Dødens dal: Britene led stort nederlag i Afghanistan

I 1842 strakte det britiske imperiet seg over halve kloden. Men i Afghanistan led britene nederlag. I de nedsnødde, trange passene og dype dalene mellom Kabul og Jalalabad ble 16 000 soldater, kvinner og barn drept av afghanerne. Bare én brite slapp unna.

I 1842 strakte det britiske imperiet seg over halve kloden. Men i Afghanistan led britene nederlag. I de nedsnødde, trange passene og dype dalene mellom Kabul og Jalalabad ble 16 000 soldater, kvinner og barn drept av afghanerne. Bare én brite slapp unna.

Tate

“Et indisk barn var etterlatt i snøen. Hun var en skjønn liten pike på omtrent to år som akkurat var blitt sterk nok til å sitte oppreist med sine små bein samlet under seg. Med store, brune øyne satt hun og så på soldatene og kavaleriet som passerte, og på alt det uforståelige som foregikk rundt henne. Når en afghansk gutt fant henne ville han more seg med å tvinge hodet hennes bakover og skjære over halsen på henne.”

Slik beskrev den britiske offiseren Colin Mackenzie panikken som hersket da 4500 soldater og 12 000 sivile trakk seg tilbake fra Kabul i Afghanistan 6. januar 1842.

Kort over Afghanistan i 1842
© Historie

Slik var situasjonen i Afghanistan i 1842

Det britiske imperiet rivaliserer med russerne om makten i Sentralasia. Russerne prøver å få emiren av Afghanistan til å støtte dem. Det ser britene, som har makten i India, som en trussel. De invaderer derfor emiratet, noe som fører til en militær katastrofe.

De fleste i hæren og følget ble massakrert av opprørske afghanere i de dype dalene i det fjellrike landet. Omtrent 100 ble tatt til fange og holdt som gisler. Bare en eneste britisk soldat slapp levende gjennom dalene til den nærmeste britiske garnisonen i Jalalabad.

Det var et militært og politisk nederlag, og en menneskelig katastrofe uten sidestykke i datidens britiske imperium. På den tiden strakte imperiet seg fra Storbritannia over store deler av Afrika og Asia, og omfattet også hele Australia.

Britene var det nærmeste man kom en nasjon med verdensherredømme på den tiden, og aldri før hadde en av deres hærer blitt utslettet til nesten siste mann. Det mest ufattelige var at Kabulhæren ble utslettet av det de anså som primitive stammefolk.

Kampen om verden

I 1830-årene rivaliserte britene med det russiske imperiet om makten i verden. Russerne utvidet territoriet sitt mot sør og øst. I det sentrale Asia sto de ved Turkmenistan nord for Afghanistan. Mot sør besatt britene imidlertid det meste av India, som var imperiets kronkoloni.

Det selvstendige Afghanistan ble ledet av emiren Dost Muhammed. Det var et lite, fattig og fjellrikt land som nå ble til en brikke i imperienes spill om makt og innflytelse.

I 1838 forhandlet russerne med Dost Muhammed for å få ham over på deres side. Det så britene som en trussel mot India. De fryktet at russerne via Afghanistan skulle inspirere inderne til å gjøre opprør mot dem.

Kort over britisk march fra Kabul til Jalalabad
© HISTORIE

16 000 marsjerer i døden på sju dager

En britisk hær er på tilbaketog gjennom fjellene fra Kabul til den nærmeste britiske garnisonen i Jalalabad. Strekningen er bare 150 km. Men den går over høytliggende fjellpass og dype daler der afghanerne ligger i bakhold. På syv dager marsjerer 16 000 menn, kvinner og barn i døden.

Invasjonen var en suksess

I 1839 invaderte britene derfor det østlige Afghanistan.

På få måneder inntok de byene Kandahar, Ghazni og hovedstaden Kabul, der de innsatte en britisk-vennlig afghansk emir, mens den opprinnelige emir Dost Muhammed ble sendt til India i fangenskap.

Den britiske hæren ved Kabul slo leir rett utenfor byen. Hæren besto av omtrent 700 briter og 3800 indere som var britiske kolonitropper.

