Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Døden lurer i snøen

Den 30. november 1939 angriper Sovjetunionen det 50 ganger mindre Finland. Med tusenvis av soldater, stridsvogner og kampfly regner russerne med en kjapp seier. Men i Finlands snøhvite landskap venter en usynlig fiende.

Ritzau

Fingeren krummer seg forsiktig rundt avtrekkeren. Den skarpe finske desemberkulda biter i huden, men skytteren merker det ikke. Han ligger helt stille i det snødekte landskapet, kniper venstre øye sammen og stirrer med det høyre over geværets siktekorn.

Det er 21. desember 1939. Skytteren, som befinner seg ved den finske elva Kollaa, fyller lydløst lungene med luft to ganger. Oksygenet sprer seg gjennom blodet til musklene.

Tredje gang puster han bare halvveis ut, slik at han kan utnytte det punktet i åndedrettet da kroppen er mest avslappet. Pekefingeren øker langsomt presset på avtrekkeren. Ingen raske rykk som kan få munningen ut av kurs. Det smeller.

Rekylen presser geværkolben hardt inn mot skulderen hans, mens det 7,62 millimeter brede prosjektilet farer over snøen – 850 meter i sekundet. Langt foran skytteren blir en kaki-farget lue slynget opp i luften, fulgt av en liten sky av blod som i et sekund lyser rødt mot snøen. Nok et hodeskudd.

Skytterens navn er Simo Häyhä, og han skyter alltid for å drepe. Ofrene skal få slippe å lide i timevis.

Den drepte russeren er nummer 25 – bare denne dagen. Han blir også den siste, for ettermiddagssolen er i ferd med å forsvinne bak trærne i vest.

Nå venter skytteren bare på mørket, slik at han kan snike seg usett tilbake til de finske stillingene, der varm suppe venter. Ved daggry skal Simo Häyhä igjen ligge klar i snøen med det dødbringende geværet sitt.

Simo Häyhä var en virtuos med instrumentet sitt, en finsk kopi av det russiske Mosin Nagant-geværet. 542 russiske soldater døde for kulene hans.

© SA-Kuva/Julius Jääskeläinen

Hestehandel sendte Finland i krig

Under den tre og en halv måned lange vin­ter­krigen kjempet tusenvis av finske menn og kvinner for sitt lands frihet med mot, utholdenhet og oppfinnsomhet.

Én mann ble mer enn noen annen sym­­bolet på finnenes kamp: snik­skyt­­teren Simo Häyhä, som var så ef­fek­­tiv at han ble kalt «Den hvite død».

To menn var årsaken til at Simo Häyhä endte som snikskytter. Den ene var Adolf Hitler, den andre Josef Stalin. Ideologisk var de dødsfiender, men sommeren 1939 hadde de kynisk avtalt å dele Øst-Europa mellom seg.

Hitler utnyttet avtalen til å kaste seg over Polen, og da grep Frankrike og Storbritannia til våpen. Mens de andre stormaktene sloss, kunne Stalin fritt tvinge gjennom viljen sin over småstatene langs Sovjetunionens grenser.

Den forsiktige tyrannen foretrakk å nå sine mål med trusler, men da Finland nektet å underkaste seg, overlot han saken til hæren.

Finnene oppdaget at de var i krig da sovjetiske fly angrep Helsinki 30. november 1939. Imens satte 425 000 sovjetiske soldater seg i
bevegelse mot grensen. Ifølge planen skulle Finland bli inntatt på tre uker, slik at Stalin kunne få landet i gave på sin fødselsdag 21. desember.

Ved daggry den 30. november 1939 angre Sovjetunionens bombemaskiner Finlands hovedstad­, Helsinki. 61 finner omkom i angrepet som innledet Den røde hærs invasjon.

© SA-kuva

Alle måtte ofre seg

I Finland ble hæren innkalt, og 250 000 mann ankom depotene for å få utlevert utrustning. Antallet var imponerende for et land med 3,7 millioner innbyggere, men mange soldater måtte bevokte den lange og sårbare kystlinjen.

Ved fronten var finnene håpløst i undertall. Den gamle marskalk Mannerheim talte på radio til befolkningen. «Vår arvefiende har angrepet oss igjen», sa han.

