England og Frankrike, krig

England og Frankrike: Beste fiender i 1000 år

Brexit, Waterloo og hundreårskrigen – helt siden Vilhelm Erobrerens invasjon i 1066 har «frenchies» og «limeys» vært erkefiender. Ikke engang kampen mot Hitler kunne stoppe deres evige rivalisering.

Brexit, Waterloo og hundreårskrigen – helt siden Vilhelm Erobrerens invasjon i 1066 har «frenchies» og «limeys» vært erkefiender. Ikke engang kampen mot Hitler kunne stoppe deres evige rivalisering.

Look and Learn/Bridgeman Images & Shutterstock

Prominente gjester strømmer til den lille havnebyen Folkestone på sørkysten av England i begynnelsen av 1880-årene. Tronarvingen, den senere Edward 7., statsminister William Gladstone, borgermesteren i London og erkebiskopen av Canterbury er blant samfunnstoppene som har tatt turen. Iført vernedrakt stiger de fine herrene inn i et lite stålbur og lar seg senke dypt ned under jorden.

Interessen er forståelig, for her utføres det store ting. En tonntung maskin, ti meter lang og utstyrt med et mannshøyt roterende stålskjær, borer seg gjennom kalklaget i undergrunnen. Kursen er satt mot øst, under Den engelske kanal og med franskekysten som mål.

«Fremdriften er for tiden 91 m i måneden, men farten vil snart bli satt betydelig opp», forteller tidsskriftet The London Illustrated News i mars 1882. Kanaltunnelen skal etter planen stå ferdig fire år senere.

Tunnelboremaskin

Allerede på 1880-tallet skulle et stort bor ha boret en tunnel under Den engelske kanal.

© PA Images/Imageselect & Shutterstock

Tunnel skulle forbinde erkefiendene

Siden slutten av 1700-tallet hadde briter og franskmenn fantasert om å bygge en fast forbindelse. Men det var først i 1875 at teknologien var så utviklet at de to landene signerte en avtale om prosjektet.

De første prøveboringene ved Dover så lovende ut, og i 1881 ble en boremaskin på hver side av kanalen senket ned i undergrunnen for å ta fatt. Boret ble drevet av trykkluft, og bak maskinen ble det lagt skinner slik at kalken kunne fjernes i tippvogner.

Selskapet Submarine Continental Railway Company kunne melde at boret deres hver uke skrellet vekk ca. 90 meter kalk, og at farten etter hvert ville øke. Boret hadde en diameter på syv fot (2,13 m) og arbeidet ca. 30 m under kanalbunnen.

Mens de to boremaskinene arbeidet seg fremover, var tunnelselskapet i ferd med å konstruere nye maskiner for å utvide diameteren til 14 fot slik at arbeidere i dypet kunne kle sidene med betong og forhindre at fallende kalksteinsbiter forstyrret togdriften.

Da skinnene var lagt i 1886, skulle spesielle trykkluftdrevne tog suse gjennom tunnelen på én time, men prosjektet ble oppgitt i 1882. Da var bare ca. 3,5 km av den samlede strekningen på over 35 km boret ut.

Men slik kommer det ikke til å gå, for britiske politikere og militæreksperter får kalde føtter. De frykter at horder av krigerske franskmenn vil storme gjennom tunnelen og underlegge seg det britiske øyriket.

Tunnelbyggingen skal øyeblikkelig stanses, vedtar parlamentet i juni 1882. Kverningen fra boret forstummer, og det virvlende, gråhvite støvet legger seg i den forlatte tunnelgangen.

Det avbrutte tunnelarbeidet er bare ett av mange eksempler på det skjøre forholdet mellom Frankrike og England. I snart 1000 år har frykt, mistillit og sjalusi forpestet naboskapet – med vidtrekkende konsekvenser for de to landene, resten av Europa og verden for øvrig.

