Djengis Khan druknet Østen i blod

I Bukharas moské krøp flere hundre av byens rike og mektige menn sammen på gulvet i frykt. De ventet på mongolenes hersker, Djengis Khan. Gulvet i moskeen var overstrødd med istykkerrevet papir, pergament og biter av lær.

Djengis Khan hadde nemlig befalt at kistene som inneholdt den hellige Koranen skulle tømmes og brukes som fôringstrau for mongolenes hester.

Og nå lå de hellige bøkene på gulvet; trampet i stykker av hovene på de mongolske soldatenes hester.

Så trådte Djengis Khan inn i moskeen. Han så ut over Bukharas mektige menn, som krøp sammen foran ham.

Han, som var oppvokst i et telt på de mongolske steppene – fattig, utstøtt og farløs – hadde nå lagt Sentral-Asias mektigste rike for sine føtter som straff for at dets herskere hadde drept sendebudet og handelsfolkene hans.

Han gikk gjennom rommet, opp på prekestolen og belærte de beseirede om feiltrinn og synder de hadde begått:

«Det er de mektige blant dere som har syndet. Hvis ikke dere hadde begått store synder, ville Gud aldri ha sendt en straff som meg.»

Deretter sendte han de rike mennene hjem, bevoktet av mongolske vakter, med ordre om å hente rikdommene sine. Ryktet om mongolenes herjing i Bukhara fikk straks de siste byene i Khwarezm-riket til å overgi seg.

Djengis Khan tok deretter størstedelen av hæren og trengte inn i det uveisomme Afghanistan og videre inn i Nord-India, mens den andre delen av hæren dro gjennom Kaukasus og videre inn i Russland. Ingenting kunne stoppe Djengis Khans steppekrigere.

Djengis' familie utstøtt

Da Djengis Khan erobret Bukhara i 1220, hadde den mongolske herskeren og hærene hans allerede underlagt seg et område som strakte seg nesten 6000 kilometer fra Det kaspiske hav i vest til Japanhavet i øst.

Nesten 60 år tidligere ble Djengis Khan født inn i en av mongolenes mektigste familier under navnet Temudjin.

Ifølge “Mongolenes hemmelige historie” – mongolenes eldste litterære verk, skrevet få år etter Djengis Khans død – hadde oldefaren hans vært khan over alle mongoler, og faren hans var høvding.

Men da Temudjin var ni år gammel døde faren, sannsynligvis forgiftet av en fiendtlig stamme. Som eldste sønn var Temudjin arving til høvdingtittelen, men han var bare et barn, og andre mongolske familier tok makten og utstøtte Temudjin og familien hans.

Høvdingsønnen vokste opp i fattigdom, og familien overlevde blant annet på røtter som moren samlet. Men de harde barneårene her­det den unge mongolen, og langsomt vokste ønsket om å hevne ydmykelsen.

Da Temudjin var 13 år drepte han en av brødrene sine under en krangel om et jaktbytte. Oppveksten hadde lært ham steppenes nådeløse lov: Hvis du vil ha noe, må du ta det!

Temudjin samler mongolene

Med årene kom Temudjin til å fremstå mer og mer som en lederskikkelse. Men nomadenes samfunn var preget av rivalisering, plyndringstokt og blodhevn, og Temudjin måtte flykte flere ganger, fordi andre klanledere regnet ham som en trussel mot makten sin og sendte sine håndgangne menn for å eliminere ham.

Et av angrepene kom da Temudjins familie hadde slått leir ved foten av mongolenes hellige fjell, Burkhan Khaldun. Temudjin selv, som nå var rundt 20 år, unnslapp, men angriperne tok hans unge kone Bourtai til fange og red bort med henne.

I tre dager lå Temudjin i skjul i skogen. Og det var i de tre dagene ved foten av Burkhan Khaldun at mongolenes kommende hersker fikk sin åpenbaring:

Gudene hadde skånet livet hans fordi han skulle samle de splittede mongolene og bli lederen deres. Og sammen skulle de erobre verden.

I månedene etter allierte Temudjin seg med flere andre stammeledere og angrep stammen som hadde kidnappet Bourtai med flere tusen krigere. Seieren var total, og Temudjin­ fikk konen tilbake.

