Slaget ved Hastings

Et kupp var alltid risikabelt, og seilasen over kanalen med hær og hester gjorde prosjektet desto mer utfordrende. Så snart det ble kjent at Vilhelm var gått i land, ville engelske skip dessuten blokkere seilruten tilbake.

38 år gamle Vilhelm visste derfor at fra nå av hadde han bare én mulighet: å vinne. Men Vilhelm var vant til å kjempe. Som sønn av den normanniske kongen Robert 1. og hans elskerinne, garverdatteren Harleva Arletta, ble han stemplet som «Vilhelm Bastarden».

Da han bare sju år gammel arvet makten etter sin far, måtte han kjempe hardt for å beholde den. Landets stormenn prøvde å rydde ham av veien, og etter en rekke forsøk på snikmord måtte Vilhelm gå under jorden.

Som ung mann vendte han tilbake, ivrig etter å gjenvinne det tapte fra både stormennene og den franske kongen. Vilhelm tok opp kampen. Han fikk snart et lojalt følge, fordi han selv alltid red i forreste rekke i slag.

Etter hvert befestet han makten ved å bygge en rekke borger i besittelsene sine. Bare 19 år gammel kunne han se sine fiender beseiret og hertugverdigheten sikret.

Hertugen ble snytt for tronen

Det vesle hertugdømmet var ikke nok. Vilhelm rettet blikket mot England, og i 1051, 23 år gammel, besøkte han landet og den daværende kongen, Edvard Bekjenneren.

Vilhelm mente senere at Edvard under dette møtet lovet ham at han skulle arve Englands trone. Edvard, som var Vilhelms fetter, hadde sterke forbindelser til Normandie.

Hertugdømmet var, i likhet med England, befolket av mange etterkommere av skandinaviske vikinger.

I januar 1066 døde kong Edvard Bekjenneren av England, uten å etterlate seg sønner – og uten at Vilhelm ble tilbudt en kroning i London.

Kongeverdigheten gikk i stedet til den engelske stormannssønnen Harald Godvinsson, en jarl som i årevis hadde utnyttet det at kongen ble stadig mer svekket.

England var på dette tidspunktet et lappeteppe av småstater – herreder – regjert av jarler. Noen av disse jarlene var svært mektige.

Det gjaldt ikke minst den betydningsfulle Godvinsson-slekten, som regnet Vilhelm og hans normannere som en enorm trussel mot landet.

Vikinger i kamp om makten

England var etter tidens forhold et stabilt samfunn. Den fruktbare landbruksjorden ga mat nok til alle, og sammenlignet med andre land i Europa nøt befolkningen, menn såvel som kvinner, en høy grad av både frihet og likhet.

Men Edvards død kastet landet ut i en urolig tid. Det var flere enn Vilhelm som ville vippe den nye kongen Harald Godvinsson fra tronen. Både Haralds egen bror, Tostig, og den norske vikingkongen Harald Hardråde kastet seg ut i blodige kuppforsøk.

Mens Vilhelm var på vei i september 1066 sto det derfor to slag nord i England. Det siste av dem, slaget ved Stamford Bridge, vant Harald Godvinsson, mens fiendene hans, Harald Hardråde og Tostig måtte bøte med livet.

KART – Få overblikk over de avgjørende slagene:

Seieren var imidlertid dyrekjøpt. Mange av Harald Godvinssons menn, ikke minst de viktige bueskytterne, falt. Midt i seiersfesten kom det et bud frem til den utmattede hæren.

Han forklarte i all hast at normannerne hadde gått i land ved Hastings. Det var mer enn 350 kilometer sør for stedet der Haralds hær befant seg.

Sendebudet kunne også fortelle at Vilhelms styrker herjet i Sussex, det området i Sør-England som Harald selv var jarl over. Nå fikk kong Harald det travelt.

I all hast marsjerte han styrkene sine sørover. På fem dager nådde de frem til London, rikets sentrum, der Harald Godvinsson beordret en pause for å få skikk på hæren, og for å vente på uthvilte soldater.

Det kom bud fra Vilhelm med en oppfordring om at de skulle avgjøre striden ved tvekamp. Først nektet Harald å svare, men da budet spurte om igjen, erklærte han at hærene skulle kjempe, og at han selv mente å ha Gud på sin side. Med den beskjeden marsjerte Harald videre sørover mot Hastings.

Hærene møttes på en åsrygg

Noen historikere mener at kongens plan var å snike seg inn på normannerne i et overraskelsesangrep, eller kanskje oppholde normannerne til han fikk på plass flere soldater.

Det ble imidlertid ikke noe av planene, til det var Vilhelm altfor kampklar. De normanniske styrkenes herjinger hadde ikke bare skaffet hertugens soldater mat på bordet, men var også del av en bevisst strategi for å lokke Harald til det området av landet som Vilhelm hadde valgt ut.

Vilhelm hadde gått i land i England allerede 27. september, og brukt tiden siden landgangen til å befeste sin stilling på sørkysten. Men målet var London, så ved sekstiden 14. oktober begynte Vilhelm og soldatene hans marsjen mot nordvest fra landsbyen Hastings.