Én generasjon før hadde han ledet kampen for Finlands selvstendighet, og nå vendte han tilbake fra pensjonisttilværelsen for å ta kommandoen på ny.

«Dere kjenner meg, og jeg kjenner dere, og jeg vet at hele landet er klar til å gjøre sin plikt til siste åndedrag».
Gustaf Mannerheim, feltmarskalk

Seier virket umulig. Men hvis ikke Finland skulle slettes fra kartet, måtte soldatene kjempe. En av dem var Simo Häyhä, som kom fra en slektsgård nær grensen. Han var 35 år og hadde arbeidet på familiens jordstykke siden barndommen.

Allerede som 17-åring gikk Simo Häyhä inn i heimevernet, senere ble han inn­kalt til hæren, og da han ble pensjonert, var det med en korporaltittel i papirene.

Tilbake på gården sluttet han seg igjen til heime­ver­net, og nå, i 1939, skulle tre­ningen omsider testes i kamp.

© Shutterstock

David mot Goliat

  • Soldater

    Finland: 400 000
    Finnene kunne hurtigmobilisere 250 000 mann. Med alle våpengreiner og reserver talte hæren 400 000 mann.

    Sovjet: 760 000
    Den røde armé satte i november 1939 inn rundt 420 000 mann. I mars 1940 var tallet økt med 340 000 mann.

  • Stridsvogner

    Finland: 10
    Ved krigsutbruddet hadde hæren 32 stridsvogner fra Renault. De var foreldet og kom ikke i kamp. Finnene hadde også nyere Vickers-stridsvogner, men bare ti av dem var klar for slagmarken.

    Sovjet: 6 500
    Hæren satte inn rundt 2 500 stridsvogner, men utvidet i løpet av krigen med 4000 til. De fleste var lett pansret.

  • Fly

    Finland: 75
    I 1939 hadde Finland 110 fly av forskjellig slag. Bare 75 av dem var brukbare i kamp. En del av flyene var gamle dobbeltdekkere.

    Sovjet: 4 000
    Russerne satte inn rundt 1 000 fly mot finnene, men utvidet raskt til 4 000.

Frykt fulgte soldatene til fronten

Simo Häyhä ble innkalt til hærens 34. regiment, som gjorde seg klar til kamp i Ladoga-Karelen nord for den store Ladogasjøen. Soldatene sto spredd, for hæren ventet ingen større angrep i området, som var dek­ket av dype skoger.

Den røde armé hadde imidlertid anlagt en hemmelig jern­ba­ne­lin­je som gikk helt til grensen i Ladoga-Karelen.

Derfor kunne 75 000 mann krysse grensen med 150 stridsvogner og 200 kanoner.

«Vi satte opp piggtråden, befestet stillingene og gravde skyttergroper», be­ret­te­t Simo Häyhä siden om sin andre dag i krig. «Det første sovjetiske angrepet kom etter mørkets frembrudd».

Simo Häyhäs 6. kompani holdt stand, men andre soldater fra 34. regiment ble meid ned da de forsøkte å holde trafikk-knutepunktet Suojärvi lenger nord. Den røde armé slo til med tusenvis av menn, og stridsvogner som finnene ikke kunne matche med sine våpen.

«Folk begynte å løpe, brøyte bakover gjennom snøen på ski, uten tanke for noe, uten å høre offiserenes rop og forbannelser», skrev en soldat senere.

Suojärvi falt på krigens tredje dag, og fien­den hadde nå sjansen til å runde Ladogasjøen og angripe den fin­ske hærens hovedstyrke i ryggen. Alt kom an på om de finske styrkene klarte å danne en ny forsvarslinje.

Se hvor Den røde hær angrep:

Den røde armé satset på lynseier

Stalin forsøkte å skremme finnene til å avgi landområder langs grensen og tillate en russisk militærbase på sørkysten
av Finland. Da finnene nektet, slapp diktatoren Den røde armé løs med ordre om å knuse all finsk motstand i løpet av tre uker.

Ritzau

Forsvarslinje stopper angrepet

Den røde armés hovedangrep finner sted på Det karelske nes, der veinettet gjør det mulig for store hærer å operere. Men finnenes 136 kilometer lange Mannerheim-linje er spekket med bunkeranlegg, og Den røde armés stormløp ender i grufulle tap.

