Døden lurer i snøen

Hestehandel sendte Finland i krig

Under den tre og en halv måned lange vin­ter­krigen kjempet tusenvis av finske menn og kvinner for sitt lands frihet med mot, utholdenhet og oppfinnsomhet.

Én mann ble mer enn noen annen sym­­bolet på finnenes kamp: snik­skyt­­teren Simo Häyhä, som var så ef­fek­­tiv at han ble kalt «Den hvite død».

To menn var årsaken til at Simo Häyhä endte som snikskytter. Den ene var Adolf Hitler, den andre Josef Stalin. Ideologisk var de dødsfiender, men sommeren 1939 hadde de kynisk avtalt å dele Øst-Europa mellom seg.

Hitler utnyttet avtalen til å kaste seg over Polen, og da grep Frankrike og Storbritannia til våpen. Mens de andre stormaktene sloss, kunne Stalin fritt tvinge gjennom viljen sin over småstatene langs Sovjetunionens grenser.

Den forsiktige tyrannen foretrakk å nå sine mål med trusler, men da Finland nektet å underkaste seg, overlot han saken til hæren.

Finnene oppdaget at de var i krig da sovjetiske fly angrep Helsinki 30. november 1939. Imens satte 425 000 sovjetiske soldater seg i
bevegelse mot grensen. Ifølge planen skulle Finland bli inntatt på tre uker, slik at Stalin kunne få landet i gave på sin fødselsdag 21. desember.

Alle måtte ofre seg

I Finland ble hæren innkalt, og 250 000 mann ankom depotene for å få utlevert utrustning. Antallet var imponerende for et land med 3,7 millioner innbyggere, men mange soldater måtte bevokte den lange og sårbare kystlinjen.

Ved fronten var finnene håpløst i undertall. Den gamle marskalk Mannerheim talte på radio til befolkningen. «Vår arvefiende har angrepet oss igjen», sa han.

Én generasjon før hadde han ledet kampen for Finlands selvstendighet, og nå vendte han tilbake fra pensjonisttilværelsen for å ta kommandoen på ny.

Seier virket umulig. Men hvis ikke Finland skulle slettes fra kartet, måtte soldatene kjempe. En av dem var Simo Häyhä, som kom fra en slektsgård nær grensen. Han var 35 år og hadde arbeidet på familiens jordstykke siden barndommen.

Allerede som 17-åring gikk Simo Häyhä inn i heimevernet, senere ble han innkalt til hæren, og da han ble pensjonert, var det med en korporaltittel i papirene.

Tilbake på gården sluttet han seg igjen til heimevernet, og nå, i 1939, skulle treningen omsider testes i kamp.

Frykt fulgte soldatene til fronten

Simo Häyhä ble innkalt til hærens 34. regiment, som gjorde seg klar til kamp i Ladoga-Karelen nord for den store Ladogasjøen. Soldatene sto spredd, for hæren ventet ingen større angrep i området, som var dek­ket av dype skoger.

Den røde armé hadde imidlertid anlagt en hemmelig jern­ba­ne­lin­je som gikk helt til grensen i Ladoga-Karelen.

Derfor kunne 75 000 mann krysse grensen med 150 stridsvogner og 200 kanoner.

«Vi satte opp piggtråden, befestet stillingene og gravde skyttergroper», be­ret­te­t Simo Häyhä siden om sin andre dag i krig. «Det første sovjetiske angrepet kom etter mørkets frembrudd».

Simo Häyhäs 6. kompani holdt stand, men andre soldater fra 34. regiment ble meid ned da de forsøkte å holde trafikk-knutepunktet Suojärvi lenger nord. Den røde armé slo til med tusenvis av menn, og stridsvogner som finnene ikke kunne matche med sine våpen.

«Folk begynte å løpe, brøyte bakover gjennom snøen på ski, uten tanke for noe, uten å høre offiserenes rop og forbannelser», skrev en soldat senere.

Suojärvi falt på krigens tredje dag, og fien­den hadde nå sjansen til å runde Ladogasjøen og angripe den fin­ske hærens hovedstyrke i ryggen. Alt kom an på om de finske styrkene klarte å danne en ny forsvarslinje.

Se hvor Den røde hær angrep:

«Kollaa holder»

Trette og motløse finner stavret bakover gjennom det snødekte landskapet til de nådde elva Kollaa, 30 kilometer fra Suojärvi. Simo hadde mistet mange naboer og venner, for de fleste soldater i 34. regiment kom fra området der de kjempet.