Fransk hertug erobret England

De to landenes skjebne ble for alltid knyttet sammen i året 1066, da den engelske kongen Edvard Bekjenneren døde uten å etterlate seg noen umiddelbar arving.

Blant dem som gjorde krav på tronen, var hertug Vilhelm av Normandie. På dette tidspunktet ble imidlertid kongene av England valgt av et spesielt råd som ble kalt witan (de vise menn), og rådet pekte på svogeren til den avdøde monarken, Harald Godwinson.

Hertug Vilhelms rike Normandie var formelt underlagt franskekongen, men i området – som i realiteten var selvstendig – bodde det både vikinger og franskmenn. Vilhelm drømte om å utvide sin makt, og England var et opplagt mål.

Vilhelm samlet en hær, og 27. september 1066 gikk han i land med 8000 krigere ved byen Pevensey på sørkysten av England. Omtrent to uker senere, den 14. oktober, nedkjempet han den engelske hæren og drepte Harald Godwinson.

I 1066 beseirer hertug Vilhelm av Normandie de engelske styrkene ved Hastings og tar makten i landet. Cirka år 1070 ble slaget foreviget på et 70 m langt brodert veggteppe.

Veggteppe, Slaget ved Hastings
© Image on website of Ulrich Harsh

1. Franskmennene angriper engelskmennene

De to hærene er nesten like store, men Vilhelms soldater står på et høydedrag, og det gir dem en fordel. Da normannerne får overtaket, dreper de de svekkede engelske soldatene for fote med øks, sverd og lanser.

Brodert veggteppe, Slaget ved Hastings
© Image on website of Ulrich Harsh

2. Kong Harald blir drept

Etter å ha drept en stor del av den engelske hæren kaster normannerne seg over Harold Godwinson. Den engelske kongen dør idet han først blir truffet av en pil i øyet og deretter hugget ned av en normannerkriger.

Brodert veggteppe, Slaget ved Hastings
© Image on website of Ulrich Harsh

3. Engelskmennene tar flukten

Med Harald Godwinsons død er kampen avgjort. De overlevende engelskmennene må flykte over slagmarken, som er overstrødd med lik og avhugde lemmer. Kampen har vart i over åtte timer.

Første juledag ble Vilhelm, som takket være sin bragd skulle gå over i historien som Erobreren, kronet i Westminster Abbey i London. Troneskiftet ble en brutal erfaring for befolkningen, som Vilhelm slo ned på med hard hånd.

«Kongen skydde ingen midler i jakten på sine fiender. Han drepte mange og ødela både hjem og åkrer», skrev den engelske benediktinermunken Ordericus Vitalis.

For å undertvinge befolkningen bygde Vilhelm festninger i flere engelske byer. Blant dem var Tower of London, som Vilhelm fikk bygget av franske byggmestere – med kalkstein hentet fra steinbruddene ved den franske byen Caen.

Langbuer overvant riddere til hest

Vilhelm og hans normanniske adelsmenn inngikk giftermål på begge sider av kanalen, noe som styrket det engelske monarkiet. Dermed hersket England over halve Frankrike etter knapt et århundre.

Foran lurte en krig om makten over Frankrike, og for å sikre at alle menn i England var klare til kamp, innførte kong Edvard 3. «Loven om beskytning» i 1363. Loven foreskrev at enhver frisk mann skulle trene med pil og bue på søndager og helligdager.

Treningen bar frukt. Under slaget ved Azincourt i Frankrike i 1415 møtte Henrik 5.s engelske langbueskyttere en overtallig fransk hær med riddere – kledd i rustning.

«Engelskmennene er en mellomting mellom mennesker og dyr. Den eneste forskjellen jeg kan se mellom dem og de ville i Afrika, er at de sistnevnte skåner det svake kjønn.» Robert-Martin Lesuire, fransk forfatter, 1760.