Ritzau

Stalins styrker bombarderte finnenes forsvar i månedsvis.

Ritzau

Kollaa holder

Sovjet-styrker bryter gjennom ved Kollaa. Planen er å angripe finnene på Det karelske nes i ryggen. Men en ny finsk linje dannes ved elva Kollaa, og angrepet stopper opp.

Ritzau

Bakhold ved Suomussalmi

Invasjonshæren vil skjære Finland i to, men finnene splitter angrepsstyrken og utsletter motstandslommene en etter en.

Ritzau

Finnene ydmyker angripere

En sovjetisk divisjon på 17 000 mann angriper ved Salla. Rundt 3500 finske soldater slår mot alle odds angrepet tilbake.

Ritzau

Marsj mot sør fryser fast

Gruvebyen Petsamo faller raskt til Stalins styrker. Men forsøk på å trenge sørover går i stå, fordi finnene utnytter mørketida til å utføre nålestikkangrep.

Ritzau

«Kollaa holder»

Trette og motløse finner stavret bakover gjennom det snødekte landskapet til de nådde elva Kollaa, 30 kilometer fra Suojärvi. Simo hadde mistet mange naboer og venner, for de fleste soldater i 34. regiment kom fra området der de kjempet.

Nå fikk de ordre om å grave seg ned ved elvebredden. De nye stillingene måtte holdes for enhver pris, var ordren, men oppgaven virket umulig. Elva var bare to meter bred på det smaleste.

«Kommer Kollaa til å holde?» spurte gene­ralen som hadde kommandoen.

«Kollaa holder, med mindre ordren er å stikke av», svarte Simo Häyhäs kompanisjef, Aarne Juutilainen.

Pressen gjenga den korte samtalen i inn- og utland, og ordene ble et symbol på finnenes motstandsvilje. Stalins styrker startet stormløpet ved Kollaa 8. desember, men denne gangen var finnene klar.

Kanoner sto skjult ved de få veiene i området det var mulig for sov­je­tiske stridsvogner å rykke frem langs, og soldatene hadde nå improviserte våpen til å ødelegge panserkjøretøy med. Angrepet ble slått tilbake.

Nye sovjetiske angrep fulgte, men inntil videre var fronten frosset fast, og Simo Häyhä begynte sin forvandling til historiens mest dødbringende skytter.

Krigskorrespondenter fra hele verden strømte til Finland for å fortelle om det lille landets kamp mot overmakten.

© SA-kuva

Vinterkrigen var en gave for pressen

Krigskorrespondenter fra hele verden kjedet seg intenst før Stalin med invasjonen av Finland ga dem en ekte krig å rapportere om. Andre verdenskrigs første måneder hadde vært en skuffelse for pressen.

Polen falt på rekordtid, og deretter gikk krigen i stå. Verken Nazi-Tyskland eller Frankrike og Storbritannia bombarderte hverandre med annet enn flygeblader.

Da Stalin invaderte Finland, stormet 300 krigskorrespondenter til Helsinki. De ville til fronten før det hele var over. Og finnene holdt dramaet i gang med en innbitt forsvarskamp.

Fra Berlin til New York fulgte verden med på frontberetningene om det vesle landet i nord som nektet å overgi seg.

Geværet var Simo Häyhäs venn

Finland hadde ingen spesialiserte skarp­skyt­tere da vinterkrigen brøt ut. Det hadde de færreste hærer i 1939.

Under første verdenskrig ble mesterskyttere ved alle fronter trukket ut av enhetene sine for å jage uforsiktige fiender på egen hånd. Men etter krigen ble denne typen soldater utfaset.

Simo Häyhä var derfor en helt vanlig infanterisoldat da han ble innkalt. Til gjengjeld hadde han trent presi­sjons­skyting i heimevernet i mange år.

Det finske forsvaret hadde svært få ressurser, og instruktørene krevde at hver patron måtte treffe målet. Simo Häyhä deltok i heimevernets skytekonkurranser, og allerede første gang presterte han 93 av 100 mulige treff på 300 meters avstand.

Da Simo Häyhä gikk i krigen, var det med et våpen han hadde brukt på skytebaner og øvelser i årevis.