Nå fikk de ordre om å grave seg ned ved elvebredden. De nye stillingene måtte holdes for enhver pris, var ordren, men oppgaven virket umulig. Elva var bare to meter bred på det smaleste.

«Kommer Kollaa til å holde?» spurte gene­ralen som hadde kommandoen.

«Kollaa holder, med mindre ordren er å stikke av», svarte Simo Häyhäs kompanisjef, Aarne Juutilainen.

Pressen gjenga den korte samtalen i inn- og utland, og ordene ble et symbol på finnenes motstandsvilje. Stalins styrker startet stormløpet ved Kollaa 8. desember, men denne gangen var finnene klar.

Kanoner sto skjult ved de få veiene i området det var mulig for sov­je­tiske stridsvogner å rykke frem langs, og soldatene hadde nå improviserte våpen til å ødelegge panserkjøretøy med. Angrepet ble slått tilbake.

Nye sovjetiske angrep fulgte, men inntil videre var fronten frosset fast, og Simo Häyhä begynte sin forvandling til historiens mest dødbringende skytter.

Geværet var Simo Häyhäs venn

Finland hadde ingen spesialiserte skarp­skyt­tere da vinterkrigen brøt ut. Det hadde de færreste hærer i 1939.

Under første verdenskrig ble mesterskyttere ved alle fronter trukket ut av enhetene sine for å jage uforsiktige fiender på egen hånd. Men etter krigen ble denne typen soldater utfaset.

Simo Häyhä var derfor en helt vanlig infanterisoldat da han ble innkalt. Til gjengjeld hadde han trent presi­sjons­skyting i heimevernet i mange år.

Det finske forsvaret hadde svært få ressurser, og instruktørene krevde at hver patron måtte treffe målet. Simo Häyhä deltok i heimevernets skytekonkurranser, og allerede første gang presterte han 93 av 100 mulige treff på 300 meters avstand.

Da Simo Häyhä gikk i krigen, var det med et våpen han hadde brukt på skytebaner og øvelser i årevis.

Geværet M/28-30 var en finsk videreutvikling av den ald­ren­de Mosin-Nagant 1891 fra tsar-tidens Russland.

Den nye utgaven hadde en for­bed­ret avfyringsmekanisme, og siktet var enklere å fininnstille. Våpenet var tiltenkt det finske heimevernet, som på grunn av pengemangel tilbød med­lem­mene sine å kjøpe riflen selv, med litt of­fent­lig støtte.

Simo Häyhä var en av dem som benyttet seg av tilbudet. Geværet var hans eget, og han skulle snart kjenne det like godt som et nært familiemedlem.

Tålmodighet betydde overlevelse

Simo Häyhä hadde bare kjempet ved Kol­laa-fronten i noen dager da han ble tatt ut av gruppen. Kompanisjefen hadde lagt merke til treffsikkerheten hans, og nå skulle den stødige korporalen operere på egen hånd som snikskytter.

Hver dag påførte Simo Häyhä fienden nye tap, og effektiviteten skyldtes ikke bare den grundige skytetreningen i heimevernet. Før krigen gikk han ofte på jakt, og erfaringen fra de lange dagene i de finske skogene var minst like viktig som treffsikkerheten.

Som en jeger måtte en snikskytter kunne bevege seg uten å bli sett eller hørt, velge best mulig skytestilling, og han måtte ha en tålmodighet av en annen verden.

Simos oppgave ble enklere av at mange sovjetiske soldater var elendige skyttere. Under de første dagenes kamper fikk han ordre om å våge seg ut av stillingen sin for å kappe en telefonledning.

«Det gjorde jeg, og jeg tok meg god tid, selv om russerne skjøt på meg med ma­skin­ge­vær fra en stilling omtrent 200 meter borte», fortalte han etter krigen.

Men andre fiender var livsfarlige, for Den røde armé hadde også satt inn snikskyttere ved Kollaa-fronten.

Snikskyttere duellerte i snøen

Korporal Simo Häyhä hadde vist sin verdi som 6. kompanis snikskytter da løytnant Juutilainen ga ham en vanskelig oppgave.

Tre finske troppsførere var blitt skutt, og alle skjønte at de var ofre for én og samme skytter. Kompanisjefen ville ha snikskytteren eliminert.

