11. november 1918: Freden druknet i blod

Ryktet spres fra munn til munn, og endrer seg på veien. Da det når frem til United Press i New York, sender nyhetsbyrået ut et telegram med ordlyden:

«Paris 7. november: De allierte (ententemaktene, red.) og Tyskland signerte klokken 11 i formiddag en avtale om våpen­hvi­le. Fiendtlighetene opphører klokken 2 i ettermiddag».

Det bryter ut spontan feiring i New York, på Wall ­Street drys­ser kontorfolk konfetti ut av vinduet, mens gaten fylles av jublende mennesker. I det engelske grevskapet Kent tar kadetter fra flyvåpenet seg inn i kan­ti­nen og stjeler øl for å ha seiersfest, og så langt unna som i Ar­gen­ti­na feirer utvandrede europeere at krigen er over.

7. november 1918 kl. 8.00, Frankrike

Robert Cude er infanterist i Royal East Kent Regiment. Bataljonen hans befinner seg i skogen Forêt de Mormal, få kilometer fra den belgiske grensen, da ryktet om en snarlig våpenhvile sprer seg.

Cude og kameratene hans er i ferd med å gjøre seg klar til nok en av de mange offensivene enheten deres har deltatt i siden britene ankom Frankrike i 1914.

24 år gamle Cude noterer som vanlig flittig i dagboken før han pakker sammen utstyret og forlater kvarteret:

«Vi har på følelsen at dette blir vårt siste angrep. Og nå, når avslutningen synes nær, spekulerer alle på om hellet vårt er i ferd med å ta slutt – det hellet som har holdt oss i live helt til nå. Vil vi overleve krigen?»

7. november kl. 20.30, nær fronten

Den tyske regjeringen har sendt sin forhandlingsdelegasjon av sted for å møte Ferdinand Foch i Compiègneskogen. Delegasjonen må skynde seg å få i stand en våpenhvile før Tyskland bryter sammen og kastes ut i borgerkrig mellom krigstrette innbyggere og de som stadig er overbevist om at verdenskrigen kan ende med tysk seier.

Franske soldater sitter og spiller kort i byen Haudroy noen kilometer fra fronten da de plutselig blir forstyrret av noen underlige lyder. Alle mann spretter opp og speider mot nordøst, men på grunn av tåke får de ikke øye på kilden til den merkelige lyden som langsomt nærmer seg.

Sakte trer konturene av tre mørke biler frem. Bildørene er dekorert med gylne ørner – den keiserlige tyske hærens kjennemerke.

På det ene stigtrinnet på den forreste bilen står en soldat og vifter med et hvitt flagg, mens en trompetist balanserer på det andre stigtrinnet og blå­ser det spesielle firetoners militærsignalet som først varslet franskmennene.

Kortesjen viser seg å være Tysklands fredsforhandlere, på vei til Compiègneskogen vel ti mil lenger sør. Delegasjonens leder er politikeren Matthias Erzberger.

Fordi han ikke er militærmann, men representerer det sivile Tysk­land, som lengter etter fred, håper tyskerne at Erzberger kan formilde marskalk Foch. Med seg har han fem rådgivere – fire offiserer og grev Alfred von Oberndorff, som er minister uten portefølje.

8. november kl. 09.00, Compiègneskogen

Etter en lang natts kjøring har Erzberger og hans delegasjon nådd frem til marskalk Fochs togvogn.

En fransk general fører tyskerne inn i vognen, der Foch ven­ter. Den vesle franske marskalken sender tyskerne et drepen­de blikk, mens han kort gjør hon­nør. Deretter sier han bryskt til tolken sin:
«Spør disse herrene hvorfor de er her».

Tyskerne stirrer forbløffet på Foch, før Erzberger samler seg og forklarer at så vidt han har forstått, er delegasjonen blitt sendt av gårde for å forhandle betingelsene for en våpenhvile.

En av hans landsmenn, grev von Oberndorff, supplerer med en forklaring om at tyskerne reagerer på en beskjed fra USAs president Wilson. Presidenten skrev at marskalk Foch har fått overdratt myndigheten til å fastsette våpenhvilebetingelsene.