Kvelden før hadde et voldsomt regnskyll forvandlet slagmarken til søle, og franskmennenes tunge riddere til hest hadde vondt for å bevege seg gjennom gjørma. Mens ridderne satt fast i søla, lot de engelske langbueskytterne pilene regne ned over dem og vant en stor seier.

Krigslykken snudde 14 år senere, da den franske hæren med krigerjomfruen Jeanne d’Arc i spissen inntok byen Orléans. Etter dette tok de franske soldatene tilbake de engelske besittelsene på kontinentet bit for bit.

Da den såkalte hundreårskrigen tok slutt i 1453, satt britene bare på området Calais – der Den engelske kanal er smalest.

England og Frankrike, krig

England og Frankrike har vært involvert i utallige militære konflikter – deriblant hundreårskrigen (1337–1453), som i realiteten varte i 116 år.

© Look and Learn/Bridgeman Images & Shutterstock

Hatet har ført til mange kriger

I ca. 1000 år var England og Frankrike svorne fiender. Rivaliseringen har gjentatte ganger ført til kriger der tusenvis av mennesker mistet livet.

1066: Normannere inntar England

Fiendskapet mellom engelskmenn og franskmenn begynner i 1066, da normannerhertugen Vilhelm dreper den engelske kongen under slaget ved Hastings og legger øyriket under seg.

Slaget ved Hastings, riddere, hester
© Granger/Imageselect

1337: Striden varer i 116 år

En ulmende konflikt om landbesittelser bryter ut i lys lue i 1337 da Englands Edvard 3. erklærer seg som konge av Frankrike. Hundreårskrigen kostet England alle dets franske besittelser unntatt Calais.

Riddere, sverd, bue og pil
© Ms 6 f.243 Battle of Agincourt

1700-tallet: Britene fører utmattelseskrig

På 1700-tallet gjør Frankrike og England krav på de samme områdene i Nord-Amerika. England er et rikere land og derfor bedre rustet til en langvarig konflikt enn Frankrike, som ender med å tape krigen.

Soldater, hester
© ClassicStock/Imageselect

1815: Napoleon taper ved Waterloo

Den franske keiseren Napoleons ambisjon er å bli Europas sterkeste mann – og britenes mål er å stoppe ham. Etter mer enn et tiårs krigføring lykkes det ved Waterloo i dagens Belgia i 1815.

Napoleon. Waterloo, soldater
© Niday Picture Library/Imageselect

1945: Klammeri mellom allierte

Frankrike har overherredømmet i Syria da det bryter ut opprør i landet i 1945. De franske styrkene starter en brutal kamp mot opprørerne, og Churchill setter derfor inn den britiske hæren for å stoppe kampene.

Engelsk tanks, soldater, syrere
© Keystone France

Fredsmøte endte i brytekamp

Hundreårskrigen satte for alltid stopp for drømmen om et forent engelsk-fransk rike. Til gjengjeld var de to landene nesten jevnbyrdige etter krigen, og for fremtiden voktet de nidkjært på hverandre for å unngå at motparten skulle få et militært eller politisk overtak.

På begynnelsen av 1500-tallet vant imidlertid det muslimske osmanske riket frem i deler av det kristne Europa. Trusselen fikk engelske Henrik 8. og Frans 1. av Frankrike til å sette hverandre stevne for å gi freden enda en sjanse.

Kongene møttes på en eng på grensen mellom Frankrike og engelske Calais. Her reiste begge parter store teltleirer – i forkant av møtet måtte arbeidere omhyggelig jevne ut området slik at ingen av de to leirene kom til å ligge høyere enn den andre.

I stedet konkurrerte partene om hvem som kunne gjøre det mest overdådige inntrykket. Hundrevis av telt skjøt opp i området, som for fremtiden skulle bli kjent som Gullbrokadeleiren pga. det stoffet som var innvevd med gulltråder og ble brukt til teltene og deltakernes klær. I alt brukte de to kongene 170 millioner nåtidskroner på å imponere hverandre.