Med hæren fulgte 12 000 sivile, der noen var soldatenes koner og barn, og andre var tjenere eller handelsfolk som levde av å stå til tjeneste for soldatene.

Situasjonen ute av kontroll

Invasjonen var i seg selv en ydmykelse for de uavhengige stammefolkene i Afghanistan. Men det var også tre andre faktorer som førte til at situasjonen etter hvert eskalerte. For det første innledet noen av de britiske offiserene forhold til afghanske kvinner.

For det andre blusset et gammelt hat mellom afghanske muslimer og indiske hinduer opp. Invasjonen førte for det tredje til at prisene på mat og andre basisvarer steg voldsomt både i Kabul og omegnen.

I begynnelsen av november 1841 kom det til opptøyer og uroligheter i byen. Britenes politiske offiser Alexander Burnes forsøkte å forhandle med afghanske ledere, men både han og vaktene hans ble drept inne i byen av en opphisset menneskemengde.

Åtte måneder etter at Kabul-hæren falt, ble det sendt en ny hær inn i Afghanistan for å befri gislene. Oppdraget lyktes, og deretter trakk de seg ut av landet igjen. De hadde fått nok. Det var lett å invadere Afghanistan, men det var umulig å beholde makten der. Emiren Dost Muhammed ble løslatt av britene, og han fikk igjen makten.

General William Elphinstone
© Wikimedia Commons

Elphinstone fikk skylden

Øverstkommanderende for Kabul-hæren, general Elphinstone, fikk skylden for katastrofen fordi han var vag og ubesluttsom. Han døde av sykdom i fangenskap.

Wikimedia Commons

General sir Robert Henry Sale
© Wikimedia Commons

General ble helt

Generalen sir Robert Sale var sjef for den britiske garnisonen i Jalalabad. Her holdt han stand i månedsvis mot afghanerne. Han fikk derfor tilnavnet “kjempende Bob.”

Wikimedia Commons

Lady Florentia Sale
© Mary Evans

Lady ble gissel

Lady Florentia Sale ble tatt som gissel med ca. 100 andre under tilbaketrekkingen. Senere skrev hun en bok om tilbaketoget og fangenskapet hos afghanerne.

Mary Evans

Britiske officerer befries
© Scala

Gislene ble befridd etter åtte måneder

Den 17. september 1842 kom en britisk unnsetningshær frem til gislene som afghanerne hadde holdt fanget i åtte måneder siden tilbaketoget i januar. Offiseren Colin Mackenzie og lady Sale var blant de befridde gislene. Etter redningsaksjonen trakk britene seg helt ut av Afghanistan.

Scala

Dost Muhammed
© National Army Museum

Emiren ble gjeninnsatt

Han var emir før den britiske invasjonen, og han ble det på nytt da de trakk seg ut i 1842. Hans sønn Akbar, som kjempet mot britene, døde fredelig i 1849.

National Army Museum

Øverstkommanderende for Kabul-hæren, general William Elphinstone, hevnet imidlertid ikke drapet på Burnes. Trolig fryktet generalen at det bare ville gjøre vondt verre hvis han angrep Kabul og straffet innbyggerne. I stedet valgte han å fortsette forhandlingene, men denne avgjørelsen tolket afghanerne som et tegn på svakhet.

Opprørske afghanere strømmet nå til Kabul, og britene i leiren ble utsatt for angrep fra snikskyttere som forsvant like raskt som de dukket opp. Blant opprørerne var den avsatte emirens sønn Muhammed Akbar.

Han drepte en britisk offiser som Elphinstone hadde sendt inn i Kabul i nok et forsøk på å forhandle frem en fredelig løsning. Afghanerne var nå klar over at de kontrollerte situasjonen.

Årsaken til det var at britene i realiteten var omringet, forsyningene deres skrumpet inn og vinteren nærmet seg. Det var imidlertid få angrep på Kabul-hæren fordi afghanerne innså at den tross alt var en veltrent styrke som det ville ha kostet mange afghanere livet å angripe. Opprørs- og stammelederne lovet derimot den britiske hæren forsyninger, fritt leide og en eskorte, mot at den gikk med på å trekke seg ut av landet.