Etter omtrent en time gjorde hertugen holdt, slik at han og krigerne hans kunne ta på seg ringbrynjer og panser. I farten kom Vilhelm til å ta på seg ringbrynjen feil vei.

De som sto nærmest gispet – de tolket feiltakelsen som et dårlig tegn – men Vilhelm lo bare seierssikkert og snudde besluttsomt brynjen rett vei.

Etter en ny, kort marsj kunne de endelig se Haralds­ hær. Der kom de, rekker av menn med glimtende brynjer, sverd og økser. Over dem vaiet standarter og flagg i røde og gylne farger.

Vilhelms hær fortsatte ufortrødent, og de to partene møttes til slutt ved åsryggen Senlac Hill. Harald Godvinssons styrker befestet stillingen øverst på bakkekammen, og avskar dermed Vilhelm fra veien til London.

Kampplassen var avgrenset både av elveleier, myrlendt terreng og kratt. Dermed hadde ikke hærene mulighet for å gå utenom og angripe fiendens sårbare flanker.

«Ut! Ut!» lød engelsk kamprop

Vilhelms hær endte med kampposisjonen ved foten av skrenten. Det betydde at normannerne ville bli nødt til å angripe i oppoverbakke.

Hæren hans tok oppstilling i en lang linje. Fremst sto bue- og armbrøstskyttere og krigere med steinslynger. Bak dem infanteriet, der mange av soldatene bar ringpanser. Bakerst ventet kavaleriet på prustende stridshingster.

Vilhelm selv tok oppstilling midt blant sine menn. Ved siden av ham vaiet det pavelige banneret, som tegn på at hertugen hadde støtte fra Vatikanet. Ved siden av hæren sto prester klare til å be bønner om medgang og seier.

Mye tydet på at normannerne kom til å trenge støtten. De to hærene hadde omtrent like mange soldater, men Haralds posisjon var en taktisk fordel.

Dessuten var mennene hans, til tross for kampen mot Harald Hardråde og den lange marsjen, svært klare for kamp. Høyt oppe på bakketoppen vaiet kongens standart, et gullbrodert og edelsteinsmykket banner med bilde av en drabelig kriger.

Haralds hær var ti rekker dyp. Fremst var mennene dekket av store skjold som krigerne holdt tett sammen, slik at de dannet en mur av lær, tre og metall.

Fra rekkene lød dype, besluttsomme røster og kampropene: «Oli-crosse» – Hellige Kors – «Godemite» – Allmektige Gud – og «Ut-ut» – Ut! Ut! Hvis Vilhelm ville ha kronen og makten, måtte han angripe i motbakke, forsere skjoldmuren og nedkjempe Haralds rasende styrker.

De to partene så hverandre an – og lyttet. Fra normannerne lød spredte strofer av Rolandskvadet, et fransk heltekvad.

Økser og køller kom i bruk

Så gjallet trompetene til kamp, og normannernes forreste rekker, krigerne med buer og armbrøster, rykket frem.

Brått var luften fylt med piler som suste vislende mot engelskmennene. En overraskende stillhet fulgte.

Normannerne hadde feilbedømt helningen på bakken, og de fleste pilene hadde gått rett over hodene på Harald og hans menn. Imens så normannerne seg forvirret rundt.

Under kamp pleide skytterne å plukke opp motstandernes villfarne piler og bruke dem om igjen, men forbausende få piler var skutt ut fra engelskmennenes side. Nå ble det merkbart hvor mange skyttere kong Harald Godvinsson hadde mistet i kampen mot Harald Hardråde.

Vilhelm bestemte seg for å sende frem neste rekke med krigere. Kledd i ringbrynjer og tunge hjelmer, og bevæpnet med skjold, sverd og spyd løp mennene opp bakken, rett mot engelskmennene.

Kastespyd og steiner virvlet ned mot dem fra de engelske rekkene, der mennene også svingte langskaftede økser og metallkledde stridskøller. Et øyeblikks vakling, og Vilhelms infanteri trakk seg tilbake, men bare for å snu og angripe igjen med full styrke.

De to hærene tørnet sammen med et brak. Jern møtte jern, treskjold ble splintret, og menn skrek av smerte når de ble gjennomboret av lange sverd.

Hjelmer fløy gjennom luften, og blodet rant nedover mennenes ansikter og over ringbrynjene, lagde flekker på de myke skinnskoene og fuktet jorden på slagmarken. Vilhelm måtte raskt innse at det meste var normannerblod.

Tiden var kommet for å spille ut trumfkortet – stridshestene. Riktig nok brukte den engelske hæren også hester, men de hadde ingen tradisjon for å sette dem inn i selve kampen.

Vilhelm rådde derimot over utsøkte hingster, ridd av veltrente riddere som var iført ankellange brynjer, og utstyrt med både sverd og tunge lanser.

Nå sporet ridderne hestene. Hovene pisket i bakken, mens de store dyrene tordnet oppover bakken under høye krigsrop fra de normanniske linjene. Igjen fløy stein, spyd og økser Vilhelms menn i møte.