Gulltelt, slott, borg

Da Henrik 8. av England møtte franskekongen Frans 1., satte begge opp enorme leirer med gylne telt.

© Royal Collection/Hampton Court

Stemningen var gemyttlig da fredsmøtet begynte. Så snart Henrik 8. og Frans 1. gikk av hestene, falt de hverandre om halsen og gikk arm i arm til det første møtet.

For å unngå kinkige situasjoner sørget møtearrangørene for at de to kongene alltid var på samme lag når underholdningsprogrammet bød på fektekonkurranser og ridderturneringer. Men de to monarkene kunne likevel ikke holde seg helt i skinnet.

Under en kamp mellom to franske brytere ble Henrik grepet av situasjonen. Han grep Frans i kragen og prøvde å kaste ham omkull. Frans var imidlertid en habil bryter og kvitterte med å kaste Henrik i gulvet. Heldigvis for balansen mellom de to kongene utfordret Henrik straks Frans til konkurranse med langbue. Her måtte Frans gi tapt – han klarte ikke engang å trekke strengen på det tunge våpenet.

Møtet endte 24. juni, etter at de to kongene hadde overøst hverandre med kostbare gaver i form av bl.a. gullskrin og dyrebare ridehester. Men freden ble kortvarig. Allerede på vei hjem møtte Henrik 8. den tysk-romerske keiseren Karl 5. og inngikk en avtale med ham – og året etter angrep de Frankrike.

Krigen forflyttet seg til Amerika

Rivaliseringen begrenset seg ikke til det europeiske kontinentet. På 1700-tallet sendte både England og Frankrike handelsfolk og soldater til Nord-Amerika for å få sin del av den nye verdens rikdommer.

I Amerika vokste spenningen mellom de to partene, og 28. mai 1754 angrep en britisk styrke en fransk ekspedisjon som hadde slått leir på en eng i våre dagers Pennsylvania.

Under angrepet drepte en av britenes indianske allierte, høvding Mingo, den franske offiseren Joseph Coulon de Villiers de Jumonville med sin tomahawk, og indianerne skalperte ni franske krigsfanger. Denne episoden utløste en ny krig.

England og Frankrike nøyde seg ikke med å kjempe om land og makt i Europa. Rivaliseringen mellom de to landene favnet hele kloden og ble utkjempet både til lands og til sjøs.

Engelske soldater, indere, elefant
© Francis Hayman

1. Britene tok monopol på India

Både England og Frankrike etablerte handelsstasjoner i India på 1600-tallet, men engelskmennene fordrev snart franskmennene, som måtte gi fra seg sine besittelser i 1763. Etter det måtte de handle under engelsk beskyttelse.

Sjøslag
© Thomas Whitcombe

2. Innbringende øy var i fare

Under den amerikanske uavhengighetskrigen på 1780-tallet forsøkte Frankrike å okkupere den verdifulle britiske besittelsen Jamaica. Planen mislyktes da britene beseiret franskmennene i et stort sjøslag. Øya forble britisk til 1962.

Tegning, engelsk bulldog, fransk puddel
© Joseph Morewood Staniforth

3. Kolonimakter delte Afrika

I 1898 gjorde både en engelsk og en fransk ekspedisjon krav på fortet i Fashoda i Sudan. I stedet for å gå til kamp ble landene enige om å la vannskillet mellom Nilen og Kongoelven danne grensen for deres interesseområder.

Hjemme i Frankrike gikk det rykter om overfallet. Høvding Mingo hadde visstnok vasket hendene i Jumonvilles hjernemasse, og hele elendigheten var engelskmennenes skyld, mente franskmennene.

«Engelskmennene er en mellomting mellom mennesker og dyr. Den eneste forskjellen jeg kan se mellom dem og de ville i Afrika, er at de sistnevnte skåner det svake kjønn», skrev den franske forfatteren Robert-Martin Lesuire i 1760.

