Optankning i luften, Storbritannien

Falklandskrigen: Selvmordsoppdrag med veteranfly

To eldgamle britiske bombefly kjemper seg i 1982 over Atlanteren med kurs mot Falklandsøyene. Hvis ikke flyene får smadret argentinernes flybase, kan krigen utvikle seg til en katastrofe for britene.

To eldgamle britiske bombefly kjemper seg i 1982 over Atlanteren med kurs mot Falklandsøyene. Hvis ikke flyene får smadret argentinernes flybase, kan krigen utvikle seg til en katastrofe for britene.

Michael Rondot, Collectair Limited Editions

Bombeflyet har akkurat gått på vingene da besetningen i cockpiten hører en svak hvisling. Lederen for oppdraget, piloten John Reeve, kan bare så vidt skimte det mørke havet under seg mens han går i gang med å lete etter årsaken til den illevarslende lyden.

Det er den 30. april 1982, og Reeves Avro Vulcan-bombefly har sammen med 12 andre fly lettet fra øya Ascension i Sør-Atlanteren. Fra luftrommet over den lille britiske øya kan han og flyets fire andre besetningsmedlemmer se frem til over 6000 km åpent hav – flyene fra britiske Royal Air Force (RAF) er på oppdrag for å angripe de argentinske styrkene som har okkupert Falklandsøyene.

Den hvislende lyden blir stadig høyere. En alarmlampe varsler at kabintrykket faller. Vulcan-bombeflyet flyr i 1000 km/t da Reeve endelig finner årsaken til problemet: Luften i kabinen forsvinner ut gjennom en sprekk i den morkne gummilisten nederst på sidevinduet.

Reeve prøver å tette hullet med plastfolien fra lunsj-smørbrødet, men det går ikke. Så ruller han sammen en militærjakke og presser den mot vindusruten, men kabintrykket fortsetter å falle.

Britisk bombefly, Avro Vulcan

En stor, trekantet delta-vinge gjorde det lett å gjenkjenne britenes strategiske bombefly Avro Vulcan. Storbritannia produserte i alt 136 av dem, men kun få var fortsatt på vingene i 1982.

© Shutterstock

Hvis lederflyet fortsetter, risikerer besetningen å gå tom for oksygen eller fryse i hjel, så Reeve har ikke noe valg. Etter fire minutter i luften bryter han radiotausheten som alle oppdragets fly er underlagt.

«Vender tilbake til basen», kunngjør han kort.

Avro Vulcan er en pensjonsmoden flytype som RAF er i ferd med å fase ut, så britene har heldigvis gardert seg mot uhell ved å sende to bombefly i luften sammen med en sverm av tankfly. Men fra nå av må ingenting gå galt om bombingen av den argentinsk-okkuperte flyplassen ved Port Stanley skal lykkes.

Britene har allerede alle odds mot seg: Martin Withers, piloten i oppdragets eneste gjenværende bombefly, har i all hast måttet lære seg å tanke opp flyet sitt i luften – en ytterst vanskelig manøver selv i rolig vær. Og forut venter en sør-atlantisk storm.

General Galtieri, militærdiktator

General Galtieri (1926-2003) sto i en kort periode i spissen for Argentinas militærdiktatur.

© Casa Rosada (Argentina Presidency of the Nation) & Francois LOCHON/Getty Images

Upopulær diktator beordret invasjonen av Falklandsøyene


De militære hadde styrt Argentina med hard hånd siden kuppet i 1976. General Leopoldo Galtieri var blitt utropt til landets nye leder i desember 1981, men fikk helt fra begynnelsen av problemer som lå et godt stykke over de gylne skuldermerkene på uniformen.

Landets økonomi hang i laser, og befolkningens misnøye med militærstyret vokste fra dag til dag. Galtieri mente at argentinerne trengte noe å samle seg om og hva kunne være mer opplagt enn gjenerobringen av Falklandsøyene?

