Dronens historie: Fra skyteskive til intelligent dreper

Da brødrene Wright foretok den første flyvningen i 1903, gikk det ikke lang tid før generaler over hele verden begynte å drømme om å kombinere de to teknologiene og bruke dem til militære formål.

Under 1. verdenskrig ble de første forsøkene på førerløse fly gjort, men ingen av dem nådde så langt at de kunne settes inn mot fienden. I mellomkrigstiden arbeidet særlig britene videre med konseptet - først og fremst for å skape førerløse fly som kunne brukes som bevegelige mål under luftvernøvelser.

Under 2. verdenskrig gjorde amerikanerne de første spede forsøkene med fjernstyrte fly som fraktet bomber og torpedoer. Fra 1944 ble disse tidlige dronene forsøksvis brukt til å angripe stasjonære mål som broer, bygninger og skip som hadde gått på grunn.

2. verdenskrigs droner hadde imidlertid mange svakheter - f.eks. måtte operatøren fly rett bak, for fjernkontrollens rekkevidde var begrenset. Dermed risikerte han å bli skutt ned av fienden.

Prosjektet ble raskt skrinlagt da det amerikanske flyvåpenet fant dronenes manglende presisjon nedslående.

Under Koreakrigen fra 1950 til 1953 støvet amerikanerne av prosjektet igjen. Her ble jagerfly fra 2. verdenskrig brukt som kamikaze-droner.

Etter hvert som drone etter drone stupte mot fienden og bommet grovt, spredte skuffelsen seg nok en gang blant ledelsen i flyvåpenet.

De amerikanske pilotene var til gjengjeld positive over å kunne utføre farlige oppdrag på trygg avstand - uten risiko for å bli drept eller tatt til fange.

"Det er en god måte å utkjempe en krig på", kommenterte en amerikansk offiser.

Missiler skremmer Israel

Under den kalde krigen brukte amerikanerne også droner - denne gangen for å spionere på fienden. Fra 1961 sendte USA U-2-fly fløyet av taiwanske piloter inn over Kina for å finne ut hvor langt kineserne var kommet med å utvikle atomvåpen.

Men en håndfull av de raske og høytflyvende flyene ble skutt ned og avslørte behovet for førerløse fly med kameraer.

Amerikanerne brukte derfor 18 år av Vietnamkrigen, fra 1955 til 1973, på å eksperimentere med spiondroner, som også viste seg å være nyttige for å forvirre det nordvietnamesiske luftvernet.

Dronenes rolle i Vietnam var imidlertid minimal, og mange generaler tvilte fortsatt på at ubemannede luftfartøyer noen gang ville spille en viktig rolle i krig.

Dette endret seg brått noen år senere.

Den 18. oktober 1973 stoppet Israels forsvarsminister Moshe Dayan for å gi et intervju til vestlig presse midt i Sinaiørkenen. Her var israelske bakkestyrker i ferd med å gi sine arabiske naboer en leksjon i moderne krigføring og vinne Yom Kippur-krigen.

Alt var imidlertid ikke fryd og gammen, for fiendens sovjetiskbygde missiler utgjorde et alvorlig problem. En av journalistene spurte Dayan:

"Hva med det amerikanske utstyret, har noe av det blitt brukt?"
Et øyeblikk så den ellers så selvsikre Dayan usikker ut.

Han kikket over sin høyre skulder på en amerikansk utsending og spurte:
"Hva skal jeg si? Ja eller nei? Hva er bra for forholdet vårt?"

"Vi er veldig fornøyde", svarte Dayan til slutt.

Men israelerne var langt fra fornøyde. "Sjokkert" ville ha vært nærmere sannheten. I de foregående dagene hadde raketter fra sovjetiskbygde luftvernbatterier skutt ned over 50 israelske jagerfly - deriblant mange amerikanskproduserte F-4 Phantoms og A-4 Skyhawks.

Til tross for høye tapstall i luften klarte de israelske bakkestyrkene å snu krigslykken og beseire den arabiske koalisjonen ledet av Egypt og Syria. Men stikk i strid med forventningene hadde ikke israelerne dominert krigen i luften - og dette måtte rettes opp umiddelbart.

Israels forsvarsdepartement begynte derfor å undersøke hvordan man kunne bekjempe de sovjetiske rakettene i tilfelle de arabiske nabostatene skulle angripe igjen.

Fabrikk nekter å lage "leketøy"

Rask etterretning var avgjørende for å sette missilene ut av spill, men både rekognoseringsfly og droner var evigheter om å levere den nødvendige informasjonen.

Først måtte fiendens posisjoner overflys slik at kameraet kunne ta bilder. Deretter kastet man bort viktig tid mens flyet fløy tilbake til basen, og til slutt måtte generalene vente på at kameraets filmruller ble fremkalt.

I mellomtiden kunne fiendens bakke-til-luft-missiler for lengst ha forflyttet seg, for de sovjetiske 3M9-missilene var plassert bak på et panserkjøretøy.