Häyhäs foretrukne redskap: geværet M28-30.

© Vic Thomas

Geværet M/28-30 var en finsk videreutvikling av den ald­ren­de Mosin-Nagant 1891 fra tsar-tidens Russland.

Den nye utgaven hadde en for­bed­ret avfyringsmekanisme, og siktet var enklere å fininnstille. Våpenet var tiltenkt det finske heimevernet, som på grunn av pengemangel tilbød med­lem­mene sine å kjøpe riflen selv, med litt of­fent­lig støtte.

Simo Häyhä var en av dem som benyttet seg av tilbudet. Geværet var hans eget, og han skulle snart kjenne det like godt som et nært familiemedlem.

Tålmodighet betydde overlevelse

Simo Häyhä hadde bare kjempet ved Kol­laa-fronten i noen dager da han ble tatt ut av gruppen. Kompanisjefen hadde lagt merke til treffsikkerheten hans, og nå skulle den stødige korporalen operere på egen hånd som snikskytter.

Hver dag påførte Simo Häyhä fienden nye tap, og effektiviteten skyldtes ikke bare den grundige skytetreningen i heimevernet. Før krigen gikk han ofte på jakt, og erfaringen fra de lange dagene i de finske skogene var minst like viktig som treffsikkerheten.

Som en jeger måtte en snikskytter kunne bevege seg uten å bli sett eller hørt, velge best mulig skytestilling, og han måtte ha en tålmodighet av en annen verden.

© Wayne Southwell/Världens Historia

Falkeblikk og tålmodighet sikret snikskytterens liv

I motsetning til de fleste andre brukte ikke Simo Häyhä kikkertsikte til Mosin-Nagant M/28-30-geværet. Han brukte bare våpenets primitive «jernsikte», som ikke risikerte å reflektere solen og dermed avsløre posisjonen hans.

DU OVERLEVER:

  • 1. Synlige spor i snøen frem til skjulestedet må rutinemessig slettes, slik at fienden ikke finner deg.
  • 2. Finn et skjul med god skygge, for eksempel under et grantre med lavthengende greiner. Da unngår du sol i øynene og solglimt i våpenets metall.
  • 3. Bruk helst geværets sikte, for å unngå refleks fra kikkertsikter.

DU DØR:

  • Frittstående bygninger eller et kirketårn er fristende utkikksposter for amatør-snikskyttere. Men det er her fienden først kommer til å lete.
  • Skyt aldri fra toppen av en ås, der hodet og overkroppen din tegner en klar silhuett mot himmelen og derfor lett vil bli sett av fienden.
  • Trekroner gir god utsikt, men det er selvmord å klatre opp dit. Du kommer deg ikke unna igjen hvis fienden får øye på deg.
  • Bruk ikke samme skjulested flere ganger. Du risikerer at fienden har oppdaget stedet og satt ut egne snikskyttere for å drepe deg.

Simos oppgave ble enklere av at mange sovjetiske soldater var elendige skyttere. Under de første dagenes kamper fikk han ordre om å våge seg ut av stillingen sin for å kappe en telefonledning.

«Det gjorde jeg, og jeg tok meg god tid, selv om russerne skjøt på meg med ma­skin­ge­vær fra en stilling omtrent 200 meter borte», fortalte han etter krigen.

Men andre fiender var livsfarlige, for Den røde armé hadde også satt inn snikskyttere ved Kollaa-fronten.

Snikskyttere duellerte i snøen

Korporal Simo Häyhä hadde vist sin verdi som 6. kompanis snikskytter da løytnant Juutilainen ga ham en vanskelig oppgave.

Tre finske troppsførere var blitt skutt, og alle skjønte at de var ofre for én og samme skytter. Kompanisjefen ville ha snikskytteren eliminert.

«Jeg skal gjøre mitt beste», lovet Simo Häyhä. Før daggry iførte han seg ulltøy, og ytterst tok han en hvit kamuflasjedrakt, slik at han kunne gå i ett med snøen.

Mens det ennå var mørkt, snek Simo Häyhä seg fremover fra de nedgravde finske stillingene.