Våren 1982 beordret derfor diktatoren argentinske tropper til å invadere øyene. Støttet av amfibiske panserkjøretøyer gikk 600 soldater den 2. april i land på klippeøyene, og akkurat som forventet kapitulerte britenes symbolske vaktstyrke på 79 mann etter en kort skuddveksling.

Gjenerobringen av Falklandsøyene fikk millioner av argentinere til å strømme ut i gatene for å feire triumfen, men gleden ble snart forvandlet til bekymring da Storbritannia sendte en flåte sørover for å tvinge argentinerne bort.

Hvis Martin Withers overhodet når frem til Falklandsøyene, må han overrumple adskillige argentinske radar-styrte missilbatterier for å komme på skuddhold av landingsbanen.

RAF vurderer selv at sjansen for suksess er fattige 40 pst.

Argentina feilbedømmer Thatcher


Falklandsøyenes status hadde vært et stridstema mellom Argentina og Storbritannia i 148 år. Argentinerne hadde drømt om å gjenerobre Islas Malvinas, som øygruppen heter på spansk, helt siden britiske krigsskip tvang søramerikanerne til å forlate de forblåste klippe-øyene i 1834.

Falklandsøyene ligger bare 500 km utenfor kysten av Argentina, men over 12 000 km fra England, og en så innlysende fordel hadde den søramerikanske militærjuntaen tenkt til å utnytte.

Den 2. april 1982 okkuperte argentinske styrker Falklandsøyene. Juntaen regnet ikke med at britene ville risikere en kostbar og ytterst risikabel krig for å forsvare noen forblåste klipper.

Men argentinerne hadde ikke tatt Storbritannias prinsippfaste statsminister Margaret Thatcher med i beregningen.

Britiske flådefartøjer

I april 1982 var 127 britiske flåteskip på vei sørover. RAFs bombetokt skulle forhindre argentinske jagerfly i å angripe flåten fra en flybase på Falklandsøyene.

© IWM/Getty Images

Statsminister Thatcher sto fast på at øyene var britisk territorium, og beordret en slagkraftig flåte anført av to hangarskip til Falklandsøyene – for å tvinge argentinerne bort.

Da trusselen fra flåtestyrken viste seg utilstrekkelig, måtte våpnene tale.

Men før britene kunne nærme seg Falklandsøyene og prøve å landsette tropper der, måtte det argentinske flyvåpenet settes ut av spill. Fra den britisk-bygde flyplassen nær byen Port Stanley kunne argentinske jagerfly angripe flåten og sende den 7000 mann store landgangsstyrken til bunns.

Rullebanen måtte derfor ødelegges slik at Harrier-jagerfly fra de britiske hangarskipene kunne konsentrere seg om å nedkjempe fiendtlige angrep inne fra fastlandet.

Oppdraget ble døpt "Operation Black Buck", og RAF utpekte sine aldrende Vulcan-fly til å gjennomføre den risikable aksjonen. Flyene var blitt tatt i bruk allerede i 1956, og hadde aldri vært i krig. Etter 26 års tjeneste var flytypen nå en foreldet museumsgjenstand.

“Det ble sagt at kun jagerpiloter kunne finne ut hvordan de skulle tanke opp i luften”. Vulcan-pilot Alastair Montgomery.

Fire fly ble gjort klare til kamp. Det sto tidlig klart at bombingen skulle gjennomføres fra den britiske øya Ascension, som ligger nær ekvator utenfor Afrikas vestkyst.

Herfra var det drøyt 6000 km til Falklandsøyene, noe som ville gjøre «Operation Black Buck» til historiens lengste bombetokt. Oppdraget krevde kreativ tenking, for Vulcan-flyene kunne høyst tilbakelegge 4195 km på en full tank med drivstoff.

Flere opptankinger i luften var derfor nødvendig, men ingen av pilotene hadde prøvd prosedyren. I all hast måtte de nå på skolebenken. Normalt krevde den vanskelige manøveren måneder med trening – Vulcan-pilotene fikk 14 dager.