Men franskmennenes sinne var ikke nok til å vinne. Britene seiret, og da krigen endte i 1763, kunne de kalle seg verdens dominerende kolonimakt.

Men siste ord var ikke sagt i det spørsmålet. Krigen hadde tømt den britiske statskassen, og koloniene ble derfor pålagt harde skatter. Misnøyen ulmet, og i april 1775 gjorde kolonistene i Amerika væpnet opprør.

Frankrike støttet opprør

Opprørerne hadde egentlig ikke råd til krigføring. Til gjengjeld visste de hvor de kunne hente hjelp. I desember 1775 møtte en fransk utsending Benjamin Franklin – en fremtredende kolonist og senere statsmann.

Like etter krysset den første hjelpen Atlanteren. Forsendelsene fra Frankrike var kjøpt på kreditt og inneholdt bl.a. uniformer, ammunisjon og våpen til 25 000 soldater.

Tilfredsheten var stor i Frankrike – som det fremgår av et brev som landets utenriksminister skrev til Ludvig 16. våren 1776:

«Forsynet har utsett seg dette øyeblikket til å ydmyke England. Tiden er inne for å hevne alle de ondene som landet har påført sine naboer og rivaler siden århundreskiftet.»

«Hvorfor forkorte en avstand som allerede er for kort?» Den britiske statsministeren lord Palmerston om å bygge en tunnel til Frankrike, 1858.

Ifølge den franske utenriksministeren skulle England «reduseres til en annenrangs makt og universet befris for en grådig tyrann (England, red.), som tilranet seg all makt og all rikdom».

Frankrikes andel i amerikanernes uavhengighet var betydelig. Lederen av opprørshæren, general George Washington, vendte krigslykken med seieren ved Saratoga i oktober 1777. Ifølge historikerne hadde inntil 90 prosent av opprørssoldatene under slaget franske våpen – og størsteparten av kruttet deres kom fra Frankrike.

Britene måtte erkjenne nederlaget i 1783, og til franskmennenes store tilfredshet ble freden underskrevet ved en seremoni i Paris.

Makten til sjøs var altavgjørende

Krigen hadde utarmet begge land, men for Frankrike ble situasjonen spesielt truende da voldsomme haglbyger ødela avlingene i 1788.

Den desperate befolkningen rettet sitt sinne mot Ludvig 16. og aristokratiet, som levde i overflod mens folket sultet. Den 14. juli 1789 stormet opprørere Bastille-festningen og innledet den franske revolusjon.

I Storbritannia varierte reaksjonene mellom forlystelse, begeistring og avsky. Men etter hvert som revolusjonen utviklet seg til et blodbad, spredte frykten seg til det engelske aristokratiet som en østavind over kanalen.

Britene ble enda mer redde da den ambisiøse Napoleon Bonaparte utropte seg selv til fransk førstekonsul og skapte orden i det kaotiske landet. Nå rettet han blikket mot verdensherredømmet.

Napoleon visste at nøkkelen til å beherske verdenshavene var å underlegge seg England. I årene som fulgte, pønsket han stadig på å krysse kanalen og innta øyriket.

Det ble imidlertid ikke noe av invasjonen, og under slaget ved Trafalgar i oktober 1805 vant britene en knusende seier over den franske marinen.

Hertugen av Wellington, elskerinner

Hertugen av Wellington overtok to av Napoleons tidligere elskerinner.

© Published by John Bell, after Rose Emma Drummond, Élisabeth Louise Vigée Le Brun & Thomas Lawrence

Britisk seierherre var besatt av Napoleon

Den britiske generalen Arthur Wellesley, hertugen av Wellington, slo Napoleon ettertrykkelig i slaget ved Waterloo i 1815. Wellington ble imidlertid selv besatt av mannen han beseiret.

Hertugen av Wellington vant evig ære som mannen som beseiret Napoleon ved Waterloo. Men da han ble spurt, var Wellington ikke i tvil om hvem av de to han regnet som den største soldaten og hærføreren.