Dagen før hadde han ­sett seg ut seg et velegnet sted å skyte fra. Det lå i skyggen, slik at han ikke risikerte at geværet reflekterte solen. Dessuten var ikke sporene han etterlot i snøen synlige fra fiendens stillinger.

Tyngdekraft og vind forstyrrer skuddbanen

Når skytteren sikter på et mål, er han nødt til å kompensere for flere forstyrrende faktorer: tyngdekraften, som tvinger prosjektilet­ nedover, og vind, som presser det til siden.

Vintersolen sto opp litt over klokken ti, og fra da av var det utelukket å røre seg. Simo Häyhä lå ubevegelig. Bare blikket gled langsomt fra side til side, mens han gjennomsøkte terrenget foran seg. Ingen spor av den fiendtlige skytteren.

Knapt seks timer senere var den korte dagen allerede nesten forbi. Solen gikk ned blant trærne bak den finske skytteren da et lysglimt langt foran ham fanget oppmerksomheten.

Det var gjen­skinn fra et kik­kert­sikte, gjettet Simo Häyhä, og et øyeblikk etter så han bevegelse. En hvitkledd skikkelse reiste seg opp med stive lemmer. Den sovjetiske snikskytteren hadde innstilt dagens jakt, og nå så han sikkert frem til å komme tilbake til sine egne linjer og varme seg med en kopp te.

Finnen tok sikte, trykket på avtrekkeren og førte lynraskt nok en patron opp i kammeret på geværet. Det ble imidlertid ikke nødvendig å skyte igjen.

Det første prosjektilet hadde trengt inn i mot­stan­derens kinn og passert gjennom hodet. Mannen var død, og det ble i stedet Simo Häyhä som denne kvelden kunne varme seg foran ovnen.

Slik knuste finnene de sovjetiske kolonnene:

Små styrker gjorde Den røde armé til latter

Finnene brukte en spesiell taktikk for å stoppe de sovjetiske hærstyrkene. Med den såkalte motti-taktikken skar finnene fiendens militærkolonner opp i mindre enheter og utslettet dem en etter en.

Getty Images

1. Blokkerer veien for den fiendtlige kolonnen

En mindre styrke med panservernkanoner­ og maskingevær graver seg ned på tvers av veien der de sovjetiske styrkene rykker frem.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

2. Kolonnen brytes opp i mindre enheter

Angrepslag slår til fra begge sider av veien mot den langstrakte militærkolonnen­, slik at fienden presser seg sammen i klumper – mottier. Målet er å dele den sovjetiske styrken­ opp i mindre grupper, for å gjøre det vanskelig for fienden å sette inn større motangrep.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

3. Snøen hemmer det sovjetiske forsvaret

De sovjetiske stridsvognene kunne kjøre utenfor veien, men ikke i selve skogen.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

4. Russerne sjikaneres døgnet rundt

De store mottiene, som har artilleri og stridsvogner, kan ikke angripes straks. I stedet plager finske skarpskyttere og skipatruljer fienden døgnet rundt, slik at de aldri får ro.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

5. Svake punkter rammes hardt

Finnene gravde tunneler under snøen. Derfra gikk de til plutselige overraskelsesangrep. De angrep rutinemessig fiendens matvogner så de ikke fikk var mat. Hvis fienden forsøkte å få varmen ved åpne bål, ble de opplagte mål.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

6. Dødsstøtet settes inn

Når fienden er «mør», angriper tungt bevæpnede kampenheter med røykbomber, maskingevær og håndgranater i ly av mørket. Fiendens stillinger utslettes en etter en, uten pause, til alle er eliminert.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

7. Skinnmanøver innleder angrepet

Finske styrker utførte avledningsangrep for å forvirre fienden.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

8. Hovedstyrke utsletter fienden

I ly av kaoset angrep en tungt bevæpnet innsatsstyrke de sovjetiske troppenes stillinger og nedkjempet all motstand.

Claus Lunau/VÄRLDENS HISTORIA

General Vinter ledet an slaget

Den røde armé fortsatte angrepene ved Kollaa-fronten, og temperaturen fortsatte å synke. Med kulde ned i 40 minusgrader dikterte «General Vinter» hvilke operasjoner det var mulig å gjennomføre.