"Det ble sagt at bare jagerpiloter kunne finne ut hvordan de skulle tanke opp i luften, så vi tenkte," Hei! Dette er sjansen vår, uttalte Vulcan-piloten Alastair Montgomery senere.

Kort over det åbne hav

På sin vei fra Ascension til Falklandsøyene måtte Vulcan-bomberen fly over åpent hav i åtte timer før det nærmet seg Port Stanley.

© Shutterstock

En vellykket lufttanking krevde at Vulcan-bombeflyet la seg rett bak et tankfly som hadde en drivstoff-slange hengende etter seg.

I enden av slangen satt en såkalt kurv, som Vulcan-piloten skulle prøve å dytte drivstoffrøret sitt (kalt sonden) inn i, mens begge flyene fløy i godt over 900 km/t. En annen pilot forklarte:

"Det er faktisk relativt enkelt å nærme seg det store tankflyet bakfra, men å få sonden inn i kurven er en helt annen sak."

Alastair Montgomery husker spesielt et av sine første forsøk på å fylle drivstoff i luften:

"Jeg brukte de neste 15 minuttene på å treffe ved siden av – litt til venstre, litt til høyre, litt for lavt".

Blant Vulcan-pilotene gikk praten ivrig om at manøveren var like vanskelig «som å stappe kokt spaghetti opp i enden på en katt».

VIDEO: Så vanskelig er opptanking i luften

Lufthull, vindkast og turbulens gjør det uhyre vanskelig å få drivstoffet om bord.

Etter noen dager med intens trening lyktes man stadig oftere med manøveren. Pilotene var likevel nervøse.

Hvis lufttankingen mislyktes under oppdraget, ville de ikke ha drivstoff nok til å returnere, og det betydde nødlanding i det enorme Atlanterhavet, der sjansen for å bli reddet i tide var minimal.

Snart fikk de mer å bekymre seg om.

Britiske missiler lå på lur

Få ord skremmer en jagerpilot mer enn «antiluftskytsmissil», og nå leste Vulcan-pilotene i en etterretningsrapport at argentinerne var i ferd med å sette opp missiler rundt flybasen i Port Stanley.

Argentinerne rådde bl.a. over Tigercat-missiler produsert av britene selv. Med sitt 18 kg tunge stridshode kunne det radarstyrte bakke-til-luft-missilet forvandle et hvilket som helst fly til skrot dersom det kom innenfor en radius av 5 km.

Ved Port Stanley sto også argentinske luftvernkanoner som kunne avfyre hundrevis av granater i minuttet.

Den britiske flådes Tigercat-missil

Det halvannen meter lange Tigercat-missilet blir fortsatt brukt av den britiske flåten. Missilet går under navnet Seacat.

© Marinmuseum

Etterretningsrapporten ga pilotene søvnløse netter.

«Vi skulle i aksjon mot argentinerne, som hadde toppmoderne, radarstyrte kanoner med store eksplosive granater som de kunne avfyre Gud vet hvor mange av i sekundet. De kunne lett skyte ned en Vulcan. Jeg kunne ikke fatte hvordan vi skulle ha noen sjanse til å overleve,» erindret Vulcan-piloten Martin Withers senere.

I lys av de dystre utsiktene ble hvert besetningsmedlem beordret til å skrive et testament. De ble også opplært til å sende skjulte meldinger hjem hvis de styrtet og ble tatt til fange.

Men det var flere dårlige nyheter på vei.

BBC avslører planen


En kveld etter trening satt pilotene og så på fjernsyn, da den statlige britiske TV-kanalen BBC avslørte de hemmelige angrepsplanene for seerne!

Nyhetsinnslaget begynte med bilder av den mektige flåten på vei mot Falklandsøyene, hvorpå det plutselig kom klipp med bilder av Vulcan-fly.

