500 000 soldater druknet i blod og gjørme

Den urokkelige optimismen smitter over på alle i regjeringens krigskomité, som har kommet sammen i det junivarme London for å høre planen.

Alle – med unntak av statsminister David Lloyd ­George, som ikke er en fan av feltherren:

«Han bekymrer seg ikke for hvor mange menn han mister. Han sløser bare vekk disse unge guttenes liv. Jeg akter å redde noen av dem i fremtiden», skriver Lloyd George i et brev til sin kone.

Regjeringssjefen begynner derfor å stille kritiske spørsmål, og det fortsetter i en hel uke, mens han leter etter et alternativ til offensiven i Belgia.

Men det fins ikke. Hvis ikke Haig får klarsignal til å angripe, vil den stillestående skyttergravskrigen fortsette ut året – og det vil ikke bringe seieren nærmere.

Derfor bøyer Lloyd George seg. Men samtidig advarer han om at Storbritannia er i ferd med å gå tom for soldater.

Et nytt blodbad kan ikke aksepteres, og han akter å følge nøye med på situasjonen ved fronten. Lar gjennombruddet vente på seg, vil Haig få ordre om å stanse.

Hundretusener av unge menns liv avhenger av om Lloyd George lever opp til ansvaret sitt. Bare han kan redde dem fra helvetet ved Passchendaele.

Tyskerne orker ikke mer


Skotten Douglas Haig hadde vært på vestfronten siden første verdenskrig brøt ut i 1914.

Han ledet den største styrken Storbritannia noensinne hadde sendt i kamp, og han var også arkitekten bak den hittil blodigste katastrofen i britisk militærhistore.

1. juli 1916 sendte han troppene sine frem mot tyske skyttergraver ved elva Somme. Før det ble kveld hadde kanoner og maskingevær drept 20 000 briter og såret ytterligere 37 000.

Morgenen etter ble de overlevende sendt frem igjen, og slik fortsatte nedslaktingen i månedsvis – fordi Haig trodde at de kunne slite ut fienden.

Tidligere i krigen hadde feltmarskalken opplevd hvordan tyske angrep var så nær ved å rive i stykker enhetene hans at ett støt til ville ha fått de britiske styrkene til å kollapse.

Men fienden grep aldri sjansen, og Haig trakk én bestemt lærdom av slaget: Han skulle aldri vike tilbake fra å levere det avgjørende støtet.

I 1917 hadde Haig for lengst lagt fiaskoen ved Somme bak seg, og han var sikker på at britene enkelt kunne bryte gjennom ved den belgiske landsbyen Passchendaele.

Denne gangen hadde de nemlig mengder av tunge kanoner som kunne utslette de tyske stillingene før infanteriet skulle krysse ingenmannsland.

Dessuten hersket pessimismen i fiendens skyttergraver. Brev britene hadde snappet opp, viste at mange tyske soldater hadde fått nok av krigen.

De manglet alt fra ammunisjon til tobakk og ordentlig mat. Presset fra en storoffensiv ville raskt få dem til å gi opp, forutså Haig.

Granatregn varer i to uker


Artilleriet måtte vinne det kommende slaget, derfor ble 3000 kanoner samlet bak styrkene i Belgia, anført av Hubert Gough – en angrepslysten general som Haig hadde valgt til å lede fremstøtet.

Trommeilden satte inn med et brøl 16. juli 1917, da tusenvis av høyeksplosiver kom hvinende over de tyske skyttergravene.

Kanonene skjøt uavbrutt i 15 dager. 4,3 millioner granater falt, og tusener av tyske soldater ble sprengt til det ugjenkjennelige eller levende begravd i dekningsrommene.

26. juli fikk rystelsene kirketårnet i Passchendaele, bak tyskernes frontlinje, til å rase sammen. Den fredelige landsbyen skulle komme til å gi navn til et av krigens mest grufulle slag.

I timene før daggry 31. juli hersket en vaktsom ro langs fronten. En fransk offiser ved Goughs stab visste imidlertid at virkeligheten var en helt annen.

I terrenget mellom ham og de tyske linjene sto 100 000 mann klemt sammen i skyttergraver. De ventet på fløytesignalet som skulle sende dem av sted på den fryktede løpeturen gjennom ingenmannsland. Endelig tordnet kanonene.