Israelerne hadde desperat behov for en ny type drone som kunne sende levende bilder til hovedkvarteret og samtidig guide bombeflyene til fiendens posisjon.

Den amerikanske Lockheed-fabrikken var i ferd med å utvikle akkurat en slik drone for det amerikanske flyvåpenet. Men selv om amerikanerne hadde investert en milliard dollar i det såkalte Aquila-prosjektet (ca. 63 mrd. nåtidskroner), var dronen fortsatt langt fra ferdig.

Israelerne måtte utvikle noe brukbart selv.

Før Yom Kippur-krigen hadde det israelske militæret forsøkt å få landets egen flyindustri til å lage en spiondrone, men forespørselen ble møtt med et hånlig svar:

"Vi er i flyindustrien - ikke i leketøysindustrien."

Først etter krigen og press fra landets generaler var den israelske flyindustrien villig til å hjelpe til.

Arbeidet med droner var imidlertid et helt nytt felt for israelske ingeniører, så utviklingen gikk langsomt. I 1977 fikk den unge ingeniøren David Harari ordre om å ha en drone klar til testing tre år senere. Oppgaven virket umulig, men landets sikkerhet sto på spill, og Harari appellerte til kollegene sine:

"Vi er nødt til å lykkes. Det finnes ikke noe alternativ."

Et av de største problemene besto i å holde dronens vekt nede. For å gjøre den så vanskelig som mulig å oppdage med radar og kikkert, måtte dronen være liten, noe som også ville gjøre det vanskelig for fienden å treffe den.

Beregninger viste at motoren maksimalt kunne veie 30 kg, men en så liten stempelmotor fantes ikke i Israel på den tiden.

Hararis team forsøkte å bruke motorer fra gressklippere og motorsager før de ga opp og tok kontakt med Lockheed for å høre om de kunne låne en minimotor fra Aquila-dronen.

Til israelernes store overraskelse stilte flyprodusenten velvillig opp med kasserte motorer.

Men det var også mange andre problemer, for alt måtte utvikles fra bunnen av. Det tok f.eks. lang tid å finne opp et mobilt kontrollrom som kunne styre dronen fra lasteplanet på en lastebil.

Og hver gang en liten dings i dronen endret vekt eller form, måtte farkostens propeller justeres.

Først i mars 1981 var Hararis drone endelig klar til å delta i en øvelse med andre enheter fra den israelske hæren.

Mygg ødelegger øvelsen

Det ubemannede og fjernstyrte flyet fikk navnet IAI Scout og veide 135 kg. Dronen var 3,7 meter lang og hadde et vingespenn på 2,8 meter.

Med en toppfart på bare 176 km/t ble IAI Scout møtt med skepsis fra første stund. En av de verste kritikerne var tilfeldigvis ansvarlig for øvelsen.

Da Harari ankom øvelseshovedkvarteret, ble han kalt over til general Ehud Barak, som hadde kommandoen. Den fremtidige israelske statsministeren sa rett ut:

"Jeg har fått ordre om å la deg fly med leketøyet ditt. Men du skal vite at jeg ikke har tro på det."

For å overbevise generalen fikk Harari bare en halvtimes flyvning dagen etter.

""Ikke forstyrr meg etter det", la Barak bryskt til.

Neste morgen var IAI Scout i luften. Under øvelsen fikk en israelsk enhet i oppgave å trenge frem til en bro som de skulle krysse. Men Ehud Barak hadde en overraskelse i ermet.

I løpet av natten hadde generalen fått fjernet broen og så nå frem til å observere om de angripende styrkene kunne improvisere.

Hararis drone spolerte imidlertid overraskelsen. Så snart IAI Scout nådde området der broen skulle ha vært, sendte den levende bilder tilbake til angrepsstyrken, som straks så at noe manglet.

Nå kunne enhetens offiserer i ro og mak legge planer for hvordan soldatene skulle komme seg over det uttørkede elveleiet.

"Få den myggen ut av luften. Den ødelegger øvelsen vår", ropte en av Baraks stabsoffiserer irritert.

Barak gikk derimot bort til Harari og innrømmet at skepsisen hans hadde forsvunnet fullstendig:

"Nå forstår jeg det. Dette er informasjon som kommer live og kan vinne kriger. Det lille leketøyet ditt kan påvirke utfallet av en krig."

Verken Barak eller Harari visste på det tidspunktet at den neste krigen bare var et drøyt år unna.

Droner lurer Syria

Sommeren 1982 hadde borgerkrigen i Libanon rast i syv år. I det lille landet langs Israels nordgrense kjempet den nasjonale hæren og kristne militser mot Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), som ble støttet av muslimske libanesere.

PLO utnyttet også de kaotiske forholdene i landet til å bombe israelske grensebyer - i kampen for å ta tilbake tapt land.

Den 6. juni beordret den israelske regjeringen 60 000 soldater og 500 stridsvogner over grensen til Libanon. En av de tre israelske angrepskolonnene skulle gå inn i Bekaa-dalen og drive ut de syriske styrkene som hadde okkupert den nordlige delen av Libanon i seks år.

