Under Ukraina-konflikten har Vesten forsøkt seg med både diplomati, sanksjonstrusler og materiell støtte til ukrainerne – men den russiske presidenten Putin har likevel valgt å invadere sitt naboland.
HAR vi rent faktisk lært av våre erfaringer fra fortiden – eller snorksover vi i timen?
Dykk ned i en historisk presedens
Den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte i 1930-årene sanne at det ikke er lett å temme en autoritær leder med appetitt på erobringer. Her får du et innblikk i britenes erfaringer og beveggrunner den gang:
Den britiske statsministeren Neville Chamberlains ansikt lyste opp i triumf da han den 30. september 1938 trådte ut av flyet på flyplassen Heston vest for London.
I hånden holdt han et stykke papir med avtalen han og Tysklands kansler Adolf Hitler nettopp hadde underskrevet under statsministerens besøk i München. Avtalen betydde, forklarte han senere samme dag, “fred i vår tid”.
Se Chamberlain tale etter møtet med Hitler:
Øyeblikket utgjorde toppunktet i britenes appeasement (forsoningspolitikk) overfor Nazi-Tyskland. Britene ville i 1930-årene unngå væpnet konflikt for enhver pris. De godtok derfor stilltiende tyskernes brudd på både Versailles-traktaten og folkeretten – for krig var de ikke rede til.
Men Chamberlains papir betydde ikke fred. Tvert imot. München-avtalen forærte ikke bare Tyskland en del av Tsjekkoslovakia, det såkalte Sudetenland, mot løfter om å avstå fra ytterligere krav, den overbeviste også Hitler om at England ville tolerere hva som helst i bytte mot fred.
Her er fem grunner til at England ikke var klar til krigen med Hitler:
1. Spioner under sparekniven
Den typen av krig som hadde blitt utkjempet i 1. verdenskrigs rotete masseslag gjorde militær etterretning unødvendig i fredstid, mente den britiske feltmarskalken Douglas Haig. Budskapet var beleilig siden britene manglet penger.
München-avtalen ga Tyskland frie hender til å rykke inn i Tsjekkoslovakia innen den 10. oktober 1938.
Bevilgningene til etterretningstjenestene var derfor skåret helt inn til margen; i 1939 rådde MI5 bare over 36 offiserer. Resultatet var at britene helt opp mot krigsutbruddet visste uhyggelig lite om tyskernes militære styrke og deres krigsplaner.
2. Britene sakket akterut angående krigsutstyr
Versailles-traktaten la snevre rammer for Tysklands militære, men det så nazistene gjennom fingrene med. Fra 1935 rustet Hitler helt åpenlyst opp til lands, til vanns og i luften. Britene på sin side unnlot gjennom 1920-årene og 1930-årene å utvikle, forbedre og styrke øyrikets forsvar i nevneverdig grad.
I stedet for å investere i våpen til å beskytte det hjemlige territoriet, prioriterte britene forsvaret av Storbritannias oversjøiske besittelser, spesielt i India, som bidro med store summer til imperiet.
Bristol Blenheim-bombeflyet var effektivt, men sårbart for hurtige jagerfly.
Britiske strategers manglende evne til å følge med i tiden svekket forsvaret ytterligere. Flyvåpenets ledelse mente at bombefly ville avgjøre krigen, og innså derfor ikke verdien av jagerfly.
Økonomiske hensyn gjorde imidlertid at landet heller ikke hadde råd til å investere i bombefly. Av samme grunn ble også ubåtflåten forsømt.
3. Massedød avskrekket alle
Da 1. verdenskrig brøt ut i august 1914, var britene begeistret og strømmet til hærens rekrutteringskontorer. I de følgende månedene meldte ca. 2 mill. mann seg frivillig til hæren.
Fire år senere hadde mer enn 850 000 briter dødd på slagmarken og statskassen tom.
Skyttergravenes redsler fikk britene til å avsky tanken på en ny krig.
Britene konkluderte at 1. verdenskrig ikke bare var blodig og dyr, men også nytteløs.
Det store flertallet ville for enhver pris unngå en lignende situasjon. Til langt inn på 1930-tallet var det derfor ingen politiker som turde å nevne opprustning i offentlige taler.
4. Krigsmotstand dominerte
Pasifisme, prinsipiell motstand mot krig, bredte seg på begynnelsen av 1930-tallet fra eliten til den brede befolkning. Spesielt populær var “Peace Pledge Union”, en organisasjon som fram til 1940 gikk inn for å forhandle fred med Tyskland.
Pasifister ærer 1. verdenskrigs døde ved å bære en hvit valmue.
Den sterke fredsbevegelsen gjorde det vanskelig for politikerne å klargjøre England for krig.
5. Elendig økonomi satte stopp for våpenutvikling
Storbritannias økonomi stagnerte etter 1. verdenskrig. Britiske industrivarer som bomullsklær, stål og kull solgte ikke lenger. I stedet etterspurte verdensmarkedet kjemiske produkter, biler og kunststoffer – varer som britene ikke var konkurransedyktige i.
1930-årenes verdensomspennende økonomiske krise rammet derfor England hardt, og landets i forveien skrantende handel svant ytterligere inn.
Arbeidsløse briter stimler sammen for å få hjelp i fattighusene.
Da krisen i 1933 var på sitt høyeste, var arbeidsløsheten på hele 22 prosent.
Hensynet til finansene fikk allerede i 1919 regjeringen til å sette alle tiltak som kunne ha forberedt landet på en større krig på vent i 10 år. 10-årsregelen betydde at britene i årene 1919 til 1932 stort sett ikke investerte i ny våpenteknologi.