Foch avbryter greven og insisterer på at tyskerne først må erklære at de – og de alene – har anmodet om våpenhvile. Etter ydmykelsen lar han adjutanten sin lese opp den lange listen over ententemaktenes krav.

Et av de 34 kravene er at keiserens styrker ikke bare skal forlate alle okkuperte land innen 14 dager, men også regionen Alsace-Lorraine, som har tilhørt tyskerne siden seieren over Frankrike i 1871.

KART: Se hvor presset tyskerne var

Marskalken understreker at han er bundet på hender og føtter med hen­syn til de 34 kravene. Ingen av dem kan forhandles – tys­ker­ne kan akseptere dem eller la være, andre valgmu­lig­heter fins ikke.

«De har 72 timer på å konsultere Deres regjering i Berlin og bestemme Dem», er Fochs siste bemerkning.

9. november om morgenen, sør for Metz

Nok en storstilt amerikansk-fransk offensiv er planlagt til 14. november. Målet er byen Metz, som tyskerne holder i et jerngrep, takket være de mange kanonstillingene de har i området. Før offensiven må en strategisk viktig bakketopp erobres.

John H. Sherburne er med sine 41 år en av hærens yngste brigadegeneraler. Før krigen var han frivillig i det amerikanske heimevernet – National Guard – nå er han sjef for artilleriet i USAs 92. infanteridivisjon.

I løpet av de neste dagene skal kanonene hans sørge for dekningsild mens amerikanske styrker forsøker å storme en bakketopp spekket med tyske maskingeværstillinger.

Sherburne vet at frontalangrep på fiendens høytliggende skyttergraver alltid medfører store tap – det kan selv ikke den beste kanonild forhindre, for tyskerne kravler ned i dyptliggende bunkere mens granatene eksploderer, og er raske til å komme på plass ved maskingeværene når ilden opphører og amerikanske fotfolk nærmer seg.

9. november kl. 14.30, Compiègneskogen

Tyskerne har fått overtalt Foch til såkalt private konsultasjoner med marskalkens britiske og franske stab. Her skal detaljene til hver av ententens 34 betingelser forhandles på plass.

Mens den tyske delegasjonen fører samtaler med britiske marineoffiserer og andre av marskalkens betrodde folk, telegraferer den uforsonlige Foch til hærlederne under hans kommando. Ordren er ikke til å ta feil av:

«Takket være våre gjentatte angrep er fiendens styrker i oppløsning og må vike langs hele fronten. Sørg for å forsterke innsatsen. Vår fremrykning skal ikke bare fortsette, men farten må økes ytterligere».

«De kan regne med oss», er svaret fra både general Pershing og general Haig, som er øverstkommanderende for henholdsvis de a­me­ri­kan­ske og de britiske styrkene ved vestfronten.

Begge er ivrige etter å erobre mer terreng, til tross for at de vet at våpenhvilen vil tvinge fienden til å trekke seg tilbake til Tyskland.

Alt terrenget Pershing, Haig og franskmennene ofrer sine soldaters blod på å erobre mellom 9. og 11. november, vil under alle omstendigheter bli overgitt til dem helt «gratis» om 14 dager, når tyskerne forlater Frankrike og Belgia.

11. november kl. 01.30, ved Metz

Brigadegeneral Sherburne har samme kveld vært vitne til et spektakulært fyrverkeri over de tyske skyttergravene ved elva Mosel. Fienden skyter opp nødbluss som lyser opp åsene helt til Metz. Brigadegeneralen antar at de feirer den snarlige signeringen av våpenhvileavtalen.

Sherburne får kontakt med forbindelsesoffiseren sin i den franske hæren, som kan bekrefte at hovedkvarteret har varslet våpenhvile på formiddagen, hvis den tyske forhandlingsdelegasjonen signerer før klokken 05.00. Tidspunktet er valgt for at krigen skal slutte i den 11. timen på den 11. dagen i den 11. måneden i 1918.

Da forbindelsen brytes, spekulerer amerikaneren som en gal på hva som skal skje i timene frem til våpen­hvi­len. Offisielt gjelder stadig ordren om å angripe de tys­ke stillingene ved daggry, men det vil jo føre til helt unødige tap av liv, tenker Sherburne. Han bestemmer seg for å ringe til ø­verst­kom­man­de­ren­de i 92. divisjon, general Ballou.

