Fem grunner til at kriger tar slutt

Vinnerne dikterer fredsvilkårene

Den mest opplagte måten en krig kan ende på, er med en klar vinner. Det skjedde f.eks. under 2. verdenskrig med Tysklands betingelsesløse overgivelse – noe som hadde vært de alliertes mål gjennom hele krigen.

«Vi er fast bestemt på å påføre Tyskland det totale nederlag», slo USAs president Franklin D. Roosevelt fast i desember 1943.

Oppfyllelsen av krigens mål i 1945 gjorde det mulig for de allierte å diktere fredsvilkårene, som i hovedtrekk gikk ut på å demilitarisere og demokratisere de beseirede.

«Vinnerens fred», som fredsforskerne kaller denne typen fredsoppgjør, har gjennom historien vært den vanligste krigsavslutningen. Den regnes også som den mest holdbare. Dette gjelder spesielt hvis de beseirede ser på de nye forholdene som en forbedring, f.eks. i form av økonomisk fremgang.

Stormakter tvinger fiender til å forhandle

På slutten av den kalde krigen gikk en rekke øststater i oppløsning. Blant dem var storriket Jugoslavia, der Slovenia og Kroatia erklærte sin uavhengighet i juni 1991.

Året etter fulgte Bosnia etter, men den løsrivelsen falt ikke i god jord hos serberne, den største befolkningsgruppen i rest-Jugoslavia.

I april 1992 angrep serberne Bosnia. Det fulgte tre og et halvt års krig.

I 1995 fikk NATO-landene nok og tvang partene til forhandlingsbordet med makt.

Fredsavtalen, som ble undertegnet i desember 1995, avsluttet Europas lengste og blodigste konflikt siden 2. verdenskrig. Forhandlingsfred brukes ofte, men krever at forhandlingslederen er sterkere enn de stridende partene.

Krigen fryser fast

«I krig finnes det ingen erstatning for seier», uttalte den amerikanske generalen Douglas MacArthur under Korea-krigen.

Men ingen av partene i konflikten mellom det sovjetstøttede Nord-Korea og det USA-støttede Sør-Korea klarte å hale i land seieren.

Mindre enn ett år etter krigsutbruddet i juni 1950 ble fronten fastlåst. Året etter innledet de stridende partene fredsforhandlinger.

Og to år senere, 27. juli 1953, inngikk de en våpenhvile. Avtalen delte landet langs den 38. breddegrad – like ved den opprinnelige grensen.

Våpenhvilen ble aldri fulgt opp med en fredsavtale, så formelt sett er de to landene fortsatt i krig. Fastfrosne konflikter som den mellom Nord- og Sør-Korea er ikke uvanlig. Kategorien omfatter bl.a. konflikten mellom Israel og Palestina og striden om Kashmir mellom India og Pakistan.

Nye herskere avslutter krigen

Russlands deltakelse i 1. verdenskrig gikk hardt ut over befolkningen. Mens mennene kjempet ved fronten, visnet avlingene på jordene, og sulten herjet.

Med slagord som «seier over hungersnøden, seier over krigen» lovte bolsjeviklederen Vladimir Lenin å trekke de russiske soldatene hjem, og folket stilte seg bak ham.

Lenin holdt ord. Noen måneder etter at bolsjevikene tok makten i oktober 1917, innledet han fredsforhandlinger med sentralmaktene. Traktaten ble undertegnet i Brest-Litovsk i Belarus 3. mars 1918.

Fredsslutninger som følge av regimeendringer er relativt sjeldne og var i dette tilfellet ikke spesielt holdbar.

Allerede i mai brøt Tyrkia traktaten ved å invadere Armenia – i strid med bestemmelsene.

Krigen renner ut i sanden

Den 2. august 1990 okkuperte irakiske styrker nabostaten Kuwait og innledet dermed den første golfkrigen. Invasjonen ble slått tilbake av en internasjonal styrke ledet av USA, og 3. mars 1991 skrev partene under på en våpenhvile.

Men konflikten var ikke slutt. FN-inspeksjoner utført utover på 1990-tallet avslørte nemlig at Irak hadde en rekke forbudte våpen. Som straff bombet USA Irak i 1998. Angrepene gjorde Iraks president Saddam Hussein så rasende at han nektet våpeninspektørene adgang til landet.

De neste årene tiltok spenningene, og 20. mars 2003 angrep USA og Storbritannia Irak. Britene brukte det faktum at den første golfkrigen aldri ble avsluttet, som rettslig grunnlag for å angripe Irak igjen – en tolkning som ble kritisert av krigsmotstanderne.