Desperat luftkrig over Israel

Jøder utroper egen stat

Jødene hadde levd i andre land (hvor de sjelden var velkomne) siden romerne fordrev dem fra provinsen Judea to tusen år tidligere.

I Europa var de regelmessig blitt utsatt for massakrer av fanatiske kristne eller misunnelige naboer.

Allerede fra slutten av 1800-tallet hadde små grupper av jøder begynt å sive tilbake til Palestina, som den gang var en del av det osmanske riket.

Etter nazistenes jødeutryddelse på 1940-tallet steg antall jødiske immigranter til Palestina, som i mellomtiden hadde blitt et britisk protektorat.

Tilstrømmingen av flyktninger førte til terrorhandlinger – palestinske arabere, som utgjorde befolkningsflertallet i protektoratet, angrep jødiske bosettinger, som på sin side svarte med blodige hevnaksjoner.

Begge parter førte dessuten væpnet kamp mot britene – for å få dem til å trekke seg ut. I 1948 hadde britene fått nok.

De sa fra seg sitt herredømme over Palestina med virkning fra midnatt den 14. mai. Samme ettermiddag leste den jødiske lederen David Ben-Gurion opp uavhengighetserklæringen for sine landsmenn:

”Vi erklærer herved opprettelsen av en jødisk stat i Det lovede land som vil få navnet staten Israel.”

Araberne i Palestina nektet å anerkjenne den selvutropte staten, og de fikk hjelp fra muslimske naboland som sendte tropper mot grensen.

Egyptere, jordanere, irakere, syrere og libanesere rykket fram, og den første arabisk-israelske krigen var en realitet.

Fikk våpen på svartebørsen

Israelerne hadde desperat behov for våpen hvis staten skulle overleve. Dette var en enorm utfordring, da en FN-resolusjon forbød salg av militært materiell til området i håp om at krigen raskt ville ebbe ut.

Ifølge en amerikansk etterretningsrapport hadde araberne tungt krigsmateriell men lite ammunisjon. På jødisk side var situasjonen prekær.

Det var spesielt mangelen på krigsfly som var potensielt katastrofal for israelerne, som ved krigsutbruddet bare hadde noen få ubestykkede sportsmaskiner.

Med en flydør fjernet og en maskingeværskytter plassert i åpningen kunne de brukes til å beskyte infanteri på bakken, men mot for eksempel det egyptiske luftforsvarets Spitfire-jagere var de sjanseløse.

I all hast innledet derfor Israel en storstilt smugleroperasjon under kodenavnet “Balak”. Agenter skulle med alle midler skaffe landet våpen hvor enn de kunne få tak i dem.

Det kommunistiske Tsjekkoslovakia viste seg velvillig, da landet trengte kunder for å holde hjulene i gang i en våpenindustri som sysselsatte titusenvis av fabrikkarbeidere.

Tsjekkoslovakerne tok seg til gjengjeld godt betalt. Et jagerfly kostet 45.000 dollar, og i tillegg kom radioer, våpen og ammunisjon.

Til sammenligning tok USA 4000 dollar for de fremragende P-51-jagerne fra 2. verdenskrig.

Men amerikanerne kunne ikke selge fly til de krigførende statene i Midtøsten, så jødiske agenter ble tvunget til å kjøpe inn til ågerpriser i Tsjekkoslovakia.

Det israelske flyvåpenet måtte også bite i seg det faktum at deres første jagerfly var blitt designet i Nazi-Tyskland.

Tsjekkoslovakia solgte 10 jagere av typen Avia S-199 til israelerne – et fly som var identisk med tyskernes Messerschmitt Bf 109 bortsett fra at flyet hadde en mye dårligere motor.

Nøden tvang Israel til å akseptere betingelsene. Men pilotene deres fikk i det minste lov til å trene i Tsjekkoslovakia før de skulle i kamp i Palestina.