«Da sperreilden begynte, var den så voldsom at vi så forferdet på hverandre. Jeg trodde ikke mine egne øyne da forkanten av skyttergraven vår plutselig så ut til å bevege seg.

Det var en hær av skrekkslagne rotter på flukt», skrev den franske offiseren senere.

Betongbunkere koster tid

Offiserenes skingrende signalfløyter lød klokken 03.50, idet solens første stråler viste seg over horisonten.

Den øde skyttergravsfronten ble med ett forvandlet til en maurtue av kaki-kledde skikkelser, mens bombardementet tiltok i styrke.

Lette kanoner lot et teppe av granatnedslag feie over landskapet, der eksplosjoner skulle bane vei gjennom piggtrådsperringer og tvinge tyskerne til å bli i dekningsrommene sine.

Den dødbringende barrieren bevegde seg fremover med omtrent 25 meter per minutt, slik at de britiske styrkene kunne holde seg like bak.

Imens bearbeidet store kanoner fiendens bakland i et forsøk på å bringe det tyske artilleriet til taushet og hindre forsterkninger i å nå frem.

I de første timene gikk alt etter planen, også på det sentrale frontavsnittet, der Gough hadde lagt tyngden av det store angrepet.

18 divisjoner passerte de to første av tyskernes skyttergravslinjer uten annet enn beskjedne tap. De britiske kanonene lot til å ha gjort jobben sin.

«Før slaget hadde rast i en halv time, strømmet tyske fanger mot oss», skrev en britisk løytnant.

Mellom den andre og tredje skyttergravslinjen kom britene imidlertid over betongbunkere som hadde sluppet uskadd fra to ukers granatregn. I hver av dem var det plass til to til fire maskingevær med fritt skuddfelt ut over det flate belgiske lavlandet.

Tapene økte raskt mens britene forsøkte å komme seg så tett innpå stillingene at de kunne uskadeliggjøres med håndgranater.

De britiske soldatene sakket etter sperreilden, som ubønnhørlig feide videre gjennom landskapet.

Neste fase i angrepet skulle bli enda verre, for det viste seg at fienden hadde forutsett offensiven – og at en varm velkomst for lengst var forberedt.

Forsvarsgeni styrker fronten

Da britene i noen uker før offensiven økte antallet kanoner i området rundt Passchendaele, visste tyskerne at et angrep var under oppseiling.

De tilkalte derfor oberst Fritz von Lossberg til fronten i Belgia. Han var Tysklands ledende ekspert på defensiv krigføring, og hans oppdrag var å skape en ugjennomtrengelig frontlinje. Lossberg satte straks i gang arbeidet.

Han doblet antall skyttergravslinjer ved fronten fra tre til seks – dermed økte forsvarssonens dybde fra fem til ti kilometer – og han flyttet kanonene til kamuflerte stillinger bak et høydedrag.

Her var de vanskelige å oppdage og enda vanskeligere å treffe for det britiske artilleriet. Mange av dem sto derfor fremdeles stort sett intakte da britene gikk til angrep.

Bak fronten samlet Lossberg en stor reserve av soldater, som holdt seg klar til motangrep.

Tyskerne går til motangrep

Alt dette hadde britene foran seg da de var sluppet gjennom fiendens forreste forsvarslinjer 31. juli.

Soldatene var nå bakpå i forhold til Goughs tidsplan, og noen steder falt sperreildens granater hele 800 meter unna.

Snart krympet dessuten bombardementet til spredt skyting, for Goughs ambisiøse angrepsplan gjorde at styrkene nådde utenfor rekkevidde av de lette britiske kanonene.

Mer enn 50 prosent av den samlede mengden artilleri kunne dermed ikke lenger hjelpe til.

Imens var de britiske enhetene blitt spredt etter hissige kamper og mer enn tre kilometers fremrykning.

En sersjant arbeidet seg oppover en skråning med bare en håndfull av sine menn, da andre soldater plutselig kom løpende tilbake motsatt vei.

«Tilbake, og grav dere ned!» ropte de. «Tyskerne er i ferd med å omringe oss!»

Lossbergs tyske reserver hadde innledet motangrepet.

«Vi kunne se fritzene komme over bakkekammen som en sverm av bier», sa den britiske sersjanten senere.