Men generalen sover og vil ikke vekkes. I én time snakker Sherburne med Ballous adjutant, som er urokkelig. Ordren om å angripe ved daggry er ikke trukket tilbake, så Sherburne må bare gjøre seg klar, sier adjutanten.

Kl. 02.15, Compiègneskogen

Erzberger og resten av den tyske delegasjonen møter for siste gang marskalk Foch i jernbanevognen hans. Her gjør de et siste desperat forsøk på å mildne noen av ententens 34 tøffe betingelser.

Særlig betingelse nummer 26 – at blokaden av de tyske havnene fortsetter helt til en endelig fredsavtale er underskrevet – blir gjenstand for en timelang og opphetet diskusjon. Erzberger gjør tyskernes standpunkt klart:

«Dermed får en vesentlig del av verdenskrigen lov til å fortsette – nemlig Storbritannias utsultingspolitikk, som påfører tyske kvinner og barn de verste lidelsene. Det er ganske enkelt ikke rettferdig».

Ordene får en av de britiske admiralene til å fare opp: «Ikke rettferdig, sier De? Ubåtene deres var heller ikke rettferdige da de uten varsel senket handelsskipene våre!»

Blokaden blir stående, men Erzberger får delvis gehør: Ententen «vil vurdere å forsyne Tyskland med mat, hvis det blir regnet som nødvendig», er den temmelig vage formuleringen.

Først klokken 05.12 er tyskerne tomme for argumenter. Resignert tar Erzberger imot en penn og gjør seg klar til å un­der­skri­ve den ydmykende våpenhvileavtalen.

To av offiserene i den tyske delegasjonen har tårer i øynene da han leg­ger pennen fra seg og utbryter: «Et folk bestående av 70 millioner mennesker kommer til å lide, men det dør ikke». Til det repliserer Foch tørt: «Nåvel».

Uten å håndhilse eller gjøre honnør forlater marskalken jernbanevognen. Erzberger og hans folk blir sittende igjen og må gjøre opp regnskap over de forsvinnende få innrømmelsene de har fått gjennom: I stedet for 30 000 maskingevær skal tyskerne bare avlevere 25 000 til ententen.

I stedet for 2000 fly kan Tyskland nøye seg med å overdra 1700. Tyskerne må heller ikke evakuere en 40 kilometer bred demilitarisert sone øst for Rhinen, bare en 10 kilometer bred sone.

Kravet om at Tyskland skal avlevere 160 ubåter til ententen, er også omformulert, for så mange rår ikke tyskerne over. I stedet sier våpenhvileteksten at keiserens marine skal overdra alle sjødyktige ubåter.

Erzberger må innse at han omtrent ikke har fått utrettet noe som helst i løpet av de 72 timene i Compiègneskogen. Beskjeden om at våpenhvilen er underskrevet og at våpnene skal stilne klokken 11 samme dag, blir straks sendt til amerikanernes, britenes og belgiernes militære hovedkvarterer langs vestfronten.

Fochs ordre inneholder imidlertid ikke ett ord om at alle planlagte offensiver skal innstilles.

Ententens generaler får dermed frie tøyler til å angripe fienden i de siste timene av krigen. Overalt langs fronten fortsetter soldater derfor å forberede nye angrep på tyskernes skyttergraver.

11. november kl. 06.00, amerikanernes hovedkvarter i Chaumont i Frankrike

John Pershing mottar nyheten om signeringen av våpenhvileavtalen med mismot. Generalen for alle de amerikanske styrkene i Europa har i over en måned advart mot å slutte fred med tyskerne før nasjonen har forstått at den er slått.

Innerst inne føler general Pershing seg ganske sikker på at det er hans innsats alene som har tvunget tyskerne i kne. Likevel er han skuffet over at den planlagte storoffensiven mot Metz 14. november aldri kommer til å bli noe av.

Generalen lar en finger gli over det enorme kartet på endeveggen i hovedkvarteret, og sukker: «Hvilken enorm forskjell bare et par dager til med krig ville ha gjort».