BBC-verten fortsatte:

“Royal Air Force har bygget om Vulcan-bombeflyet fra dets atomrolle til konvensjonell bombing. For å nå Falklandsøyene er de nødt til å fly bombeflyene fra Ascension Island og tanke dem opp i luften”.

En av Vulcan-pilotene hveste: “Hvorfor gir dere dem ikke også tidspunkt og sted?”


Stormskyer lurer i horisonten


Oppdraget ble iverksatt til tross for BBCs avsløring. Rett før midnatt den 30. april 1982 lettet to Vulcan-bombefly og 11 Victor-tankfly.

Tankflyene skulle forsyne Vulcan-bombeflyene med drivstoff underveis. Men siden Falklandsøyene også lå utenfor tankflyenes egen rekkevidde, måtte de også fylle drivstoff på de tankflyene som var utsett til å følge med nesten helt til Falklandsøyene.

Hvem som tanket hvem og når fulgte et komplisert system som RAFs eksperter hadde regnet ut. Etter hvert som Victor-flyene tømte tankene sine, måtte de vende om, og til slutt ville et fullt opptanket Vulcan-fly nå frem til Port Stanley.

Men «Operation Black Buck» hadde knapt gått på vingene før lederflyet med John Reeve mistet kabintrykket og måtte snu. Til tross for ulykken fortsatte oppdraget – nå med 36 år gamle Martin Withers' Vulcan som eneste bombefly.

Tankfly, Handley Page Victor

RAFs store tankfly – Handley Page Victor – hadde en rekkevidde på drøye 9600 km og kunne i likhet med Vulcan-bomberen fly i litt over 1000 km/t.

© Shutterstock

Oppdragets neste timer forløp knirkefritt, og opptankingen i luften lyktes med forbløffende letthet. Men ca. to timer fra målet ble horisonten kullsvart, og tordenskyer la seg truende mellom flyene og Falklandsøyene.

Withers visste at stormen betydde kastevind som ville gjøre det nesten umulig å holde samme flyhøyde. Og akkurat i det øyeblikket gikk de to siste Victor-tankflyene i posisjon for en siste opptanking. Men det var ikke annet å gjøre enn å prøve.

Hvis Victor-flyene ikke omgående begynte å fylle drivstoff, ville ingen av dem ha nok drivstoff til å vende tilbake til Ascension.

Mirakuløst nok klarte de to tankflyene å få forbindelse, og tankingen av det bakre flyet begynte. I mellomtiden ble været verre, og med ett hørte piloten i det bakre flyet et høyt knekk, og det lange drivstoffrøret på hans Victor mistet forbindelsen til kurven.

VIDEO: Oppdraget krever 11 lufttankinger

Turen til Falklandsøyene og tilbake er over 12 000 km lang. Derfor må bombeflyet tankes opp flere ganger i luften. Det samme gjelder tankflyene. Alt foregår etter en nøye utregnet plan.

Om bord på det forreste tankflyet visste piloten Bob Tuxford instinktivt hva som hadde skjedd: Flyet bak ham hadde knekt sonden sin. Ulykken gjorde det umulig å overføre mer drivstoff.

3600 liter hadde kommet over i tanken til det andre flyet - bare halvparten av den nødvendige mengden.

Tuxford regnet febrilsk på tallene og kom til den konklusjon at makkerflyet med den ødelagte sonden aldri ville klare å nå Ascension dersom det – slik RAFs plan forutsatte – skulle følge Vulcan-flyet frem til Falklandsøyene.

Tid koster drivstoff

Den eneste løsningen var at de to flyene byttet rolle, men dette krevde at Tuxford fikk tilbake alt drivstoffet han nettopp hadde overført. Prosedyren tok tid, for først måtte Tuxford legge seg bak det skadde tankflyet, så måtte dette rulle ut slangen slik at Tuxford kunne prøve å føre sonden sin inn i kurven – og alt dette måtte skje mens stormen fikk slangen til å blafre.