«Da de kom nærmere, åpnet vi ild. I mellomtiden hadde artilleriet vårt sluttet å skyte, og jeg kjente hvordan håpet sank», mintes han.

Men nå hadde tyskernes kanoner begynt å skyte, og de sendte dødbringende granatsalver over britenes enheter. Snart oppdaget sersjanten at alle mennene hans enten var døde eller hadde stukket av, og han ga opp å holde stillingen alene.

Tilsvarende scener utspilte seg på hele det sentrale frontavsnittet, der britiske soldater ble kastet tilbake fra sine dyrekjøpte erobringer.

Da kampene omsider ebbet ut ved solnedgang, hadde Goughsarmé mistet 27 000 mann. Likevel utropte han seg selv til seierherre i rapporten, for de tyske tapene var omtrent like store, og britene hadde tross alt flyttet frontlinjen tre kilometer.

Oversvømte skyttergraver

Mens de britiske divisjonene slikket sine sår, la Goughs stab planer for det neste fremstøtet mot tyskerne.

Angrepet fulgte samme mønster som det første, og ingenting ble gjort for å rette opp på manglene som kampene 31. juli hadde avslørt.

Været fikk heller ikke komme i veien. August måned ble særdeles regnfull – de første tre dagene falt det hele 40 millimeter nedbør – og det åpenbarte alvorlige vanskeligheter i terrenget Haig hadde valgt seg ut som slag­mark.

Det belgiske lavlandet er gjennomskåret av kanaler og elver på kryss og tvers. I fredstid er disse kantet med diker, slik at bøndene kan drenere åkrene sine.

Krigen hadde imidlertid for lengst ødelagt all drenering, og regnvannet ble ikke lenger ledet bort av elvene.

Og ettersom vannet heller ikke kunne trenge ned i den leirholdige bakken, ble slagmarken forvandlet til et gjørmehav.

Regnskyene førte også til at de britiske observasjonsflyene ikke lenger var i stand til å holde øye med fronten ovenfra og peke ut tyske artilleristillinger.

Britenes kanoner måtte derfor skyte i blinde eller ut fra utdaterte luftfotografier, som ikke viste tys­kernes nyeste anleggsarbeid bak de forreste linjene av fronten.

Verken feltmarskalk Haig eller general Gough vurderte imidlertid på noe tidspunkt å avblåse det neste angrepet og skåne troppene for nok et blodbad.

Soldatene er lam til slaktebenken

Regnet var redusert til spredte byger da Goughs styrker igjen stormet frem den 16. august.

Franskmennene på nordflanken løste oppgaven raskt – takket være en større konsentrasjon av kanoner og realistiske mål, som bare lå 2-3 kilometer fra utgangspunktet. Britene, derimot, måtte rykke hele 5-6 kilometer frem.

Det gikk helt galt for ni av Goughs britiske divisjoner på den sørlige delen av fronten. Mens de snodde seg frem mellom oversvømte granathull i ingenmannsland, ble de utsatt for et intenst tysk bombardement.

En oversikt etter slaget viste at 80 prosent av de sårede fra en enkelt divisjon var ofre for tyske kanoner som skulle ha vært ødelagt før angrepet.

De lemlestedes pinsler fortsatte på sanitetsstasjonene, som også var innenfor fiendens rekkevidde.

«Jeg lukket øynene. Jeg så ingenting, men jeg kunne ikke lukke ørene», skrev en offiser, som presset seg mot bakken.

«Jeg hørte alt. Skrikene fra de sårede, de gruoppvekkende eksplosjonene, metallfragmentene som boret seg ned i bakken rundt oss».

Forut støtte angrepsstyrkene på betongbunkere som spydde død ut av skyteskårene.

En irsk divisjon nådde bare noen hundre meter frem før tyske salver meide soldatene ned i hopetall. Angrepet gikk helt i stå.

Drømmen om gjennombruddet dør

De enorme tapene førte til at Gough falt i unåde hos Haig, og 25. august utpekte han general Herbert Plumer som ny leder ved Passchendaele-fronten.

Slagets nye hovedperson var mer forsiktig anlagt enn sin forgjenger, og han forventet ingen dramatiske stormløp av soldatene.