Det skulle imidlertid ta 20 år med allianser, intriger og krig før Temudjin fikk samlet mongolene. Oppgjøret med stammene som fortsatt kjempet imot, sto i år 1204.

Natten før det avgjørende slaget slo Temudjins hær leir på sletten nedenfor fiendens overlegne styrker. Han ga ordre om at hver soldat skulle tenne fem leirbål, og dermed rapporterte fiendens vaktposter at Temudjin hadde flere soldater enn det var stjerner på himmelen.

Da morgenen kom møtte Temudjins krigere en hær som nærmest hadde gitt opp på forhånd, og da dagen var omme sto Temudjin igjen som seierherre.

I 1206 samlet mongolenes øverste råd, «khural», seg ved Den blå sjøen i Arhangai-fjellene for å utrope Temudjin til enehersker over et forent mongolsk folk, og gi ham ærestittelen Djengis Khan: Universets­ hersker.

En nomadehær blir skapt

Allerede mens han kjempet om makten i Mongolia, hadde Djengis Khan påbegynt en militær revolusjon som skulle gjøre mongolene til verdens mest fryktede krigere.

Djengis Khan tok utgangspunkt i mongolenes naturlige forutsetninger. Som halvnomadiske gjetere tilbrakte de størstedelen av året på hesteryggen, og de var glimrende ryttere. Som jegere var de også dyktige bueskyttere. Disse ferdighetene skulle nå bli­ grunnsteinen i Djengis' nye hær.

Prosessen med å omstille mongolene fra fred til krig var ikke vanskelig. Mongolenes “fred” hadde alltid vært preget av evinnelige feider og småkriger.

Kvegtyveri, kidnapping og blodhevn var dagligdags. Krig var kort sagt en videreføring av kvegnomadenes livsstil.

Som ung hadde Djengis sett hvordan de indre konfliktene blant mongolene hadde ødelagt alle forsøk på å forene dem.

Han begynte derfor systematisk å viske ut de gamle klan- og klasseskillene, slik at de mange gruppene smeltet sammen til en sammenhengende kampenhet.

Uansett bakgrunn kunne krigerne klatre i hierarkiet hvis de var dyktige og tapre. Som et symbol på den nye enheten blant mongolene, opprettet Djengis en livgarde på 10 000 mann.

Han valgte med omhu ut menn på tvers av det mongolske samfunnet, slik at alle klaner og grupper var representert. Livgarden fungerte også som skole for offiserer. Medlemmene fikk militær trening som skulle gjøre selv en menig i livgarden i stand til å lede en tropp i hæren.

Nøkkelen til suksess

Steppefolket ble snart mestere i å bruke rytteriet og den mobiliteten det ga dem. De rykket typisk frem i spredte kolonner med stor avstand mellom.

På den måten var det lettere for både krigere og hester å finne nok mat underveis. Men på kort varsel kunne de spredte kolonnene samle seg og rette et konsentrert angrep mot et enkelt punkt.

Hemmeligheten bak taktikken var kommunikasjon. Til tross for de store avstandene var troppene og Djengis Khan hele tiden i tett kontakt via budbringere til hest. Ved hele tiden å bytte til friske hester kunne budbringerne tilbakelegge nesten 100 kilometer i løpet av en dag.

Først da jernbanen ble innført 600 år senere, ble hastigheten til de mongolske budbringerne overgått. De nådeløse stammekrigene hadde lært Djengis hvor viktig det var å kjenne fienden.

I forkant av alle mongolske angrep sendte han derfor ut spioner for å samle informasjon eller bortføre fiender til forhør. Samtidig sørget spesielt utvalgte speidere til hest for at de mongolske styrkene aldri kunne overraskes av en fiendtlig hær.

Speiderne red 50-100 kilometer foran og bak hærenhetene og sørget for å advare hæren lynraskt om styrken og antallet til eventuelle fiendtlige enheter.

I sin ungdom hadde Djengis også lært noe annet som skulle komme til å prege krigføringen til mongolene: forsiktighet. Hodeløs tapperhet tjener ingen, og bare en tåpe kjemper en kamp han vet han ikke kan vinne.

Men for mange virket det som det var nettopp det Djengis Khan gjorde da han våren 1211 krysset grensen til et av verdens mektigste riker: Kina.

Mongolene krysser Gobi-ørkenen

Det var flere grunner til at Djengis Khan valgte å invadere Kina. En årsak var at han etter åpenbaringen ved Burkhan Khaldun mente at det var hans guddommelige kall.