Ridderne tok et hardt tak i tømmene, snudde, og angrep igjen med sammenbitt utholdenhet. Over lyden av kryssede klinger og smerteskrik lød hestenes desperate vrinsking når de ble truffet. Igjen og igjen angrep normannerne, mens stadig flere hester sank sammen på veien, døde eller sårede.

Alt lot til å være forgjeves. Engelskmennene holdt stillingen på åsryggen, godt hjulpet av skjoldmuren på bakkekammen, og av de effektive våpnene sine. De lange kampøksene var spesielt grufulle, de kunne kløyve både hester og ryttere.

Normannerne sendt på flukt

På normannernes venstre flanke var det nå så mange døde og sårede at både fotfolk og kavaleri begynte å vakle. Snart var de på vei nedover bakken i retrett. Ved synet av de flyktende kameratene trakk mennene i midten av linjen seg litt tilbake, og selv på høyre flanke bredte uroen seg.

Et rykte om at hertug Vilhelm var død for gjennom rekkene. Kaos truet, for de flyktende normannerne ble nå forfulgt av engelskmennene.

Besluttsomt rev Vilhelm av seg hjelmen slik at mennene hans skulle vite at han var i live. Han red hastig ned mellom rekkene av normanniske soldater.

Andre forsøkte å stanse de flyktende krigerne med høye rop om at det ikke fantes fluktmuligheter. Bak dem lå bare havet og fiendtlige engelske skip, klare til å kaste seg over dem.

Vilhelm fikk i all hast samlet en stor gruppe krigere – noen kilder sier tusen, men historikere antar at det er noe overdrevet – og red etter engelskmennene som jaget flyktende normannere i det myrlendte området nær kampplassen.

I åpent lende var Vilhelms riddere overlegne, og de drepte raskt alle de engelske soldatene som i jaktiveren hadde beveget seg bort fra bakketoppen.

Vilhelm bløffet seg til seieren

Lettet trakk normannerne seg tilbake. Krisen var avverget. Mennene fikk litt mat, og hestene vasset ut i bekken for å drikke. Slagmarken lå stille mens begge parter områdde seg.

Imens ble skyggene lengre, og Vilhelm var smertelig klar over at han langt fra hadde vunnet. Engelskmennenes fremrykning var blitt forhindret, men soldatene blokkerte stadig veien til London.

Mennene hans kom ikke til å tåle påkjenningen hvis kampene trakk i langdrag, og flukt var det samme som total kapitulasjon.

VIDEO – Se bakkedraget hvor slaget sto:

Vilhelm måtte hale seieren i land så raskt som mulig. Hertugen sendte igjen soldatene sine oppover bakken, men verken infanteri eller kavaleri kunne trenge gjennom den engelske skjoldmuren.

På grunn av det myrlendte terrenget kunne de ikke angripe flankene. Den desperate situasjonen fikk Vilhelm til å pønske ut en krigslist. Han hadde sett hvordan engelskmennene stormet frem da normannerne flyktet tidligere.

Nå var tiden inne til å flykte på nytt – tilsynelatende. Hertugens ordre ble raskt sendt nedover rekken i kavaleriet, og snart snudde den ene etter den andre hesten og red vekk fra kampen.

Engelskmennene satte straks etter, og da snudde normannerne og galopperte direkte inn i den oppløste engelske linjen.

To ganger iscenesatte normannerne en falsk flukt, og snart hadde de drept flere av kong Haralds betrodde menn.

Pil drepte kong Harald

Engelskmennenes linjer var nå tynnet ut. Flere titall profesjonelle vikingkrigere og stormenn var blitt drept. I deres sted måtte de lett bevæpnede menige rykke frem i rekkene.

Foran dem lå likene av krigere og hester som var blitt drept under den timelange kampen.

Vilhelms hær var også utmattet. Mange hadde mistet hestene sine. I løpet av dagen hadde Vilhelm selv fått skutt tre hester vekk under seg.

Men nå så normannerne enden på striden, og de forberedte det avgjørende fremstøtet. Bueskytterne sendte nok en gang av gårde et dødbringende pileregn.

Denne gangen slo pilene ned der de skulle. Med et brøl av triumf så normannerne hvordan den engelske kongen sank om, dødelig såret i hodet av en pil.

Se Haralds skjebne på berømt veggteppe:

Nyheten – og redselen – bredte seg lynraskt i de engelske rekkene. Snart var fyrden, de menige soldatene, på vei vekk i vill panikk. Normannerne trengte raskt frem og sikret seg Haralds edelsteinbesatte fane.

Samtidig rykket Haralds mest trofaste menn sammen rundt sin døde konge. Stående i en ring rundt liket kjempet de til siste blodsdråpe mot de seiersberusede normannerne.

Etter i alt ti timers kamp var slaget ved Hastings over. Vilhelm kunne slå opp teltet sitt på bakketoppen der Haralds banner stolt hadde vaiet. Snart la han i vei mot London.

Senere skulle mange komme til å forsøke å kopiere normannernes erobring, men ingen fremmed makt greide noensinne å invadere britisk jord.