Skuffet ber Pershing staben sin sende marskalk Fochs telegram videre til alle kommandosentraler. Det er ytterst kortfattet og meddeler bare at på grunn av våpenhvilen skal alle kamphandlinger opphøre klokken 11.00.

Pershing ser ingen grunn til å utdype hva hans underordnede skal bruke krigens siste seks timer til.

Klokken 06.50, 32. amerikanske divisjons hovedkvarter vest for Metz

Den amerikanske general Bunker Haans styrker har gått i stilling i et kupert område med en flat slette foran seg. Her hører Haan at våpenhvilen er signert, og at kampene skal opphøre klokken 11.00.

General Haan har akkurat lagt på da han mottar nok en oppringning. En av hans un­der­ord­ne­de anmoder om tillatelse til å an­gripe med brigaden sin – for å fjerne en for­dyp­ning i frontlinjen som vil se stygg ut på kartet når freden kommer, forklarer offiseren.

Haan blir rasende. Han har aldeles ikke tenkt å ofre menneskeliv bare for at kartet over fronten skal se penere ut. Brigadekommandøren får blankt avslag. Haan har truffet sin beslutning: For hans menn er krigen slutt, og kanonene i hans sektor får ordre om å innstille skytingen.

Men langt ifra alle ententens generaler langs vestfronten tenker som Haan. Mange av dem beordrer planlagte offensiver satt ut i livet – helt i tråd med Fochs, Per­shings og Haigs instruksjoner – ingen av soldatene deres skal skåne seg selv eller fienden, selv om tiden er i ferd med å renne ut for verdenskrigen.

Klokken 07.00, 89. amerikanske divisjons hovedkvarter vest for Metz

William Wright drømmer om en stor militærkarriere og ser med beklagelse på ordren om at våpnene skal stilne. Generalen må raskt finne på noe som kan motivere hans yngre offiserer til å fortsette å kjempe helt til klokken 11.00.

Under krigens siste brifing av sine underordnede forklarer general Wright: «Vår divisjon har vært i felten i lang tid uten ordentlige hygienefasiliteter. Hvis fienden får bli værende i byen Stenay, vil soldatene våre fremdeles ikke få vasket seg. 179. brigade skal derfor straks rykke frem mot byen og innta den».

Den egentlige årsaken til ordren er imidlertid en helt annen. Wright vil overgå nabodivisjonen, slik at Pershing velger å forfremme ham – fra general for en divisjon til general for en hel samling av divisjoner, et såkalt armékorps.

Stenay er et ettertraktet mål, for der har den tyske prins Rupprecht hatt sitt militære hovedkvarter tidligere i krigen – akkurat slike detaljer som en ambisiøs general som Wright ville elske å kunne flette inn i rapporten sin om divisjonens siste heroiske offensiv.

Generalens ordre blir adlydt, og troppene rykker frem. Flere kilometer vest for Stenay mister 89. divisjon sine første 20 mann da en granat fra en tysk haubits eksploderer midt blant dem.

Fire kilometer sør for Stenay gjør en av Wrights underordnede, major Hanford McNider, holdt med sine 2000 mann. Tyske maskingevær og kanoner sender en morderisk sperreild ned over broen bataljonen hans må krysse.

McNider ser forferdet på haugene av lik som allerede har hopet seg opp ved broen, og bestemmer seg for å innstille offensiven. Han blir aldri irettesatt for denne beslutningen, og forfremmes til brigadegeneral under andre verdenskrig.

Klokken 08.56, nordvest for Metz

Henry N. Gunther hører til de mange tusen amerikanske soldatene som venter i spenning på at krigen skal opphøre. Dessverre for 23-årige Gunther har han havnet i en infanteridivisjon som kommanderes av en general med like store ambisjoner som Wright.

Generalmajor Joseph E. Kuhn informerer kort før klokken 09.00 sine spredte brigader om at våpenhvilen nå er underskrevet, men at det ikke endrer noe. Over feltradioen tordner han løs om å fortsette å angripe:

«Fiendtlighetene vil opphøre langs hele fronten klokken 11.00, til da skal alle beordrede offensiver fortsette».

Menig Gunther tilhører det tyske mindretallet i USA, og hjemme i Baltimore merket han naboenes fiendtlige innstilling til alt som var tysk.

