Den tyske orden: Fanatiske krigermunker erobret Baltikum

Søkte bort fra Jerusalem

Munkene i Den tyske orden hadde riktig nok sverget å leve i fred, men paven fikk snart bruk for alle våpenføre menn til å forsvare de sårbare erobringene rundt Jerusalem.

I 1198 godkjente paven derfor at munkene ble til en militærorden i samme stil som de vellykkede tempelridderne.

Den tyske orden kjempet i Midtøsten de neste ti årene, men det hellige land var ikke det eneste stedet som var hjemsøkt av hedninger. Områdene øst for Tyskland vrimlet av folkeslag som nektet å tro på den kristne guden.

Fyrstene i disse statene var ivrige etter å få hjelp av erfarne korsfarere til å opprettholde lov og orden. Derfor søkte deler av Den tyske orden til Øst-Europa.

Riddernes store sjanse kom da prins Konrad av Masovia, en ledende polsk adelsmann, tilkalte de tyske ridderne for å få hjelp til å bekjempe de hedenske prøyssiske nabo-stammene.

Til gjengjeld for å beskytte Konrads grenser og omvende hedningene, skulle ridderne få landskapet Kulmerland i den nordøstlige delen av dagens Polen samt de områdene ridderne erobret underveis, lovet prinsen. Med det beskjedne landområdet som base begynte ridderne å skape seg sitt nye rike.

Paven ga krigermunkene privilegier

Da ridderne ankom Polen, hørte de skrekkhistorier om de baltiske hedningene som drepte misjonærer og brente ned klostre.

Ordenen iverksatte straks et korstog mot synderne, og det ble en stor suksess. Hele 10 000 mann «tok korset» i 1233 for å kjempe side om side med Den tyske orden.

Krigerne kom fra Tyskland – lokket av utsikten til å bli belønnet i himmelen for sin gjerning og å få lov til å røre ved splinten av Jesu kors, som ridderne hevdet å ha med seg fra Jerusalem.

Korsfarerne og deres allierte var med avanserte armbrøster, sterke sverd og veltrente ryttere mye sterkere enn de hedenske stammene.

Preussens myrete landskap gjorde likevel erobringene vanskelige, men ridderne holdt ut. Hvert år fikk de hjelp av nye korsfarere fra Tyskland, og hvert år erobret de nok et stykke av landet sør for Østersjøen. Snart hadde de undertvunget prøysserne og vunnet sin første store seier.

Ridderne var ikke bare drevne med sverdet, men også ved forhandlings-bordet. De hadde sitt eget dyktige diplomatiske korps, som for eksempel sørget for at ordenen hadde en permanent representant ved pavens hoff.

Særlig stormesteren Hermann von Salza viste seg å være dyktig til å sno paven om lillefingeren.

I 1234 fikk stormesteren overtalt kirkens overhode til at korsfarernes stat skulle være selvstendig og ikke ligge under Det tysk-romerske keiserriket. Og i 1237 ga paven tillatelse til at ordenen ble slått sammen med den svekkede Sverdridderordenen, bestående av riddermunker som hadde lidd et stort nederlag i Livland, som lå i dagens Baltikum.

Sammenslutningen var en stor gevinst for de tyske ridderne, som nå kontrollerte flere regioner i dagens Baltikum.

Sammen med de prøyssiske områdene styrte de tyske ridderne dermed en betraktelig del av området øst for Det tysk-romerske riket. Korsfarerne var i full gang med å utvikle seg til en av de sterkeste maktfaktorene i Europa.

Ridderne sverget kyskhet

Tyske korsfarere og deres lokale allierte spilte en stor rolle for erobringene, men den harde kjernen besto av munkeridderne i Den tyske orden.

Ridderne var kjent for sin utholdenhet, som var nøye oppøvd gjennom strenge leveregler. Hvert enkelt medlem måtte avlegge ed på at ridderen kom til å leve et fromt og kyskt liv.

Ridderen lovet også å tilbringe tilværelsen i fattigdom. Så snart en broder trådte inn i ordenen, måtte han oppgi alle personlige eiendeler og avfinne seg med at alt fra nå av skulle eies i fellesskap.

I motsetning til verdslige riddere, som gjerne kledde seg i skinnende rustninger og bar dekorerte sverd og annen pynt, skulle riddermunkens kledning være enkel og spartansk. «Verdslig herlighet» var forbudt, dikterte paven i 1244.

Hverdagen i klosteret var tilsvarende spartansk. Ridderne gikk til gudstjeneste flere ganger om dagen og levde enkelt. Selv spisevanene deres var fastlagt i overensstemmelse med strenge katolske regler. Når det kom til drikkevarer, hadde ridderne imidlertid ingen hemninger:

«De drakk øl i overflod, og oppmuntret eller tvang hverandre til å drikke i så stor grad at det ville ha vært for mye for en okse», skrev den tyske kartografen Sebastian Münster på 1500-tallet.