«Jeg skal gjøre mitt beste», lovet Simo Häyhä. Før daggry iførte han seg ulltøy, og ytterst tok han en hvit kamuflasjedrakt, slik at han kunne gå i ett med snøen.

Mens det ennå var mørkt, snek Simo Häyhä seg fremover fra de nedgravde finske stillingene.

Dagen før hadde han ­sett seg ut seg et velegnet sted å skyte fra. Det lå i skyggen, slik at han ikke risikerte at geværet reflekterte solen. Dessuten var ikke sporene han etterlot i snøen synlige fra fiendens stillinger.

Vintersolen sto opp litt over klokken ti, og fra da av var det utelukket å røre seg. Simo Häyhä lå ubevegelig. Bare blikket gled langsomt fra side til side, mens han gjennomsøkte terrenget foran seg. Ingen spor av den fiendtlige skytteren.

Knapt seks timer senere var den korte dagen allerede nesten forbi. Solen gikk ned blant trærne bak den finske skytteren da et lysglimt langt foran ham fanget oppmerksomheten.

Det var gjen­skinn fra et kik­kert­sikte, gjettet Simo Häyhä, og et øyeblikk etter så han bevegelse. En hvitkledd skikkelse reiste seg opp med stive lemmer. Den sovjetiske snikskytteren hadde innstilt dagens jakt, og nå så han sikkert frem til å komme tilbake til sine egne linjer og varme seg med en kopp te.

Finnen tok sikte, trykket på avtrekkeren og førte lynraskt nok en patron opp i kammeret på geværet. Det ble imidlertid ikke nødvendig å skyte igjen.

Det første prosjektilet hadde trengt inn i mot­stan­derens kinn og passert gjennom hodet. Mannen var død, og det ble i stedet Simo Häyhä som denne kvelden kunne varme seg foran ovnen.

Slik knuste finnene de sovjetiske kolonnene:

General Vinter ledet an slaget

Den røde armé fortsatte angrepene ved Kollaa-fronten, og temperaturen fortsatte å synke. Med kulde ned i 40 minusgrader dikterte «General Vinter» hvilke operasjoner det var mulig å gjennomføre.

Invasjonshæren hadde fly, kanoner og stridsvogner i massevis, men den viste seg helt uforberedt på å føre vinterkrig. En amerikansk krigskorrespondent ble rystet da han så en flokk soldater som hadde kapitulert til finnene.

«De russiske soldatene Kreml har sendt mot finnene, må være noen av de mest stakkarslige uniformerte skapningene i denne delen av verden siden Napoleons utsultede soldater vaklet tilbake fra Moskva», rapporterte journalisten.

«Ingen av mennene hadde høye støvler, og som resultat hadde mange så forfrosne føtter at de knapt kunne gå».

En finsk oberst felte en kort og hard dom over motstanderne: «Infanteri som dem har vi aldri sett før. De er ikke soldater».

I tillegg til elendig påkledning led mange sov­je­tiske soldater også under konstant sult. Forsyningstjenesten deres var forsvinnende liten, og det utnyttet finnene.

Når de finske styrkene trakk seg tilbake fra et område, evakuerte de sivilbefolkningen og brente ned alle hus. Ingenting ble etterlatt til invasjonshæren.

Så lenge de var i bevegelse, måtte de sovjetiske soldatene dessuten sove utendørs i kulden.

Og i motsetning til finnene hadde de bare noen få vedovner å var­me seg rundt om natten. I stedet tente de bål, men flammene tiltrakk både finske granater og nattpatruljer.

Blodig erfaring lærte invasjonsstyrkene at de måtte nøye seg med noen glør i bunnen av et hull. Motløsheten bredte seg i den teoretisk sett slagkraftige hæren.

Skogen fylte russerne med frykt

Ved elva Kollaa angrep sovjetiske soldater igjen og igjen mens den iskalde de­sem­bermåneden skred frem. Bølger av menn i lange frakker kjempet seg gjennom snøen, og hver gang gikk frontalan­grepet i stå når finske maskingevær be­gyn­te sine knatrende salver. Ilden motsatt vei var notorisk ufarlig.

«De skyter dårlig», fikk en journalist vite av de finske soldatene. «De skyter ho­ved­sa­ke­lig fra hoften, og får lite eller ingen dekningsild fra støttevåpen».