Livsfarlig trening ventet i øst

I Roma fikk Aaron Finkel og hans pilotkolleger endelig beskjed om hvor de skulle hen. Deres neste destinasjon var en flybase i Øst-Europa, der lokale instruktører skulle lære dem å fly Messerschmitt.

Noen av de kommende jagerpilotene var jøder fra Palestina, men de færreste av dem hadde sittet i et jagerfly før. Kamperfaring hadde de såkalte machals derimot masser av.

Den hebraiske forkortelsen betydde ”frivillige fra utlandet” og blant dem var menn som hadde fløyet mot tyskere, japanere eller italienere under 2. verdenskrig.

Her var briter, amerikanere, kanadiere, sør-afrikanere og en nederlender.

Uansett bakgrunn ble alle pilotene like rystet da de møtte sine nye fly for første gang. Avia S-199 het jageren som var en kopi av tyskernes Messerschmitt Bf 109 men som hadde fått en tung motor fra et bombefly i snuten.

I stedet for en jagers spinkle propell, hadde den store skovlblader som lignet propellen på et skip.

Tsjekkoslovakiske piloter kalte foraktelig flyet for ”Mezek” – muldyret. Amerikanske Lou Lenart var den første som klatret opp i cockpiten. Han forsto bare halvparten av hva den tsjekkoslovakiske instruktøren sa til ham før han brått ble bedt om å lette.

Det lille hjulet under halevingen fikk nesa på Avia S-199-en til å peke steilt oppad så lenge flyet var på rullebanen.

Dermed blokkerte motoren all sikt fremover og piloten styrte i blinde mens flyet kom opp i fart. Først i en fart av 150 km/t. løftet halen seg slik at Lenart omsider kunne se over motorblokken, og synet ga ham et sjokk.

Flyets altfor store propellblader hadde trukket jagerflyet mot høyre, og nå var det på vei mot en smal passasje mellom to betonghangarer forbundet med en tung jernlenke.

Lenart trakk spaken hardt tilbake, og med stort besvær fikk han flyet til å stige akkurat så mye at det gikk klar av jernlenken.

Senere på dagen var det Gideon Lichtmans tur. Han kom fra en jødisk familie i New Jersey og hadde fløyet mot japanerne under 2. verdenskrig.

Treningen i Tsjekkoslovakia var noe helt annet enn han tidligere hadde opplevd.

“Det var ingen cockpit-sjekk. Instruktøren lente seg inn i cockpiten og pekte på starthåndtaket. Det var alt.

Jeg startet motoren, og så var jeg på egen hånd,” fortalte Lichtman senere om den overfladiske treningen.

Han fikk jagerflyet i lufta uten alvorlige problemer, gjorde noen skarpe svinger, rullet rundt og kastet flyet ned i dykk før han landet igjen.

Nede på bakken fikk Lichtman vite at han – etter 35 minutters flytid – ble ansett som klar til kamp. Han hadde ennå ikke forsøkt å avfyre flyets våpen.

Men Israel kunne ikke vente lenger på piloter og kampfly.

Fire dager senere ble de første fem Avia S-199 demontert og lastet på fraktfly i Tsjekkoslovakia.

Som en del av Operasjon Balak hadde Israel bygget en komplett smuglerbase, hvorfra en nattlig luftbro leverte våpen, ammunisjon og annet krigsmateriell.

En av de fem dyrebare jagerflyene nådde imidlertid aldri frem. Det gikk tapt om bord på et fraktfly som kolliderte med et fjell.

Det gjensto bare fire, og de medfølgende tsjekkoslovakiske teknikerne måtte først sette dem sammen igjen før de kunne gå på vingene.

Ilddåpen var en begrenset suksess

Israels forsvarskommando hadde håpet at det nye flyvåpenets første misjon ville være et stort og lammende overraskelses-angrep på en egyptisk flybase, men utviklingen av krigen spolerte alle planer.