Så var da også drikkingen riddernes eneste fornøyelse. Stort sett all annen atspredelse var forbudt. De fikk for eksempel bare jakte på bestemte dyr og bare for å skaffe mat, ikke for moro.

Ordensbrødrene hadde dessuten instruks om å unngå «høflig selskapelighet og samvær» med verdslige riddere. De måtte særlig holde seg unna muntre sammenkomster som bryllup og skuespill, der det ofte var kvinner til stede, og alkoholen rant fritt.

En ordensbror måtte ikke under noen omstendighet være alene med en kvinne. Det konstante fraværet av det motsatte kjønn førte imidlertid med seg enkelte problemer.

Ordenens vedtekter slo for eksempel fast at «på de steder hvor brødrene sover, skal det være lys natten gjennom». Hensikten med regelen var å hindre seksuelle forbindelser mellom brødrene, for homofili ble betraktet som den verste synd et medlem av ordenen kunne begå.

En ridder som ble kjent skyldig i å ha hatt sex med en annen mann, kunne risikere henrettelse. Mistanken var nok til å få riddere til å torturere sine brødre i forsøket på å finne frem til sannheten.

Hedninger var fritt vilt

Riddernes fromme livsform ble lagt igjen hjemme når Den tyske orden dro i felten. Ordenen mente nemlig at hedninger ikke var fullverdige mennesker, men «slaver av djevelen», og ridderne hadde ingen skrupler med å hogge motstanderne ned.

Under og etter kampen var det vanlig at ridderne stakk og hogde sårede til døde. De hellige løftene om kyskhet forsvant også på slagmarken.

Voldtekt av lokale kvinner etter en seier var ikke uvanlig, og ifølge et øyenvitne var ridderne mer tilbøyelige til å tvinge kvinner til å bli med inn i teltene enn leiesoldatene de kjempet sammen med.

Ordensbrødrene selv gikk fryktløst i døden på slagmarken. Ridderne var overbevist om at døden innebar at de kom direkte til himmelen som del av «det tiende englekor» – den mest ærefulle plassen et menneske kunne innta i Guds rike.

Frykten for den fanatiske ordenen var stor hos hedningfyrster som Vytenis av Litauen.

I begynnelsen av 1300-årene kjempet ridderne konstant mot fyrsten, som de møtte i åpen kamp våren 1312, da ridderne tørnet sammen med Vytenis’ hær ved landsbyen Woplawki. Her angrep offiseren Heinrich von Plötzke hedninghæren med 80 riddere og tusenvis av leiesoldater.

Mange av Vytenis’ menn ble grepet av så stor frykt da de så Den tyske ordens banner med det svarte korset på hvit bunn, at de stakk av. Bare de modigste ga seg i kamp mot ridderne, som svingte klingene mot motstanderne. Fyrsten selv forduftet fra slagmarken.

Da det sto klart at Vytenis og hans hær hadde sluppet unna, gikk ridderne løs på sivilbefolkningen. Ingen ble skånet for deres gudfryktige vrede. I alt tok ridderne 700 fanger.

Om de døde «kjenner bare Gud antallet» – ifølge en beretning.

Felttogene i Øst-Europa ga ikke bare ridderne jord og land. Hver seier ble fulgt av innbringende plyndringer – en praksis som ridderne til tross for løfter om fattigdom ikke hadde noen skrupler med.

Gratis arbeidskraft var heller ikke å forakte. Noen felttog var nærmest ekspedisjoner for å fange hedenske slaver som skulle arbeide på riddernes marker.

Den østerrikske poeten Peter Suchenwirt beskrev et felttog i 1337 med ordene: «Kvinner og barn ble tatt til fange. De ble ledet av sted, bundet sammen som når man fanger inn hunder».

Kristne ble ikke skånet

Det var ikke bare hedninger som kunne bli utsatt for riddernes brutalitet. På begynnelsen av 1300-tallet var den polske byen Gdansk under beleiring av soldater fra hertugdømmet Brandenburg.

Byens ledere bestemte seg derfor for å be Den tyske orden om hjelp. Ordenen besvarte nødropet, fordrev de brandenburgske styrkene og red inn i Gdansk som helter.

Den store handelsbyen ved Østersjøen var imidlertid svært attraktiv for riddernes voksende imperium, og de bestemte seg for å ikke gi den tilbake til den polske kongen. Da borgerne forsøkte å gjøre opprør, beviste ordenen sin makt ved å angripe innbyggerne uten nåde.