Ulykken førte til at kostbart drivstoff ble slukt av de to flyenes grådige jetmotorer, men det var ingen vei utenom.

Ved første øyekast fremsto Falklandskrigen som en ulik kamp: Lille Argentina mot mektige Storbritannia. Men sør-amerikanerne rådde over masse moderne våpen.

Storbritanniens flåde ved Falklandsøerne
© Imperial War Museums

FLÅTE

Argentinas flåte ved Falklandsøyene
Hangarskip 1
Kryssere 1
Landgangsfartøyer 1
Destroyere 6
Fregatter 3
Ubåter 4

Storbritannias flåte ved Falklandsøyene
Hangarskip 2
Kryssere
 0
Landgangsfartøyer 2
Destroyere 8

Fregatter 15
Ubåter 6


Storbritannias flyvåpen
© U.S. Defense Imagery

LUFTVÅPEN


Argentina
Jagere 107
Bombefly 8
Helikoptere 40

Storbritannia
Jagere 41
Bombefly 6

Helikoptere 127

Tropper og hær under Falklandskrigen
© Aleposta

HÆR

Argentina
Infanterister

 13 000**

Storbritannia
Infanterister 7000

*Begge land disponerte vesentlig flere våpen og soldater, men ovennevnte var det antallet som kom i aksjon under Falklandskrigen.

Også en annen usikkerhet truet oppdraget: Tuxford ante ikke om den ødelagte sonden fortsatt satt fast i kurven hans. Hvis den gjorde det, ville han tross alle anstrengelser ikke kunne overføre så mye som en dråpe drivstoff til Withers' Vulcan-bombefly.

Minuttene føltes som timer mens Tuxford gikk i posisjon og klarte å fange kurven. Da drivstoff-påfyllingen var over, hadde begge Victor-flyene forbrent langt mer drivstoff enn planlagt.

Tuxford måtte regne ut hvorvidt han og bombeflyet hadde nok til å fullføre oppdraget. Han konkluderte med at hvis han overførte 3600 liter til Withers, burde bombeflyet ha akkurat nok til å angripe Port Stanley og deretter nå så langt nord at tankfly fra Ascension kunne komme ham til unnsetning i tide.

Mengden var 1800 liter mindre enn planlagt, men det ville etterlate Tuxford med nok drivstoff til også selv å ha en sjanse til å nå tilbake. Da det var tid for siste opptanking av Vulcan-flyet, viste det seg heldigvis at Tuxfords kurv var uskadd.

Pundsbomber brugt under Falklandskrigen

Vulcan-flyet skulle slippe 1000-pundsbomber av samme type som britene brukte under 2. verdenskrig.

© Flickr/JeromeG111

Ute av stand til å forklare Withers årsaken på grunn av radiotaushet, overførte Tuxford deretter alt han kunne unnvære, hvoretter han vendte om.

Withers kikket måpende på måleren sin. Den smule drivstoff han hadde fått var bare halvparten av forventet mengde. De fem mennene om bord på Vulcan-bombeflyet var nå helt alene i luften over Sør-Atlanteren, og angrepet lignet mer og mer et selvmordsoppdrag.

Angrepet innledes
Etter åtte timers flyvning dykket Withers ned til bare 90 meters høyde for å komme under argentinernes radar.

Men akkurat hvor Falklandsøyene befant seg i nattemørket, var det ingen om bord som ante. For ikke å avsløre sin posisjon, hadde besetningen slått av flyets egen radar – nå var de nødt til å aktivere den igjen, ellers risikerte de å fly forbi målet.

“Da vi nådde en høyde på rundt 300 meter, fanget jeg opp ping-lyden fra en søkeradar”. Besetningsmedlem om bord på bombeflyet.

Da radaren ble slått på, var skjermen helt blank. Flyet fløy for lavt til at utstyret virket, og i et kort øyeblikk måtte Withers stige for å få landkjenning – selv om det betydde at argentinernes radar kunne avsløre dem.