Den 29. mai sto egyptiske tropper bare 25 km sør for Tel Aviv, og de fire Avia S-199-ene ble beordret til å kaste seg inn i kampene.

Amerikanske Lou Lenart hadde mest kamperfaring og ble utpekt som anfører, mens Modi Alon, en jødisk pilot med en fortid i det britiske flyvåpenet, fikk i oppgave å dekke ham.

Gruppens to andre piloter dannet et lag på samme måte.

Alle de fire flyene steg til 2000 meters høyde, men radioene fungerte ikke og flyene måtte derfor fly så tett at pilotene kunne se hverandres fakter i cockpiten.

Snart fikk firkløveret øye på lange kolonner av kjøretøy. Lenart trakk spaken til siden slik at flyet hans rullet rundt og dykket mens han avsikret våpnene sine.

Bakken nærmet seg hurtig idet han utløste sin last av 70 kilosbomber. På vei opp igjen speidet han etter et nytt mål og utså seg en rekke lastebiler.

Han nærmet seg og trykket avtrekkeren i bånn, og maskinkanonene under vingene hans brølte. Men bare et øyeblikk, og så satte prosjektilene seg fast.

Da Lenarts maskingevær også gikk tom for ammunisjon like etter, vendte han om og fløy tilbake til Tel Aviv.

En av kollegene hans hadde allerede landet, og sammen med ham så han Alon forulykke på rullebanen da det ene hjulet hans eksploderte.

Piloten overlevde, men flyet måtte repareres. Det fjerde og siste flyet ble skutt ned, og pilotenes første oppdrag hadde dermed kostet Israel 25 pst. av jagerne som den unge nasjonen rådde over.

De hadde dessuten bare påført fienden beskjedne tap. Likevel fikk pilotenes innsats stor betydning.

I frykt for flere uventede luftangrep stoppet egypterne sin fremrykking og gravde seg ned i forsvarsstillinger mens de ventet på forsyninger og bedre luftstøtte.

Enslig jager utgjorde forsvaret

Det var imidlertid ikke bare egypterne som truet Israel.

Bare 12 timer etter det første toktet måtte de to eneste kampdyktige flyene atter på vingene fordi en irakisk hær rykket fram fra øst og risikerte å skjære Israel over på midten.

Fem minutter ut i luftangrepet ble den ene jageren truffet i motoren og piloten hoppet ut i fallskjerm.

Da han landet var han nær ved å bli slått i hjel av israelske bønder fordi han var amerikaner og ikke kunne forklare at han hadde vært i ferd med å forsvare dem.

Etter to oppdrag hadde Israel nå bare et enkelt kampklart jagerfly igjen. Modi Alon og Lou Lenart patruljerte på skift over Tel Aviv i det ene flyet.

Den 3. juni spottet Alon fire fiendtlige fly på vei over Middelhavet med kurs mot Tel Aviv: Forrest lå to egyptiske Spitfire-jagerfly, og bak dem fulgte to C-47 Dakotaer som var blitt ombygget fra transportfly til bombefly.

Med kveldssolen i ryggen kastet Alon sin Avia S-199 ned i et dykk og sendte en salve fra maskinkanonene og maskingeværene mot den ene C-47-eren før jageren hans brølte forbi.

Alon snudde for å komme på skuddhold igjen og observerte forbløffet at alle de fire flyene fortsatt holdt stø kurs.

Den neste bygen av prosjektiler sendte skjelvinger gjennom C-47-eren. Den krenget over på siden og mistet høyde, hvorpå skroget ble revet i filler av en eksplosjon.

Først nå vendte de egyptiske Spitfire-pilotene om. Deres klønete forsøk på å legge seg bak Alon avslørte at begge var nybegynnere.

Han ignorerte dem derfor og gikk i gang med å jage de andre C-47-ene som prøvde å unnslippe. En skuddsalve satte flyets vinger i brann og det styrtet utenfor Tel Aviv.