Situasjonen satte general Elphinstone i en alvorlig knipe. Han hadde bare to valg.

Enten kunne han ta imot afghanernes tilbud om fritt leide, eller så måtte han okkupere en festning ved Kabul der hæren kunne holde stand til en annen styrke kom dem til unnsetning fra India. Han anslo at det kunne ta måneder før en unnsetningsstyrke nådde frem, så Elphinstone valgte å stole på stammelederne og ta imot tilbudet deres.

Men afghanerne halte ut tiden, og forsyningene og eskorten som de hadde lovet dukket aldri opp.

Dødsmarsjen begynner

Den 6. januar 1842 brøt britene opp fra leiren og begynte tilbaketoget mot Jalalabad. Hæren og leirfølget hadde en marsj på 150 km foran seg. Ikke sjelden måtte de gjennom svært ulendt terreng, noen steder med opptil 30 cm dyp snø og temperaturer på ned til minus ti grader. I tillegg fantes det fiendtligsinnede afghanske stammer langs ruten som ikke adlød opprørslederne i Kabul.

Etter hvert som hæren trakk seg ut av leiren, begynte afghanere å plyndre gods de hadde etterlatt. Det kom til skuddvekslinger og 50 britiske soldater ble drept.

Om morgenen var kavaleristene så stivfrosne at de måtte løftes opp på hesteryggene.

Britene dannet en fortropp, en midttropp og en baktropp, slik at hæren kunne kjempe mot angrep under marsjen. Men de sivile skapte kaos og panikk i kolonnen.

Den lille piken i snøen

Afghanerne angrep alle grupper av både sivile og soldater som hadde kommet for langt vekk fra kolonnen eller som lå etter fordi de var såret.

Det var på dette tidspunktet at den britiske offiseren Colin Mackenzie så den lille indiske piken som satt forlatt i snøen. Han følte en sterk trang til å ta henne med seg. Men han gjorde det ikke. Det ville ikke ha nyttet, skrev han flere år senere i sine erindringer, fordi det var mange andre etterlatte barn som afghanerne var i gang med å drepe, og kvinner som lå langs veien med sitt lange svarte hår innsmurt i blod.

Klokken 16.00 ga general Elphinstone ordre om å slå leir for natten. Da hadde hæren bare tilbakelagt 10 km.

De hadde mistet omtrent alle teltene de hadde fordi panikkslagne kulier hadde kastet dem fra seg under angrepet fra afghanerne. De aller fleste sov derfor i snøen. Midt på natten ankom baktroppen som hadde kjempet mot afghanere hele veien fra Kabul.

Om morgenen den 7. januar dukket Muhammed Akbar opp med 600 ryttere på bakkedragene langs den ene av fjellsidene.

Tre britiske medaljer

Etter dødsmarsjen kjempet den britiske garnisonen i Jalalabad videre mot afghanerne. Her holdt britene stand, og nye tropper fra India kom dem til unnsetning. Medaljene stammer blant annet fra disse kampene.

© National Army Museum

Britene trodde først at han hadde kommet med en eskorte og forsyninger. Men det håpet brast da han forlangte seks britiske offiserer som gisler, noe han også fikk etter forhandlinger.

Gislene skulle sikre at den britiske garnisonen i Jalalabad også trakk seg ut av landet. Men til tross for overgivelsen av gislene fortsatte andre afghanere med å angripe og plyndre våpen og gods.

Om det skjedde på Akbars kommando visste ingen. Gisselforhandlingene forsinket tilbaketoget, som bare beveget seg ti kilometer lengre den dagen.

Stivfrosne ryttere

Enda en natt gikk, og den 8. januar om morgenen var kavaleristene så stivfrosne at de måtte løftes opp på hesteryggene.

Infanteristene hadde det ikke bedre. De hadde istapper i bartene, og mange soldater var faktisk så lammet av kulde at de knapt greide å holde riflene.

Afghanske skytter i bakholdsangrep

Afghanske soldater overrasker britene under marsjen.