«Pang. Så dukket Falklandsøyene opp midt på radaren. Men da vi nådde en høyde på rundt 300 meter, fanget jeg opp ping-lyden fra en søkeradar», husker Hugh Prior, som var elektronikk-offiser om bord.

Vulcan-bomberen hadde blitt oppdaget!

Bare to minutter fra målet registrerte Vulcan-flyet at en av argentinernes radarstyrte antiluftskytskanoner hadde fått kontakt. Hvert øyeblikk kunne den begynne å skyte. Prior overbrakte nyheten over flyets samtaleanlegg:

"Echo band radar klokken 12. Mulig argentinsk søkeradar".

Så skrudde han raskt på flyets jamming-system, som var designet for å lure fiendens radarstyrte våpen og få dem til å tro at flyet befant seg et annet sted.

Argentinerne våkner

Hvert 10. sekund kunne Prior høre den lille ping-lyden fra fiendens radar når den oppfanget dem.

Pilot Martin Withers

Piloten Martin Withers ble hedret for mot og dyktighet under “Operation Black Buck”. Etter krigen mottok han Distinguished Flying Cross. Withers forlot RAF i 1991.

© PA Images/Imageselect

Prior rapporterte over samtaleanlegget mens han beroliget Withers med ordene:

"Ingen trussel denne gangen".

Vulcanens jamming virket åpenbart upåklagelig, for argentinerne hadde ikke begynt å skyte ennå. Kort før målet steg bombeflyet bratt for å komme opp i en høyde hvorfra det kunne slippe lasten sin.

I det samme kunne de høre lyden av en fiendtlig radar som forsøkte å låse seg fast på dem.

«Brannkontrollradar. Middels trussel. Kl. 10. Prøver å jamme,” rapporterte Prior.

Alt han hadde i sitt arsenal av jamming-utstyr ble nå slått på – også det han hittil hadde holdt i reserve av frykt for at radiobølgene skulle avsløre deres posisjon. Nå var det alt eller ingenting.

Vulcan-flyet hadde begynt sin innflyging mot målet; hvis de endret kurs for å unnslippe fiendens elektroniske siktemidler, måtte de starte innflygingen forfra og dermed miste overraskelsesmomentet.

10 sekunder senere forsvant lyden av sporingsradaren. Priors mottiltak hadde fungert.

Vulcan-bombefly, jager, falklandskrig, brændstof

Vulcan-bombeflyet var betydelig større enn jagerfly og slukte nesten 14 000 liter drivstoff i timen.

© Shutterstock

Øyeblikket etter var de over målet, som fortsatt lå innhyllet i mørke. Withers åpnet bombeluken, og én etter én falt de 21 bombene. Withers dreide straks sitt nå 9,5 tonn lettere fly rundt i en bratt stigning. De måtte komme seg unna før helvete brøt løs.

Bombene eksploderer

I kontrolltårnet i Port Stanley satt den argentinske majoren Alberto Iannariello og kikket ut i mørket da landingsbanen foran ham plutselig eksploderte. Trykkbølgen rev ham ut av stolen og slo ham bevisstløs mot veggen.

I brakkene langs landingsbanen ble de argentinske soldatene brutalt revet ut av søvnen. De tumlet ut. Noen skrek av angst, andre fordi treningen hadde lært dem å holde munnen åpen under bombardementer slik at trommehinnene ikke sprakk.

Gjennom røyk og støv så de at bombene hadde revet i stykker flyene langs landingsbanen. Hangarer var flådd i flere deler og midt på landingsbanen gapet et enkelt gigantisk krater.

Bombekrater forårsaget af Withers

Et britisk rekognoseringsfly avdekket senere skadenes omfang. Midt på Port Stanleys landingsbane ses bombekrateret som Withers laget. Rekken av kratere til venstre stammer fra et Vulcan-angrep fire dager senere.

© RAF

I det samme ble himmelen opplyst av tusenvis av maskingeværskudd og missiler fra det argentinske luftforsvaret, som omsider hadde gått i aksjon.