Alon så seg rundt etter de to Spitfire-flyene, men de var borte. De egyptiske pilotene hadde foretrukket å snu fremfor å ta opp kampen med en fiende som åpenbart var betydelig dyktigere.

Innbyggerne i Tel Aviv hadde strømmet ut i gatene for å se luftkampen over dem. Mange hadde ingen anelse om at deres nye stat hadde jagerfly, og nå så de den enslige Avia S-199 drive fienden bort fra himmelen.

Jubelen var endeløs og Modi Alon ble øyeblikkelig utropt til nasjonalhelt.

Pilot famlet seg til seier

Etter hvert kom det flere jagerfly fra Tsjekkoslovakia, og mekanikerne gikk i gang med å sette dem sammen.

Men de hadde vanskeligheter med å holde mer enn noen få fly på vingene av gangen, da ulykker rammet det uhåndterlige flyet hele tiden.

Bare to jagere var kampklare da Gideon Lichtman og Modi Alon lettet for å avskjære fire egyptiske Spitfire-fly med kurs mot Tel Aviv den 8. juni.

Snart pekte Alon nedover, hvorpå han krenget flyet sitt over i et dykk. De egyptiske Spitfire-flyene var under dem. Lichtman fulgte etter mens han lette etter håndtaket som ville avsikre våpnene.

Alons salve spredte fienden til alle kanter. Lichtman så dem forsvinne inn og ut av skyene mens han omsider fant det som måtte være sikringen. Et lite trykk på avtrekkeren viste at han hadde gjettet riktig.

Et øyeblikk senere dukket det opp en Spitfire foran ham, og han avfyrte en salve. Prosjektilene passerte på begge sider av målet uten å treffe. Våpnenes skuddlinjer var tydeligvis innstilt til å møtes på altfor lang avstand.

Foran Lichtman krenget Spitfire-piloten inn i et skarpt dykk. Amerikaneren fulgte etter mens han trykket avtrekkeren i bånn og dreide haleroret lett fra side til side så prosjektilene spredte seg i en sky foran flyet.

Han håpet at det ville kompensere for de dårlig innstilte våpnene.

Noen skudd traff Spitfire-jagerens skrog og det styrtet mot bakken. Lichtman ble dermed den første i det israelske luftforsvaret som beseiret en fiendtlig jager i nærkamp.

Erfaring slo kvalitet

Kampen om luftherredømme var i full gang. Og gradvis begynte israelernes multinasjonale pilotkorps å få overtaket – tross S-199-flyets svakheter.

De arabiske motstanderne manglet rutinen som 2. verdenskrig hadde gitt pilotene i Israels nyopprettede flyvåpen.

En våpenhvile ble presset gjennom av FN, og sommeren 1948 var det første stormløpet mot Israel avverget. Nye fly ble føyet til israelernes arsenal.

Blant annet klarte man å smugle tre store B-17 Flying Fortresses ut av USA – de gamle bombeflyene ble kjøpt via en stråmann og skulle angivelig brukes i sivil luftfart.

I september la Tsjekkoslovakia sine 50 Spitfire-jagere ut for salg. De skulle erstattes av sovjetiske jetfly. Israel kjøpte dem for 23.000 dollar stykket. De nye våpnene ble avgjørende.

I februar 1949 ble Egypt de første til å be om våpenhvile. Snart fulgte jordanerne og libaneserne etter. Syria kjempet fram til juli.

Den nye jødiske staten hadde overlevd det arabiske angrepet, grensene var sikret, og Israel fremsto som regionens sterkeste militærmakt.

Da freden kom, valgte noen machals å bli. Amerikanerne Lou Lenart, Gideon Lichtman og Aaron ”Red” Finkel dro imidlertid hjem for å gjenoppta sine sivile karrierer.

I alt falt 33 piloter under krigen. 19 av dem var utenlandske – Modi Alon var blant de døde israelerne.