Fem grunner til at England og Frankrike hater hverandre

England og Frankrike har gode grunner til å hate hverandre. Invasjon, krig og allianser med fienden ligger bak det 1000 år gamle fiendskapet.

England og Frankrike har gode grunner til å hate hverandre. Invasjon, krig og allianser med fienden ligger bak det 1000 år gamle fiendskapet.

ACTIVE MUSEUM/ACTIVE ART/Imageselect

Kun en smal stripe vann, Den engelske kanal, skiller Frankrike og England, men likevel har de to gamle europeiske kulturnasjonene helt siden 1100-tallet elsket å hate hverandre.

Det anspente forholdet har gjennom tiden ført til store blodsutgytelser. Men selv om den tiden er forbi da briter og franskmenn møttes på slagmarken med kryssede klinger, består motsetningen.

Nå kommer den imidlertid først og fremst til uttrykk gjennom diplomatisk tautrekking og relativt vennskapelig erting. Å hate naboen på den andre siden av Kanalen er en skattet del av kulturen hos begge folkeslag.

INVASJON

Det ca. 70 m lange Bayeuxteppet fra 1000-tallet er den viktigste kilden til slaget ved Hastings.

© Shutterstock

Fransk hertug druknet England i blod

Den 28. september 1066 krysset normanner-hertugen Vilhelm av Normandie Den engelske kanal og gikk i land på Englands sørkyst med nesten 7000 mann.

To uker senere nedkjempet hertugen Englands kong Harald Godwinson ved byen Hastings. Umiddelbart underla Vilhelm seg England på brutalt vis.

I de følgende årene kvalte Vilhelm, som fikk tilnavnet Erobreren, ethvert tilløp til opprør og drepte angivelig over 100 000 engelskmenn. Hermed var fiendskapet mellom England og Frankrike grunnlagt.

KRIG

Engelskmennene rådet ved hundreårskrigens begynnelse over viktige områder (markert med oransje) i Frankrike. Ved krigens slutt hørte kun Calais (markert med firkant) under England.

© Shutterstock/HISTORIE

Engelskmennene ble kastet på dør

Etter erobringen av England beholdt Vilhelm, som ble Englands nye konge, sine adelstitler i Frankrike. Hans etterkommere på Englands trone skaffet seg dessuten flere, bl.a. gjennom giftermål.

På 1300-tallet rådet England derfor over viktige områder i Frankrike. Det så de franske kongene som en klar trussel, og i 1337 brøt det ut krig mellom de to landene.

Franskmennene vant den langvarige konflikten som i dag er kjent som hundreårskrigen. I sinne brente engelskmennene den franske heltinnen Jeanne d’Arc på bålet.

HEVN

Den franske adelsmannen Marquis de Lafayette (t.h.) ble en helt i Amerika da han var med på å sikre Washingtons hær seieren i uavhengighetskrigen.

© The Library of Congress

Frankrike hjalp opprørske amerikanere

Fra 1500-tallet fortsatte England og Frankrike rivaliseringen i kampen om kolonier i Nord-Amerika. Britene vant, og i 1763 måtte Frankrike avgi de fleste av landets besittelser på kontinentet.

Hevnen var søt. Da Nord-Amerikas kolonister i 1776 gjorde opprør mot Englands konge, stilte franskmennene seg beredvillig på deres side.

Frankrikes soldater, våpen og ekspertise hjalp amerikanerne med å vinne uavhengighetskrigen og grunnlegge sitt eget land, USA.

BLODSUTGYTELSE

Etter nederlaget ved Waterloo ble Napoleon og hans følge holdt fanget på det britiske linjeskipet HMS Bellerophon.

© The Library of Congress

Napoleons stormaktsdrømmer kostet England dyrt

Det europeiske kontinentets stormakter – Frankrike, Østerrike, Preussen og Russland – holdt på 1700-tallet hverandre i sjakk, slik at ikke noe enkeltland dominerte.

Det passet britene godt, for på den måten var landet sikret politisk og økonomisk innflytelse på kontinentet. Generalen Napoleon Bonaparte, som i 1799 grep makten i Frankrike, ødela balansen med sitt forsøk på å dominere Europa.

De etterfølgende Napoleonskrigene kostet 300 000 briter livet og skapte stor bitterhet.

UTELUKKING

Som leder av det frie Frankrike vant general de Gaulle tross motsetninger respekt i Storbritannia.

© The Library of Congress

De Gaulle så britene som den største fienden

Kampen mot Hitler brakte England og Frankrike sammen under 2. verdenskrig. Men da Charles de Gaulle i 1940 ble leder av den franske motstandsbevegelsen, måtte rådgivere angivelig minne ham på at Tyskland var hovedfienden – ikke England.

Britenes leder Churchill uttalte på sin side om de Gaulle: “Han tror at han er Jeanne d’Arc, men jeg kan ikke få mine forbannede biskoper til å brenne ham.”

Fiendskapet fortsatte etter krigen. I 1960 nedla de Gaulle veto mot Storbritannias inntreden i forløperen for EU. Først etter de Gaulles avgang kom britene inn.