheinsberger Strasse, som ligger omtrent 20 meter lengre unna.

Den 4. september drar Domenico til Øst-Berlin for å informere Peter og Evelyne om forandringen i planene. Og da han forteller at flukten nå er fastsatt til den 14. september, blir Peter likblek. 

Etter det mislykkede fluktforsøket har han nervene utenpå kroppen, og han frykter at dette fluktforsøket kommer til å ende forferdelig galt. Peter er nær ved å gi opp.

Domenico beroliger vennen og understreker at han er nødt til å ta seg sammen. Hvis han virker for nervøs, kommer han til å vekke mistanke.

Han skal oppføre seg så normalt som overhodet mulig og fortsette med sine daglige rutiner frem til datoen for flukten. Domenico gjentar også at familien ikke får ha med seg kofferter – bare en skulderveske med det aller mest nødvendige.

Det vil virke påfallende dersom de sleper på mye bagasje. Og Peters mor må ikke under noen omstendighet ha på seg den store pelskåpen sin, slik hun hadde ved det mislykkede fluktforsøket noen uker tidligere, understreker Domenico.

18 år gamle Peter Fechter ble skutt av østtyske grensevakter og blødde i hjel da han forsøkte å flykte til Vesten. Frem til murens fall i november 1989 blir det anslått at cirka 100 mennesker hadde mistet livet i forbindelse med fluktforsøk, men ifølge en oversikt fra 1994 var tallet 244. 

© Scanpix

Kodeord “kaffe”

Tidlig om morgenen 14. september 1962 bryter tunnelbyggerne gjennom kjellergulvet i Schönholzer Strasse. 

Dieter og Rolf, som fremdeles blir mistenkt for å være angivere, er også til stede i tunnelen i det store øyeblikket, og som alltid er de under konstant overvåkning.

I løpet av natten er tunnelen nok en gang blitt utsatt for vann fra et lekk vannrør, men det kan ikke ødelegge humøret – riktignok kommer flyktningene til å måtte vasse i gjørme, men mennene vet av erfaring at det ikke er noen risiko for at tunnelen skal bli oversvømt på bare en dag. 

Altså er det ingen grunn til å avlyse aksjonen i ellevte time.

Utpå morgenen er alt klart til den store flukten. Fra et vindu i toppleiligheten på hjørnet av Bernauer Strasse og Wolgaster Strasse i Vest-Berlin, holder noen av mennene øye med inngangen til kjelleren på den andre siden av Berlinmuren. 

De har hengt et hvitt laken til lufting utenfor – signalet til flukthjelperne om at det er klar bane. Skulle det plutselig oppstå fare, blir det skiftet ut med et rødt laken.

Ved hjelp av walkie-talkier er mennene i leiligheten i kontakt med Domenico, Luigi og Hasso Herschel, som er blant dem som skal ta imot flyktningene i kjelleren i Øst-Berlin og lede dem gjennom tunnelen. 

Og i Øst-Berlin er en kurér, Domenicos kjæreste, Ellen, på vei for å hente den første av i alt tre grupper med flyktninger som i løpet av dagen skal møte opp på tre forskjellige vertshus. Like før har hun forsikret seg om at det hvite lakenet er hengt ut.

Klokken er litt over ti om formiddagen da Ellen kommer inn på det første vertshuset. Det er stappfullt av menn, kvinner og barn der, og Ellen har følelsen av at alle stirrer på henne, da hun går bort til bardisken. 

Under armen har hun en avis, BZ am Abend, og med høy og klar stemme ber hun om en eske fyrstikker. Avisen og fyrstikkesken er koden som er avtalt på forhånd. Den betyr at tiden er inne til å flykte.

Kort etter forlater Ellen stedet, og da hun ser seg tilbake etter et par minutter, ser hun at Peter og familien hans nettopp har forlatt vertshuset og beveger seg i retning Schönholzer Strasse. Foreløpig går alt etter planen, konstaterer hun lettet.

Den neste gruppen med flyktninger skal hentes klokken 14, og på dette vertshuset er kodeordet “et glass mineralvann”. 

Med vannglasset i hånden speider Ellen diskret rundt i lokalet for å forsikre seg om at alle i rommet har sett henne. 