Men invasjonen hadde også et praktisk formål. Mongolene hadde ingen pengeøkonomi, og Djengis skulle bruke rikdommene til å lønne soldatene. Og rikdommer fantes i store mengder i Kina.

Via spionene visste Djengis dessuten at Kina var svekket av interne stridigheter.

Men det var likevel noe helt annet å kjempe mot slettenes nomader enn en mektig sivilisasjon som Kina med en armé på mange hundre tusen mann. Dessuten lå den store Gobi-ørkenen mellom mongolene og Kina, og den var umulig å krysse – mente kineserne.

Men Djengis Khan var overbevist om at det lot seg gjøre, og våren 1211 førte han den samlede mongolske hæren på rundt 50 000 mann gjennom ørkenen, og sto nå ved grensen til Nord-Kina.

KORT – Djengis Khans erobringer:

Lurer fienden

Det så virkelig ut som gudene var på Djengis Khans side. Festningsanleggene som skulle ha holdt mongolene ute, hadde forfalt for lengst, og Djengis Khan red ganske enkelt utenom dem.

Underveis knuste mongolene den ene kinesiske hæren etter den andre til tross for at de oftest var i mindretall. Bak suksessen­ lå blant annet en utspekulert krigstaktikk.

Taktikken var å sende en mindre styrke frem foran hovedstyrken når speiderne meldte om en fiendtlig hær eller befestet by lenger fremme.

Den mindre hærstyrken red helt frem til fiendens styrker, men lot i siste øyeblikk som om motet hadde sviktet, og snudde i tilsynelatende flukt. Dette fikk ofte den fiendtlige styrken til å bryte formasjonen og sette etter.

I mellomtiden hadde mongolene spredt hovedhæren ut i en hesteskoform, som den “flyktende” styrken trakk de fiendtlige troppene lenger og lenger inn i. På signal fra de mongolske offiserene smekket fellen igjen, og den fiendtlige hæren ble først møtt av et regn av piler, før mongolene “lukket” hesteskoen og angrep fra alle kanter.

Taktikken virket, og mongolene trengte lenger og lenger inn i landet, med et bredt spor av død og ødeleggelse etter seg.

Lenger fremme ventet den største utfordringen: Beijing. Det var en by med 350 000 innbyggere og enorme rikdommer. Men byen var også omgitt av en 15 kilometer lang og 12 meter høy mur som var beskyttet av 900 vakttårn og forsvart av tusenvis av soldater.

På sitt sedvanlige, forsiktige vis unngikk Djengis klokelig å angripe byen direkte. I stedet beleiret han den og satte seg til å vente. Og mongolene hadde ingen hast.

De mange handelskaravanene på vei til Beijing ante ingenting om at byen var beleiret, og falt en etter en i mongolenes hender. Så mens befolkningen inne i byen sultet, levde mongolene av handelskaravanene og de livsnødvendige forsyningene som var ment for byen.

Beijing i brann

Mens mongolene ventet, lærte de noe helt nytt av kinesiske fanger og overløpere: beleiringsteknologi. Og snart mestret de også denne formen for krigføring.

Til slutt følte mongolene seg sterke nok til å angripe og rykket helt frem til byens forsvarsverker. Men da hæren nådde murene, ble de møtt med
kinesernes dødbringende våpenarsenal.

Brennende piler, ildkuler laget av voks, keramikkbomber fylt med tusen grader varmt, flytende jern og giftige brannbomber fylt med råolje og kjemikalier regnet over de mongolske krigerne.

Men mongolene hadde tusenvis av kinesiske fanger med seg fra tidligere slag, og de ble nå tvunget til å bære mongolenes beleiringsstiger frem til murene.

Mange av forsvarerne gjenkjente venner og slektninger blant de som bar frem stigene, og nølte. Likevel overlevde bare noen veldig få av de ulykkelige fangene pilregnet fra sine landsmenn.

Men stigene kom på plass, og nå veltet mongolene inn over murene. I en måned plyndret og brente mongolene Beijing.

En utenlandsk diplomat som besøkte byen flere måneder senere, kunne fortelle at byen fremdeles var omgitt av berg av knokler, og at gatene var helt glatte av fett fra alle menneskene som var omkommet i flammene.