I stedet ville Plumer utføre flere, men mindre fremstøt. Soldatene skulle nå bare presse tyskerne omtrent 1,5 kilometer tilbake om gangen.

Den mer forsiktige strategien betydde i praksis at det store gjennombruddet var oppgitt.

Britene ville ikke kjempe seg vei forbi de siste tyske skyttergravene, slik Haig hadde lovet. Stormløpet mot den tyske grensen måtte vente, for Plumers metodiske småangrep hadde bare til formål å svekke tyskerne gjennom tap.

Likevel var strategien fullt ut akseptabel i Haigs øyne. Ifølge hans oppfatning av situasjonen hadde Storbritannia nemlig bedre råd til å ofre sine menn enn tys­ker­ne, som også måtte kjempe mot franskmennene – og mot den enorme russiske hæren på østfronten.

Derfor fortsatte slaget til tross for statsminister Lloyd Georges formaninger.

Og til tross for høstværet, som i oktober forvandlet den lavtliggende frontlinjen til et stadig mer ufremkommelig gjørmehav.

«Her er ingen trær, ingen hus, intet landskap, ingen ly og ingen sol», skrev en newzealandsk soldat ved fronten.

Nye forsvarsstillinger måtte anlegges med tunge sandsekker oppå bakken, fordi vannet som trengte inn raskt forvandlet skyttergravene under bakken til kanaler.

«Våte føtter, komplett gjennomvåte, en isnende vind, mengder av søle og regn hele natten og hele dagen i et granathull halvfullt av vann», skrev en australsk offiser lakonisk.

Transport av ammunisjon og forsyninger foregikk mange steder med muldyr, fordi granater og regn hadde gjort veiene for ødelagt for lastebiler.

Ingeniørtropper måtte dessuten anlegge lange stier av planker, som ble det eneste bindeleddet mellom de forreste stillingene og mer fast grunn lenger bak.

All bevegelse tok en evighet og var livsfarlig. Mange soldater endte sine dager med å drukne i belgisk gjørme.

Hæren stopper Haigs blodbad

6. november erobret kanadiske styrker byen Passchendaele. Hele høsten hadde soldatene lidd i gjørmehelvetet, og tapstallene var enorme.

Haig var likevel stadig overbevist om at tyskerne snart ville være ute av stand til å fortsette.

Feltmarskalkens hardt plagede styrker fikk heller ingen hjelp fra statsminister Lloyd George, selv om han hadde lovet å redde hærens menige fra unødige ofre.

Regjeringslederen gjorde nemlig ingenting – de dystre rapportene fikk ham bare til skadefro å konstatere at han hele tiden hadde tvilt på Haigs storslåtte visjon.

Det falt ham tilsynelatende ikke inn at han mer enn noen annen hadde makt til å stoppe blodbadet. I stedet tok hæren affære.

I desember 1917 mottok den britiske generalstabssjefen etterretningsrapporter som avslørte at nye tyske soldater ankom Passchendaele i stort antall.

De stammet fra østfronten, der det russiske tsardømmet hadde brutt sammen.

Enorme tyske styrker var dermed blitt frigjort til vestfronten, og alle tanker om å gjenoppta Haigs offensiv måtte droppes. Styrkene skulle i stedet forberede seg på å forsvare terrenget som var vunnet. Og det var muligens for sent.

Ifølge opptellinger manglet den britiske hæren 100 000 mann for å ha tilstrekkelig kampkraft. Flere steder sto styrkene til og med langt mer utsatt til i sine nye stillinger enn da slaget ved Passchendaele begynte.

Katastrofen avverges til slutt

Haigs ambisiøse offensiv var over. Neste vår angrep tyskerne, og det sendte britene på et hodekulls tilbaketog.

I noen desperate dager lot krigen til å være tapt, men til slutt klarte de å stabilisere fronten. Til tross for Lloyd Georges inderlige motvilje beholdt Haig også stillingen sin frem til freden i november 1918.

Slaget ved Passchendaele etterlot imidlertid en plett på Haigs rykte.

Etter krigen spurte mange hvorfor 275 000 briter måtte dø på den verste slagmarken noen feltherre kunne ha valgt til å angripe fienden. Alt sammen bare for å erobre en helt ubetydelig belgisk landsby.