I Bekaa-dalen hadde syrerne utplassert de sovjetiske bakke-til-luft-rakettene som hadde kostet Israel så dyrt under Yom Kippur-krigen. Men denne gangen var israelerne forberedt på trusselen.

Klokken 10 den 9. juni tikket det inn en melding til sjefen for Israels luftvåpen, David Ivry. Angrepet på syriske batterier i Bekaa-dalen var godkjent, og noen timer senere tok de første dronene av.

Ikke et eneste syrisk fly befant seg i luften over Libanon, for luftvernbatteriene skulle ha fritt skuddhold mot alt som beveget seg i luften.

Suksessen fra Yom Kippur-krigen skulle vise seg å bli en sovepute for den syriske hæren.

"Syrerne følte seg sikre på at luftforsvaret var så sterkt at de ikke trengte å risikere jagerflyene sine", forklarte David Ivry senere.

I stedet for fly besto den første bølgen av israelernes angrep av droner. Noen av dem var utstyrt med sendere som forstyrret syriske radarer og hindret dem i å låse seg fast på målene sine. Andre fungerte som lokkeduer for å få syrerne til å avfyre missiler mot dem.

Som forventet fikk svermen av droner syrerne til å avfyre alle missilene sine, men bare noen få traff målene. Samtidig sendte dronene etterretninger tilbake til Israel.

"Vi visste hvor hver eneste en av dem befant seg", sa Ivry senere.

Nesten 100 israelske jagerfly kretset allerede rundt på trygg avstand, og da rakettavfyringen i Bekaa-dalen stoppet, fikk de beskjed om å angripe. De neste minuttene ville syrerne være forsvarsløse.

Fire minutter etter at dronene hadde angrepet, fulgte 96 israelske F-15- og F-16-jagerfly etter. Deres raketter og bomber regnet ned over syrerne.

Kort tid etter fulgte den andre bølgen av jagerfly, som slapp klasebomber mot batteriene for å ramme de spesialtrente mannskapene.

Droner fortsatte å kretse over Bekaa-dalen for å utpeke mål som ennå ikke var truffet. Direktebilder fra slagmarken gjorde det mulig for israelerne å rydde dalen helt for syrere. Da jagerflyene i den tredje angrepsbølgen fløy tilbake til Israel kl. 14.35 - to timer etter at dronene hadde innledet angrepet - var 29 av 30 syriske batterier utslettet.

Syrerne går til motangrep

Først da innså den syriske overkommandoen alvoret i situasjonen og satte inn MiG-fly i kampen om Bekaa-dalen.

De første 60 MiG-flyene gjorde seg klare til å ta av, men i nærheten av basene deres fløy israelske droner ubemerket rundt. De varslet luftforsvaret slik at israelerne hele tiden kunne sende sine egne jagerfly i luften i rett tid.

Droner utstyrt med jammere (elektroniske støysendere) lammet også fienden slik at MiG-kampflyene kjempet nærmest i blinde. Som en syrisk pilot senere sa:

"Når vi kom nærmere enn 10-15 kilometer fra fienden, gikk radaren vår i svart, og vi kunne ikke lenger se dem. Den kraftige jammingen var ikke bare konsentrert om radaren vår, men også kommunikasjonen med hovedkvarteret".

Ikke siden Koreakrigen på 1950-tallet hadde så mange jagerfly vært i luften under samme slag, og kampene ble noen av de mest ensidige i historien.

Hjemme i hovedkvarteret kunne David Ivry følge luftduellene ved å lytte til radioen. Gang på gang hørte han jubelen fra israelske piloter som skjøt ned syriske fly.

"Noen ganger var det to eller tre av en gruppe på fire fly", fortalte Ivry senere.

Nedskytingen fortsatte resten av dagen og kostet syrerne 85 fly, mens de offisielle israelske tapstallene bare var to skadde jagerfly og en nedskutt drone.

Etter hvert som Syria satte opp nye luftvernbatterier i Bekaa-dalen, bombet Israel dem. I alt ble 29 av 30 syriske batterier i Libanon ødelagt av droner og fly i løpet av krigen.

Israelernes overveldende suksess fikk verdens militære ledere til å sperre opp øynene, og siden den gang har det blitt investert milliarder i utviklingen av stadig mer avanserte droner. I løpet av 1990-tallet ble de første dronene utstyrt med missiler og kunne fjernstyres under presisjonsangrep.

På 2000-tallet utviklet flere land sine egne militære droner, og i 2020 fantes det opptil 20 000 av dem, fordelt på land som stormaktene USA, Kina og Russland, men også mindre land som Iran og Taiwan.

I dag utdanner USA flere droneoperatører enn piloter og bygger droner som kan ta av fra hangarskip og holde seg i luften i månedsvis uten å fylle drivstoff. Ifølge forfatter og droneekspert Seth Frantzman vil fremtidens militærvesen bruke mer penger på flygende, seilende og kjørende droner enn på stridsvogner og krigsskip.