Invasjonshæren hadde fly, kanoner og stridsvogner i massevis, men den viste seg helt uforberedt på å føre vinterkrig. En amerikansk krigskorrespondent ble rystet da han så en flokk soldater som hadde kapitulert til finnene.

«De russiske soldatene Kreml har sendt mot finnene, må være noen av de mest stakkarslige uniformerte skapningene i denne delen av verden siden Napoleons utsultede soldater vaklet tilbake fra Moskva», rapporterte journalisten.

«Ingen av mennene hadde høye støvler, og som resultat hadde mange så forfrosne føtter at de knapt kunne gå».

En finsk oberst felte en kort og hard dom over motstanderne: «Infanteri som dem har vi aldri sett før. De er ikke soldater».

I tillegg til elendig påkledning led mange sov­je­tiske soldater også under konstant sult. Forsyningstjenesten deres var forsvinnende liten, og det utnyttet finnene.

Når de finske styrkene trakk seg tilbake fra et område, evakuerte de sivilbefolkningen og brente ned alle hus. Ingenting ble etterlatt til invasjonshæren.

Etter slaget ved Suomussalmi talte finnene 5 000 drepte sovjetiske soldater. Den ekstreme­ kulden hadde frosset soldatene i den posisjonen de var i da de ble drept.

© Ritzau

Så lenge de var i bevegelse, måtte de sovjetiske soldatene dessuten sove utendørs i kulden.

Og i motsetning til finnene hadde de bare noen få vedovner å var­me seg rundt om natten. I stedet tente de bål, men flammene tiltrakk både finske granater og nattpatruljer.

Blodig erfaring lærte invasjonsstyrkene at de måtte nøye seg med noen glør i bunnen av et hull. Motløsheten bredte seg i den teoretisk sett slagkraftige hæren.

Skogen fylte russerne med frykt

Ved elva Kollaa angrep sovjetiske soldater igjen og igjen mens den iskalde de­sem­bermåneden skred frem. Bølger av menn i lange frakker kjempet seg gjennom snøen, og hver gang gikk frontalan­grepet i stå når finske maskingevær be­gyn­te sine knatrende salver. Ilden motsatt vei var notorisk ufarlig.

«De skyter dårlig», fikk en journalist vite av de finske soldatene. «De skyter ho­ved­sa­ke­lig fra hoften, og får lite eller ingen dekningsild fra støttevåpen».

Hobbyvåpen utslettet Stalins stridsvogner

Generelt led hele invasjonshæren under dårlig ledelse, og selv enkle ma­nøv­rer ble forkludret. I Moskva var ikke krigs­mi­ni­steren i tvil om årsaken da Stalin rasende krevde en forklaring:

«Du fikk våre beste generaler drept», raste ministeren, og minnet Stalin om offisersutrenskningene diktatoren selv hadde beordret.

Vanligvis var det selvmord å snakke slik, men selv Stalin måtte erkjenne at denne gangen kunne ikke en skueprosess og et nakkeskudd fjerne problemene.

  1. desember stanset de sovjetiske frontalangrepene ved Kollaa, og snart senket det seg en form for ro også over de andre frontene. Men for Simo ble krigen mer intens enn noensinne.

Mesterskytteren hadde fritt spillerom

Hver dag bega Simo Häyhä seg ut for å jage fiender. Noen ganger fikk han selskap av korporal Malmi, som med kikkert hjalp ham å utpeke mål.

«Vi holdt øye med fiendens aktiviteter hele dagen, og prøvde å regne ut hvor vi ville finne stedet med flest mål», fortalte Simo Häyhä etter krigen.

«Når det ble mørkt, lagde jeg en skytestilling. Jeg trampet til og med ned snøen på bakken, slik at lufttrykk fra skudd ikke virvlet den opp og avslørte meg».

Häyhä var på vei mot tittelen som historiens mest dødbringende snikskytter.

Han foretrakk stadig å skyte med sin M/28-30, selv om geværet ikke hadde kikkertsikte. Simos presise øyemål var nok. Det beviste han da han fikk en oppgave av løytnant Juutilainen.

Kompanisjefen hadde i flere timer forsøkt å få has på en skytter som lå skjult nær de sovjetiske skyttergravene 400 meter unna, men uten hell. Juutilainen hadde for øvrig et gevær med kikkertsikte. Nå ble det Simo Häyhäs tur.