Generelt led hele invasjonshæren under dårlig ledelse, og selv enkle ma­nøv­rer ble forkludret. I Moskva var ikke krigs­mi­ni­steren i tvil om årsaken da Stalin rasende krevde en forklaring:

«Du fikk våre beste generaler drept», raste ministeren, og minnet Stalin om offisersutrenskningene diktatoren selv hadde beordret.

Vanligvis var det selvmord å snakke slik, men selv Stalin måtte erkjenne at denne gangen kunne ikke en skueprosess og et nakkeskudd fjerne problemene.

19. desember stanset de sovjetiske frontalangrepene ved Kollaa, og snart senket det seg en form for ro også over de andre frontene. Men for Simo ble krigen mer intens enn noensinne.

Mesterskytteren hadde fritt spillerom

Hver dag bega Simo Häyhä seg ut for å jage fiender. Noen ganger fikk han selskap av korporal Malmi, som med kikkert hjalp ham å utpeke mål.

«Vi holdt øye med fiendens aktiviteter hele dagen, og prøvde å regne ut hvor vi ville finne stedet med flest mål», fortalte Simo Häyhä etter krigen.

«Når det ble mørkt, lagde jeg en skytestilling. Jeg trampet til og med ned snøen på bakken, slik at lufttrykk fra skudd ikke virvlet den opp og avslørte meg».

Han foretrakk stadig å skyte med sin M/28-30, selv om geværet ikke hadde kikkertsikte. Simos presise øyemål var nok. Det beviste han da han fikk en oppgave av løytnant Juutilainen.

Kompanisjefen hadde i flere timer forsøkt å få has på en skytter som lå skjult nær de sovjetiske skyttergravene 400 meter unna, men uten hell. Juutilainen hadde for øvrig et gevær med kikkertsikte. Nå ble det Simo Häyhäs tur.

«I begynnelsen så jeg ikke snurten av ham – bare en liten klippe der han an­gi­ve­lig skulle være. Men etter å ha spei­det lenge fikk vi øye på ham bak en liten snøfonn nær klippen. Jeg siktet om­hyg­ge­lig med min M/28-30 og traff målet med første skudd».

Mange av skuddene hans var imidlertid på kortere hold, for fienden vågde seg sjelden vekk fra stillingene sine. «Korporal Malmi og jeg fik øye på en klynge nye bunkere», fortalte Häyhä.

«Vi bevegde oss lydløst gjennom skogen til vi var 150 meter fra bunkerne, som lå mellom frontlinjene. Vi tilbrakte hele dagen i stillingen vår og skjøt 19 russere. De oppdaget aldri hvor vi var».

Häyhä var på vei mot tittelen som historiens mest dødbringende snikskytter.

Den ideelle jaktmark

Løytnant Juutilainen hadde fra begynnelsen av kampene ved Kollaa holdt regnskap med Simo Häyhäs prestasjoner. Midt i desember klarte den treffsikre korporalen å treffe 23 fiender på en dag.

Og så fulgte hans mest dødbringende dag 21. desember, da snøen lavet ned fra himmelen og gjorde sikten dårligere.

Da Simo Häyhä vendte hjem, kunne han notere seg for 25 fulltreffere siden soloppgang. Dermed hadde geværet hans til sammen drept 100 fiender på bare 22 dager.

Simo Häyhä ble så kjent at naboenheter begynte å låne ham. Målene var observatørene som utpekte mål for de sovjetiske kanonene.

Det var farlig arbeid, for byttet hadde enorm ildkraft bak seg: «Jeg rakk bare å sende to-tre skudd mot observatørenes målkikkert, før russerne begynte å skyte tilbake med tunge granater. Granatsplinter, greiner og aske føk rundt ørene på oss, men vi unnslapp på mirakuløst vis».

Senere på dagen snek Simo Häyhä seg frem fra en ny vinkel og satte det verdifulle apparatet ut av spill. Snart kunne løytnant Juutilainen notere 200 treffere, og imens innløp storslåtte nyheter fra krigen lenger nord.

Her i det øde landskapet fantes ingen faste fronter, og finnene angrep igjen og igjen i nålestikkoperasjoner. I løpet av noen uker utslettet en finsk divisjon to sovjetiske, som begge var tallmessig overlegne og hadde artilleri og stridsvogner.