«I vår tid, i fortiden og til alle tider, Napoleon», svarte han.

Wellington kunne ikke få nok av noe som helst Napoleon hadde hatt berøring med. Etter keiserens død skaffet han seg i tillegg til en statue og atskillige portretter av Napoleon også et sverd som keiseren hadde fått fremstilt – samt en kopi av keiserens servise i 102 deler. På et tidspunkt ansatte han også Napoleons kokk.

Som om ikke det var nok, forførte han to av keiserens elskerinner, operasangerinnen Josephina «Giuseppina» Grassini og skuespillerinnen Marguerite Weimer.

Til alt hell for Wellington foretrakk begge damene hans selskap fremfor Napoleons.

«Hertugen er den desidert sterkeste», sa for eksempel Marguerite Weimer.

Britene senket 22 skip som tilhørte franskmennene eller deres allierte, uten å miste et eneste av sine egne skip. Slaget satte en stopper for ethvert fransk håp om dominans på verdenshavene. Ti år senere, i 1815, måtte Napoleon erkjenne det endelige nederlaget på slagmarken ved Waterloo i dagens Belgia.

Under krigen hadde den franske feltherren blitt britenes busemann nummer én med kallenavnet «Boney».

«Hvis du ikke ber kveldsbønnen din, så kommer Boney og tar deg!» truet foreldre sine ulydige barn.

Da Napoleon ydmykt ba den britiske prinsregenten George om amnesti etter nederlaget, var svaret et blankt nei.

I stedet ble Napoleon sendt til den britiske besittelsen St. Helena – en avsidesliggende øy i Sør-Atlanteren. Her ble han nidkjært voktet av en 3000 mann stor garnison under sir Hudson Lowe, en tidligere offiser som nå var utnevnt til guvernør.

Lowe konfiskerte gaver som ble sendt til Napoleon, og forsøkte i det hele tatt å gjøre livet surt for den detroniserte keiseren.

Tunnelen skulle sprenges

En lang periode med fred fulgte de utmattende Napoleonskrigene. Forholdet mellom de to landene ble etter hvert så godt at franskmenn og briter begynte å snakke om en mer fast forbindelse. Men ikke alle var enige i den ideen.

«Hvorfor forkorte en avstand som allerede er for kort?» spurte den britiske statsministeren lord Palmerston i 1858 da franskmennene foreslo en tunnel mellom de to landene.

Men i 1875 ble parlamentene i de to landene enige om å sette i gang med å bygge en tunnel, til tross for kritiske røster. Mistilliten var likevel ikke død. Tunnelen ville være katastrofal for England, tordnet generalløytnant sir Garnet Wolseley.

«Faren for at en hær fra kontinentet inntar tunnelen i et overraskelsesangrep vil alltid bestå, uansett hvilke festningsverk vi bygger», påpekte han.

«Jeg vil ikke akkurat si at holdningen hans er fascistisk, men den er iallfall autoritær.» Senere britisk statsminister Harold Macmillan etter et møte med Charles de Gaulle, 1943.

Jernbanepioneren sir Edward Watkin, som hadde ansvaret for arbeidet, foreslo at tunnelen skulle sikres med miner som kunne aktiveres fra London dersom franskmennene angrep. Han foreslo også beredskapsplaner som gikk ut på å sette tunnelen under vann eller blåse røyk inn i gangen.

Men ifølge en artikkel i The Sunday Times av 16. april 1882 var det ikke bare frykten for en militær invasjon som opptok britene:

«Med atskillige daglige togavganger mellom Paris og London vil misfornøyde innbyggere fra de to storbyene begynne å forbrødre seg, noe som vil føre til svært uheldige resultater på denne siden av kanalen.»

Drøyt to måneder senere, 28. juni 1882, vedtok det britiske parlamentet å stanse tunnelbyggingen. Frykten for Frankrike var for stor.

