Røyken fra de brennende husene i Lützen henger tungt over slagmarken utenfor den sørtyske landsbyen, hvor kong Gustav 2. Adolf av Sverige er i ferd med å miste oversikten.
Kongens protestantiske hær har den 6. november 1632 angrepet styrkene til den katolske hærføreren Albrecht von Wallenstein. Målet er å drive katolikkene vekk fra deres vinterkvarter i den nærliggende byen Leipzig.
Ved 13-tiden har kampene imidlertid utviklet seg til et rotete inferno innhyllet i røyk, tåke og tilfeldig kryssild. I kaoset har det lykkes Wallenstein å bremse svenskenes fremstøt og stabilisere sin kamplinje.
«Mange ble kaldblodig drept av finnene, som ikke viser nåde». James Turner, skotsk leiesoldat under trettiårskrigen.
Utfallet av slaget balanserer på en knivsegg, og Gustav Adolf bestemmer seg for å gå til aksjon selv. Han tar kommandoen over en gruppe ryttere og rir inn i tåken – et hasardiøst forsøk på å tvinge katolikkene til retrett. Kongens innsats slår feil: han blir truffet av en kule og faller av hesten.
Ryktet om kongens død sprer seg som ild i tørt gress, men den dystre meldingen ryster ikke Torsten Stålhandske. Han leder et finsk rytterkompani som er blant eliteenhetene i den svenske hæren.
Død konge eller ei, Stålhandske og hans finske soldater nekter å gi opp kampen.
Naboene snakker et uforståelig språk
Slaget ved Lützen var et av de største slagene i trettiårskrigen (1618-1648) – en lang og blodig krig mellom Europas protestanter og katolikker som la store deler av dagens Tyskland i ruiner.
Ved starten av konflikten var Sverige en relativt ubetydelig stat høyt oppe i nord, men de protestantiske svenskene næret stormaktsdrømmer. I tillegg til svensker og leiesoldater bestod landets hær også av finske soldater, og finnene skulle vise seg å bli avgjørende for den svenske suksessen på slagmarken.
Båndene mellom Sverige og Finland strakte seg langt tilbake i tid. Så tidlig som rundt 100 e.Kr omtalte den romerske historikeren Tacitus fennifolket, som levde i dagens Finland og ifølge mange historikere var forfedrene til vår tids finner.
I perioden 400-800 e.Kr møtte finnene et nytt folk – svenskene. Handelsmenn fra Sverige gikk i land på vestkysten av Finland, men i starten skjønte finnene neppe mye av hva de tilreisende naboene sa.
Svensker dro på korstog til Finland
1150-tallet: Legende omtaler angrep
Ifølge en legende fant det første svenske korstoget til Finland sted under Erik den hellige på 1150-tallet. Historikerne mener dog at legenden i virkeligheten dekker flere svenske korstog til nabolandet.
Ca. 1239: Jarl erobrer Finland
Stormannen Birger Jarl anførte et korstog til Finland. Her straffet han innbyggerne i regionen Tavastland (Häme) for å ha inngått en allianse med russiske Novgorod, og han oppførte festningen Tavastehus (Hämeenlinna).
1293: Vest-Karelen blir svensk
I 1293 invaderte en ny hær av svenske korsfarere den østlige finske regionen Karelen – nord for dagens St. Petersburg. Svenskene bygget Viborg slott i dagens Russland og tok makten i den vestligste delen av Karelen.
I motsetning til svenskenes oldnordiske tungemål var ikke finsk del av den indoeuropeiske språkfamilien. Det finske språket tilhører i stedet den finsk-ugriske språkstammen – i likhet med samisk, estisk og ungarsk.
Til tross for språkbarrieren begynte de to folkeslagene på hver sin side av Bottenviken å handle med hverandre, og finnene tok opp mange svenske ord i språket sitt - bl.a. kuningas, «konge».
Finnene hadde på denne tiden ingen samlende konge. I vikingtiden var landet delt mellom flere klaner som hersket i de områdene hvor jorda var mest fruktbar – først og fremst i sørvest og langs kysten.
Finland innlemmes i Sverige
De finske klanlederne samarbeidet med de velstående svenskene, og fra 1100-tallet begynte det å skyte opp svenske bosetninger langs finskekysten. Bosetningene ble etablert av bønder fra overbefolkede områder i Sverige som flyttet østover.
Finnene var ikke kristne, og de svenske kongene brukte finnenes hedenskap som påskudd for å få kontroll over landet. Under adelsmannen Birger Jarls korstog i 1248-1250 vant kristendommen og den svenske kongemakten terreng i Finland, og på begynnelsen av 1300-tallet var landet med de tusen sjøer blitt en integrert del av Sverige.
«Svenskene sloss til siste finne!» Uttrykk om den svenske hæren.
For å kontrollere territoriet, som svenskene kalte Österland, lot den svenske kongen bygge slott i Åbo (Turku), Tavastehus (Hämeenlinna) og Viborg (i dag Vyborg i Russland). Svenskene tok kontroll over administrasjon og skatteinnkreving og sikret i 1323 den østlige grensen gjennom en fredsavtale med russerne i Novgorod.
Det meste av Finland var fortsatt tynt befolket, men landet ble likevel en viktig del av det svenske riket. En svensk-finsk adel oppsto, og bare rikets hovedstad Stockholm overgikk havnebyen Åbo i størrelse.
Hver fjerde innbygger er finne
Etter den svenske reformasjonen i 1544 strammet kong Gustav Vasa grepet om Finland. I 1550 grunnla han byen Helsingfors (Helsinki) som et senter for handelen mellom Bottenviken og Vest-Europa.
Både byen og Finland vokste, og i 1570 talte den finske befolkningen 300 000 – ca. en fjerdedel av det svenske rikets innbyggertall på 1,2 millioner.
For å styrke sin militære makt grunnla Gustav Vasa en svensk bondehær som sverget en ed direkte til kongen. På midten av 1550-tallet førte grensekonflikter med Russland til at kongen opprettet en tilsvarende finsk bondehær.
Selv om det ble sluttet fred i 1557, fortsatte både finner og russere å plyndre over grensen.
Under Gustav Vasas etterfølgere vokste Sveriges stormaktsambisjoner, og svenskene trådte inn på den storpolitiske scenen under trettiårskrigen, da Gustav 2. Adolf gikk i land med en hær i Nord-Tyskland i 1630.
Historikere anslår at rundt 3000 finner tjenestegjorde i den svenske hæren i 1632. Gustav Adolf hadde dermed trukket finnene inn på protestantisk side i den blodige religionskonflikten.
Finske ryttere er iskalde i kamp
De finske soldatene viste seg raskt å være uunnværlige for den svenske kongen. Takket være de hyppige konfliktene på den russiske grensen var finnene vant til å være i beredskap og var dyktige til å holde hodet kaldt i kampens hete. Denne evnen ble lagt merke til i Tyskland av den skotske leiesoldaten James Turner:
«Mange ble kaldblodig drept av finnene, som ikke viser nåde».
Spesielt de finske ryttersoldatene, hakkapelitene, gjorde en forskjell. Navnet hadde de fått på grunn av deres kamprop - «hakkaa päälle!» (hugg løs!).
En hakkapelit-rytter ble i 1940 brukt som et nasjonalt symbol på et finsk frimerke.
Hakkapelitenes hester var raske og veltrente, og på slagmarken tordnet de frem mot fienden. På få meters avstand trakk rytterne sine pistoler og skjøt – hvoretter de gikk løs på sine ofte lamslåtte motstandere med sverd.
Finnene var visstnok så hardbarkede soldater at det oppsto en talemåte som brukes i Finland den dag i dag:
«Svenskene sloss til siste finne!»
Finnene spilte særlig en avgjørende rolle ved Lützen i 1632. En av slagets hovedpersoner var den halvt finske Torsten Stålhandske – en oberstløytnant som sto i spissen for et av kongens tre finske rytterregimenter.
Stålhandske briljerer ved Lützen
Gustav Adolf hadde vunnet seier etter seier siden landgangen i Nord-Tyskland to år tidligere, da han den 6. november 1632 innledet slaget ved Lützen. Rundt kl. 10 om morgenen angrep kongens menn de katolske styrkene, som ble anført av hærføreren Albrecht von Wallenstein.
Ifølge beretninger fra slagmarken ga kongen en personlig ordre til Stålhandske om å gå etter Wallensteins elitestyrke – de svartkledde kyrasserne (ryttersoldater i rustning):
«Angrip de svarte kameratene grundig, thi de er de menn som vil bringe oss til fall».
Mens Wallensteins håndlangere satte fyr på husene i Lützen slik at Gustav Adolf ikke kunne dra nytte av dem, red Stålhandske frem på slagmarken i spissen for 500 hakkapeliter.
På fiendens venstre flanke jaget Stålhandske og hans menn først Wallensteins fortropper på flukt, og deretter angrep finnene de pansrede kyrasserne. Finnenes angrep var så voldsomt at Wallensteins elitestyrke ble drevet langt tilbake.
Finnenes krigslykke så dog en kort stund ut til å snu da den katolske feltherren Gottfried Heinrich Graf zu Pappenheim ankom Lützen med forsterkninger ved middagstid.
Pappenheim red frem mot finnene i spissen for sine menn, men musketerene – som fulgte i hælene på Stålhandskes hakkapeliter – fikk has på ham. Pappenheims død skapte panikk blant de katolske soldatene, som allerede var skremt av de fryktløse finnene.
Finske ryttersoldater spilte en avgjørende rolle under det skjebnesvangre slaget ved Lützen i 1632.
Andre steder på slagmarken gikk det verre for svenskene – og Gustav Adolf ble drept. Da Stålhandske mottok nyheten, kjempet han seg vei gjennom fiendens hær for å nå den falne kongen. Deretter tok han igjen kommandoen over sitt rytterregiment og fortsatte kampen.
Stålhandskes vilje og de finske rytternes ukuelige kampånd var med på å stive opp de svenske styrkene, som til tross for kongens død klarte å opprettholde presset mot katolikkenes linjer. Til slutt ga Wallenstein opp og beordret sine menn til å trekke seg tilbake fra slagmarken. Deretter forlot katolikkene også Leipzig.
Slaget hadde kostet 11 000 mann livet, inkludert Gustav Adolf, men dagen tilhørte svenskene – og de kunne ikke minst takke Stålhandske og finnene hans for seieren.
Den svenske hæren maktet ikke å forsvare Finland da russerne invaderte i 1808.
Russland erobret Finland
Den østlige, finsktalende regionen Karelen hadde vært delt mellom Russland og Sverige siden middelalderen Napoleonskrigene ga imidlertid tsaren mulighet til å erobre hele Finland.
Under napoleonskrigene inngikk russerne i 1807 en fredsavtale med Frankrike og Preussen. Avtalen ga den russiske tsaren, Aleksander 1., frie hender til å angripe Finland, hvor russerne hadde forsøkt å vinne innflytelse siden 1555.
I februar 1808 invaderte den russiske hæren Finland. Det svenske rikets soldater hadde store problemer med å forsvare seg mot de tallmessig sterkere russerne, og tross flere svenske småseire måtte hovedfestningen Sveaborg utenfor Helsingfors kapitulere i mai 1808.
I 1809 hadde russerne inntatt Åland og truet det svenske fastlandet. Nå kunne tsaren diktere vilkårene for en fredsavtale. Under fredsavtalen i Fredrikshamn (Hamina) den 17. september 1809 ble det trukket nye grenser mellom Sverige og Russland.
I Fredrikshamn måtte Sverige avstå hele Finland, og det svenske riket mistet ca. en tredjedel av sitt areal og en fjerdedel av sin befolkning. Finnene kom nå under russisk overherredømme.
Russerne ødelegger parløpet
Etter slutten av trettiårskrigen i 1648 fikk Sverige betydelige besittelser i Nord-Tyskland, og landet fikk nesten full kontroll over det østlige Østersjøen. Sverige var nå en europeisk stormakt, men problemene lurte i horisonten.
Utover på 1700-tallet vokste trusselen fra Russland, og da tsar Aleksander 1. invaderte Finland i 1808, var både finner og svensker maktesløse.
Torsten Stålhandske fikk angivelig sitt tilnavn fordi han ga tilfangetatte offiserer et så hardt håndtrykk at blodet sprutet.
I 1809 ble en ny grense trukket mellom Sverige og Russland – og finnene befant seg nå under russisk overherredømme.
Etter Russlands sammenbrudd under 1. verdenskrig kunne finnene erklære seg selvstendige, og det lyktes dem å unnslippe Russlands jerngrep. I dag har Finland og Sverige et godt naboskap – og som i gamle dager er Russland deres felles motstander.