«I begynnelsen så jeg ikke snurten av ham – bare en liten klippe der han an­gi­ve­lig skulle være. Men etter å ha spei­det lenge fikk vi øye på ham bak en liten snøfonn nær klippen. Jeg siktet om­hyg­ge­lig med min M/28-30 og traff målet med første skudd».

Mange av skuddene hans var imidlertid på kortere hold, for fienden vågde seg sjelden vekk fra stillingene sine. «Korporal Malmi og jeg fik øye på en klynge nye bunkere», fortalte Häyhä.

«Vi bevegde oss lydløst gjennom skogen til vi var 150 meter fra bunkerne, som lå mellom frontlinjene. Vi tilbrakte hele dagen i stillingen vår og skjøt 19 russere. De oppdaget aldri hvor vi var».

Häyhä var på vei mot tittelen som historiens mest dødbringende snikskytter.

Den ideelle jaktmark

Løytnant Juutilainen hadde fra begynnelsen av kampene ved Kollaa holdt regnskap med Simo Häyhäs prestasjoner. Midt i desember klarte den treffsikre korporalen å treffe 23 fiender på en dag.

Og så fulgte hans mest dødbringende dag 21. desember, da snøen lavet ned fra himmelen og gjorde sikten dårligere.

Da Simo Häyhä vendte hjem, kunne han notere seg for 25 fulltreffere siden soloppgang. Dermed hadde geværet hans til sammen drept 100 fiender på bare 22 dager.

Simo Häyhä ble så kjent at naboenheter begynte å låne ham. Målene var observatørene som utpekte mål for de sovjetiske kanonene.

Det var farlig arbeid, for byttet hadde enorm ildkraft bak seg: «Jeg rakk bare å sende to-tre skudd mot observatørenes målkikkert, før russerne begynte å skyte tilbake med tunge granater. Granatsplinter, greiner og aske føk rundt ørene på oss, men vi unnslapp på mirakuløst vis».

Senere på dagen snek Simo Häyhä seg frem fra en ny vinkel og satte det verdifulle apparatet ut av spill. Snart kunne løytnant Juutilainen notere 200 treffere, og imens innløp storslåtte nyheter fra krigen lenger nord.

Her i det øde landskapet fantes ingen faste fronter, og finnene angrep igjen og igjen i nålestikkoperasjoner. I løpet av noen uker utslettet en finsk divisjon to sovjetiske, som begge var tallmessig overlegne og hadde artilleri og stridsvogner.

Det tunge materiellet låste in­va­sjonsstyrkene til de få veiene i området, mens lett bevæpnede finske småstyrker kunne bevege seg gjennom landskapet på ski.

Storslåtte seiere i slagene ved Suomussalmi og Raate-veien løftet de finske styrkenes kampmoral til nye høyder. Det samme gjorde beretninger om «Den hvite døds» bedrifter, og snart nådde historiene­ ut til hele verden.

Stalin nektet å gi opp

Verden over lå sympatien klart på det kjem­pende Finlands side. Frivillige strøm­me­t til fra blant annet Skandinavia for å kjempe. Sverige sendte også krigs­­­mate­­ri­ell – inkludert en tredjedel av det sven­ske luftvåpenets fly. Men ingen ønsket å tre direkte inn i krigen.

Mens Den røde armé var tynget­ av store kjøretøyer, var de ski-kyndige finnene svært mobile.

© Getty Images

«Hele Skandinavia ligger rugende under for nazismens og bolsjevismens trussel», skjelte Storbritannias Win­ston Churchill i en radiotale på BBC.

Bare Finland kjempet, påpekte han. Churchill så imidlertid bekvemt bort fra at finnene ville ha vært nøytrale hvis de ikke var blitt angrepet. Frankrike og Storbritannia drøftet hvordan de kunne hjelpe. Men det ble med snakket. Imens rustet Den røde armé opp.

Hvis mange finner trodde at Stalin snart var tvunget til å gi opp, tok de feil. Bedre sovjetiske generaler og bedre soldater ankom fronten.

Grundige planer ble lagt, og den kaotiske forsyningstjenesten kom omsider i noenlunde orden. Å snakke om fred var utelukket.