Gammelt fiendskap hang ved

Under verdenskrigene kjempet britene og franskmennene på samme side, men rivaliseringen ble ikke glemt, verken i årene 1914–1918 eller fra 1940.

Etter slaget om Frankrike flyktet general Charles de Gaulle til London og ble leder for De frie franske styrker. Franskmennene var britenes allierte mot Tyskland, men de Gaulle hadde en forhistorie. Han var etterkommer av Jehan de Gaulle – en ridder som satt fast i gjørma i 1415 da de engelske langbueskytterne startet sitt angrep på Azincourt.

De Gaulle hadde helt åpenbart vanskelig for å glemme fortiden, for gjennom hele krigen fryktet han at britene ville gjøre innhugg i de franske koloniene i Nord-Afrika og Midtøsten. De Gaulle møtte alle britiske forslag med mistenksomhet, mens han åpenlyst forsøkte å styre krigsinnsatsen i en retning som ville styrke Frankrikes posisjon.

Churchill betraktet på sin side de Gaulles frie franske styrker som oppkomlinger blant de alliertes hærer. De to mennene kom så dårlig ut av det med hverandre at Churchill i 1943 betrodde sin visestatsminister at «Jeg vil be mine kolleger om grundig å overveie om vi ikke burde tilintetgjøre de Gaulle som en politisk kraft».

Samme år ga Churchill sikkerhetstjenesten MI5 ordre om å overvåke de Gaulles residens i London. Hensikten var å hindre ham i å besøke De frie franske styrker i Nord-Afrika for å omgå felles allierte beslutninger på den måten.

«Han får ikke lov til å reise, og vi vil om nødvendig bruke makt», sa Churchill til utenriksminister Anthony Eden i februar 1943.

Winston Churchill og Charles de Gaulle

Under 2. verdenskrig var forholdet mellom Winston Churchill og Charles de Gaulle iskaldt.

© akg-images/Imageselect

Churchill var ikke alene om sin vurdering. Etter et møte med de Gaulle i juni 1943 uttalte den britiske diplomaten og senere statsminister Harold Macmillan:

«Han er autokrat av natur. Som Ludvig 14. eller Napoleon. Han tror innerst inne at han burde regjere, og at alle andre burde adlyde. Jeg vil ikke akkurat si at holdningen hans er fascistisk, men den er iallfall autoritær.»

De Gaulle følte ingen grunn til å be om unnskyldning for sin vrangvilje. Da utenriksminister Anthony Eden på et møte i 1943 påpekte at generalen hadde voldt Storbritannia større problemer enn samtlige andre europeiske allierte til sammen, ranket generalen stolt ryggen.

«Det er jeg ikke i tvil om. Frankrike er en mektig nasjon», svarte han med et smil.

Det iskalde forholdet mellom Churchill og de Gaulle gjorde at den britiske statsministeren til slutt nektet å informere franskmannen om planene for D-dagen i juni 1944. Først da Anthony Eden satte seg på bakbeina og nærmest tvang Churchill til å snakke med de Gaulle, ble den franske lederen innviet i invasjonsplanene.

Det skjedde to dager før invasjonen da de to lederne møttes i en togvogn ved Portsmouth i England. Churchill bød på champagne og inviterte deretter de Gaulle på middag.

«Takk, men jeg foretrekker å spise alene sammen med staben min», svarte de Gaulle surt.

De Gaulle tok hevn etter krigen

D-dagen innvarslet de alliertes seier i 2. verdenskrig, men selv da krigen nærmet seg slutten, kunne ikke britene og franskmennene bli enige. De Gaulle klaget høylytt over at byen Köln ble lagt i den britiske og ikke den franske okkupasjonssonen.

Etter krigen ble de Gaulle fransk president og la vinn på å behandle britene som annenrangs europeere. To ganger – i 1963 og i 1967 – la han ned veto mot britisk medlemskap i det europeiske fellesmarkedet.