Toleranse holder riket sammen

Djengis' Kina-felttog varte i fem år og endte med at store deler av det nordlige Kina ble erobret. Men mongolene tok ikke bare rikdommer og krigsfanger med seg fra Kina. De fikk også inspirasjon til hvordan et rike kan organiseres på best mulig måte – med nedskrevne lover.

Mongolene hadde ikke noe skriftspråk, men det hadde deres allierte fra naiman-stammen. Derfor utnevnte Djengis en mann fra denne stammen til skriver. Deretter påla han halvbroren sin, Shigi, å sørge for at alle lover og straffer ble nedskrevet på hvite ark i en blå bok. Dette skulle bli til «Den blå bok» eller Jassa; mongolenes lovverk.

Det mongolske riket var et av historiens mest sammensatte, og toleranse og religionsfrihet var en forutsetning for at riket ikke skulle rives i stykker av etniske og religiøse motsetninger.

Derfor ble religionsfriheten lovfestet i Jassa: «Han [Djengis] har forordnet at alle religioner skal respekteres, og at ingen av dem skal ha noen forrang.»

Samtidig med at Djengis Khan fikk organisert det nye kjemperiket sitt med lover og regler, begynte han å sende budbringere ut til andre store riker i Asia med tilbud om fred og handel.

I år 1207 sendte han også en handelskaravane til det muslimske Khwarezm-riket i vest (dagens Usbekistan). Khwarezm var rikt og strakte seg helt fra Det kaspiske hav til India.

Men i byen Otrar ble de mongolske handelsfolkene arrestert, mistenkt for spionasje. Djengis Khan ønsket handel og ikke krig, så han sendte tre sendebud for å oppklare situasjonen.

I stedet ble hele handelskaravanen myrdet, og sendebudene halshogd, før hodene deres ble sendt tilbake til Djengis. Kilder forteller at da mongolenes hersker
mottok de avhogde hodene, gikk han i raseri alene opp på et fjell, blottet hodet, bøyde seg mot bakken og sa:

«Jeg ønsket ikke denne striden; gi meg styrke til å ta hevn.»

Etter tre dager og tre netter på fjellet kom Djengis Khan ned og sa til sine menn: «La oss ri mot islams folk og kreve vår hevn!»

Khwarezm blir knust

Ingen hadde sett maken til den armeen som i 1219 marsjerte mot muslimene i Khwarezm. Den besto av 150 000 mongolske soldater med to-tre hester hver.

I tillegg kom 10 000 kinesiske beleiringseksperter med tunge krigsmaskiner, båret av okser og kameler eller rullet frem på massive trehjul.

Arsenalet omfattet rambukker, kastemaskiner, beleiringsstiger og enorme beleiringsbuer som kunne skyte hull i festningsmurer på en kilometers avstand.

Det var en fryktinngytende armé, som kombinerte nomadenes bevegelighet med beleiringsvåpnenes kraft og tyngde.

Den enorme mongolhæren fortærte umettelig alle landene den marsjerte gjennom, og vokste seg stadig større. For hver gang et område falt, ble mongolenes rekker forsterket med slaver og tvangsutskrevne soldater.

Det var et ustoppelig uhyre som brøt gjennom Khwarezm-rikets grenser.

«Luften ble svart som natten av støvet fra rytterne. Folk var overveldet av frykt og panikk, og skrekk og redsel hersket.» Slik beskrev en senere persisk kilde mongolenes inntog.

Nyheten om mongolenes invasjon av det muslimske Khwarezm nådde helt til Europa. Her hadde det mange år tidligere oppstått en legende om en mektig, kristen hersker i Asia. Han skulle nedstamme fra de tre vise menn, og ville komme det kristne Europa til unnsetning i krisetider.

Mange mente derfor at Djengis måtte være denne herskeren, og at han var kommet for å hjelpe i kampen mot muslimene. Den drømmen ble knust bare fire år senere, da mongolene også angrep det kristne Europa.

Den første byen i Khwarezm som ble angrepet var Otrar, der de mongolske sendebudene var blitt drept. Før mongolene kom, hadde Otrar vært en blomstrende handelsby.

Da de reiste, var byen så ødelagt at det skulle ta 800 år før arkeologene fant spor av den. Deretter falt Khwarezms andre store byer; Bukhara, Samarkand og Gurganj. I Gurganj fikk hver mongolsk soldat ordre om å drepe 24 mennesker – de mongolske soldatene talte 50 000 mann.