Blant gjestene befinner det seg en dresskledd mann som holder nærmest krampaktig rundt bordkanten mens han stirrer intenst på henne.

Langsomt og med tilkjempet ro tømmer Ellen glasset sitt og går ut på gaten igjen. Omtrent et kvarter senere begynner de første av i alt cirka ti mennesker – deriblant som forventet den dresskledde – å forlate vertshuset i små grupper. 

Også de beveger seg mot Schönholzer Strasse – småpratende og tilsynelatende avslappet, som om de var på familieutflukt.

Inntil videre flagrer det hvite lakenet stadig fra vinduet i Vest-Berlin. Klokken 16 dukker Ellen opp på det tredje og siste vertshuset. Her bestiller hun en kopp kaffe. 

“Det har vi ikke,” svarer verten til Ellens store skrekk. “Kaffe” er kodeordet, så hva skal hun nå gjøre? Hun tar seg sammen og sier høyt, så alle kan høre det: “Har dere ikke kaffe? Virkelig ingen kaffe? Nei vel, hvis dere ikke har kaffe så vil jeg gjerne ha en konjakk i stedet.”

Hun røyker en sigarett, mens hun diskret studerer gjestene. Det er hovedsakelig unge menn, og Ellen har ingen problemer med å se hvem som sitter på sprang til friheten: 

De kikker på henne med få sekunds mellomrom – urolige og med angst i blikket.

Gledestårene flommer

Ved 11-tiden den 14. september 1962 er de første flyktningene på vei gjennom tunnelen. Først ut er Peter med datteren på armen, så moren og konen hans. Etter dem følger Hasso Herschels søster, mannen hennes og parets vesle barn. 

Flere andre følger i hælene på den første gruppen. Til tross for formaningene er alle iført sin fineste stas, men ettersom flyktningene må traske gjennom gjørme og slam, blir både Dior-kjoler, stiletthæler og dresser innsmurt i skitt. 

Men det er det ingen som legger merke til, for i samme øyeblikk som flyktningene når frem til kjelleren i Vest-Berlin, bryter det ut store jubelscener: Gjenforente kjærester, ektefolk, familier og venner faller om halsen på hverandre mens NBCs kamera går. 

Gledestårene renner nedover kinnene på folk. 

Men først senere på dagen, da alle de tre gruppene med flyktninger har krøpet ut av den mørke tunnelen og opp i kjellerrommet som er skarpt opplyst av NBCs prosjektører, våger Domenico, Luigi, Hasso Herschel og alle de andre tunnelbyggerne å tro at den store drømmen er blitt virkelighet.

Den farlige planen har lyktes: Alle flyktningene er sluppet ut av Øst-Berlin. Følelsene får fritt utløp, og gledestårene flommer nedover kinnene da venner og familier kaster seg i armene på hverandre.

© Ullstein Verlag

Med alle i sikkerhet får Rolf til slutt lov til å hente kjæresten sin, og Dieter konen sin og de to barna i Øst-Berlin – de har altså snakket sant. 

Ved 20-tiden klatrer også de to mennene og deres kjære opp i kjelleren i Bernauer Strasse, og dermed har i alt 29 flyktninger banet seg gjennom tunnelen i løpet av dagen.

Neste morgen vender Domenico og Luigi tilbake til tunnelen – de vil gjerne hjelpe enda flere østberlinere til Vesten. Men da de inspiserer fluktruten oppdager de at vannet har steget faretruende i løpet av natten. 

Det ville være livsfarlig å forsøke å komme gjennom. Tunnelen har utspilt sin rolle – men den har ført 29 mennesker til friheten.

Dette er bare en av mange skjebnehistorier fra den kalde krigens tid - I HISTORIE serverer vi mange medrivende fortellinger fra den perioden. 

Og akkurat nå har vi et særdeles godt tilbud til deg. Få HISTORIE i et halvt år (det er altså hele 9 nummer av bladet rett i postkassen).

Les mer

Ellen Sesta: Der Tunnel in die Freiheit, Ullstein Berlin Verlag, 2001. Maria Nooke: Der verratene Tunnel – Geschichte einer verhinderten Flucht im geteilten Berlin, Edition Temmen, 2002. Wolfgang Welsch: Ich war Staatsfeind Nr. 1, Piper, 2006.

Kanskje du er interessert i