Withers og hans menn var allerede tett på å være utenfor rekkevidde, men en argentinsk fulltreffer kunne fortsatt klare å bombe Vulcan-flyet i fillebiter.

I ærefrykt stirret besetningen ut gjennom rutene og så sporlys-prosjektiler fløyte forbi mens de kjente hvordan trykket fra eksploderende luftvernartilleri hamret mot flyet. Så ble det endelig stille. Withers og hans menn var utenfor rekkevidde.

Faren er langtfra over


Besetningen sukket lettet og begynte den lange flyturen hjem. Det første de gjorde var å forsøke å få kontakt med et tankfly som kunne komme dem i møte. Plutselig hvinte alarmene om bord.

Hundrevis av radarsystemer var i ferd med å låse seg fast på dem. Withers konstaterte raskt at det var antiluftskytset om bord på den engelske ekspedisjonsflåten som var på vei mot Falklandsøyene.

«Jeg ba en stille bønn om at noen om bord var klar over at vi var vennligsinnede», forklarte Prior, som umiddelbart sendte meldingen «Superfuse» – kodeordet for at oppdraget hadde lykkes.

Hangarskibet HMS Invincible, flådebase, Portsmouth

Hangarskipet HMS Invincible fikk den 17. september 1982 en mottakelse uten like. En armada av private fartøyer seilte henne i møte, og på flåtebasen i Portsmouth ventet tusenvis av tilskuere.

© Defence Imagery

Britene vendte hjem i triumf


Krigen om Falklandsøyene begynte med Vulcan-flyets bombardement av Port Stanley om morgenen den 1. mai 1982. I de kommende ukene eskalerte kampene i takt med at britene forsøkte å avskjære den argentinske okkupasjonsstyrken.

Krigen ble kort, men blodig. En britisk ubåt senket den argentinske krysseren General Belgrano og sendte 323 mann til bunns. Argentinerne svarte fra luften og senket destroyeren HMS Sheffield samt tre andre større britiske krigsskip. Deretter utkjempet jagerfly voldsomme luftdueller. 10 britiske fly og 35 argentinske gikk tapt.

Den 21. mai landsatte britene de første styrkene på Falklandsøyene, og tre uker senere kapitulerte argentinerne.

Mens den britiske flåten seilte hjem i triumf og ble mottatt med øredøvende jubel, kostet nederlaget den argentinske diktatoren Galtieri dyrt. Han gikk av tre dager etter kapitulasjonen.

Året etter ble militærjuntaen tvunget til å utlyse frie valg, noe som førte til avskaffelsen av diktaturet.

Heldigvis oppfattet flåten meldingen og lot Vulcan-flyet fortsette. Kort tid etter ble både Withers og Tuxford møtt av tankfly som sørget for at de fikk mer drivstoff og nådde trygt frem til Ascension.

"Operation Black Buck" beholdt rekorden for verdens lengste bombetokt helt frem til 2001. Det måtte et amerikansk B-2 Stealth-fly til for å slå den. Flyet krysset Stillehavet for å bombe Afghanistan og fløy deretter – etter å ha fylt drivstoff i luften – tilbake til Missouri, USA.

Vulcan-flyets innsats har siden vært omdiskutert. Var det bare et RAF-stunt for å vise at britenes hederskronte flyvåpen fortsatt utgjorde en viktig del av landets forsvar, eller spilte «Operation Black Buck» en viktig rolle i den britiske seieren på Falklandsøyene?

Argentinerne lappet nødtørftig hullet i Port Stanleys landingsbane slik at transportfly kunne lande med forsyninger kort tid etter. Men Withers blinkskudd sikret at ingen argentinske jagerfly brukte flyplassen under Falklandskrigen. Deres delikate understell krevde en annerledes perfekt overflate.

I løpet av krigens 74 dager gjennomførte RAF i alt syv langdistanseangrep med Vulcan-bombefly.