Det tunge materiellet låste in­va­sjonsstyrkene til de få veiene i området, mens lett bevæpnede finske småstyrker kunne bevege seg gjennom landskapet på ski.

Storslåtte seiere i slagene ved Suomussalmi og Raate-veien løftet de finske styrkenes kampmoral til nye høyder. Det samme gjorde beretninger om «Den hvite døds» bedrifter, og snart nådde historiene­ ut til hele verden.

Stalin nektet å gi opp

Verden over lå sympatien klart på det kjempende Finlands side. Frivillige strømmet til fra blant annet Skandinavia for å kjempe. Sverige sendte også krigsmateriell – inkludert en tredjedel av det svenske luftvåpenets fly. Men ingen ønsket å tre direkte inn i krigen.

«Hele Skandinavia ligger rugende under for nazismens og bolsjevismens trussel», skjelte Storbritannias Winston Churchill i en radiotale på BBC.

Bare Finland kjempet, påpekte han. Churchill så imidlertid bekvemt bort fra at finnene ville ha vært nøytrale hvis de ikke var blitt angrepet. Frankrike og Storbritannia drøftet hvordan de kunne hjelpe. Men det ble med snakket. Imens rustet Den røde armé opp.

Hvis mange finner trodde at Stalin snart var tvunget til å gi opp, tok de feil. Bedre sovjetiske generaler og bedre soldater ankom fronten.

Grundige planer ble lagt, og den kaotiske forsyningstjenesten kom omsider i noenlunde orden. Å snakke om fred var utelukket.

Et skudd avsluttet krigen

I februar 1940 begynte det nye sovjetiske stormløpet mot finnene. Denne gangen løp ikke infanteristene frem i masseangrep, men snek seg frem mot finske stillinger. De utmattede finske soldatene måtte trekke seg tilbake.

En snikskytter hadde ikke lenger stor verdi, og Simo Häyhä ble i stedet satt i spis­sen for en gruppe soldater. Bitre kamper sto på i ukevis, helt til fienden omsider fikk has på ham 6. mars.

«Jeg var i Ulismaas mørke skoger. Vi hadde igjen fått ordre om motangrep, som så mange ganger før», fortalte han. Finnene rykket frem over en sump, da Simo Häyhä ble truffet i ansiktet.

«Jeg kjente at munnen var full av beinstumper og blod», konstaterte han. «Kulen hadde trengt inn gjennom overleppen og gjen­nom­hul­let venstre kinn».

Elg ble snikskytterens nye mål

Simo Häyhä var blitt truffet av en dum-dum-kule – et prosjektil som utvider seg ved treff og river alt i stykker.

Venstre side av overkjeven og en del av underkjeven ble blåst vekk av skuddet. Idet han ankom forbindingsplassen falt korporalen i koma, og våknet først en uke senere, 13. mars 1940. Nettopp denne dagen var vinterkrigen over. Den røde armé hadde trengt gjennom finnenes Mannerheim-linje, og fra da av var all videre motstand håpløs.

Finland måtte ydmykt be om våpenhvile, noe Stalin slo til på, for med seirene i mars var Den røde armés ære gjenopp­rettet, og diktatoren ønsket nå å vende ryggen til den finske fadesen.

Finland måtte avgi store landområder som betaling for fred, men det innbitte forsvaret hadde slukket Stalins drøm om helt å oppsluke det lille nabolandet.

Prisen for Finlands frihet var 25 000 drepte.

Simo Häyhä overlevde det brutale hodeskuddet, og var ikke i tvil om at hans og de andres ofre var verdt det: «Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og så godt jeg kunne», sa han siden. «Finland ville ikke ha eksistert i dag, om ikke alle andre hadde gjort det samme».

Bare et år etter at krigen var over, havnet Finland igjen i krig mot Sovjetunionen. Denne gangen sammen med Hitler, som hadde sett Den røde armé vakle i vinterkrigen, og derfor trodde at den lett kunne knuses.

Han burde heller ha merket seg hvor raskt Sovjets styrker reiste seg igjen etter de innledende nederlagene.

Simo Häyhä, som med 542 bekreftede drap hadde slått alle skarpskytter-­rekorder, var ikke med i den nye krigen. Han vendte tilbake til livet på landsbygda, der historiens mest effektive snikskytter nøyde seg med å nedlegge­ elg.