Kanskje er det derfor han er ekstra oppsatt på å bevise hva han er verdt på krigens siste dag, eller så skyldes det at Gunther er blitt degradert fra sersjant til menig fordi han skrev hjem til en kamerat at han burde holde seg langt unna krigen – en upatriotisk formulering som hærens brevsensur oppdaget og påtalte.

Gunther er bankutdannet og har en forlovede hjemme i Baltimore, likevel lar han seg ikke evakuere til et feltsykehus da han blir alvorlig såret i armen – i stedet blir han i skyttergraven og gjør seg den 11. november klar til å angripe tyske maskingeværstillinger sammen med resten av 313. infanteriregiment.

Regimentets mål er å erobre enda en ubetydelig flekk på kartet før krigen er ugjenkallelig slutt: landsbyen Villedevant-Chaumont, 70 kilometer nordvest for Metz. Dermed får Gunther en siste sjanse til å bevise sin patriotisme og lojalitet til familiens nye amerikanske fedreland.

Klokken 09.20, sør for Metz

Den unge brigadegeneralen Sherburne har motvillig måttet åpne ild mot fienden med kanonene sine, og ser nå soldatene fra 366. infanteriregiment bevege seg fremover. De skal angripe tyskerne til fots på den strategisk viktige bakketoppen med kodenavn Lacotte Hill.

Sherburne vet at divisjonens sjef, general Ballou, lyver når han sier at angrepet skal sikre amerikanerne et godt utgangspunkt før Metz-offensiven 14. november, for den
offensiven vil aldri bli gjennomført.

De afro-amerikanske soldatene fra 366. infanteriregiment går i begynnelsen av fremrykningen inne i en skog der de er skjult for fienden. Men så snart de kommer ut i åpent lende, begynner det å regne gassgranater over dem, og tyske maskingevær på Lacotte Hill åpner ild.

I ti minutter forsøker infanteristene å fortsette fremrykningen, før angrepet deres går i oppløsning og alle flykter over likene av falne kamerater og tilbake til skogen.

Klokken 09.30, nordvest for Metz

Amerikaneren med tyske aner, Henry Gunther, får ingen støtte mens han og kameratene beveger seg fremover med bajonettene hevet. På grunn av tett tåke kan ikke amerikanske maskingeværstillinger gi dem dekningsild.

I tåken vet ingen om de overhodet er på vei mot Villedevant-Chaumont, men noe tyder på at kursen er korrekt, for plutselig begynner tysk artilleri å beskyte de amerikanske fotfolkene.

Granat etter granat visler gjennom luften og borer seg ned i bakken før eksplosjonen sender en geysir av gjørme ned over Gunther og sersjanten hans.

Fra en maskingeværstilling ser to tyskere forbløffet hvordan de to amerikanerne kommer nærmere og nærmere. Så åpner skytterne ild. Gunther og sersjanten kaster seg ned, mens kulene synger gjennom luften over hodene på dem.

Klokken er 10.44, men bare regimentets offiserer har klokker, så ingen av de to mennene vet at de bare behøver å krype sammen i litt over et kvarter før krigen er over og de kan vende helskinnet hjem.

Klokken 10.35, sørvest for Metz

Løytnant Rennagel har vært innlagt på et feltsykehus og er først nå blitt utskrevet. Han skynder seg tilbake til troppen sin ved Metz for å kunne feire våpenhvilen sammen med dem.

Ved ankomst til troppen, som hører til under 26. amerikanske infanteridivisjon, hører Harry G. Rennagel en uvanlig type støy:

«Mennene lo, fortalte vitser og snakket mer høylytt sammen enn de noen gang før hadde våget nede i skyttergravene. Begeistret fortalte de meg at de bare ventet på å høre klokken ringe og forkynne at krigen var over. Da ordren om å angripe en siste gang kom, trodde alle at det var en spøk».

Men ordren er alvorlig ment. Klokken 10.35 befaler Rennagel sine menn å sette bajonetten på geværet, deretter kryper de opp fra skyttergravens relative sikkerhet og begir seg ut i ingenmannsland.

