Moderne bilder av det gamle Japan er ofte fulle av feil, misforståelser og myter.

© KissCC0

Fem myter om Japans gamle krigere

Svartkledde skyggesamfunn og sverdsvingende og ærekjære riddermunker. Som med så mange andre ting i historien er det flere myter og misforståelser om det gamle Japan - særlig samuraiene. Her er fem myter om Japans gamle krigere.

4. april 2019 av Jónas Terney Arason

1. Samuraier kjempet alltid med samuraisverd

Det er vanskelig å forestille seg en samurai uten det tradisjonelle samuraisverdet, katana. Faktisk har bildet av samuraien med sin katana blitt så dominerende at mange tror det var det eneste våpenet samuraien kjempet med.

Katanaen var et av flere våpen av japansk stål i samuraienes arsenal. Opprinnelig kjempet alle samuraier faktisk med bue til hesteryggen. Det ble imidlertid mer og mer normalt for samuraier å kjempe til fots i nærkamp, og det utvidet våpenvalget deres.

Spyd og naginata, som var en form for hellebard, ble flittig brukt for å ta knekken på fienden på avstand. Nodachi, som var en mellomting mellom en katana og en naginata, var også et populært langtrekkende våpen. Mange samuraier brukte også geværer.

Opp mot år 1600 ble katanaen imidlertid mer og mer populær på slagmarken for samuraier. Dette hadde muligens noe å gjøre med et økt fokus på samuraiens status. Samuraier var den eneste klassen som fikk bære to sverd sammen, og derfor bar de alltid rundt på katanaen og det kortere wakizashi-sverdet som symbol på sin sosiale status.

Samuraiene kjempet ikke bare med sverd.

© Rawpixel Ltd

2. Samuraiene fulgte alltid æreskodeksen ‘bushidō’

Ideen om samuraien som ‘Østens ridder’ har lenge vært en populær skildring av de stolte japanske krigerne. Til den historien hører nesten alltid æreskodekset ‘bushidō’, eller krigerens vei. Samuraiene var imidlertid ikke alltid ærekjære, nådefulle og lojale.

Det fins mange eksempler gjennom historien som viser at samuraier ofte lurte og sviktet sine venner, fiender og herrer. Faktisk var det ikke uvanlig at samuraier skiftet side opptil flere ganger i krigstider.

Ordet ‘bushidō’ ble først brukt i Edo-perioden (1600-1868), der det sannsynligvis ble brukt for å opprettholde fred og lojalitet i Japan. Bushidō som ord ble imidlertid først ordentlig populært på 1800-tallet.

3. Samuraier var bare krigere

En hel krigerklasse mister sitt formål i fredstider. Det var i hvert fall tilfelle for mange av Japans samuraier. Fra år 1600 og rundt 250 år frem hersket det generelt fred i Japan. Mange vanlige samuraier, som ikke styrte noe land, manglet derfor noe å foreta seg.

Det førte til at en stor del av samuraiene fikk arbeid i byråkratiet, ble bønder, munker, leger, lærere, filosofer eller noe helt annet. De fleste beholdt sin sosiale status som en del av samuraiklassen og fortsatte å bære sin katana og wakizashi som symbol på dette.

4. Ninjaer var svartkledde skyggekrigere

Den klassiske ninjaen eller shinobi kjenner de fleste som en usynlig morder i svart fra topp til tå. Det fins imidlertid ikke noe historisk belegg for en slik påkledning. De brukte snedige forkledninger for å gå i ett med omgivelsene de beveget seg i, som ofte var tettpakkede byer. Derfor var det mer effektivt å gå med vanlige sivile klær, munkedrakter eller en stjålet uniform fra fiendens leir.

Ninjaene var dessuten heller ikke et stort okkult samfunn under jorden. I virkeligheten var de et sammensurium av blant annet herreløse samuraier, kriminelle, pirater og munker som hadde slått seg ned i den fjellrike Iga-provinsen. 

Selv om ninjaene ble sett ned på av samuraiklassen, brukte de fortsatt flittig ninjaer til spionasje, sabotasje og snikmordoppdrag. Ninjaenes storhetstid lå under den japanske borgerkrigen i sengokuperioden, som herjet fra midten av 1400-tallet helt frem til begynnelsen av 1600-tallet.

Bildet av den svartkledde ninjaen kommer fra japansk teater, der sceneteknikere som flyttet rekvisitter og kulisser, ofte er kledd i svart for å markere at de er ‘usynlige’ på scenen. Dette bildet ble populært på 1800-tallet, der ninja-fenomenet for lengst hadde rent ut i sanden etter over 200 års fred i Japan.

Den klassiske svartkledde ninjaen stammer fra japansk teater.

© Wikimedia Commons

5. Rituelt selvmord var alltid et spørsmål om ære

Seppuku, også kjent under navnet harakiri, var en kjent selvmordsmetode i det gamle Japan, der en person tok livet av seg selv ved å skjære opp magen fra venstre mot høyre. Mange tror det bare ble brukt som samuraiens siste krampaktige forsøk på å redde sin tapte ære. Det er også mange tilfeller der det var grunnen til at samuraier tok livet av seg selv, men ikke alltid.

Det var flere andre scenarier der selvmord ble oppfattet som ‘den beste’ veien ut av livet. Det var ikke unormalt at høytstående samuraier begikk seppuku på slagmarken hvis slaget var tapt, for det var bedre å dø enn å bli torturert, ydmyket og henrettet av fienden.

Seppuku ble også brukt som en dødsdom, som var mindre ydmykende enn å bli henrettet ved halshogging eller henging for kriminelle handlinger. Enkelte kriminelle samuraier begikk dessuten preventivt seppuku for å sikre arven til sine etterlatte, ettersom henrettede personer ble fratatt alle eiendeler.

Seppuku, også kjent som harakiri, var et rituelt selvmord der magen ble sprettet opp fra venstre mot høyre.

© Wikimedia Commons

Kanskje du er interessert i