© Bridgeman

Hæren kom frem til det åtte kilometer lange Khoord-Kabul-passet. Her lå gilzhai-stammen i skjul oppe i skråningene, som var så bratte at vintersolen aldri traff bunnen av dalen. De skjøt og drepte omkring 3000 mennesker da tilbaketoget var på vei gjennom passet.

Kvinner og barn etterlates

Om morgenen den 9. foreslo Akbar, som fortsatt fulgte britene, at de siste tjue britiske kvinnene og barna som fortsatt var med skulle overleveres til ham.

I løpet av tilbaketogets første dager hadde ca. 70 britiske kvinner, barn og offiserer blitt tatt til fange av afghanerne. De endte som gisler hos Akbar, som ville bruke dem som forhandlingsmiddel når britene i India hørte om katastrofen.

Elphinstone hadde i realiteten ikke annet valg enn å overgi kvinnene og barna. Det var tross alt bedre at de var gisler hos Akbar enn at de døde sammen med hæren.

De ble først overgitt etter forhandlinger, og dette var også med på å forsinke hæren med én dag.

Kolonitroppene avskjæres

Den 10. januar lyktes det fortroppen, som besto av briter, å kjempe seg gjennom et smalt pass. Men hovedstyrken, som besto av indere, slapp ikke gjennom fordi afghanere strømmet ned og avskar dem fra fortroppen.

Samtidig stormet andre afghanere ned fra fjellene og hugget alle i hovedstyrken ned med sabler i stedet for å kaste bort krutt og kuler på dem.

De afghanske soldatene har omringet britene, som kjemper en siste kamp til døden.

© Wikimedia Commons

På fire dager hadde Kabulhæren blitt redusert til ca. 450 soldater og 1500 sivile, som sammen med fortroppen hadde sluppet gjennom det trange passet.

For første gang under tilbaketoget beordret Elphinstone at det skulle marsjeres uten stopp. Mennene gikk natten gjennom, og den neste dagen, den 11., nådde de frem til Jugdulluk-passet, der de stoppet for natten.

Om morgenen den 12. inviterte Akbar Elphinstone til forhandlinger i leiren sin. Det gikk generalen med på som et siste håp om at Akbar kunne overtale stammelederne til å la dem slippe gjennom til Jalalabad.

Men Akbar tok i stedet Elphinstone som gissel.

De siste 450 mann

Britene innså at Elphinstone hadde blitt lokket i en felle. En offiser ga derfor de siste 450 mennene ordre om å forsere Jugdulluk-passet. Her hadde afghanere lagt tornebusker på veien, og mens britene slet seg gjennom, skjøt afghanerne på dem fra dalsidene.

Bare 62 soldater, som alle var briter, slapp ut av Jugdulluk-passet. Tolv av dem var til hest. De stakk av mens ca. 50 infanterister fortsatte marsjen.

De overlevende blant de sivile var fortapt. Noen av dem gjemte seg i huler eller i fjellene. De som ikke ble drept av afghanere døde senere av sult, kulde og utmattelse.

Natten til den 13. krysset de 50 infanteristene en bro over Sourkab-elven, der noen av dem falt i kamp med en mindre gruppe afghanere. I løpet av dagen kom de ca. 40 resterende av dem til landsbyen Gandamack.

Her ble de omringet og kjempet til døden, bortsett fra seks, som ble tatt som gisler.

Bare én rytter unnslapp

Av de 12 rytterne som slapp ut av Jugdulluk, falt åtte på veien til Futtehabad og tre ble drept av afghanske ryttere, bare seks km fra Jalalabad.

Nå var det bare en mann igjen fra Kabul-hæren. Det var en militærlege ved navn William Brydon. Han greide å ri fra forfølgerne og kjempe seg gjennom en gruppe afghanske ryttere.

Militærlege William Brydon i Jalalabad

Militærlegen William Brydon når frem til Jalalabad som eneste brite.

Av en eller annen grunn fulgte de ikke etter ham, og som eneste brite kom Brydon omsider frem til den britiske garnisonen i Jalalabad.

Her rapporterte han til generalen Robert Sale at hele hæren hadde falt. Senere overlevde Brydon også det store indiske opprøret i 1857.