Like etter eksploderer en tysk mortergranat ti meter fra løytnanten og blåser ham overende. Da han kommer seg på beina igjen, ser løytnant Rennagel at fem av hans modigste menn ligger og vrir seg på bakken – en av dem blør fra et stort hull nær hjertet. Rennagel bøyer seg ned for å høre soldatens siste ord:

«Løytnant, jeg dør. Ikke prøv å fortelle meg at det skal gå bra, for du vet bedre. Som du kanskje vet, trodde vi alle at kampene skulle stanse nå i morges, derfor skrev jeg til kjæresten min at nå kom jeg hjem for å gifte meg med henne».

Deretter utånder soldaten. To ganger prøver Rennagel og mennene hans å innta de tyske stillingene – bare for å bli drevet tilbake.

Først på tredje forsøk klarer de å innta skyttergraven. Tilbake på slagmarken ligger 15 døde amerikanere og 177 sårede.

Klokken 10.58, nær Metz

Soldater fra den unge brigadegeneral Sherburnes divisjon har søkt dekning i en skog nær de tyske stillingene. Også blant tyskerne frykter mange å dø på krigens siste dag.

Sersjant Georg Bücher har vært i krig siden 1914, og kjempet patriotisk for das Vaterland, men nyheten om den nært forestående våpenhvilen har sådd frykt i sjelen hans: «Ved hver eksplosjon duk­ke­t vi oss, noe vi ikke hadde gjort tidligere i krigen».

Det er maskingevær fra Büchers del av fronten som har beskutt Sherburnes soldater, som tre ganger har forsøkt å storme dem. Plutselig ser Bücher et amerikansk fly slippe en bombe ned i skyttergraven.

Sidekameraten hans blir alvorlig såret av et fragment fra bomben, og jamringen hans avslører like deler smerte og bitterhet over å bli truffet minutter før krigen er over: «Si at jeg ikke dør nå, når våpenhvilen er på vei», hvis­ker kameraten med sammenbitte tenner.

Imens hagler det med gassgranater over tyskerne, og Bücher skynder seg å trekke en gassmaske over sitt eget hode, før han fester en på den sårede landsmannen.

Gjennom gluggene i masken ser Bücher mørke skikkelser nærme seg i gasståken – Sherburnes soldater har inntatt stillingen, og Bücher overgir seg.

Klokken 10.59, nordvest for Metz

Henry Gunther – amerikaneren med tyske aner – har i et kvarter trykket seg mot bakken mens fiendens maskingevær med jevne mellomrom har avfyrt en salve mot hullet han kryper sammen i.

Med bare ett minutt igjen av første verdenskrig dør tyskernes be­skytning ut, og Gunther benytter pausen til å angripe. Plutselig reiser han seg opp, griper geværet og løper frem mot tyskerne.

Sersjanten roper etter ham at han skal kom­me tilbake, og de tyske soldatene fekter med armene til Gunther for å få ham til å stoppe. Men han fortsetter u­for­trø­dent.

Så flerrer lyden av en kort salve stillheten, og a­me­ri­ka­ne­ren synker sammen. Henry N. Gunther er truffet i tinningen, og blir ifølge general Pershings senere rapport den siste amerikaneren som mister livet på vestfronten.

VIDEO: Se amerikanerne feire våpenhvilen

Etterskrift

Våpenhviledagen ble blodigere enn D-dagen. I 1944 led de allierte 10 000 tap i Normandie, mens 10 944 av ententens soldater ble drept, såret eller meldt savnet 11. november 1918. Briten Robert Cude, som skrev flittig dagbok fra fronten, overlevde krigen.

Marskalk Ferdinand Foch var en arg motstander av Ver­sailles­freden, som ble underskrevet i 1919. «Dette er ikke en fredsavtale, det er en 20-årig våpenhvile», protesterte han. Historien ga Foch rett. 20 år og 64 dager senere brøt andre verdenskrig ut.

Lederen av Tysklands våpenhviledelegasjon, Matthias Erzberger, ble drept av tyske ultranasjonalister i 1921. De mente at han hadde forrådt Tyskland. Brigadegeneral Sherburne vitnet mot sine skytegale ge­ne­ral­kol­le­ger under en amerikansk kongresshøring i 1919.

General Pershing ble forfremmet etter krigen og tildelt tittelen «General of the Armies» – en ære han bare deler med USAs første president, George Washington.