«Korsfarerne drepte mange menn, og hundene lepjet i seg blodet. En som ønsket å skrifte før sin død, trakk de vekk fra skriftefaderen og drepte før han rakk å bekjenne sine synder», beretter presten Henryk.

Paven ble rasende da han hørte om denne massakren på kristne. Da ordenen ble utspurt, medga den bare å ha drept 16 fiendtlige riddere og ingen sivile. Historikere mener imidlertid at flere tusen måtte late livet da ridderne sikret seg kontrollen over byen.

Ordensstaten blomstret

Den blodige erobringen av Gdansk var med på å bringe velstand til ridderstaten, som gjennom 1300-tallet vokste seg stadig sterkere.

Store områder ble erobret, og landsbyer vokste til blomstrende handelsbyer som for eksempel Königsberg og Tallinn.

Snart slo ridderne egne mynter, og utvekslingen av varer, særlig med de tyske hansabyene, gikk livlig. Da Den tyske orden var på topp, nådde handelsforbindelsene helt til Hellas og Midtøsten.

Velstanden kom imidlertid ikke bare handelsfolkene til gode. Selv om de hadde avlagt løfte om fattigdom, begynte de tyske ridderne raskt å kreve inn toll og høye skatter.

En tredjedel av all toll innkrevd i Preussen havnet rett i riddernes lommer. Pengene gikk til å holde en stor stående hær av leiesoldater. I tillegg bygde ordensbrødrene omtrent 120 borger fordelt rundt omkring i besittelsene sine i blant annet Polen, Litauen og Russland.

Borgene var festning, kloster og representasjonslokaler i ett, og herfra regjerte ridderne over undersåttene sine i det omliggende området.

I det enorme hovedsetet, Malbork, mottok ordenen noen av tidens fremste adelsfolk og konger, som de bespiste ved fine banketter i slottets riddersal. Ved disse anledningene ga ridderne blaffen i sin spartanske livsstil, og fråtset.

Ridderne møtte sitt endelikt

Erobringene i Polen og de baltiske landene skapte grunnlaget for Den tyske ordens enorme rikdom og makt, men ble også riddernes endelikt. Med sin voldelige fremgangsmåte og mangel på respekt for hedenske folkeslag hadde ordenen skaffet seg mange fiender i Øst-Europa.

Ridderne var stort sett i konstant krig på flere fronter og trengte også krigere til å slå ned lokale opprør. Kampene ble spesielt blodige i Litauen, som kjempet mot ordenen i nesten 200 år.

I 1386 lot storhertugen Jagello av Litauen seg endelig omvende til kristendommen, og deretter giftet han seg med den 11-årige dronning Hedvig av Polen. Men riddermunkene jublet ikke over at litauerne omsider var blitt kristne, for det innebar at Den tyske orden mistet sin offisielle grunn til å ekspandere inn i landet deres.

Likevel holdt ikke ridderne seg tilbake, og fiendtlighetene fortsatte. Tyskerne oppdaget imidlertid at de ikke fikk samme støtte i Europa og hos paven når de kriget mot kristne.

Polakkene og litauerne hadde heller ikke glemt tidligere kriger og massakrer, og nå når ekteskapet hadde forent de to landene, sto de sterkt.

Konflikten kulminerte i et av middelalderens største slag ved byen Tannenberg (mellom Gdansk og Warszawa) i 1410.

Her vant Polen-Litauen en enorm seier, og størstedelen av munkeridderne mistet livet. De polske og litauiske styrkene erobret deretter store deler av ordensstaten, men da de nådde den enorme festningen Malbork, ordenens hovedsete, ble hæren stoppet.

Her holdt restene av Den tyske orden de nesten 30 000 soldatene tilbake, helt til de måtte gi opp beleiringen.

Riddernes vellykkede forsvar gjorde at ordenen bare mistet noen få landområder i fredsavtalen som ble inngått. Nederlaget hadde imidlertid avslørt at ridderne ikke var uovervinnelige, og ordenen kom seg aldri over den militære katastrofen.

Trettenårskrigen (1454-1466) ble nok en fiasko. Her vendte de leiesoldatene som stormesteren hadde hyret til forsvaret av Malbork seg mot ham, og tok den polske kongens parti.

Ordenen ble sparket ut av hovedsetet sitt, og den religiøse ridderstaten gikk langsomt til grunne.

Ridderstatens endelige oppløsning kom i 1525. Etter dette nøt ordenens få resterende besittelser og borger i Det tysk-romerske keiserdømme begrenset selvstendighet.

Ordensriddere kjempet likevel stadig og leverte blant annet sitt eget regiment til den østerrikske hæren i hundrevis av år, til de på begynnelsen av 1900-tallet gikk over til utelukkende å drive veldedighetsarbeid.