Asias perle legges øde

Til slutt var det bare en eneste stor by igjen, Merv. Den var kjent som «Asias perle», og byens ti biblioteker inneholdt 150 000 bind. Byen var også berømt for sine praktfulle palasser og kanalene som brakte vann fra elva Murgab til de mange fontenene.

Garnisonen besto bare av 12 000 mann, men byen var også tilfluktssted for 700 000 sivile, mange av dem flyktninger fra områdene rundt. Nå ble det tydelig hvor effektiv mongolenes terrorkrig var.

Etter et halvhjertet forsøk på forsvar stengte både soldater og sivile seg inne i hjemmene sine og ventet apatisk på sin skjebne. I løpet av fire dager ble hele befolkningen drevet ut av byen og samlet på en slette.

«Mervs befolkning ble fordelt blant soldatene, og hver mann fikk ordre om å drepe 300 eller 400 mennesker,» skrev den persiske historikeren Djuvaini.

Etter at de mongolske steppekrigerne hadde forlatt byen, kom en muslimsk geistlig og følgesvennene hans til stedet. De skal ha brukt 13 dager bare på å telle de drepte.

Mongolene lot til å være ustoppelige, og nå sto de ved grensen til det enorme India. Men i stedet for å fortsette toktet inn i India, vendte mongolene blikket mot vest – mot Europa.

80 000 russere slaktet

Etter seieren over Khwarezm-riket fortsatte mongolene mot nordvest. Under felttoget hadde de hørt om et folk som het bulgarerne. De var muslimer, allierte med Khwarezm og dessuten rike på grunn av pelshandel.

Dit bega mongolene seg nå under ledelse av Djengis Khans mest erfarne general, den enøyde Subutai. De krysset de mektige Kaukasusfjellene, nedkjempet konge-
riket Georgias armeer, og sto til slutt ved bredden av elva Dnepr.

Men nå mobiliserte russerne. Mektige fyrster fra Kiev, Kursk og Rostov allierte seg med det tyrkiske polovtsy-folket, og 31. mai 1223 møtte de Subutai ved Kalkaelva. Da slaget var over hadde mongolene knust den russiske hæren på 80 000 mann. Seks russiske fyrster og 70 adelsmenn mistet livet. Veien til Europa lå åpen.

Men mongolene hadde ikke glemt sitt opprinnelige mål med ekspedisjonen. Så i stedet for å marsjere mot hjertet av Europa dro de mot nord opp til volgabulgarerne. I de krigerske volgabulgarene møtte Subutais hær krigere som var av samme støpning som dem selv.

Bulgarerne var etterkommere etter et tyrkisk rytterfolk fra steppene i øst og behersket mongolenes egen krigstaktikk.De to rytterhærene møttes høsten 1223. Bulgarerne lot som om de flyktet, og mongolene fulgte etter, sikre på seier.

Ved Samara-elva lå bulgarernes hovedstyrke imidlertid i bakhold og knuste den mongolske hæren med dens egne midler. Europa var reddet for denne gang.

Men de overlevende mongolene vendte ikke tomhendte hjem fra toktet. De hadde for første gang møtt Europa og sett verdensdelens rikdommer. Og de hadde erfart at europeiske armeer kunne beseires, akkurat som kinesiske, tatariske og tyrkiske. Mongolene ville komme igjen etter Djengis' død.

Djengis Khans død holdes skjult

Bare fire år etter slaget mot volgabulgarerne døde den nå 65 år gamle Djengis Khan – muligens av lungebetennelse. Ifølge legenden var hans siste ord til sine sønner:
«Jeg skapte et stort rike, men livet var for kort til å erobre hele verden. Det overlater jeg til dere.»

Av frykt for kaos og maktkamper ble dødsfallet holdt hemmelig, og Djengis Khans lik ble i all hemmelighet fraktet til herskerens fødested for å bli begravet. Legenden forteller at alle som så begravelsesopptoget underveis ble drept, for at de ikke skulle fortelle hva de hadde sett.

Soldatene som overvar begravelsen ble også drept etterpå, for at de ikke skulle avsløre steppeherskerens siste hvilested.

Og det er aldri blitt funnet.