Et skudd avsluttet krigen

I februar 1940 begynte det nye sovjet­iske stormløpet mot finnene. Denne gangen løp ikke infanteristene frem i masse­angrep, men snek seg frem mot finske stillinger. De utmattede finske soldatene måtte trekke seg tilbake.

En snikskytter hadde ikke lenger stor verdi, og Simo Häyhä ble i stedet satt i spis­sen for en gruppe soldater. Bitre kamper sto på i ukevis, helt til fienden omsider fikk has på ham 6. mars.

«Jeg var i Ulismaas mørke skoger. Vi hadde igjen fått ordre om motangrep, som så mange ganger før», fortalte han. Finnene rykket frem over en sump, da Simo Häyhä ble truffet i ansiktet.

«Jeg kjente at munnen var full av beinstumper og blod», konstaterte han. «Kulen hadde trengt inn gjennom overleppen og gjen­nom­hul­let venstre kinn».

Simo Häyhä fikk skutt av en stor del av kjeven under de harde kampene i den finske skogene i mars 1940.

© Finnish Military Archives / Wikimedia Commons

Elg ble snikskytterens nye mål

Simo Häyhä var blitt truffet av en dum-dum-kule – et prosjektil som utvider seg ved treff og river alt i stykker.

Venstre side av overkjeven og en del av underkjeven ble blåst vekk av skuddet. Idet han ankom forbindingsplassen falt korporalen i koma, og våknet først en uke senere, 13. mars 1940. Nettopp denne dagen var vinterkrigen over. Den røde armé hadde trengt gjennom finnenes Mannerheim-linje, og fra da av var all videre motstand håpløs.

Finland måtte ydmykt be om våpenhvile, noe Stalin slo til på, for med seirene i mars var Den røde armés ære gjenopp­rettet, og diktatoren ønsket nå å vende ryggen til den finske fadesen.

Finland måtte avgi store landområder som betaling for fred, men det innbitte forsvaret hadde slukket Stalins drøm om helt å oppsluke det lille nabolandet.

Prisen for Finlands frihet var 25 000 drepte.

Etter vinterkrigen avsto Finland land rundt Salla og Det karelske­ nes til Sovjetunionen. Fortsettelseskrigen endte med at
Finland også måtte avstå land rundt­ gruvebyen Petsamo.

Finnene ville ha revansje

Vinterkrigen endte med at finnene måtte avstå store landområder til fienden. I 1941 bestemte Finland seg for å gjenerobre det tapte.

Stalins angrep i 1939 og hans krav om land for fred fylte finnene med hevntørst. Da Hitler tilbød dem å vinne alt det tapte tilbake, slo regjeringen i Helsinki til.

Finland var derfor med på tysk side i «Operasjon Barbarossa» – Hitlers felttog mot Sovjetunionen i 1941. Finnene kalte det nye oppgjøret «fortsettelseskrigen», og målet deres var å vinne tilbake det tapte. Men store tyske seirer tente drømmer om et Stor-Finland.

Nå skulle områdene der befolkningen snakket finske dialekter, annekteres fra Sovjetunionen. Men drømmene brast da krigslykken snudde på østfronten.

Finlands regjering måtte igjen tigge Stalin om fred, og prisen ble nye landavståelser. To bitre nederlag viste at det lille landet ikke kunne føre en politikk i strid med den mektige naboens interesser.

Simo Häyhä overlevde det brutale hodeskuddet, og var ikke i tvil om at hans og de andres ofre var verdt det: «Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og så godt jeg kunne», sa han siden. «Finland ville ikke ha eksistert i dag, om ikke alle andre hadde gjort det samme».

Bare et år etter at krigen var over, havnet Finland igjen i krig mot Sovjetunionen. Denne gangen sammen med Hitler, som hadde sett Den røde armé vakle i vinterkrigen, og derfor trodde at den lett kunne knuses.

Han burde heller ha merket seg hvor raskt Sovjets styrker reiste seg igjen etter de innledende nederlagene.

Simo Häyhä, som med 542 bekreftede drap hadde slått alle skarpskytter-­rekorder, var ikke med i den nye krigen. Han vendte tilbake til livet på landsbygda, der historiens mest effektive snikskytter nøyde seg med å nedlegge­ elg.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul