1. verdenskrig: Tyskerne amok i belgisk blodrus

Det nøytrale Belgia får merke Tysklands makt i august 1914 da 750 000 mann tramper inn over grensen. Sivile meies ned og byer settes i brann. Men bak krigsforbrytelsene skjuler det seg et underlig faktum: Soldatene i verdens sterkeste hær er redde.

Getty Images & Mary Evans/Scanpix

Folk i landsbyen Labouxhe har ikke et vondt ord å si om tyskerne. Soldatene ankom 4. august, og noe av det første de gjorde var å invitere de lokale belgierne på et slag kort.

Neste morgen er de borte, fortsatt på vei mot Liège noen kilometer unna. Innbyggerne i Labouxhe utfører sine daglige gjøremål, men hele dagen kan de høre kanoner buldre og den snerrende lyden av maskingeværer.

Da det lir mot kveld, kommer de tyske troppene tilbake. Den belgiske hærens fort rundt Liège har holdt stand, og nå er de tyske geleddene fulle av hull. Soldatene smiler ikke lenger, de oppfører seg truende.

I halv fire-tiden om natten høresflere skudd, etterfulgt av tyske stemmer fra gaten:

«Ut med dere, fordømte franskmenn».

Da de fransk­talende landsbyboerne ramler ut på gaten, blir de møtt av pekende geværmunninger. Alle menn og flere kvinner fra ti husstander blir drept av skudd. Så setter de tyske soldatene fyr på husene før de fortsetter mot nabobyene.

Denne blodige morgenen 6. august blir mer enn 300 belgiere drept, ifølge beregninger foretatt av historikere. Mange andre skal lide samme skjebne i løpet av den blodige august-måneden 1914, da tyskernes såkalte «voldtekt av Belgia» pågår.

Pålitelige tall for massakrene har først kommet frem etter år 2000. Allerede under første verdenskrig legger britisk propaganda og tyske bortforklaringer et så tett lokk på hendelsene at selv ikke seriøse historikere har vært sikre på at overgrepene har funnet sted.

Nå er det bevist at tyske soldater massakrerte 6000 sivile belgiere og satte rundt 25 000 bygninger i brann under marsjen gjennom landet.

Belgia er en hump i veien

Geografi er belgiernes forbannelse. Klemt inne mellom dødsfiendene Frankrike og Tyskland utgjør den vesle staten en lokkende invasjonsrute for en stormakt som ønsker å dolke erkerivalen i ryggen. Og det er nettopp det tyskernes strategi går ut på i august 1914.

Tallsterke armeer skal marsjere gjennom Belgia og inn i Frankrike, svinge sørover og til slutt fange hele den franske hæren i en felle. Generalenes ambisiøse plan har bare én liten feil: Europas stormakter har gått sammen om å garantere Belgias nøytralitet – også Tyskland.

«En papirlapp», fnyser den tyske kansleren om garantien landet hans har vært med på å underskrive. Han oppfordrer Belgias regjering til å akseptere en «vel­villig nøytralitet» og gi den keiser­lige tyske hæren fri passasje. Alternativt vil «forholdet mellom de to statene bli avgjort med sverdet».

Forslaget er urimelig, for et land som åpner grensene for fremmede soldater er per definisjon ikke nøytralt. Derfor svarer regjeringen i Brussel blankt nei 3. august.

Neste morgen klokken 08.05 krysser de første av rundt 750 000 tyske soldater grensen ved byen Gemmenich. To belgiske grensevakter prøver å stanse invasjonen.

«Belgisk grense!» roper den ene av belgierne til en tysk rytterpatrulje.

«Det vet jeg utmerket godt», svarer styrkens offiser. «Men franskmennene har krysset grensen, og vi har tenkt å fortsette». Tyskerne er bare i Belgia fordi franske tropper allerede har krenket landets nøytralitet, heter det i den offisielle forklaringen.

Med seg har offiseren en proklamasjon som gjentar det tyske kravet: La troppene passere uhindret, og Belgia vil bli skånet. Enhver form for motstand vil bli knust uten nåde.

Bak de tyske rytterpatruljene følger endeløse kolonner av infanteri. Rykter har overbevist de tyske soldatene om at Belgias hær ikke vil kjempe, så stemningen er avslappet. Bare enkelte vold­elige episoder utspiller seg på invasjonens første dag.

Tre nysgjerrige menn står i veikanten og ser på de marsjerende troppene da en mistenksom tysk offiser arresterer dem for spionasje. En lokal prest ber om å få høre tyskerens bevis.

«De ser mistenkelige ut», er det korte svaret. Mennene blir henrettet ved skudd, uten rettergang.

Lignende drap finner sted sporadisk i løpet av dagen, men snart skal de bli ren rutine for invasjonshæren.

Når tyske soldater jaktet på innbilte partisaner, stjal de også mat og alkohol.

© Look and Learn/Bridgeman

Tyskernes blodrus begynner

Like etter innmarsjen i Belgia når de tyske troppene storbyen Liège, som er omkranset av tolv sterke betongfort. Her knuses illusjonen om at belgierne har gitt opp på forhånd.

Da tyskerne rykker frem i tett orden, meies de ned av en infernalsk ild med kanoner og maskingevær. Bølge etter bølge sendes frem i frontalangrep som gir de belgiske soldatene lette mål.

Fortene rundt Liège holder stand i tolv dager og påfører den tyske hæren svimlende tap. Blant de overlevende forsvinner den tidligere velviljen overfor den lokale sivilbefolkningen.

Belgiere bak den tyske frontlinjen beskyldes for å være såkalte franktirører – partisaner som hjelper fiendtlige soldater. En familie er så uheldig å bo ved siden av et tysk feltsykehus som blir truffet av en granat fra et belgisk fort.

Hele husstanden henrettes på stedet av soldater. Ingen gidder å høre på farens forklaring om at han har vært sammen med tyskerne hele dagen og derfor umulig kunne ha varslet det belgiske fortet.

Indoktrinert til å mistenke sivile

Hele området øst for Liège hjemsøkes av tyskere som vil straffe sivile for å yte motstand. Noen belgiere drepes på bakgrunn av absurde anklager. Andre plukkes ut tilfeldig og plaffes ned som hevn for påståtte angrep. Soldater og offiserer er grepet av kollektiv paranoia, godt hjulpet på vei av historien.

Da Tyskland og Frankrike var i krig i 1870-1871, kastet sivile franskmenn seg inn i kampen og utførte partisan-angrep bak fronten. Aksjonene fikk liten militær betydning, men de etterlot et skremmende inntrykk.

Erfaringene fra den fransk-tyske krigen har satt sitt preg på hærens doktriner. Håndbøker som Sedvaner under landkrig fra 1902 og Felttjenesteforordning fra 1908 understreker soldatenes rett til å bruke harde metoder hvis de igjen opplever «uærlig krig».

Lange passasjer beskriver hvordan væpnede franktirører skal henrettes til skrekk og advarsel fordi de ikke er beskyttet av krigens internasjonale lover.

Og sivilsamfunnet som huser partisaner, bør trues med kollektiv avstraffelse – for eksempel saftige bøter eller gissel-taking. Håndbøkene og erindringen om krigen i 1870-1871 gjør at de uerfarne tyske soldatene blir skremt så snart de møter motstand i Belgia.

Vitner ser at tyske offiserer har trukne pistoler når de snakker med borgermestrene i belgiske småbyer. Militærleger bærer våpen mens de ser til pasienter, og selv sårede har geværene innen rekkevidde på lasarettene.

Motstand fra den belgiske hæren, skuddvekslinger mellom forvirrede tyske enheter eller bare vådeskudd er nok til å sette i gang ville rykter i den spente stemningen.

Ondsinnede belgiere, attpåtil kvinner og små barn, skyter angivelig tyskere i ryggen, forgifter brønner og stikker øynene ut på sårede. De sniker seg frem om natten og dreper sovende soldater, skjærer neser og ører av dem eller heller kokende olje over dem.

Historiene får nervøse soldater til å begå ekstreme handlinger ved den minste anledning.

De overbeviser også hærens generaler om at haugevis av belgiske franktirører ligger i skjul rundt invasjonshærens tropper, og det er nødvendig å gripe til øyeblikkelig handling.

Massakrene settes i system

To uker inne i det tyske felttoget endrer overgrepene i Belgia karakter. Mens de første drapene ble begått spontant av små enheter av soldater med livlig fantasi, begynner store massakrer og ødeleggelser av hele byer.

16. august har den nederlandske avisen De Tijd sendt journalisten Bart Mok­veld til Visé, som tyskerne inntok første dag av invasjonen:

«Flammene brøler voldsomt, tak og sperr og vegger raser», rapporterer han. «Tyskerne, som er grundige i alt de gjør – selv brannstiftelse – har fullført planen i alle detaljer. I de fleste husene har de helt bensin eller parafin på gulvet og tent på med en fyrstikk».

De knapt 4000 innbyggerne er forsvunnet – deportert til leirer i Tyskland, flyktet eller drept. Visé er den første byen som blir systematisk ødelagt, men flere følger.

Ingen tyske represalier vekker større utenlandsk harme enn redslene som universitetsbyen Leuven skal måtte gjennomgå.

Blodbadet starter 25. august. En signalrakett farer til himmels, og umiddelbart etter høres skudd som går over i tette salver og den karakteristiske snerringen fra et maskingevær.

Fulle tyskere står trolig bak nattebråket, men soldatene er sikre på at dette er begynnelsen på en sivil oppstand.

Hele natten skyter soldatene vilt rundt seg. Mange innbyggere blir drept av kuler som farer gjennom husene. Andre trekkes ut på gaten og drepes med fullt overlegg, før husene deres settes i brann.

Voldsorgien pågår i fem dager og netter, og flere tusen soldater deltar. Om morgenen 27. august hører en nederlandsk lærer ved navn Lodewijk Grondijs en tysk løytnant gi ordrer til sine menn:

«Så langt har vi bare brent landsbyer. Nå tar vi for oss byene. Leuven er først ut».

Som nederlender kan Grondijs bevege seg rundt i byen uten å bli arrestert. Han oppsøker Leuvens tyske kommandant, den lille, trinne major Walther von Manteuffel, som nekter å stanse de tyske troppenes hensynsløse herjinger.

Drapene og avbrenningene fortsetter, og Manteuffel må innrømme at han ikke har kontroll på situasjonen.

Over ham står en gal general som krever harde represalier mot de påståtte belgiske franktirørene. Og under seg har han udisiplinerte reservestyrker som har drukket seg fulle på vin de har rappet.

Da voldsorgien endelig ebber ut 30. august, er 248 borgere døde og 2130 av Leuvens bygninger brent ned. Én av dem er universitetsbiblioteket, der de 230 000 verkene omfatter uerstattelige manuskripter fra middelalderen.

«Dere dreper flere sivile enn soldater. Dette er ikke krig», utbryter en tysk-født kvinne til en soldat.

«Sant nok», svarer soldaten. «Men dersom vi hadde utført våre ordrer til punkt og prikke, hadde ikke en eneste person vært i live, og ikke én stein ligget oppå en annen».

I begynnelsen av september er det tyske blodbadet i Belgia over. Frontene har beveget seg vest- og sørover, og samtidig har de tyske generalene innsett at deres fremferd vekker internasjonal oppsikt. Belgierne begraver sine 6000 drepte landsmenn, og nå begynner kampen om historien.

Enheter fra 18. reservedivisjon var med på å brenne ned Leuven i slutten av august 1914.

© Ullstein Bild/Polfoto

Tyskland vasker hendene

Mens det ennå ryker av ruinene i Belgia, fylles britiske avisspalter med redselsfulle rapporter. Sanne historier om krigsforbrytelser suppleres med grufulle detaljer som er fri fantasi. Ifølge journalistene skulle tyske soldater ha for vane å skjære hendene av døde barn og brystene av kvinner.

7. september 1914 tar Tysklands keiser Vilhelm 2. til motmæle i et telegram til USAs president. Ifølge keiseren har belgierne seg selv å takke for landets ulykker. Sivile har blandet seg i kamphandlingene i strid med internasjonale regler for krig.

Påstanden gjentas måneden etter i et manifest signert 93 representanter for eliten i tysk vitenskap og kultur, blant dem kvantefysikkens far, Max Planck, og Wilhelm Röntgen, som har gitt navn til røntgenstrålen.

I 1915 sender den tyske hæren endelig ut en såkalt hvitebok som prøver å bevise belgiernes skyld.

Brenningen av biblioteket i Leuven forklares som en beklagelig, men nødvendig handling. Den ble bare utført fordi tyske tropper ble utsatt for beskytning fra byens hus.

Hæren har gitt opp tidligere påstander om at Leuven var full av sivile franktirører. Anklagen om at familiefedre skulle ha skutt løs fra sine egne hus mens koner og barn var hjemme, er for usannsynlig.

I stedet beskyldes bel­giske soldater for å ha sneket seg inn i Leuven – iført sivile klær. Her trengte de inn i borgernes hus og åpnet ild mot tyske soldater fra de øverste vinduene.

Tysklands PR-offensiv gjør et visst inntrykk internasjonalt. De bloddryppende avisberetningene er for usannsynlige, og få ønsker å tro at et kultivert folk som det tyske fører krig mot sivile.

«Husk Belgia» heter det i budskapet på britiske plakater under første verdenskrig. Men Belgias redsler blir glemt da freden igjen senker seg.

Historie-bøker forbigår de tyske overgrepene eller unnskylder dem som reaksjoner på belgiske franktirørers motstand. Først etter år 2000 dokumenterer nye granskninger at tyskerne begikk uprovoserte krigsforbrytelser i august 1914.

Les også:

Første verdenskrig

Halifax-katastrofen: Unik beretning funnet

2 minutter
Første verdenskrig

Første verdenskrig i bilder

4 minutter
Første verdenskrig

Flechetten var et brutalt redselsvåpen

2 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!