«Fallskjermjegere kan innta tunnelinngangen og forsvare den lenge nok til at en invasjonshær kan trenge gjennom tunnelen.» Parlamentsmedlem om faren ved en tunnel under Den Engelske Kanal, 1974.

Også det britiske forslaget om en felles europeisk markering av 150-årsjubileet for slaget ved Waterloo i 1965 ble møtt med et kjølig avslag fra de Gaulle. Etter dette ble britene nødt til å stable en mer begrenset minnedag på beina. Den løsningen gledet franskmennene.

«Det er like før de blir nødt til å be om unnskyldning for at de vant», konstaterte den franske avisen Le Monde.

De Gaulle døde i 1970, og bare tre år senere fikk britene medlemskap i det europeiske fellesmarkedet.

Arvefiendene bila striden

I 1974 begynte britene og franskmennene byggingen av en tunnel under Den engelske kanal. Mange briter var imidlertid skeptiske. De fryktet fortsatt en fransk invasjon.

«Fallskjermjegere kan innta tunnelinngangen og forsvare den lenge nok til at en invasjonshær kan trenge gjennom tunnelen. På den måten kan de omgå den naturlige beskyttelsen som har forsvart landet vårt i 1000 år», uttalte det konservative parlamentsmedlemmet Alan Clark i 1974.

Resultatet ble at byggearbeidene måtte innstilles enda en gang – inntil en traktat mellom Storbritannia og Frankrike i 1986 sørget for at arbeidet kunne gjenopptas.

Våren 1994 sto omsider Eurotunnelen klar. Den 6. mai kunne britenes dronning Elizabeth og Frankrikes president François Mitterrand innvie den nesten 50 km lange tunnelen.

VIDEO: Se dronning Elizabeth og president Mitterrand innvie tunnelen

Nå befant de gamle arvefiendene seg bare 35 minutters reise med tog fra hverandre.

Men i dag må de reisende regne med en noe lengre reisetid. Med Storbritannias uttreden av EU i 2020 vokser mistilliten mellom Storbritannia og Frankrike igjen. Nye innreiseregler, utvidet grensekontroll og handelsrestriksjoner truer med å gjenopplive det eldgamle fiendskapet mellom dem.

Kø av lastbiler

Britenes avskjed med EU har ført til ekstra lange køer ved kanaltunnelen.

© Frank Augstein/AP/Ritzau Scanpix

Brexit truer det skrøpelige vennskapet

Siden 1994 har Eurotunnelen bundet sammen Frankrike og Storbritannia. Takket være landenes EU-medlemskap kunne mennesker og varer flyte fritt over grensen – men det har Brexit satt en stopper for.

Med britenes uttreden av EU i februar 2020 ble spillereglene ved kanaltunnelen fundamentalt endret. Grensekontroller og kompliserte tollregler gjorde passasjen langsom, og lastebiler måtte vente ved tunnelen i dager eller uker mens sjåførene fikk ordnet papirene sine.

Året etter sørget en strid om fiske for at bølgene gikk høyt. Før Brexit hentet franske fiskere minst 30 prosent av fangsten sin i britiske farvann, og da britene nektet å fornye en rekke fiskeriavtaler i 2021, brøt konflikten ut.

«Det er ikke en krig, men det er en kamp», sa den franske fiskeriministeren Annick Girardin. Franske fiskere satte hardt mot hardt og truet med å stenge tunnelen.

Striden har satt sine spor. Ifølge avisen The Guardian oppga 56 prosent av britene at de likte sine franske naboer i august 2021. I november samme år hadde tallet falt til 47 prosent. For franskmennene var tallene hhv. 53 og 46 prosent.

LES MER OM DET ANSTRENGTE NABOSKAPET

  • Stephen Clarke: 1000 Years of Annoying the French, Black Swan, 2015
  • Robert and Isabelle Tombs: That Sweet Enemy, Pimlico, 2007
  • Robert Gibson: Best of Enemies, Impress Books, 2004